En gang for lenge, lenge siden,- sånn omtrent på slutten av sekstitallet eller tidlig på søttitallet, var det ikke en levende sjel som hadde hørt om begrepet «kortreist mat». Som den mest naturlige ting i verden livnærte de fleste innbyggerne i bondebygda Degernes seg likevel for en stor del av mat som de enten fant i eget fjøs eller plukket opp fra egen jord – i salig uvitenhet om at det de holdt på med en vakker dag skulle komme til å bli flagget som en flott og «bærekraftig» greie. Det var forresten ingen som hadde hørt ordet «bærekraftig» heller på den tiden…
Melk fikk vi fra kuene i fjøset og potetene grov vi rett opp av bakken. Mesteparten av grønnsakene vi spiste, kom fra kjøkkenhagen til mamma. Når jeg tenker meg om så tror jeg sannelig at disse må ha vært 100% økologiske og aldeles fri for kjemikalier også, i hvert fall å dømme ut fra det ekstra protein-tilskuddet i form av velgjødde småkryp man alltid risikerte å få i seg hvis en ikke var obs når det sto kål på menyen.
Juleribba og andre kjøttprodukter ble sikret med å fø opp et par grisunger som heller ikke hadde reist særlig langt, men ble kjøpt av en bonde som bodde rett i nærheten av oss, på en gård som hevet begrepet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» til en helt ny dimensjon. Ikke på grunn av beliggenheten, men fordi husene så skremmende falleferdige ut, og i særdeleshet låven som hadde store hull både her og der og så ut til å holde seg oppreist kun av ren, skjær viljestyrke.
Et eller annet sted i det indre av denne vaklevorne låvebygningen befant det seg et fjøs fullt av purker og grisunger som levde der i lykkelig og gryntende uvitenhet om at de når som helst risikerte å ende sine liv som rasoffer i stedet for som juleribbe. Det var alltid et visst spenningsmoment forbundet med å få lov til å være med dit for å kjøpe inn et sett med nye smågriser.
I likhet med oss og de fleste andre på gårdene rundt i bygda, dyrket denne bonden kortreiste poteter han også, og en vårdag dag sto han på kjøkkenet vårt og spurte om han kunne få lånt et par unger til å hjelpe ham med å få settepotetene i jorda. – Ja, han skulle betale oss ordentlig altså!
En av brødrene mine og jeg meldte oss frivillig, ivrige etter å tjene en slant. Vi visste at han hadde en stor potetåker, men det var ikke noen tung jobb. Den besto bare av å sitte bakpå settemaskinen som hang på slep etter traktoren og putte poteter oppi noen slags runde former med rom i, som snurret rundt når han kjørte og slapp potetene ned i jorda etter hvert med passe avstand. Dette kunne vi!
Nå skulle det raskt vise seg at selv om gubben ikke var særlig effektiv når det gjaldt vedlikehold av bygningsmassen på gården sin, så var han en racer på traktor, og jo fortere han kjørte, jo fortere snurret det bak hos oss. Hadde vi vært litt tøffere i trynet ville vi selvsagt ha bedt ham dempe farten, men det turte vi ikke, og det ble vanskeligere og vanskeligere å holde tritt. Alle som noen gang har jobbet ved et samlebånd, vil antagelig ha erfart at hvis man først kommer på etterskudd, så hoper alt seg opp fortere enn svint og det er vanskelig å komme på tur igjen. Det er omtrent samme prinsippet å sitte bakpå en settemaskin, bare med motsatt fortegn. Det er ikke er noen verdens ting som hoper seg opp, – det kommer derimot lite ned i jorda.
En ting var at han råkjørte gjennom potetåkeren, men han sakket ikke på farten når han kom til enden og måtte opp på veien for å snu heller. Derfor begynte vi å stålsette oss i god tid før hver eneste snuoperasjon og klamret oss fast til setene. Først heiste han settemaskinen opp i lufta med et rykk, så kom det et kraftig hump idet traktoren passerte grøfta og kjørte opp på veien. Deretter suste vi gjennom lufta i en krapp høyresving så vinden pep i ørene, før det kom et nytt hardt dump når vi kjørte tilbake ned på jordet. Og til slutt enda ett når han slapp settemaskinen brått ned på bakken igjen.
Vi ga raskt denne heftige lufteturen tilnavnet «himmelsvippen», og det ble fryktelig mange himmelsvipper før dagen var omme. Hvor mange poteter som kom i jorda er en helt annen sak.
Da vi var ferdige med dagens arbeid og oppgjørets time var kommet, takket han pent for hjelpen og ga oss femti kroner hver for jobben. Så mye penger hadde vi aldri tjent før, og vi pilte storfornøyde hjem før han skulle rekke å ombestemme seg.
«Er dere gærne, dere kan ikke ta imot så mye penger!», sa mamma og fikk oss ned på jorda igjen raskere enn noen himmelsvipp. Hun kommanderte oss til å gå tilbake og si at vi ikke skulle ha så mye for jobben, og slukørete måtte vi tusle av sted for å klage på lønna. «Det er ikke noe å diskutere, de pengene har dere ærlig fortjent altså!», sa imidlertid gubben bestemt og da måtte selv mamma gi seg.
Samme hvor rik jeg hadde blitt – eller kanskje nettopp derfor, følte jeg en viss uro i tiden som kom. Hele sommeren gikk jeg og fulgte bekymret med på denne potetåkeren, og jeg kjente meg ikke helt trygg før det var langt utpå høsten og det fortsatt ikke hadde kommet inn noen naboklager. Hvordan det gikk med avlingen det året, aner jeg ikke, men vi ble aldri tilbudt jobb der mer.
Det har rent mye vann i havet og det meste har forandret seg i løpet av de nesten 50 årene som har gått siden jeg tjente min første femtilapp. På de fleste områder, – fra måten å drive jordbruk på til betydningen av poteter som en viktig del av den norske sikringskosten. Bare en ting er som det alltid har vært og kommer tilsynelatende til å fortsette å være sånn til Dovre faller, og det er det falleferdige gamle ruklet av en låve som en gang i tiden ga husly til små grisunger – og sikkert også til en særdeles hardt kjørt potet-settemaskin når den ikke var i drift. Den står fortsatt oppreist. Det kaller jeg bærekraftig.
Men tilbake til potetene.
Samme hva slags forhold man måtte ha til disse rotknollene som i årenes løp har blitt skubbet stadig litt lenger ut på sidelinja i takt med at andre og kanskje mer spennende matvarer har funnet veien inn på middagsbordet, så er det en ting ingen kan ta fra dem,- det fins ikke bedre råmateriale å bruke til å lage potettrykk med!
Potettrykk er en god, gammel klassiker som på en måte har vært der i uminnelige tider og som det skal være godt gjort å ikke ha stiftet bekjentskap med en eller gang i løpet av oppveksten, enten i barnehagen eller på skolen.
Nettopp av den grunn kan det være fort gjort å tro at dette er en aktivitet som bare er myntet på barn. Det er det i grunnen bare å ta full fart å blåse i,- potettrykk er minst like morsomt for voksne det! Så kom igjen ‘a folkens,- la oss blåse støvet av tidligere kunster og gjenoppfriske gammel barnelærdom,- for dette er skikkelig billig moro i kjedelige tider!
Her er en liten repetisjon på framgangsmåten, bare sånn i tilfelle du skulle ha glemt den:
Av materialer trenger du: poteter, tekstilfarge og stoff til å trykke på.
Og slik gjør du:
Del en potet i to og skjær ut mønster med en spiss kniv på den flate siden. Dette kan gjøres veldig enkelt eller mer avansert, alt etter hvor kreativ du føler deg.
I sistnevnte tilfelle kan det være lurt å tegne opp mønsteret først. Du kan også gjøre det superenkelt med å bruke en pepperkakeform til å stikke ut mønster med.
Deretter påfører du farge på stempelflaten og så er det bare å trykke i vei.
For enkelhets skyld har jeg helt tekstilmalingen på en skål og deretter lagt en bit med tynn skumgummi over. Da får du en slags stempelpute som gjør det lett å få et jevnt lag med farge på poteten.
Når du er ferdig med å trykke, lar du alt tørke og deretter må malingen ha en runde med strykejernet for at den skal tåle vask. Følg anvisningen på maling-flasken. På min sto det at man måtte stryke i 5 min. – og det er de lengste 5 minuttene i mitt liv, men jeg satser på at det er verdt det!
Stoffet du har trykket på kan du bruke til å sy deg noe kult av.
Jeg var så heldig at jeg fant en gyllen halvmeter med nydelig linstoff på loppis i fjor, som jeg bare har ventet på en passende anledning til å få brukt opp. Nå røk jammen rubbel og bit, men vi fikk oss noen nye duker i stedet. Nå venter jeg bare på bedre tider og nye loppemarkeder.
Åsså hadde jeg av en eller annen grunn sånn ca halvparten igjen av et gammelt laken som også fikk gjennomgå og ble til noe nytt.
Åsså var det noe som aldri ble til noe som helst…
For sånn er det bare – både med potettrykk og ellers i livet.
Tusen takk for at du leser bloggen min og ha en vakker dag!
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.