februar 2018 - MyPlanB

22. februar 2018

Magiske øyeblikk og en blues for gamle cd’er

Å sitte på terrassen til Drømmeprinzen en sen sommerkveld, mens myke bluestoner smyger seg ut av cd-spilleren, finner veien ut døra og tar seg en ekstra runde rundt grillen før de flyter videre utover i natta og uendeligheten,- det er noe av det fineste som finnes! – Walter Trout, sier Drømmers, nesten sakral i stemmen, – er den eneste som spiller Jimi Hendrix bedre enn Jimi Hendrix selv! Og jeg nikker enig, selv om jeg ikke har noe særlig mer greie på blues enn jeg har på hva slags druesorter og region vinen som skvulper rundt i glasset mitt kommer fra. For en ting forstår jeg meg på, og det er nytelse. Jeg elsker disse øyeblikkene nesten mer enn noe annet. Disse sjeldne sommerkveldene når luften er akkurat passe varm og verden er helt i vater. Når det er fullstendig mer enn godt nok å bare dele den andres glede over gitarsoloer og musikalske krumspring, og å kjenne lukten fra «Dette er en kveld som fortjener en sigar»-sigaren hans kile trivelig i nesa før den slår følge med bluestonene ut i natten. Og vinen i glasset er like fløyelsmyk som musikken, kveldsbrisen og stemmen til Drømmeprinzen som prater ivei om storheter som ZZ Top, Stevie Ray Vaughan, om Notodden Bluesfestival og om Clapton og Crossroads.

De kuleste folka å henge med på bluesfestival!

De er myke øynene hans også, mye på grunn av musikken, litt på grunn av vinen, men også når han ser på meg, og jeg kjenner meg skikkelig superheldig!!

Så tar vi en skål for oss selv, for Jimi Hendrix og Walter Trout, for konge og fedreland og for livet og alle herlighetene det fører med seg.

———–

Med nettopp sånne magiske sommerkveld-øyeblikk i tankene midt i snøslaps og vinterkulde, satte jeg kursen mot en cd-butikk her om dagen, for å se om jeg kunne finne en kul blues-cd å gi Drømmeprinzen i bursdagsgave, men jeg fant ikke engang butikken, for den var søkk borte. Cd’ene er også borte, i hvert fall på full fart ut. Det viser seg at det nesten ikke selges noen lenger, for alle striiimer nå… Og jeg har ikke engang merket at de er i ferd med å forsvinne,- heey! Sånn er det å være ho som ikke følger med i tia, som kjøper all bilmusikken sin på Rause for en tier og tror hun har gjort et kupp! Som overhodet ikke har fått med seg at musikk på små, runde skiver er så utkonkurrert av Spotify og co. at selv bruktbutikkene sliter med å bli kvitt den og at den splitter nye bilen til Drømmeprinzen ikke engang er utstyrt med cd-spiller, selv om den har et dashbord med flere knapper, taster og duppeditter enn et jetfly og til og med forteller ham når han trenger påfyll av kaffe.

Men snør det, så snør det, samme hvor ny bil du har…

Den gode nyheten for meg som er kraftig teknologisk på etterskudd og bare har bil med FM-radio og cd-spiller, er at jeg kan fortsette å sikre meg knasende god bilmusikk rasende billig. Den gode nyheten for deg som får musikken din servert i mer moderne former, er at du kan høgge opp de gamle cd’ene dine og lage kule ting av dem!
Og noe av det aller morsomste du kan foreta deg, er sannsynligvis å omskape dem til det ugjenkjennelige ved å lage små, nesten glasslignende figurer av dem. Disse blir ordentlig fine,- de kan formes som mosaikkfliser eller andre figurer og benyttes til dekor på glass, rammer, esker og bokser, til smykker, nøkkelringer eller helt andre ting. Jeg har brukt dem til å lage noen små uroer i sommerglade farger som tar seg ekstra godt ut i vinduet, der lyset får skinne gjennom dem.

Slik gjør du:

Det første du må gjøre er å skrape ren den siden av cd’en som er belagt med farge, sånn at den får en gjennomsiktig overflate. Bruk en glass-skrape eller en skarp kniv.

Du får masse gratis glitter med på kjøpet…

Deretter tegner du opp og klipper ut de figurene du har lyst på i to og to like eksemplarer.

Mal den ene siden på den første biten med hobbymaling e.l. i ønsket farge og legg den andre oppå (som en sandwich).

Dekk bunnen på en langpanne med aluminiumsfolie og legg figurene på denne med litt avstand imellom. Varm stekeovnen til ca. 225 grader og stek figurene til de har smeltet ordentlig sammen. Det er sikkert fornuftig å sørge for god utluftning under prosessen,- jeg kan ikke tenke meg at det er spesielt helsebringende å puste inn lukten av nybakt plast. Følg med og ta dem ut så snart de ser ferdige ut,- det tar bare noen få minutter.

Hvis du vil lage hull i dem for å kunne henge dem opp, bør dette gjøres mens de fortsatt er varme, etterpå blir de så godt som ugjennomtrengelige. bruk en syl e.l. La dem ligge på folien til de er kalde, deretter er det bare å leke seg ivei av hjertens lyst!

Justin Bieber i ny og forbedret versjon! (Sorry, Anne Maren…)

Uansett hva slags musikk du liker og hvordan du foretrekker å nyte den,- ha en herlig torsdagskveld og takk for at du leser!

15. februar 2018

Du store verden, så mye rart en samler på!

En liten suvenirsk Europaturne i tekst og bilder

Når man har små barnebarn på besøk som er glad i å endevende skuffer og skap, så hender det at det kan dukke fram noen rare gamle minner som en ikke har sett eller tenkt på på lenge. Som f.eks. den greske brevkniven min, som stammer fra den gangen jeg var 18 år og på Kreta-ferie helt alene. Den ble kjøpt i hui og hast en dag jeg kom i skade for å forville meg inn i en støvete, liten suvenirkiosk i Heraklion.

Denne ble drevet av en eldgammel, tannløs gubbeknark som skulle vise seg å ha kun et mål for øyet,- å få tafset på puppene til den eneste kunden sin! Han var blid som en lerke, bablet henrykt ivei og gikk inn for oppgaven med liv og lyst og stor entusiasme. Hendene hans var overalt på en gang. Fort og gæli rasket jeg til meg denne brevkniven, stappet klåmarkfingrene hans fulle av drakmer og så mitt snitt til å pile ut av butikken mens han var opptatt med å telle opp pengene. Når jeg tenker på denne episoden i ettertid, blir jeg alltid litt satt ut. Hvordan i all verden kunne jeg i en alder av atten finne på å kjøpe meg en brevkniv,- jeg har da aldri åpnet et eneste brev med en sånn en i hele mitt liv!

Bortsett fra den stygge snøkulen jeg dro meg meg hjem fra Malta i romjula, er det veldig sjelden jeg frakter med meg masseproduserte suvenirer hjem fra ferie lenger.

Egentlig trodde jeg at jeg hadde tatt en avgjørelse om å slutte helt med det etter å ha tørket støv av fam. Tjerbos beholdning av etterhvert aldrende greske keramikk-duppeditter i x antall år, men her om dagen så dukket jammen denne fram i lyset også.

I likhet med byen den stammer fra har den ligget begravet og bortglemt,- riktignok bare siden den ble pakket ut av kofferten for noen år siden, og bare i bunnen av en skuff, men i hvert fall lenge nok til å ha gått ut på både dato og år,- noe som kanskje er like greit…

Selv om suvenirshoppingen altså begrenser seg til et og annet sånt glipptak i ny og ne, så får jeg bestandig med meg så mange minner fra ulike plasser vi har vært på likevel.

Jeg kommer alltid hjem med veska og lommene fulle av alt mulig småtteri som jeg tar vare på eller rasker med meg bare for moro skyld,- visittkort, billetter, hotell-kulepenner og en og annen kork fra en flaske vin vi har hatt det koselig sammen med. Og ølbrikker. Etter noen turer oppdaget jeg at jeg hadde fått et helt lite lager av dem, og deretter gikk det av en eller annen grunn sport i det. Det tok ikke lang tid å finne ut at et suverent triks for å øke samlingen sin i turbofart, er å spørre servitøren om du kan få lov til å ta med deg den du har under glasset fordi du trenger den til samlingen din, i stedet for å bare la den skli ubemerket ned i veska. Hvis man spør, så hender det nemlig relativt ofte at de graver dypt i brikkekurven sin og plukker fram et assortert utvalg av de aller peneste ølbrikkene de har til deg. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal med dem, men de er jo litt fine da…

Et lite tips til alle reiseglade med samme hang som meg til å plukke med seg alt mulig hjem, er rett og slett å bruke noe av alt småtteriet sitt til å lage sine helt egne suvenirer fra stedene en har vært. På den måten får man satt det inn i en sammenheng, i stedet for å bare ha det liggende å slenge.

Her er et forslag til hvordan det KAN gjøres hvis du liker å pusle litt:
For et par år siden var jeg så heldig å få tilbringe noen herlige høstdager i Amsterdam.

Selvsagt forelsket jeg momentant,- det må da være komplett umulig å ikke falle for denne byen, så proppfull av god atmosfære. kanaler, sykler, pannekaker og fantastiske pepperkakehus, – fulle av sjarm og sjel, skakke og skeive.

Vel hjemme igjen fant jeg endelig ut hva jeg kunne bruke de tykke, fine papplatene jeg hadde hatt liggende på vent i kottet til.
Nå har det seg sånn at det er sjelden det dufter av pepperkaker i kårboligen før jul. Derimot lukter det ganske ofte maling og lim, men inspirert av Amsterdams herlige bebyggelse fikk vi jammen på en måte slått to fluer i en smekk det året, selv om pepperkakedeigen ble byttet ut med papp, gråpapir og tapetklister, og melisglasur og nonstop ble erstattet av et sammensurium av noen fine blonder, litt gammel julepynt, utklipp fra ukeblader, og sist men ikke minst – en del elementer fra noe av «lommerusket» jeg hadde med meg hjem etter ferien.

Egentlig var tanken at de skulle få pynte opp på peishylla i jula, men siden de ikke akkurat har noe spesielt julepreg over seg, og fordi de passer så bra der, så står de der fortsatt.

En helt annen feriegreie er frøsamlingen min. Å plukke med meg ulike frø jeg finner er forbeholdt varme himmelstrøk, men det har etterhvert gått litt sport i det også. Det er så store, fine frø i syden…

Mine velutviklede kvinnelige intuisjonsantenner sender riktignok stadig ut varselsignaler om at Drømmeprinzen himler litt med øynene bak ryggen på meg når jeg gjør bråstopp under omtrent hver eneste trekrone for å plukke opp noen dadler eller annet rufs når vi er ute og går, men jeg har lovet at han skal få en flott palme av meg å ha i stua si en vakker dag, og det må da være verdt å gå litt sakte for…!?

Jeg vet ikke om dere har sett «Mummidalen blir en jungel», men jentene mine mine elsket å se på tv-serien om mummitrollene da de var små, og en av episodene hadde denne tittelen. Den handler i store trekk om at en eller annen finner en kasse med tropiske frø drivende i havet, og disse sår Mummimamma rundt huset. I løpet av natten spirer og gror det og morgenen etter er hele mummihuset omgitt av en diger jungel, til alles begeistring,- og etterhvert utfordring. Hver gang jeg tar med meg rare frø hjem fra Granka eller andre steder og sår dem, så dukker denne filmen automatisk opp inne i hodet mitt og jeg føler meg litt som Mummimamma…

Selv om eventyrlivet i mummidalen er rimelig langt fra virkelighetens Degernes, så er det i hvert fall alltid like spennende å se om det kommer noe opp av jorda og hva det i såfall blir av det.
Jeg har lest meg litt opp på palmefrø i sakens anledning og funnet ut at dadler bruker omtrent tre måneder på å spire. Derfor har jeg så smått startet litt på våronna og puttet både dem og de andre frøene i jorda nå, så kan de få stå i vinduskarmen og godgjøre seg til den norske vårsola begynner å gjøre livet levelig for små palmebarn som eventuelt måtte finne det for godt å stikke fram hodet etterhvert. Det er garantert ikke alt som spirer, men det er morsomt å prøve!

Dersom du har lyst til å lage din egen jungel, men ikke har tenkt deg sydover, så holder det egentlig å bare ta seg en tur i butikken, for det går veldig fint å dyrke fram sine egne potteplanter av frø fra forskjellig frukt som du finner i frukdisken. Selvgjort er som kjent velgjort!

Steinene fra appelsiner og sitroner er alltid bankers. De spirer relativt raskt og gir deg flotte planter som trives godt i norske vinduskarmer.

Avocadokjerner er også enkle å drive fram,- det tar bare litt lenger tid. Sett dem i et eggeglass med vann med den rundeste enden ned og la de stå der til de spirer. Det tar noen uker. Husk å etterfylle vann når det trengs. Deretter er det bare å putte dem i en potte med jord med rota ned og toppen opp og gi dem godt stell, så får du etterhvert en stor, fin avocadoplante.

Ellers er det egentlig bare å prøve seg fram med alt mulig,- noe går bra og noe blir det kanskje ikke noe greie på, men det er uansett moro å se det spire og gro og spennende å se hva som kommer opp av jorda.

Med våronna offisielt åpnet i kårboligen og håp om fremtidig palmesus, ønsker jeg alle en magic dag!

9. februar 2018

Litt sludder og pølsevev om geitekofter og andre mesterverk

En gang i tiden, i de glade søttiåra, gikk jeg Tegning, form og farge på Mysen. Heggen videregående skole het skolen offisielt den gangen, men alle kalte det bare for «husfliden». Vi var unge og livsglade, gikk i slengbukser og gensere av uutslitelige, interessante syntetiske materialer og hadde stygge frisyrer som til enhver tid risikerte å bli ytterligere forverret grunnet eksperimentering med hjemmepermanenter eller gratis skamklipp av ufaglærte venninner og velmenende mødre. Ambisjonsnivået når det gjaldt skolearbeid tok vel ikke nattesøvnen fra så mange av oss. Vi hadde mer fokus på de viktige tingene i livet,- som gutter, venner, fest og moro enn på utdanning, men med ungdommelig pågangsmot klarte vi uten nevneverdige problemer å kombinere litt arbeid med mange fornøyelser på en utmerket måte.
Det var fine år!
Vi dro på skoleturer til Høstutstillingen og lot som om vi forsto oss på kunst, men siden mye av kunsten på Høstutstillingen ikke var forståelig for noen, spesialiserte vi oss raskt på Kunsten å gjøre maksimalt ut av en fridag i Tigerstaden i stedet.

Vi tegnet skisser og malte bilder, lærte om komplimentærfarger og primærfarger og satte farge på egen skolehverdag ved å lage kosekrok bakerst i klasserommet med en gammel sofa og en kokeplate, slik at vi hadde tilgang til varme drikker når vi måtte ønske. En dag fant et lyst hode ut at vi kunne bruke denne kokeplaten til å koke suppe på også, men det fikk en brå slutt da det kom inn klager fra toppetasjen om at hele skolen luktet mat og at lukten forstyrret konsentrasjonen til de øvrige elevene. Vi på vår side syntes det luktet misunnelse lang vei…
Jeg solgte forøvrig mitt første kunstverk på den tiden. Det gikk under hammeren på skolebussen mellom Mysen og Degernes og fikk ny eier for den nette sum av 30 kr. Der og da følte jeg at jeg var på vei mot noe stort, men det skulle vise seg at det var både starten og slutten på min handel med oljemalerier, og at jeg bare var på vei hjem til Degernes…

Vi kastet bort mange timer med god ungdomstid på tvangsbrodering av et velassortert utvalg med pene små sting på prøvelapper som bare skulle stiftes inn i en perm sammen med ulldotter fra ulike saueraser og annet rufs, og aldri mer komme fram i lyset. Jeg mener den dag i dag at brodering av prøvelapper er en forbasket uting.

Hadde vel neppe gitt noe pluss i boka fra Frk. Spydevold denne her…

Innimellom studier av popstjerner og filmhelter i Det Nye, leste vi kunsthistorie, og vi tilegnet oss dermed innsikt i en lett miks av ymse stilarter,- som rokokko, rock, barokk og pop.

Vi sydde tidkrevende veggtepper og sengetepper i lappeteknikk, som beklageligvis aldri skulle komme til å pryde et eneste fremtidig hjem slik som planlagt, fordi oransje og brunt viste seg å ha gått kraftig av moten og blitt erstattet av sarte pastellfarger før vi kom så langt som til egen husholdning en eller annen gang utover i åttiåra.

Og vi lærte å veve.
Du gikk ikke på husfliden uten å lære å veve. Det lå en aura av tunge tradisjoner og bunnsolid kunsthåndverk rundt vevstolene på Heggen Videregående. Vev var lissom selve skolens grunnpilar,- det var det mest husflidske av alt. Du tulla ikke med vev!
Men morsomt var det!
Jeg har fortsatt en suvernir fra glansdagene mine ved vevstolen på husfliden,- en slags merkelig, uformelig jakke som kaltes geitekofte.

Dette er et plagg jeg aldri noensinne hverken har sett eller hørt om siden. Ikke engang Google vet hva en geitekofte er. Jeg tror jeg bare brukte den en gang, for jeg syntes ikke engang den var fin da den var ny, men den har fulgt meg gjennom livet og ligger i en eske på kottet sammen med konfirmasjonskjolen min, i påvente av at den skal bli retro-kul. Hver gang jeg har sett den, har jeg tenkt at det kommer aldri til å skje, men nå for tiden er det ingenting som forundrer meg lenger, så man skal aldri si aldri.. Uansett blir jeg alltid litt glad for at den ikke er oransje og brun..

Ugh! Let’s make geitekofta great again! Når du har vært spysjuk i to dager, ser deg selv i selfieversjon og innser at det er en dårlig ide å ha med hue ditt på bildet …

Et eller annet sted på veien har mye matnyttig kunnskap om vevstolen og alle dens muligheter gått fullstendig i glemmeboken, og der vil den sannsynligvis hvile trygt til evig tid sammen med noen av stingene på prøvelappene og diverse annen dårlig vedlikeholdt skolelærdom. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke fortsatt syns det er morsomt å veve. Jeg syns bare det er morsomt å gjøre det på min egen måte,- jeg liker å tulle med det!
Og det er det som er så herlig med veving,- kan du få spent opp noen tråder, så kan du bare tulle ivei akkurat så mye du vil. Så finn fram posen med restegarn, hiv deg med og lag noen små kunstverk til ledig veggplass! Du trenger ikke avansert utstyr for å lage noe fint, og du kan lage din egen vev veldig enkelt av en gammel bilderamme og noen småspiker.

Denne egner seg superfint til å veve små veggtepper o.l. på.

For å skape liv i det du vever, er det fint å bruke garn med forskjellig tykkelse og struktur. Putt gjerne inn andre elementer også, som blonder, filler, lisser og bånd.

Hvis du fortsatt syns det ser litt tamt ut er det ingenting i veien for å brodere på litt mønster etterpå, eller å sy på noen perler eller annet stæsh.

Det nærmeste jeg kommer å lage en rosablogg

Flere ideer til ting du kan veve:

De ripete gamle cd’ene som synger på siste verset kan fortsatt skape glede i ny form,- f.eks. som morsomme, små drømmefangere til å henge på veggen.

Anne Maren, som elsker musikk, har fått sin egen drømmefanger, laget av noen av alle de ødelagte mobilladerne og øreproppene hun strør om seg med

Restegarn, perler, tynne ledninger, snorer eller skolisser,- bruk det du har og vev deg en liten drømmefanger med personlig vri!
Slik gjør du:
Surr 15-17 runder med hyssing rundt en cd. Du kan gjerne ta flere runder, men sørg for å ende opp med et oddetall. Stram godt og fest på baksiden. Start innerst og vev deg utover. Ta en dråpe lim på alle løse ender og dytt dem innunder det du allerede har vevet etterhvert, så er du kvitt dem. Fest en hempe på toppen og noen tråder nederst til slutt og knytt på fine perler, fjær eller noe annet småtteri.

Vev med gråpapir
Dersom du er glad i naturfarger og liker en litt rustikk stil, kan du lage fine, nye potter til plantene dine av gråpapir og tomme hermetikkbokser.
Slik gjør du:
Klipp strimler av gråpapir i ca. 4 cm’s bredde og tvinn disse sammen til «hyssing». Hvis du klipper langsetter rullen kan du lage dem så lange du vil, og slipper så mange skjøter underveis.

Spenn opp 9 tråder med naturfarget hyssing jevnt fordelt rundt kanten av boksen. Disse festes med tape under og inni boksen sånn at de holdes på plass.

Begynn nederst og vev deg oppover. Lim fast løse ender til underlaget etterhvert, og stram godt så du får en tett og fast vev.

Når hele boksen er dekket, klipper du opp hyssingen i bunnen og på toppen så det står igjen ca 1 cm.’s lengde. Disse stumpene skyves inn under papirhyssingen med litt lim på tuppen, slik at du får en pen avslutning og alt låses på plass. Til slutt kan du gi det hele et strøk med klarlakk for å få en mer holdbar overflate.

Tusen takk for at du leser! Ha en herlig helg, og en strålende fin morsdag til alle mammaer!

2. februar 2018

Hot or not? Små kjærlighetserklæringer av papir

Da har det jammen allerede blitt februar, det er fredagskveld og leirbålet er tent i kårboligen. Det er både påkrevet og koselig på en gang. Det er noe med februar… Selv når huset er gulvkaldt som aldri før og gradestokken ikke går i vår favør, så henger det lissom et ørlite snev av håp om vår og lysere tider i luften. Dagene har blitt merkbart lengre og butikkene er fulle av tulipaner. Og i motsetning til i januar, så skjer det så mye i februar. Det er karnevalstid, det er fastelavn og boller med krem, og det er morsdag.
Åsså har vi Valentinsdagen da.
Fordi denne dagen aldri, ALDRI noensinne ever har bragt så mye som en eneste liten rose eller en ørliten sjokoladebit eller et snev av ekstra romantikk inn i livet mitt, er jeg i prinsippet litt i mot den og vurderer å søke om medlemskap i den store furtegruppa «Vi som syns Valentinsdagen er noe tull og bare enda et påfunn fra handelsstanden for at de skal tjene mer penger». Nå er det bare det at jeg er så heldig at jeg får både roser og romantikk litt sånn hist og pist gjennom hele resten av året, og lønning den 14., så jeg har ingenting å klage over, snarere tvert imot!

Dessuten er jeg fryktelig lite prinsippfast når det kommer til sånne ting som egentlig er litt koselig…
Derfor benytter jeg heller anledningen, nå som vi så vidt har startet på februar og den store kjærlighetsdagen nærmer seg, til å komme med forslag til en kul liten gave i hjerteform som du fortsatt fint rekker å lage selv før deadline, og som du kan gi bort til noen du liker. Forøvrig funker disse fint som morsdagsgave også hvis du ikke har noen Valentinsdag-tradisjoner – eller noen du liker. For alle liker vel mammaer!

Disse papirhjertene er både enkle å lage og hyggelige å få. Og best av alt,- de er mye mer enn et pent lite stykke papir, for de skal leve, varme og glede ekstra lenge! De inneholder nemlig frø, og når de legges i en potte med jord og vannes jevnlig, så vil det etterhvert begynne å spire og gro. Magic!

Hjertene kan lages med alle slags frø, fra blomster, urter eller hva du vil. Jeg hadde et par chilier som hadde blitt liggende å tørke, så jeg har brukt frøene fra disse.

Jeg liker nemlig hjerter med varme og skikkelig futt i, og chiliplanter er enkle å dyrke fram, først i en potte i vinduskarmen og senere utover sommeren, ute i i sola på et lunt sted. Etterhvert vil du få massevis av røde, fine, nye chilier.

Slik gjør du:
Riv papir opp i biter og hell over kokende vann. Jeg har brukt First Price-dopapir, det er billig, lettoppløselig og midt i blinken.
La det stå og godgjøre seg en stund og kjør deretter papirmassen i en blender eller smuldre det opp med fingrene til en jevn masse.
Bland inn frø og gjerne litt ekstra stæsj for fargen og effektens skyld. Jeg har tillsatt litt knust chili og noen grønne blader fra en kvist med timian.

Legg massen i en sikt og klem ut mest mulig vann.
Deretter presser du den ned i en hjerteform i et ikke altfor tykt lag.
Bruk tørkepapir til å presse med, så får du sugd opp mesteparten av fuktigheten samtidig.
Lirk hjertet forsiktig ut av formen igjen og legg det flatt til tørk på et lunt sted. Snu litt på det av og til under tørkeprosesssen.

Når papirhjertene er tørre, kan de brukes på mange forskjellige måter. Du kan lime dem på et kort, skrive en heit hilsen på dem, bruke dem som gavelapp eller rett og slett pakke dem i en pen gavepose.
Eller gi et til en ufordragelig eks og si at det er kjeks…

Ha en god helg, og takk for at du leser!