Fruktbar heklejobb for et bedre miljø

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er nevneverdig hardt angrepet av hverken av fly – eller kjøttskam. Dertil flyr jeg for sjelden og er altfor glad i koteletter. Jeg har ikke noe horn i siden til de superhyggelige veganer- naboene våre heller, selv om de sikkert både raper og fiser i vildens sky og etter all sannsynlighet kommer til å fortsette med det helt til de en dag går over til de evige jaktmarker som saftige biffer, grytekjøtt og oksehalesuppe.

Selv om jeg hverken brøler eller får til å skamme meg over alt mulig så har jeg likevel stor tro på å gjøre noen grep for et bedre miljø sånn i det daglige. Etter at det ble obligatorisk å sortere søpla på hjemmebane, har det samtidig blitt mye enklere å se hvor mye det blir av hva også, og jeg må jeg si at jeg blir nokså skremt over hvor uhorvelig store mengder plast som hoper seg opp i en enkelt husstand, bestående av bare to personer i løpet av en måned. Derfor prøver vi, i den grad det er mulig å gjenbruke og ta vare på – i hvert fall enkelte ting her i huset.

Særlig Drømmers har vært god på dette. Da jeg flyttet inn her, var jeg nødvendigvis nødt til å rydde litt i skuffer og skap for å få presset inn noe av det jeg hadde med meg på flyttelasset, og aldri har jeg funnet en større samling av tomme rømmebeger i noe kjøkkenskap noen gang. Jeg husker jeg tenkte at både bestemor og mormor og alle andre gamle damer jeg noengang har kjent ville ha blitt grønne av misunnelse over en slik fantastisk rømmebegersamling..

Dersom noen skulle leve i villfarelsen om at gjenbruk og resirkulering er et nytt fenomen må de nemlig tro om igjen. Det er ingen som slår besteforeldregenerasjonen vår når det gjaldt dette. Jeg tror riktignok ikke et sekund at det var bekymring for miljøet og en mulig nær forestående undergang av kloden som drev dem,- jeg tror rett og slett bare det var det at de husket krigen… Uansett kastet de sjelden noe som kunne brukes om igjen eller som hadde et snev av verdi tilbake i seg. Derfor vasket mormor opp papptallerkenene helt til de gikk i oppløsning når vi var på campingtur og derfor sprettet bestemor ut knappene fra klær som skulle kasseres og hadde en hel, vidunderlig skuff full av dem – i all verdens farger og fasonger. Mormor hadde bryggerhuset fullt av tomme ketchupflasker av glass som hun tok vare på og brukte når vi skulle på tur, sånn at vi alltid fikk hver vår flaske med saft i, mens bestemor på sin side hadde sofaen full av puter som var sydd sammen av glitrende, små stoffprøvelapper som hun hadde fått av en annen gammel dame. Og midt oppi alle disse sofaputene satt hun og heklet gulvtepper av filler og de gamle strømpebuksene sine. Mormor hadde flere årganger av Alle Kvinner stablet i en bunke på kottet sitt og og bestemor hamstret brukt julepapir hver juleaften og lagret det på sitt kott, sånn at vi kunne bruke det om igjen året etter. Og året etter der.. Jeg kan faktisk ikke huske at vi kjøpte julepapir en eneste gang i løpet av hele barndommen vår. Bestemødrene våre stoppet, lappet og reparerte klær som var ødelagt, og de syltet, saftet, forvellet og frøs ned kortreist frukt, bær og grønnsaker fra egen hage – og fra skogen. De kastet nødig så mye som en matbit, og kom det et rømmebeger eller annen emballasje i hus så ble det behørlig vasket og stablet inn i kjøkkenskapet i påvente av framtidig gjenbruk.

De sto aldri utenfor stortinget og brølte eller la ut bilder på sosiale medier av noe klimaengasjement, bestemødrene våre. De puslet med sitt i all stillhet og med den største selvfølgelighet. Likefullt våger jeg å kalle dem noen skikkelig superstjerner på miljøregnskapets himmel!

Heldigvis fikk jeg med meg noe av dette i bagasjen hjemmefra, og selv om jeg har tenkt å fortsette å gafle i meg koteletter og ta meg en flytur når det faller seg sånn, så lever lykkefølelsen over å kunne skape noe nytt av gammelt ruskrask inni meg i beste velgående, sammen med sansen for å kunne plukke litt av maten vår fra egen hage, gleden over fine glassflasker og drømmen om en gang å kunne eie en fullastet knappeskuff..

Derfor tok jeg også vare på noen av rømmebegerene i skapet til Drømmeprinzen, så blir det litt mindre plast ute i verden – og vi har samtidig mer emballasje å fryse bort det bærekraftige, super- kortreiste eplesyltetøyet vårt i…

I dag slår jeg rett og slett et slag for bruk av litt mindre plast til fordel for et mer miljøvennlig alternativ som kan gjenbrukes om igjen og om igjen helt til det ryker i stykker. Kanskje bare et bittelite skritt i den store sammenhengen, men i det minste et i riktig retning og dessuten er det et veldig koselig prosjekt å holde på med nå som høsten begynner å smyge seg på for alvor, Yr overøser oss med flomvarsler annenhver dag og stearinlys og innekos frister mer og mer. Og det må vel fortsatt være innafor å ha det hyggelig mens vi gjør en innsats for framtiden vel, både for oss som kan finne på å være litt slomsete med både skamfølelse og kjeftament og for alle andre. Så finn fram heklenåla og kjør på, gøøørls,- bytt ut noen plastposer til fordel for bokstavelig talt skikkelig bærekraftige bomullsnett til frukt og grønnsaker! De er både raske og rimelige å lage – alt du trenger er en drittværsettermiddag, en heklenål og et nøste med bomullsgarn.

Slik gjør du:

Jeg har brukt heklenål nr. 3 og naturfarget bomullsgarn som jeg har kjøpt på Europris for en billig penge.

Legg opp 6 lm og samle dem i en ring med en kj.m.

Et nøste rekker til flere poser og hvis du syns de er morsomme å lage, men ikke har bruk for så mange selv, så er et heklet nett med frukt eller grønnsaker fra egen hage en finfin gave å gi bort også.

Tusen takk til alle som leser, liker og/eller deler og en superfin dag til alle mann!