Jeg har ikke flyttet så mange ganger i løpet av livet, og jeg kunne neimen ikke huske at det var så mye jobb sist. Jeg hadde neimen ikke tenkt at det skulle gå så lang tid å få oppdatert denne bloggen heller, men først var det fryktelig travelt – og så ble jeg nokså sliten. Mest fysisk, og også litt mentalt, for sånn blir det når man rykker seg selv opp med rota og skal etablere seg på nytt en helt annen plass.
Jeg gjorde meg da i det minste noen nye erfaringer i løpet av prosessen – kanskje særlig om volum. Som f.eks. hvor mye et ganske uskyldig utseende garderobeskap egentlig kan inneholde, at UFF-containere gladelig sluker langt flere sekker med gamle klær enn de ser ut til å ha magamål til – og hvor mye gods som faktisk kan presses inn i en liten VW UP!..
En annen greie har vært utfordringen med å få plass til alle sakene mine her,- det sier seg selv at når to stappfulle hus skal slåes sammen til et – da blir det trangt om saligheta! Mye har blitt kastet, en del har blitt gitt bort og noe har blitt stablet på loftet, men fortsatt har vi dobbelt opp av det meste.
Sakte men sikkert begynner heldigvis ting å falle på plass, og bare jeg får bodd meg inn ordentlig og lissom stabilisert meg skikkelig, så kjenner jeg at dette blir superfint! Særlig hvis det kunne slutte å snø en gang…
Og inntil jeg får skvisa siste rest inn i skuffer og skap, finner igjen alle hobbygreiene, motivasjonen og de påtenkte prosjektene mine sånn at jeg er back in business,- her er historien om hvordan det egentlig gikk til at jeg havnet her oppe mellom snøskavlene høyt oppi skakka over Tyrifjorden og hvordan det hele startet. Et lite hverdagseventyr om nettdating, kjemi, litt tapas og sånn… – hverken mer eller mindre…
Det var en gang
en regntung ettermiddag i starten på november for noen år tilbake at jeg hadde avtalt å møte en potensiell drømmeprins ved Nationaltheatret, utgang Vika, for å spise tapas og «sjekke om kjemien stemte». Jeg hadde brukt timer foran speilet i forkant, endevendt klesskapet for å finne en kjole til anledningen som var akkurat passe lang og trang på en gang og var fast bestemt på å vise meg fra min beste side. Han hadde strøket den hvite skjorten sin, tatt på sin mest uimotståelige sjarm sammen med en skvett Lagerfeld og var like fast bestemt på å vise at han kom fra et møblert hjem. Jeg tror at vi hadde nervene litt på høykant begge to.
Det må sies at med tanke på at vi var de to eneste gjestene på den lille tapasrestauranten de første par timene den kvelden – var stemningen i lokalet upåklagelig. Praten og latteren vår fylte sikkert hele rommet, og da drømmeprinsen tok av seg brillene og så på meg,- så oppdaget jeg at øynene hans bare var så innmari snille og det gikk opp for meg at faget kjemi brått kunne vise seg å være noe langt morsommere enn det jeg hadde trodd den gangen jeg gikk på videregående. Jeg mener,- hvor ofte treffer du en fyr som er like barnslig teit som deg selv, som har evnen til å berike enhver samtale med små perler av hittil ukjente ord på Petter Solberg-engelsk og som forstår seg på verdien i alt fra ja-dager til gode kvalitetsrosiner…?
Da toget til Mysen forlot perrongen uten meg, fordi jeg glemte både tid og sted den kvelden, hadde kjemi allerede fusjonert med noe som kunne minne litt om magi, og da han skrev bursdagsdatoen min med sprittusj på veggen under kjøkkenvifta første gang jeg var på besøk hos ham, tenkte jeg at han var jammen passe gæærn og håpet at dette muligens kunne være begynnelsen på et langvarig eventyr.
Seks år senere vet jeg at jeg fikk ønsket mitt oppfylt den kvelden, at vi fortsatt prater og ler like mye, at sprittusj på kjøkkenvegger sitter forever – og at han i ettertid aldri har trengt å stryke skjortene sine selv…
—————–
Hot or not?
Å begi seg ut på mannejakt på internett er en ganske fascinerende oppgave for oss som har levd såpass lenge at vi har hatt for vane å treffe potensielle friere på helt andre arenaer. Med nettdating har det åpnet seg et hav av muligheter som vi bare kunne drømme om forrige gang vi var på sjekker’n, og for ei enslig dame sånn godt og vel midtveis i livet er det stor stas med all oppmerksomheten man plutselig blir gjenstand for.
Nå skulle en kanskje tro at det hadde blitt en tyngre oppgave med årene å få innpass hos det motsatte kjønn, men snarere tvert i mot. Resirkulering av avlagte ektemenn er big business på slike nettsteder. Du husker vel alle de kjekke guttene som du aldri fikk draget på da du var ung? De er tilbake på markedet igjen de også nå! Etter å ha studert til en mastergrad ved livets harde skole og vært igjennom et ekteskap eller to har enkelte riktignok pådratt seg en mer glissen hodebunn og noen ekstra kilo farlig magefett siden dengang da, men parallelt med fysisk forfall har det bygd seg opp en frykt i dem for å ende opp som evige ungkarer uten noen til å fortelle dem hvor skapet skal stå. Derfor er de en smule desperate og kaster seg glupskt over hvert eneste lille åte som legges ut.
Man bør imidlertid være i besittelse av en noenlunde velutviklet psyke og en god porsjon sunt bondevett, for markedet er tøft og forhandlingene harde. Det er fort gjort å gå i baret i dette sirkuset av kåthet og galskap hvis man ikke er på vakt, så første bud er rett og slett å lære seg å skille klinten fra hveten. Det er her bondevettet kommer inn i bildet,- det er fryktelig mye klint der ute.
Etter noen runder på sjekkefronten innså jeg at det i grunnen er med menn som med vin,- de kommer i allverdens utgaver og årganger – og det er kul umulig å bli klok og helt utlært på noe av det. Noen er i overkant søte og noen er hakket for sure,- gjerne med et hint av uheldig bånngrums og en bitter undertone i tillegg. En del er lette, mens andre igjen er i tyngste laget. Enkelte har potensiale, men kan med fordel modne noen år til, og en gang i blant kan du være uheldig å komme over en som aldri burde ha vært på markedet og som rett og slett er håpløs å svelge. Det fins fiine, gamle årganger der du aldri har noen garanti for at innholdet svarer til forventningene – og en og annen som garantert vil gi deg vondt i hue. De aller, aller fleste er imidlertid helt ok og kan gjerne nytes sammen med en bedre middag, men bare noen veldig få er Amarone.
Selv om jeg ikke kan påberope meg å være særlig kunnskapsrik hverken når det gjelder menn eller vin, så kjenner jeg forskjell på en lett Pinot og Amarone, og jeg vet hva jeg foretrekker. Og siden det jo er viktig å kunne unne seg litt ekstra av og til, så la jeg likegodt lista temmelig høyt og ventet tålmodig på selveste drømmeprinsen mens jeg gradvis forbedret min evne til å gi høflige, men udiskutable avslag på x antall «Vi kan vel ta en kaffe en dag for å se om kjemien stemmer»-invitasjoner.
For det er rart med det,- man trenger ikke en eneste kaffeslurk for å vite at en ikke ønsker seg en fremtid hverken med Leif som drar seg mot søtti og egentlig er ute etter ei Thaidame på tjue, eller han som faktisk er tjue og som liker modne kvinner. En trenger heller ikke å ha en sekser i kjemi for å forstå at det neppe vil bli noen god match mellom deg og «øltørst», «sprengkåt» eller den gamle ungkaren med særdeles ukritisk forhold til både eget profilbilde og stavekontroll fra langt oppi Hakkadalen – som bare savner ei dame å ha i arkroken og ved kjøken benken…
Hele denne prosessen er morsom en god stund, men etter hvert blir en lei og begynner å vakle i troen på at drømmeprinser finnes andre steder enn i eventyrene. Men så,- plutselig skjer det. Brått er han der i all sin nesten kongelige høyhet,- Drømmeprinzen. Med z og stor D. Morsom, klok, barnslig og leken.
Med snille øyne som gnistrer av liv bak brilleglassene og en sjekkereplikk det er helt umulig å motstå: » Jeg er så inderlig drit lei alle disse kaffekoppene,- jeg har lyst til å ta deg med ut å spise tapas! Kan jeg få lov til det?» .
Og snipp snapp snute i denne omgang…
For i dag har denne kjekkasen bursdag, så jeg får vel snekre sammen ei kake og samle noen husmorpoeng vel…
Så gratulerer med dagen til Drømmeprinzen min, og en strålende fin torsdag til alle dere andre!
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.