Måned: mars 2021

Her går der det trått gitt.
Det eneste jeg vel kan konkludere med er at ut fra denne bloggen å dømme, kan det se ut til å være en viss sannhet i det velkjente begrepet om «at jula varer helt til påske»…

Nå har jeg i hvert krøpet ut av hiet og ser på vinterdvalen som et avsluttet kapittel for i år.

Det er så mange ting med vinteren jeg rett og slett ikke kan fordra, og den cocktailen av russerkulde og korona som 2021 traff oss rett i fleisen med – bidro ikke på noen måte til at jeg endret oppfatning.

Så jeg gikk i hi.

Men nå begynner det omsider å ligne på noe, for selv om det bøtta ned enda en god del centimeter med hvitt hate-stoff for litt siden, så drar det seg likevel unektelig mot vår og lysere tider, selv her på Øverskauen – i typisk mars-takt.

Og lettere beruset av noen gryende vårfornemmelser gikk jeg rett i kjeller’n.

For å lete etter plank.

For sammen med stadig økende doser med dagslys, fulgte det et eller annet med i dragsuget som jeg har savnet ganske lenge nå. Jeg tror det kalles arbeidslyst.

Dermed fikk jeg endelig realisert en drøm jeg i grunnen har hatt helt siden i høst, da Drømmeprinzen lagde verdens fineste, superskarpe spikkekniv til meg.

Selve spikke-drømmen.

Den drømmen handler på ingen måte om å skjære flotte kunstverk ut av trevirke, men bare om det å kjenne på selve spikkefølelsen. Om å tegne opp en enkel figur eller form på en bit med tre og spikke den ut – flis etter flis etter flis..

Jeg har faktisk trua på at det å sitte å spikke på en trebit så flisa spruter kan være renspikka balsam for sjelen. Jeg tror rett og slett at det er det nærmeste jeg er i stand til å komme en viss grad av «mindfullness»,

og hvem kan ikke ha behov for å få slappa av litt i topplokket etter et år med hjemmekontor, sosial distanse til alt og alle, gule og røde soner som har kommet og gått og kommet igjen med uforminsket styrke – sammen med en haug av snø i hagen??

Nå er det ikke stort jeg vet om yoga, men jeg tenker at for oss som tilhører hobbyfolket, så kan det å spikke ha minst like stor nytteverdi som det å bedrive yoga sikkert kan ha for mange andre.

Kjøkkengulvet ser riktignok til tider ut omtrent som en nystrødd grisebinge og jeg har fått ganske mange nye små og større hull her og der, både i fingrene og på klærne, men det er det er et lite offer for å oppnå en slags indre balanse i en ellers forbasket kjedelig tid.

En annen positiv ting med å spikke er at det krever fint lite av utstyr. Du kommer langt med en trebit, en god kniv – og kanskje en slags plan om hva du skal lage.

Og selv om jeg har vært i hi, så har det ikke manglet på inspirasjon til gode spikke-ideer.

Vi vinter-hatere kan nemlig ikke bare finne oss et mørkt høl å krype inn i når vinterkulda treffer oss, sånn som f. eks. bjørner, pinnsvin – eller den kule gamle padda som bruker å klaske rundt på terrassen vår etter mørkets frembrudd på fine sensommer-kvelder.

Vi stabler oss derimot opp i sofan med kaffekoppen – i påvente av bedre tider, mens vi iakttar alt som skjer utenfor vinduet. Som om brøytebilen er i rute, om isen har lagt seg på fjorden enda – og om det har snødd for mye i løpet av natta til at det er bryet verdt å grave fram bilen for å ta seg en tur i butikken – bare for å se noen folk som man uansett ikke kjenner – hverken med eller uten munnbind…

Sånne ting.

For ikke å snakke om småfuglene.

For ja og ok – vi er der.

Siden det ikke har skjedd så mye annet, har det faktisk vært mye god underholdning i å følge med på trafikken til og fra fuglebrettet i vinter.

Derfor kjenner jeg etter hvert godt til fasongen på både kjøttmeis, ekorn og rådyr. Men mest på kjøttmeis. Det er utrolig mye kjøttmeis her i landet.

Så det måtte bli fugler.

Fugler er i grunnen et veldig greit sted å starte for en amatør-spikker, for bare man ikke tenker for detaljert er de ganske enkle i formen.

Så det ble fugl.

Og slik spikker du en fugl:

Forståsegpåere sier at lind er det enkleste treslaget å spikke i, men det funker i grunnen helt fint med andre ting også – som gran for eksempel, så da jeg hadde brukt opp alt jeg fant i kjeller’n, dro jeg på Bauhaus og investerte i fem meter med «to-tre». Det kan jeg love deg blir mye fugl for under hundrelappen!

Tegn opp formen på det du vil lage.

Prøv å unngå emner med kvist i, for tro meg – samme om du har en Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint-spikkekniv aldri så mye, så er og blir kvist noe ordentlig herk!

Dersom du har tilgang på en båndsag, kan hovedformen skjæres ut med denne først – og forenkle jobben ganske mye.

Deretter er det bare å spikke i vei til figuren har fått den formen du vil den skal ha.

For å jevne ut overflaten, pusses den med sandpapir.

Begynn med grovt, og avslutt med fint. Jeg startet med 80 og avsluttet med 240. Da får du en silkemyk og fin overflate.

Til slutt kan fuglene for eksempel males og utstyres med ståltrådføtter…

eller bare oljes eller lakkes og plasseres på en liten stubbe.

En annen metode å dekorere treverk på, er å bruke svijern – eller pyrografi-verktøy som det heter ifølge instruksjonsboka.

Det kan føles som litt sånn sløydsal anno 1970-tallet, men er overraskende morsomt!

Fordi det snart er påske og det kan være greit å ha litt å pynte med, spikket jeg noen påskeharer også med det samme jeg hadde ånden over meg.

For enkelthets skyld er ørene og føttene laget for seg montert på etterpå.

Føttene er bare limt fast, mens ørene er spikket sånn at de kan festes ned i et par hull på toppen av hodet.

Halen er en tovet ull-kule.

Og nå som de fleste fingrene omsider har grodd igjen, vurderer jeg om jeg kanskje skal prøve meg på litt flere ting … Et ekorn eller to kanskje? Jeg har tross alt fortsatt noen meter med «to-tre» på lur.

Namaste – og hei og hopp!