oktober 2018 - MyPlanB

28. oktober 2018

Med hjartet på rette staden

Det sies ofte at kjøkkenet er husets hjerte, og hver gang jeg sitter ved siden av komfyren til Drømmeprinzen og ser på at han lager mat til meg, så tror jeg fullt og fast på at det stemmer. Helt fra første gangen han tok meg med seg hjem har dette vært et yndet samlingspunkt hvor det har blitt løst utallige verdensproblemer og utført imponerende handlinger på rekke og rad. Det aller første han imponerte med var vel egentlig å skrive bursdags-datoen min med sprittusj på veggen under kjøkkenvifta, for deretter å koke sammen et skikkelig herremåltid til meg,- og etterpå har det på en måte bare gått slag i slag…
Den godeste Drømmeprinzen viste seg nemlig raskt å være litt av en gourmetkokk, og sånt blir det naturligvis smøremyke damer og stjerner i boka av. En mann som mestrer matlagingens edle kunst og som aldri kommer til å glemme bursdagen din skal du jammen ta godt vare på!
Det er ikke småtterier han har tryllet fram av festmåltider i den tiden jeg har kjent ham, og når Drømmeprinzen kokkelerer – da er det han som er Chef! Jeg får aller nådigst lov til å dekke bordet og å hakke opp grønnsaker. Egentlig er jeg ganske god til å ikke tråkke i salaten med utidig innblanding om jeg skal si det selv. Jeg fyller heller gladelig resten av assistent-rollen med å holde ham med selskap, drikke rødvin og med å bedrive det han veldig snilt kaller for smalltalk. Med en smule selvinnsikt vil jeg vel heller kalle det for kontinuerlig kakling, men det er et resultat av at fordi vi bare ser hverandre i helgene, så lagrer jeg jo opp masse smalltalk hele uka igjennom, og når vi endelig møtes så renner mesteparten ut igjen på en gang.
Drømmeprinzen er den eneste jeg vet om som kan time et måltid nesten på sekundet. -Da er det mat om 23 og et halvt minutt, sier han, og bevæpnet med stekespade, gryter, panner og en eggeklokke jeg aldri blir klok på tryller han fram gyldne stekeskorper, deilige smaker og perfekt kokte små mandelpoteter som om han aldri skulle ha gjort annet.

Illustrasjonsfoto. Personen i historien er på ingen som helst måte identisk med personen på bildet.

Det er allikevel ingenting som slår de legendariske sausene hans! Her spares det aldri på godsakene. Stekesky, fløte, rømme og finhakket løk,- i tur og orden havner det i gryta. Helt til slutt setter han kronen på verket med en romslig skvett fra flasken med god vin av høy klasse som på dette tidspunktet har ført smalltalken til nye høyder og gjort meg lettere løsmunnet. Jeg våger meg derfor innpå med en antydning om det hadde vel egentlig holdt å bruke noe billig bordvin til sånn sauseproduksjon…? Dette får ham til å titte fortørnet opp fra grytene sine et lite sekund og svare med et slags indignert snøft,- Billig bordvin? Nei, sånt har vi da ikke her i huset!
– Og det er mer der det kommer fra, fortsetter han, jekker opp en ny flaske og vipper korken opp i skuffen under komfyren. Når denne skuffen etterhvert blir full, puttes alle korkene opp i en pose som jeg får med meg hjem.
God mat, god vin og en god porsjon bohem-ish ekstravaganse,- der har du Drømmeprinzen lissom – og jeg lever i grunnen godt med det jeg!

På hverdagene derimot, når helgen er tilbakelagt og jeg er tilbake i Kårboligen igjen med veska full av kork og må lage all maten min selv, så hender det av og til at jeg er litt mer i tvil med hensyn til det der med hus og plassering av hjertet… Om ikke annet så er jeg rimelig sikker på at kjøkkenet i Kårboligen rammes av noen små infarkt av og til. Mesteparten av året humper og går det riktignok helt fint, men på skikkelig kalde vinterdager, når gradestokken kryper under minus 20, hender det at hovedpulsåra kan fryse igjen i skapet under vasken og må tines opp med hårføner. Og når nordavinden kommer gufsende ut av dørsprekken i overskapet og treffer meg rett i pannebrasken mens jeg står å vasker opp, og det lissom blir et ørlite varmt drag i lufta hver gang jeg åpner kjøleskapet,- da blir det samling i stua! Men trøsten får være at uansett hvor kaldt det er på kjøkkenet, så er det enda kaldere på badet, og ni av ti dager i året er det et koselig kjøkken,- sånn gammeldags sommerhus-koselig på en måte. Og selv om hjertet skranter litt av og til, så har det flust med sjel.

Det er først når en skal ta bilde av kjøkkenet sitt man skjønner hvilken krevende oppgave det må være å være en sånn fotograf som tar bilder til sånne boligsalgprospekter. Åsså så mye rydding som må gjøres unna først da gitt… Men i det minste så ble det mer strøkent på kjøkkenbenken enn det har vært på år og dag.

Bortsett fra en og annen strømførende ledning og ny farge på veggene, så er det ingenting som er forandret noe særlig på her siden sekstitallet. Moderne fiksfakseri som oppvaskmaskin og avtrekksvifte glimrer med sitt fravær uten at det legger noen demper på stemningen, men når det skal tilberedes større middager eller noe skal stekes litt hardt, er det lurt å åpne døra, ta ut batteriet i røkvarsleren og å skru av andre elektriske apparater før start for å spare seg selv for strømbrudd og/eller skarpe pipelyder.
Dette er ikke et kjøkken hvor det er noe særlig poeng i å prøve å henge med i tia,- stilren design og moderne nyskapninger passer på en måte ikke så godt inn her. Selv den ikke lenger helt nye komfyren ser egentlig litt malplassert ut.

Det som derimot sklir rett inn, det er sånt som ikke er helt A4,- ting som er litt rare, morsomme, retro – eller hjemmegjorte!

Et par gamle skatter og en nesten ny kaktus fra Ikea

Og det passer jo egentlig ganske bra det, siden jeg liker å pusle med gjenbruk og sånt. Så i dag serverer jeg noen ideer til kjekke og praktiske kjøkkenting som du kan koke sammen selv av gamle rester og billige råvarer.

Og vi kan jo starte med alle vinkorkene fra skuffen til Drømmers.

Siden jeg har hatt jevnt tilsig av dem i flere år nå, har jeg kunnet tillate meg å virkelig fråtse i kork! Noen har jeg brukt til en oppslagstavle med plass til huskelapper, kort, gamle konsertbilletter, bilder og alt sånt ruskomsnusk som jeg liker å ta vare på.

Denne er laget i en ramme jeg hadde fra før. Korkene er først delt i to på langs og deretter limt fast til bakgrunnen med trelim. Selve rammen rundt er malt med tavlemaling.

Korker er også fine å lage gryteunderlag av. Jeg har to stykker,- et hjerteformet et til helårsbruk og en stjerne som tas fram til jul.

korkhjerte

korkstjerne

Man får jo aldri for mange gryteunderlag, så her følger et par forslag til:

Gryteunderlag av kosteskaft

For å lage dette trenger du et gammelt kosteskaft, sag og en drill, i tillegg til ca. 1 m med tynt tau. Dersom du ikke har et som passer er det enkelt å tvinne et selv av hyssing.

Slik gjør du:
Kapp 6 biter på 18 cm. av kosteskaftet og bor hull gjennom alle stykkene på begge sider, ca. 1.5 cm. inn fra ytterkanten. Puss over med sandpapir der det trengs. Alle delene har fått et par strøk med hvit maling i endene, men resten av treverket har fått beholde den naturlige fargen. Lag en knute i enden av tauet og tre det nedenfra og opp gjennom hullene i kosteskaft-bitene på den ene siden. Knytt en knute tett over det øverste hullet og deretter enda en 20 cm. ut på tauet, før du trer det på samme måte ned på den andre siden og avslutter med en knute på undersiden.

gryteunderlag av kosteskaft

Kule kuler
Det aller enkleste gryteunderlaget lager du av trekuler som tres på en solid snor, strammes godt og knyttes sammen.

gryteunderlag

Til dette, som blir sånn middels stort, har jeg brukt 12 kuler som er 3 cm i diameter.

Felles for alle disse gryteunderlagene er at de også funker fint som pynt på veggen når de ikke er i bruk.

gryteunderlag av kosteskaft

Siden jeg først er inne på gryter,- gode grytekluter er en viktig ingrediens på ethvert kjøkken, og de aller beste er ofte dem du lager selv – f.eks. av gamle T-skjorter eller den fine ullgenseren som kom skeivt ut etter en runde på kokvask.

Med 2-3 lag ihelkokt lammeull er du bare noen enkle tråklesting unna å ha skaffet deg et sett kjempedeilige, myke grytekluter.

grytekluter av gamle T-skjorter — Dersom du liker å strikke, så trenger du bare 1 stk utvasket T-skjorte i str XL, et par strikkepinner og en ledig kveldsstund for å mekke sammen disse tykke, herlige godbitene!

Slik tråkler du:
Til hver av gryteklutene klipper du ut to like stykker på 20 ganger 16 cm, pluss et som er litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle tre lagene sammen med det minste i midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting. La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så er det enklere å feste tråder underveis uten at det blir synlig fra utsiden. Broder mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene. Til slutt festes en hempe og den øverste kanten syes igjen.

Og slik strikker du:
Klipp opp en gammel T-skjorte i ca 1.5 cm brede strimler og legg opp 20 masker på pinne nr 8-9. Strikk rettstrikk fram og tilbake til grytekluten ser passelig firkantet ut. Fell av, fest løse ender og sy på en passende hempe.

Her lukter det vel forresten superdupre, rasende billige julegaver lang vei…??

Bokser til smått og stort

Etter noen år med trege kjøkkenskuffer som gjør at jeg må ta i så hardt for å åpne dem at når de først går opp så er det med et rykk som får alt bestikket til å ende opp i en salig røre, ble jeg litt lei. For å få bedre oversikt og enklere tilgang til spiseredskapene begynte jeg derfor å samle dem i bokser på benken i stedet. Tomme hermetikkbokser vettu… ❤❤❤! Fordi jeg aldri blir enig med meg selv om hvordan de skal se ut, byttes de ut ganske ofte. Akkurat nå ser de sånn ut, så får vi se hvor lenge det varer. Sånn ca. til jul tenker jeg…

gjenbruk av hermetikkbokser

Noen bokser er egentlig dekorative akkurat sånn som de er også. Dersom de i tillegg er firkantede i formen og ikke altfor store, er de helt ideelle å henge på kjøleskapet og samle skrivesaker o.l. i. Det eneste du trenger å gjøre er å lime en litt skikkelig magnet på baksiden av boksen. Utrolig praktisk!

Bokser av papp
Har du noengang kjøpt melet ditt i en sånn boks og tenkt at: – Oi, det var jammen en fin boks! Den kan sikkert brukes om igjen.

Det har i hvert fall jeg tenkt, men jeg har også tenkt at det kan være greit å fikse litt på den først. Med litt ny dekor på utsiden blir de fine nok til å få komme ut av skapet og briljere på kjøkkenbenken.

Først er de malt hvite, og deretter har jeg kledd dem med papir og servietter som er limt på med decoupachelim. Sånne bokser er supre til oppbevaring av både nytt mel og alskens andre tørrvarer.

Smått, men godt
Det er ikke bestandig størrelsen det kommer an på, og av og til kan små gjenbruksbloggere være så heldige å kjenne noen med små fysiske plager som medfører knasking av små piller, som igjen på litt sikt fører til superfint tomgods i form av små pillebokser – som viser seg å bare trenge noen små justeringer for å bli helt perfekte salt- og pepperbøsser!

salt og pepperbøsser av gamle pillebokser

Slik gjør du:
Fjern etiketten og mal eller trykk på bokstaver. Skjær av den ytterste ringen på lokket så det får samme størrelse som boksen. Puss det jevnt med fint sandpapir og lag hull med en syl e.l.

Og dette var dagens porsjon med smalltalk fra meg,- tusen takk for at du leser og strålende fin, ny uke til alle som en!

15. oktober 2018

Ikke akkurat Schønberg Erken, men close enough…

Av og til så får man seg noen sånne rare små aha- opplevelser, og her en dag så datt det plutselig ned i hodet mitt at jeg faktisk aldri har bodd helt alene før i hele mitt liv. Aldri.
Ikke før nå i høst.
Anne Maren fikk nemlig lærlingplass i en frisørsalong i Moss i sommer, og ingenting er bedre enn når sånne ting faller på plass. Men å bo i Degernes er ikke forenlig med å jobbe i Moss når du ikke har hverken bil eller lappen, så for noen uker siden pakket hun pikkpakket sitt og avsluttet samboerskapet vårt i Kårboligen til fordel for en liten leilighet i Fredrikstad, der hun og Kjell Trygve skal lære seg å stå på egne ben og poter.

Og da var det brått bare meg igjen her da, så med andre ord befinner jeg meg for tiden i nokså ukjent terreng, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg egentlig syns det er ganske deilig eller litt kjedelig… Det er vel det som kalles blandede følelser. Etter en mildt sagt heseblesende sommer hvor mammadrosja gikk i skytteltrafikk mellom Degernes og Særp slæsh Moss jevnt og trutt til alle døgnets tider dag ut og dag inn, har det vært godt for både sjåføren og drosja å få parkert litt, men det har blitt veldig tomt i huset, og veldig stille. Det er ingen som spiller musikk for full guffe på badet klokka sju om morran lenger, ingen som lurer meg til å se på YouTube-snutter av morsomme katter og Vegard Harm når jeg egentlig er opptatt med andre ting, det er ingen som lurer på hva det er til middag eller om vi skal se på enda en gammal «Mot i brøstet»-episode mens vi spiser. Og ingen som mjauer og krafser på døra og vil inn i varmen. Sånne enkle småting som var med på å sette farge på hverdagen er historie, og selv om jeg aldri var så veldig opplagt til full fest på badet klokka sju om morran eller syntes at Vegard Harm var så forbaska morsom – så savner jeg det. Men samtidig har det også blitt mye mindre klesvask, mindre kattehår i krokene, dorullene varer dobbelt så lenge og jeg kan spise lapskaus til middag hver hele uka hvis jeg har lyst…
Men,- jo, det ble tomt, selv om det også , i hvert fall innimellom, har blitt litt mer ryddig etter at Anne Maren tok med seg gitaren, katta, alle klærne og alle sminkesakene som brukte å ligge strødd rundt i huset,- selv om det fortsatt kan flagre en om annen løsvippe forbi og jeg sikkert kan finne enda en 2-3 hvite ankelsokker hvis jeg graver langt nok under sofa’n. Ja, åsså har vi naturligvis alle hodene da, som ikke fikk plass i en liten leilighet og som derfor har fått innvilget midlertidig asyl i kårboligen. Jeg har forlengst sluttet å skvette når jeg ser dem, men noe særlig selskap i dem er det ikke.

For de som måtte lure skal Anne Maren bli frisør og ikke bøddel…

Det tar litt tid å falle inn i en ny rytme,- for meg, og helt sikkert for Anne Maren også. Hun må lære seg å lage mat og å finne øreproppene sine uten mamma-hjelp og jeg må lære meg å betjene fjernkontrollen til tv’n selv. Ja, jeg er så lite inne i alle sånne duppeditter med mange knotter på, så etter å bare ha fått inn TV2 i tre uker, ga jeg opp og gikk løs på en bunke uleste Jørn Lier Horst-bøker i stedet. Det blir faktisk ganske spennende å lese krim på senga når det er så innmari tomt i huset, for gamle Kårboliger gir fra seg de underligste lyder enten det bor folk i dem eller ikke.

Det er livets gang dette her, og det er sånn det skal være,- at ungene vokser opp og skal videre ut i verden og framover, og det føles så utrolig bra når alt faller på plass for dem. Anne Maren har vært heldig med lærlingplass og leilighet, hun tar ansvar, finner løsninger på ting selv og vokser på det. Og sånt gleder et mammahjerte mer enn noe annet. Jeg syns hun er kjempeflink jeg! Og av og til får jeg til og med lov til å være modell når hun trenger et ekte hode å trene «økende lengde» på. Hvem har ikke drømt om en aldri så liten modellkarriere i blant lissom… 😎

Jeg hadde lyst til å gi henne noe med på veien da hun flyttet ut, noe mer enn den gamle stekepanna og alle de velmente mammarådene som hun aldri har vist noen overveldende interesse for. Noe hun kunne ha glede og nytte av når hun skal lære seg å stå på egne, vaklevorne husmorben for første gang.
Anne Maren ønsket seg rett og slett en kokebok. Ikke en sånn kjøpt en, men en som var hjemmelaget og spesialdesignet, med all favorittmaten hennes fra mamas kjøkken. Det syns jeg var en kjempegod ide og dessuten er det en skikkelig hyggelig ting å lage, så derfor sender jeg like godt tipset videre til andre mammaer som måtte være i samme båt,- eller til alle som sitter og klør seg litt i hue og lurer på hva de skal finne på i julegave til voksne unger som ikke har noe spesielt på ønskelista.
Det har tatt sin tid, for jeg ville gjerne gjøre den litt spesiell, og jeg har glatt latt meg inspirere av den gamle kokeboka etter mormor, som mamma og jeg ble sittende å bla litt i tidligere i høst.

Mormors kokebok er i aller høyeste grad bygd opp etter lappeteppe-prinsippet, og gjenspeiler i tillegg til at hun jobbet på posten, også at hun helt klart var ei dame med egne meninger. Hun har justert på så godt som hver eneste oppskrift. Kuleste mormor! ❤

Så jeg kjøpte et sånn akkurat passe stort fotoalbum på Nille, fant fram skrivesaker, lim, saks og alt av gamle matblader og brosjyrer som jeg har tatt vare på i årenes løp, og en storstilt skrive-klippe-lime-prosess ble iverksatt. Den har holdt meg sysselsatt og engasjert i minst et par uker og gitt Kårboligen et velkjent og hjemmekoselig preg av godt gammeldags rotehus.

Det er en del jobb med sånne prosjekter, det blir utrolig mye papirsøppel av det – og i tillegg blir man så fryktelig sulten av å sitte og bla gjennom forlokkende bilder av sprøstekt svor og saftige kjøttfiller, nydelig dandert på glanset papir i time etter time, men det er supermorsomt, det utfordrer fantasien og det gir deg et unikt sluttprodukt som ingen har maken til! For håndskrevne kokebøker gror jo ikke akkurat på trær lenger, og selv om min versjon må sies å være skrevet i fonten «Rustikk slomsehåndskrift», så tenker jeg at det har vel sin sjarm det også…

Den mest krevende oppgaven viste seg fort å bli å lage forståelige oppskrifter ut av enkelte av husholdningens gamle klassikere, for det er ikke til å komme fra at de fleste av dem i utgangspunktet har vært nokså løselig bygd opp av tilfeldige slumper, dæsjer og skvetter, uten noen klar målestokk – for sånn blir det jo gjerne. Og begrep som «sånn passelig mye» eller «bare hiv oppi littegranne» sier faktisk ikke en nybleven husmor noe som helst. Det må inn med teskjeer og kryddermål i ordnede former for å gi mening.

Men nå er boka endelig ferdig. Det er ikke en kokebok med avanserte oppskrifter og eksotiske ingredienser,- det går for det meste i helt vanlig mat, som fiskegrateng, pizza og en og annen god kake, alt sånt som hun liker.

Men visse retter er utstyrt med relativt spenstige navn, opplest og vedtatt en gang for alle av kreative unger for år og dag siden, utfra smak eller fasong på maten.

Det ville aldri i verden ha funka med noen navneendring etter alle disse åra, men det skader jo ikke å pynte litt på sannheten.

Som vanlig drar det ene det andre med seg, så akkurat da jeg trodde jeg hadde kommet i mål, fikk jeg en ide om at det kunne være hyggelig å supplere med litt krydder, olivenolje og sånt som er kjekt å ha når seriøs kokkelering skal bedrives. Åsså fant jeg et søtt lite salatbestikk på Søstrene Grene som jeg ikke kunne motstå. Og det pynter jo alltid opp med en potte med litt grønt også…

Dermed hadde det jammen plutselig vært svinaktig kjekt å ha noe å samle alt sammen oppi… Nå mangler det ikke akkurat på gammalt tral her i huset, så sannelig fant jeg en gammel vinflaske-kasse som etter en liten makeover viste seg å bli helt perfekt til formålet – og dermed var prosjekt kokebok til slutt i boks.

Ta taaa,- Mammas matkasse klar til levering!

For et par dager siden hadde Anne Maren bursdag. Da ble hun 19 år, og det eneste hun kom på at hun ønsket seg var en feiekost og et søplebrett. Voksenlivet ass…

Da ønsker jeg alle en fin, ny uke,- og tusen takk til alle som leser/liker/deler/og/eller følger med meg! Ikke minst – tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger! Det varmer og gleder meg kjempemasse! ❤

1. oktober 2018

Uparfyrmerte uttalelser og annet snikksnakk

«Det er på tide å gå hjem når du begynner å se ut som passbildet ditt.»
(Erma Bombeck)

Selv den mest veltalende og godhjertede Drømmeprinz kan tråkke i salaten av og til og komme med uttalelser som han med fordel kunne ha spart seg for. Det mest krenkende han noen gang har sagt til meg er at jeg faktisk ser ut sånn som jeg gjør på passbildet mitt. Denne ytringen førte til laber stemning helt fra køen i passkontrollen på Gardermoen til et godt stykke utenfor norsk luftrom og vil aldri bli glemt. Det er da vel for svingende ingen som har lyst til å se ut som passbildet sitt!!

Selv i disse selfie og photoshop-tider finnes det ting på fotofronten som er aldeles utenfor vår kontroll,- ja, det er selvsagt passbilder jeg snakker om. Ikke før har en begynt å bli fortrolig med sitt gamle jeg – så har det jammen allerede gått ti år og tiden er inne for fornyelse av både dokument og bilde. I visshet om at dette portrettet skal fremvises i hver eneste passkontroll en måtte komme til å passere ti år framover i tid, prøver man naturligvis å gjøre maksimalt ut av utseendet sitt i forkant. Så da jeg måtte fornye passet mitt sist, la jeg en «pen og diskret hverdags-makeup», temmet hvert eneste hårstrå til en viss grad av lydighet, kledde meg med omhu og øvde meg en time foran speilet på å se blid og naturlig avslappet ut med lukket munn. Tro meg,- det hjalp ikke en dritt! Alle anstrengelser til tross ble bildet seende ut som noe som er hentet rett ut fra politiets mugshot-arkiv og alt håp jeg eventuelt måtte ha hatt om noe annet forduftet i det damen på passkontoret utbrøt i det hun så det på skjermen sin: – Oi,- det ser kanskje ut som om jeg har skremt deg litt…! Det er aldri noe godt tegn når folk begynner setningen med «Oi»! Det hjalp heller ikke nevneverdig at hun sa med trøstende stemme at bildet ville bli myye mindre i passet og dessuten i svart hvitt. Det er der og da du skjønner at du lissom bare ikke har dagen din. Det er forøvrig ikke fargene det er noe galt med og det ble ikke SÅ lite. Som en ekstra bonus ble det til og med lagt inn noen slags grå kruseduller over ansiktet mitt som ligner til forveksling på en del ekstra rynker.. Med ønske om en fin tur og hjertelig hilsen fra mitt ikke lenger spesielt lokale passkontor!

Dette bildet skal jeg altså leve med i mange år framover, og hver eneste gang jeg har stæshet meg opp og føler meg ganske fin og ferieklar skal jeg komme til å få en brutal påminnelse om egen tilstand før jeg forlater landet. Så i det jeg går gjennom sikkerhetskontrollen tørker jeg av meg fliret så de lettere skal kjenne meg igjen, holder munnen tett lukket og drar håret godt bak ørene. For det er ørene de tar deg på vet du,- hvorfor skal de ellers på død og liv måtte være synlige på passbildet? Det hender forresten ofte at de tar meg på både det ene og det andre. For mens reisefølget mitt, til tross for at han faktisk fikk passet sitt påskrevet av selveste bombepatruljen for bare et par blogginnlegg siden, sklir glatt igjennom, blir jeg mistenkelig ofte hektet til side for en såkalt «tilfeldig» sjekk etter sprengstoff og annet snusk. Åsså jeg – som avsluttet min kriminelle løpebane allerede sommeren 1983, etter lettere smånervøs, men med hellet på min side å ha smuglet en blårev-jakke fra Rhodos inn i landet, – forøvrig et heller lite gjennomtenkt impulskjøp forårsaket av et par glass ouzo for mye, raust skjenket av en ivrig selger…
Sånn går det når du ser ut som en skurk i passet ditt…

Nokså nytt pass på en seng av mykt og deilig gammelt smuglergods…

Men så,- når kvalitetssikringen endelig er i boks og jeg under tvil har blitt godkjent som en ganske harmløs norsk borger med rent mel i posen og bare litt uskyldig ruskrask i bunnen på håndbagasjen,- får jeg slippe gjennom perleporten og føres rett inn til paradis! For har du tenkt på at noe av det første som møter deg når du har kommet deg gjennom alle sluser og er trygt inne i avgangshallen er kosmetikkavdelingen i taxfree’n? Tilfeldigheter? JEG tror det er det sleipeste salgstrikset i hele verden. Jeg tror de VET hvilket lett bytte du er for skjønnhetsindustrien etter nylig å ha blitt konfrontert med eget passbilde, ribbet for belte, sko, sommer-reisehatt og andre pyntegjenstander, kommandert gjennom metalldetektoren med hattesveis og antrekket på halv tolv, har blitt plukket ut nok engang for den «tilfeldige» sjekken etter sprengstoff for deretter å ha blitt plukket enda mer på både her og der av en myndig dame og har fått hvert minste støvfnugg i den kaotiske håndvesken din gjennomlyst og gransket med mistenksomme blikk. Klart de vet du er nede for telling – og med list og lempe loses du rett inn i deres velduftende beauty-paradis,- som er fylt til randen med antirynkekremer, guddommelige serumer, posehindrende øyekremer – og gode to for en-tilbud på Biotherm bodylotion. Og jeg lar meg mer enn gladelig bedra hver gang. For der,- blant flasker, krukker og deilige dufter fra Lancome og Gucci – rekker jeg nesten å gjenvinne et snev av kvinnelig verdighet og troen på gode muligheter for evig ungdom, før vi styrer videre mot nærmeste restaurant hvor aller siste snev av fornedrelse druknes i et overpriset glass rødvin før avgang…

Jeg elsker taxfree’n! Jeg elsker at den er der og får meg i balanse igjen med alle sine falske løfter om glatt babyhud, lukten av luksus og dyre dråper fra hyllemeter på hyllemeter med skinnende små glassflasker i de vakreste former. Og selv om klokka bare er halv sju på morraskvisten og du ser ut som ei kråke både i passet ditt og i det virkelige livet, så er det ingen verdens ting i veien for å ta seg en liten dusj fra en av prøveflaskene og i hvertfall LUKTE som en diva resten av dagen!

Vel ombord i flyet stapper jeg det begredelige passet ned i den kaotiske håndvesken, vipper sommer-reisehatten ned i pannen og nyter tanken på at verden venter mens jeg trøster meg med at både ungene mine og dama på passkontoret syns det var et stygt bilde av meg. En gang i blant velger jeg å tro at de har bedre dømmekraft enn Dømmeprinzen… Men han er jo snill da,- jeg får alltid vindusplassen! Og om en 8-10 år kommer jeg muligens til å syns at jeg ser helt smæshing ut på det bildet,- litt halvgæærn, men på en smæshing måte…

For tiden lukter det taxfree i hele Kårboligen,- skikkelig god gammeldags taxfree – og falmede idoler. Det har det gjort i flere dager nå og jeg tror nok det kommer til å henge i enda en stund…

parfyme

Da Anne Maren flyttet hjemmefra for noen uker siden, lot hun det nemlig stå igjen en solid samling med forlengst parkerte, halvtomme parfymeflasker (eller halvfulle, alt etter om man er optimist eller pessimist vet du…), med grei melding om at hun tenkte at jeg kanskje kunne bruke dem til et eller annet… Og det kunne jeg jo.

Nå har jeg på ingen måte noen planer om å begynne å dynke legemet mitt i Justin Bieber-parfyme anno 2014, men med noen enkle små grep og solid redskap så kan sånne gamle flasker bli til verdens søteste små blomstervaser!

«Someday», Justin,- det er visst i dag det gitt…

Avbitertang fra Europris,- alle flaske-herperes beste venn…

Kort forklart,- du går til angrep med en avbitertang, fjerner alt på toppen av flasken, heller ut eventuelle parfymerester og skyller flaskene godt.. Ferdig!

Parfymeflasker

I skrivende stund stiger det fortsatt en eim av ungdommelig belieber-lukt opp av avløpsrøret i kjøkkenvasken, og brødskivene hadde en aldri så liten smak av One Direction’s «Our moment» i minst to dager. Ja, det ble visst litt søl, så et godt tips: Ikke demonter parfymeflasker på kjøkkenbenken! For å vasse rundt i tilårskommen godlukt i dagevis kan bli litt i meste laget for hvem som helst, men jeg er ganske så fornøyd med de nye blomstervasene mine da, som kan kombineres i alle mulige varianter, alt etter humør, årstid eller hva slags blomster en har å putte oppi!

Tomme parfymeflasker er fine som blomstervaser — Servert på et sølvfat. De små sølvplett-fatene, kjøpt på loppis for en femmer, er fine å samle flaskene på.

parfymeflasker blir fine blomstervaser

Gamle parfymeflasker - nye blomstervaser — Med fargerike vaser trenger du egentlig ikke blomster engang. Det kan bli fint med bare noen grønne blader også.

Men nå er det på tide å komme seg ut og trekke inn litt deilig, frisk høstluft. Strålende fin oktoberdag til alle som en! 🌞