Til påsken for et par år siden fikk jeg så lyst til å støpe noen små betong-påskeharer jeg hadde sett på nettet.
Nå er det sånn med betong at det bare selges i relativt store mengder, og fordi små påskeharer krever veldig lite, så har jeg fortsatt et relativt solid overskuddslager stående i kjeller’n.
Både for å få brukt opp litt av dette – og fordi det alltid er morsomt å støpe ting i betong, har jeg lagd noen stjerne-lysestaker, solide som selve grunnfjellet og bygd for å vare. Her lukter det med andre ord fremtidig arvegods for kommende generasjoner til evig tid!
Betongen jeg har brukt er en som er beregnet til hobbybruk. Den er mer finkornet enn den som er ment til større byggverk og egner seg derfor godt til småting som dette.
Har du også lyst til å lage deg noen bunnsolide lysestaker, så trenger du i tillegg til betong, telys og noen passende små kakeformer. Har du noen av silikon er det ekstra praktisk.
Slik gjør du:
Rør ut betongen med vann som anvist på spannet.
Fyll formen nesten full. Press et telys ned i betongen midt i formen.
Jeg har smurt inn metallet rundt telyset med litt olje før jeg har plassert det, sånn at det skal slippe taket lettere når det skal ut igjen.
Mens betongen er flytende vil den presse lyset opp, men den roer seg når den begynner å stivne. Sørg for at lyset holder seg nede og vri litt på det av og til under tørkeprosessen, sånn at hullet blir stort nok.
La betongen bli helt hard før du fjerner formene.
Hvis du syns at disse lysestakene gir mer assosiasjoner til det gamle Sovjetsamveldet enn til kos, hygge og norsk julestemning, kan de med fordel mykes opp og gis en litt mer feminin touch ved hjelp av en skvett maling og noen kruseduller.
Og det var i grunnen det jeg rakk i dag, men i morgen er det en ny dag og en ny stjerne.
Det er ingen tvil om at 2020 har gitt oss mange utfordringer og begrensninger.
Men en ting er i hvert fall heldigvis som det alltid har vært. Vi kan fortsatt gå oss en tur i skauen. Og siden det snart er det eneste stedet det er mulig å bevege seg fritt uten antibac og munnbind, er jeg evig takknemlig for at hele nabolaget mitt i hovedsak består av nettopp det, – skau. Det er vel antagelig ikke for ingenting at det heter Øverskauen her – eller Øverskogen da, for å være korrekt.
Siden det ikke er noe som slår naturmaterialer når det skal lages julepynt, er det helt ideelt å være omgitt av skau, og i løpet av høsten har det blitt mange runder ut i naturen på jakt etter gode råvarer, som kvist, bark, kongler, bar – og ikke minst mose. Mose er et utrolig flott materiale som kan brukes til mye og holder godt på den fine, grønne fargen.
Selv om det kanskje er i seneste laget å si nå, kan det være lurt å være litt tidlig ute med å sanke inn ting til framtidig julepynt. Foreløpig har julesnøen riktignok latt vente på seg mange steder, men man vet aldri når kong vinter kan finne på å begynne å bruse med fjøra, sånn at alt snør ned.
Det meste av naturmaterialer holder seg like fint både lenge og vel, bare det oppbevares kjølig. I garasjen for eksempel.
Klok av skade fra tidligere tider, begynte jeg allerede i oktober i år, og i dag tenkte jeg at litt av den etterhvert ganske vellagrede mosen min skulle få bli til en stjerne.
Jeg har brukt en ståltrådstjerne som fundament. Disse kan kjøpes fiks ferdig i en hobby-butikk, men det er ganske lett å mekke en selv også hvis du har litt ståltråd på lur. Du trenger to typer, en tykk og en som er litt tynnere.
Tegn først opp en mal som du taper fast til ei trefjøl som det ikke er så farlig med. Slå inn en spiker ytterst i hver av spissene og innerst i hvert av hjørnene på stjernen. Deretter bruker du disse til å surre ståltråden rundt.
For å få godt «hold» i stjernen har jeg tatt tre runder og jeg har brukt ganske tykk og stiv ståltråd som holder formen godt.
Etter å ha kuttet ståltråden og frigjort stjernen fra spikrene, surrer du den sammen hele veien rundt med tynnere ståltråd, sånn at du får samlet trådene.
Nå har du en stjerne som ikke nødvendigvis ser spesielt pen ut, men som er et godt utgangspunkt for videre dekorering av ulikt slag. Denne gangen har jeg som sagt kledd den med mose, som bare er surret på med mer av den tynne ståltråden.
Mosestjernen kan fint brukes som den er, men den tåler godt litt mer pynt også. Det avhenger av smak og behag. Og arbeidslyst.
Det går å lage mosestjerner enklere enn som så også. Mye enklere, og dette er kanskje verdens enkleste måte:
Stapp mose opp i stjerneformede pepperkakeformer.
Sørg for å få fylt godt opp i alle kroker og kriker. La dem stå til tørk noen dager og lirk stjernene forsiktig ut av formen når de er tørre.
Eller bare bruk dem som de er i frisk tilstand, med form og det hele.
Ha en fortsatt fin førjulstid, og takk for at du leser! 💖
Det er er i grunnen få ting det lukter mer søttitalls-hobby av enn stjerner som er lagd av klesklyper.
Det må i såfall være spikerbilder – eller hjemmelagde rottingkurver.
Det skal sies at fordi jeg allerede har vært gjennom dette tiåret en gang, og fortsatt har nokså friskt i minne en del tvilsomme greier som dominerte i motebildet på den tiden, så har jeg også litt blandede følelser for alt som kan bidra til å gjenopplive stilen fra den gang da.
Det gjelder i grunnen for alt fra tapeter, møbler og interiørdetaljer – til de super-syntetiske klærne vi var dresset opp i.
Klesplagg fra søttitallet inneholdt såpass mye kjemi at de aldri, aldri ble utslitt. Det var crimplene, terylene og polyester over hele fjøla, og den eneste grunnen til at vi trengte å kjøpe oss noen nye klær av og til likevel, var fordi vi ble drittlei å gå i det samme hele tiden. Dette er også grunnen til at du fortsatt får du kjøpt disse klesplaggene i alle retrobutikker, – like gode som nye den dag i dag.
Lurer forresten på hvor den gamle plastkåpa mi egentlig tok veien…
Og ellers ser jeg for meg søttiåra i enten brunt eller oransje – men som oftest i begge deler samtidig.
Men ok, det var tross alt gode tider, så la oss ta en tur tilbake til de glade retro-årene, demontere noen klesklyper og bygge dem om til stjerner!
Selv om det nesten smerter litt å si det, så er det faktisk ganske morsomt!
Du trenger: klesklyper av tre og lim.
Jeg hadde noen små klyper fra før som stammer fra en hobbybutikk, men trengte noen i full størrelse også.
Nå skulle det vise seg at å få tak i klesklyper av tre var langt enklere på søttitallet enn det er i dag, noe som absolutt burde være et tankekors med hensyn til all plastforsøplingen vi har fått fokus på i senere tid. Med tanke på hvor lite fokus det tross alt var på alt som hadde med miljøvern den gangen i forhold til i dag, er jeg på ingen som helst måte imponert over nåtidens klesklypeutvalg i norske butikker!!
Etter en lang og strevsom leteaksjon på kryss og tvers ned gjennom hele Lierdalen fant jeg det imidlertid til slutt på Biltema, så cred til dem!
Store klesklyper – store snirkler! Biltema ruler!
Jeg tror forøvrig Clas Ohlson også har, men der har jeg ikke sjekket.
Slik gjør du:
Start med å demontere klesklypene.
Lim deretter de to delene sammen på denne måten.
fortsett med å lime dem sammen slik
og til slutt sånn.
Eller gjør det sånn
eller slik
Eller kanskje på denne måten.
Mulighetene er mange og det kan være litt forskjell på formen på klesklypene også, så prøv deg fram med de klypene du har.
Søttitalls eller ei – det er jammen utrolig hvor mye bedre ting tar seg ut når bakgrunnen ikke består av storblomstrete mønster i brunt og oransje…
En super førjulsdag til alle dere som leser, liker, deler eller legger igjen hyggelige kommentarer – tusen takk, det er så utrolig koselig!
Her blir det kaker – tenkte nok Drømmeprinzen håpefullt da han stakk hodet innom kjøkkenet og lurte på hva jeg drev og kokkelerte med.
Drømmen om ferskt bakverk ble imidlertid raskt lagt i grus da jeg fortalte at det var produksjon av badebomber som pågikk, og at smaksprøver av deigen på ingen måte ville være å anbefale.
Hvis du trenger et julegavetips til noen av de der folka som «har alt», – inklusiv badekar, kan kanskje noen sprudlende, velduftende, hjemmelagde badebomber være en ide?
Brusende badebomber er morsomt for både små og store og med den rette oppskriften og gode former er de ikke spesielt vanskelige å lage selv heller. Det er imidlertid behov for noen ingredienser, og enkelte av disse trengs i større kvanta enn det i hvert fall jeg har stående i kjøkkenskapet til enhver tid.
Siden Sitronsyre selges i bitte små poser i dagligvarebutikken og det trengs relativt mye av det, blir det fort en uforholdsmessig dyr affære hvis du vil lage mange badebomber. Derfor tok jeg en liten runde på Google og fant en nettbutikk ved navn beeorganic.no, som selger sitronsyre i poser på 1 kg til en gunstig pris. Den kom i posten etter et par dager. De har for øvrig både Epsomsalt og en god del eteriske oljer der også, og ellers finner du dette bl.a. i helsekostbutikker.
I tillegg til ingrediensene trenger du noen former til å støpe badebombene i. Jeg prøvde først med vanlige pepperkakeformer, men de gjorde det vanskelig å få innholdet ut igjen i et stykke, så etter litt prøving og feiling endte jeg opp med å bruke noen andre former i stedet, som egentlig var i største laget. Dermed ble det som i utgangspunktet var tenkt som noen veldimensjonerte, søte små stjerneformede badebomber til rene atombombene – men de slapp i hvert fall taket. Har du noen silikonformer er det fint å bruke – og de trenger selvsagt ikke å ha stjernefasong.
Oppskrift:
2,3 dl bakepulver eller natron
1,3 dl sitronsyre
1,3 dl Epsom salt ( eller tilsvarende)
1 ss vann
3 ss olivenolje
En passelig dæsj valgfri eterisk olje. I oppskriften jeg har brukt står det 2 ss, men det er altfor mye etter min mening, og kan med fordel modereres ganske kraftig, både for å unngå å få dånedippen av for mye godlukt og fordi eteriske oljer i de fleste tilfeller er nokså dyrt.
Hvis du vil ha farge på badebombene, kan du også tilsette litt konditorfarge.
Slik gjør du:
Hell alle de tørre ingrediensene i en bolle og bland dem godt sammen. Vann, oljer og ev. farge blandes for seg og tømmes deretter forsiktig litt etter litt opp i den tørre blandingen mens du blander det raskt inn. Poenget er å unngå at ingrediensene reagerer på hverandre sånn at futten går ut av badebombene før de skal brukes og all moroa forsvinner.
Konsistensen på den ferdige massen skal være omtrent som våt sand. Du skal kunne presse den sammen, men den skal ikke være for fuktig. Blir den for tørr, kan du forsiktig tilføre litt mere vann med en sprayflaske.
Press massen godt sammen ned i formene, og la dem stå til tørk minst et døgn før du tar dem forsiktig ut.
kanskje ikke helt perfekt, men ikke alldeles gæli heller
Når badebombene har tørket ordentlig, kan du pakke dem pent inn og gi dem bort i julegave – eller beholde dem selv og hive en oppi badekaret sammen med kroppen din når du har behov for litt fortjent kvalitetstid.
Jeg kjenner at jeg i grunnen angrer litt på at vi kastet ut badekaret vårt i fjor…
En gang for lenge, lenge siden,- sånn omtrent på slutten av sekstitallet eller tidlig på søttitallet, var det ikke en levende sjel som hadde hørt om begrepet «kortreist mat». Som den mest naturlige ting i verden livnærte de fleste innbyggerne i bondebygda Degernes seg likevel for en stor del av mat som de enten fant i eget fjøs eller plukket opp fra egen jord – i salig uvitenhet om at det de holdt på med en vakker dag skulle komme til å bli flagget som en flott og «bærekraftig» greie. Det var forresten ingen som hadde hørt ordet «bærekraftig» heller på den tiden… Melk fikk vi fra kuene i fjøset og potetene grov vi rett opp av bakken. Mesteparten av grønnsakene vi spiste, kom fra kjøkkenhagen til mamma. Når jeg tenker meg om så tror jeg sannelig at disse må ha vært 100% økologiske og aldeles fri for kjemikalier også, i hvert fall å dømme ut fra det ekstra protein-tilskuddet i form av velgjødde småkryp man alltid risikerte å få i seg hvis en ikke var obs når det sto kål på menyen. Juleribba og andre kjøttprodukter ble sikret med å fø opp et par grisunger som heller ikke hadde reist særlig langt, men ble kjøpt av en bonde som bodde rett i nærheten av oss, på en gård som hevet begrepet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» til en helt ny dimensjon. Ikke på grunn av beliggenheten, men fordi husene så skremmende falleferdige ut, og i særdeleshet låven som hadde store hull både her og der og så ut til å holde seg oppreist kun av ren, skjær viljestyrke. Et eller annet sted i det indre av denne vaklevorne låvebygningen befant det seg et fjøs fullt av purker og grisunger som levde der i lykkelig og gryntende uvitenhet om at de når som helst risikerte å ende sine liv som rasoffer i stedet for som juleribbe. Det var alltid et visst spenningsmoment forbundet med å få lov til å være med dit for å kjøpe inn et sett med nye smågriser. I likhet med oss og de fleste andre på gårdene rundt i bygda, dyrket denne bonden kortreiste poteter han også, og en vårdag dag sto han på kjøkkenet vårt og spurte om han kunne få lånt et par unger til å hjelpe ham med å få settepotetene i jorda. – Ja, han skulle betale oss ordentlig altså! En av brødrene mine og jeg meldte oss frivillig, ivrige etter å tjene en slant. Vi visste at han hadde en stor potetåker, men det var ikke noen tung jobb. Den besto bare av å sitte bakpå settemaskinen som hang på slep etter traktoren og putte poteter oppi noen slags runde former med rom i, som snurret rundt når han kjørte og slapp potetene ned i jorda etter hvert med passe avstand. Dette kunne vi!
Nå skulle det raskt vise seg at selv om gubben ikke var særlig effektiv når det gjaldt vedlikehold av bygningsmassen på gården sin, så var han en racer på traktor, og jo fortere han kjørte, jo fortere snurret det bak hos oss. Hadde vi vært litt tøffere i trynet ville vi selvsagt ha bedt ham dempe farten, men det turte vi ikke, og det ble vanskeligere og vanskeligere å holde tritt. Alle som noen gang har jobbet ved et samlebånd, vil antagelig ha erfart at hvis man først kommer på etterskudd, så hoper alt seg opp fortere enn svint og det er vanskelig å komme på tur igjen. Det er omtrent samme prinsippet å sitte bakpå en settemaskin, bare med motsatt fortegn. Det er ikke er noen verdens ting som hoper seg opp, – det kommer derimot lite ned i jorda. En ting var at han råkjørte gjennom potetåkeren, men han sakket ikke på farten når han kom til enden og måtte opp på veien for å snu heller. Derfor begynte vi å stålsette oss i god tid før hver eneste snuoperasjon og klamret oss fast til setene. Først heiste han settemaskinen opp i lufta med et rykk, så kom det et kraftig hump idet traktoren passerte grøfta og kjørte opp på veien. Deretter suste vi gjennom lufta i en krapp høyresving så vinden pep i ørene, før det kom et nytt hardt dump når vi kjørte tilbake ned på jordet. Og til slutt enda ett når han slapp settemaskinen brått ned på bakken igjen. Vi ga raskt denne heftige lufteturen tilnavnet «himmelsvippen», og det ble fryktelig mange himmelsvipper før dagen var omme. Hvor mange poteter som kom i jorda er en helt annen sak.
Da vi var ferdige med dagens arbeid og oppgjørets time var kommet, takket han pent for hjelpen og ga oss femti kroner hver for jobben. Så mye penger hadde vi aldri tjent før, og vi pilte storfornøyde hjem før han skulle rekke å ombestemme seg. «Er dere gærne, dere kan ikke ta imot så mye penger!», sa mamma og fikk oss ned på jorda igjen raskere enn noen himmelsvipp. Hun kommanderte oss til å gå tilbake og si at vi ikke skulle ha så mye for jobben, og slukørete måtte vi tusle av sted for å klage på lønna. «Det er ikke noe å diskutere, de pengene har dere ærlig fortjent altså!», sa imidlertid gubben bestemt og da måtte selv mamma gi seg. Samme hvor rik jeg hadde blitt – eller kanskje nettopp derfor, følte jeg en viss uro i tiden som kom. Hele sommeren gikk jeg og fulgte bekymret med på denne potetåkeren, og jeg kjente meg ikke helt trygg før det var langt utpå høsten og det fortsatt ikke hadde kommet inn noen naboklager. Hvordan det gikk med avlingen det året, aner jeg ikke, men vi ble aldri tilbudt jobb der mer.
Det har rent mye vann i havet og det meste har forandret seg i løpet av de nesten 50 årene som har gått siden jeg tjente min første femtilapp. På de fleste områder, – fra måten å drive jordbruk på til betydningen av poteter som en viktig del av den norske sikringskosten. Bare en ting er som det alltid har vært og kommer tilsynelatende til å fortsette å være sånn til Dovre faller, og det er det falleferdige gamle ruklet av en låve som en gang i tiden ga husly til små grisunger – og sikkert også til en særdeles hardt kjørt potet-settemaskin når den ikke var i drift. Den står fortsatt oppreist. Det kaller jeg bærekraftig.
Men tilbake til potetene. Samme hva slags forhold man måtte ha til disse rotknollene som i årenes løp har blitt skubbet stadig litt lenger ut på sidelinja i takt med at andre og kanskje mer spennende matvarer har funnet veien inn på middagsbordet, så er det en ting ingen kan ta fra dem,- det fins ikke bedre råmateriale å bruke til å lage potettrykk med!
Potettrykk er en god, gammel klassiker som på en måte har vært der i uminnelige tider og som det skal være godt gjort å ikke ha stiftet bekjentskap med en eller gang i løpet av oppveksten, enten i barnehagen eller på skolen. Nettopp av den grunn kan det være fort gjort å tro at dette er en aktivitet som bare er myntet på barn. Det er det i grunnen bare å ta full fart å blåse i,- potettrykk er minst like morsomt for voksne det! Så kom igjen ‘a folkens,- la oss blåse støvet av tidligere kunster og gjenoppfriske gammel barnelærdom,- for dette er skikkelig billig moro i kjedelige tider!
Fram med patasene!
Her er en liten repetisjon på framgangsmåten, bare sånn i tilfelle du skulle ha glemt den:
Av materialer trenger du: poteter, tekstilfarge og stoff til å trykke på.
Og slik gjør du: Del en potet i to og skjær ut mønster med en spiss kniv på den flate siden. Dette kan gjøres veldig enkelt eller mer avansert, alt etter hvor kreativ du føler deg.
I sistnevnte tilfelle kan det være lurt å tegne opp mønsteret først. Du kan også gjøre det superenkelt med å bruke en pepperkakeform til å stikke ut mønster med.
Deretter påfører du farge på stempelflaten og så er det bare å trykke i vei.
For enkelhets skyld har jeg helt tekstilmalingen på en skål og deretter lagt en bit med tynn skumgummi over. Da får du en slags stempelpute som gjør det lett å få et jevnt lag med farge på poteten.
Når du er ferdig med å trykke, lar du alt tørke og deretter må malingen ha en runde med strykejernet for at den skal tåle vask. Følg anvisningen på maling-flasken. På min sto det at man måtte stryke i 5 min. – og det er de lengste 5 minuttene i mitt liv, men jeg satser på at det er verdt det!
Stoffet du har trykket på kan du bruke til å sy deg noe kult av.
Jeg var så heldig at jeg fant en gyllen halvmeter med nydelig linstoff på loppis i fjor, som jeg bare har ventet på en passende anledning til å få brukt opp. Nå røk jammen rubbel og bit, men vi fikk oss noen nye duker i stedet. Nå venter jeg bare på bedre tider og nye loppemarkeder.
Åsså hadde jeg av en eller annen grunn sånn ca halvparten igjen av et gammelt laken som også fikk gjennomgå og ble til noe nytt.
Litt ble et par nye håndklær til kjøkkenet
Og litt ble til en pose som kan brukes til oppbevaring av et eller annet. Alltid kjekt og ha! Tror jeg. Kanskje.
Åsså var det noe som aldri ble til noe som helst… For sånn er det bare – både med potettrykk og ellers i livet.
Tusen takk for at du leser bloggen min og ha en vakker dag!
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er nevneverdig hardt angrepet av hverken av fly – eller kjøttskam. Dertil flyr jeg for sjelden og er altfor glad i koteletter. Jeg har ikke noe horn i siden til de superhyggelige veganer- naboene våre heller, selv om de sikkert både raper og fiser i vildens sky og etter all sannsynlighet kommer til å fortsette med det helt til de en dag går over til de evige jaktmarker som saftige biffer, grytekjøtt og oksehalesuppe.
Nabolagets triveligste gassprodusenter
Ikke er jeg så flink til å brøle lenger heller. Sist det var kult for min generasjon var vel sånn omtrent da vi gikk på u-skolen, den gangen det var om og gjøre å komme på skolen med minst mulig stemme igjen etter å vrælt og hvint høyest mulig av skrekkblandet fryd i karusellene på Momarken kvelden i forveien. Det var på en måte en målestokk på hvor gøy vi hadde hatt det, og hadde absolutt null og nix med miljøengasjement å gjøre. Men du verden,- Det skulle da rimelig sterk innsatsvilje til for å klare å miste stemmen etter et par runder med Cyklontwisten også…
Selv om jeg hverken brøler eller får til å skamme meg over alt mulig så har jeg likevel stor tro på å gjøre noen grep for et bedre miljø sånn i det daglige. Etter at det ble obligatorisk å sortere søpla på hjemmebane, har det samtidig blitt mye enklere å se hvor mye det blir av hva også, og jeg må jeg si at jeg blir nokså skremt over hvor uhorvelig store mengder plast som hoper seg opp i en enkelt husstand, bestående av bare to personer i løpet av en måned. Derfor prøver vi, i den grad det er mulig å gjenbruke og ta vare på – i hvert fall enkelte ting her i huset.
Særlig Drømmers har vært god på dette. Da jeg flyttet inn her, var jeg nødvendigvis nødt til å rydde litt i skuffer og skap for å få presset inn noe av det jeg hadde med meg på flyttelasset, og aldri har jeg funnet en større samling av tomme rømmebeger i noe kjøkkenskap noen gang. Jeg husker jeg tenkte at både bestemor og mormor og alle andre gamle damer jeg noengang har kjent ville ha blitt grønne av misunnelse over en slik fantastisk rømmebegersamling..
Dersom noen skulle leve i villfarelsen om at gjenbruk og resirkulering er et nytt fenomen må de nemlig tro om igjen. Det er ingen som slår besteforeldregenerasjonen vår når det gjaldt dette. Jeg tror riktignok ikke et sekund at det var bekymring for miljøet og en mulig nær forestående undergang av kloden som drev dem,- jeg tror rett og slett bare det var det at de husket krigen… Uansett kastet de sjelden noe som kunne brukes om igjen eller som hadde et snev av verdi tilbake i seg. Derfor vasket mormor opp papptallerkenene helt til de gikk i oppløsning når vi var på campingtur og derfor sprettet bestemor ut knappene fra klær som skulle kasseres og hadde en hel, vidunderlig skuff full av dem – i all verdens farger og fasonger. Mormor hadde bryggerhuset fullt av tomme ketchupflasker av glass som hun tok vare på og brukte når vi skulle på tur, sånn at vi alltid fikk hver vår flaske med saft i, mens bestemor på sin side hadde sofaen full av puter som var sydd sammen av glitrende, små stoffprøvelapper som hun hadde fått av en annen gammel dame. Og midt oppi alle disse sofaputene satt hun og heklet gulvtepper av filler og de gamle strømpebuksene sine. Mormor hadde flere årganger av Alle Kvinner stablet i en bunke på kottet sitt og og bestemor hamstret brukt julepapir hver juleaften og lagret det på sitt kott, sånn at vi kunne bruke det om igjen året etter. Og året etter der.. Jeg kan faktisk ikke huske at vi kjøpte julepapir en eneste gang i løpet av hele barndommen vår. Bestemødrene våre stoppet, lappet og reparerte klær som var ødelagt, og de syltet, saftet, forvellet og frøs ned kortreist frukt, bær og grønnsaker fra egen hage – og fra skogen. De kastet nødig så mye som en matbit, og kom det et rømmebeger eller annen emballasje i hus så ble det behørlig vasket og stablet inn i kjøkkenskapet i påvente av framtidig gjenbruk.
De sto aldri utenfor stortinget og brølte eller la ut bilder på sosiale medier av noe klimaengasjement, bestemødrene våre. De puslet med sitt i all stillhet og med den største selvfølgelighet. Likefullt våger jeg å kalle dem noen skikkelig superstjerner på miljøregnskapets himmel!
Heldigvis fikk jeg med meg noe av dette i bagasjen hjemmefra, og selv om jeg har tenkt å fortsette å gafle i meg koteletter og ta meg en flytur når det faller seg sånn, så lever lykkefølelsen over å kunne skape noe nytt av gammelt ruskrask inni meg i beste velgående, sammen med sansen for å kunne plukke litt av maten vår fra egen hage, gleden over fine glassflasker og drømmen om en gang å kunne eie en fullastet knappeskuff..
Jeg har fortsatt et stykke igjen….
Derfor tok jeg også vare på noen av rømmebegerene i skapet til Drømmeprinzen, så blir det litt mindre plast ute i verden – og vi har samtidig mer emballasje å fryse bort det bærekraftige, super- kortreiste eplesyltetøyet vårt i…
I dag slår jeg rett og slett et slag for bruk av litt mindre plast til fordel for et mer miljøvennlig alternativ som kan gjenbrukes om igjen og om igjen helt til det ryker i stykker. Kanskje bare et bittelite skritt i den store sammenhengen, men i det minste et i riktig retning og dessuten er det et veldig koselig prosjekt å holde på med nå som høsten begynner å smyge seg på for alvor, Yr overøser oss med flomvarsler annenhver dag og stearinlys og innekos frister mer og mer. Og det må vel fortsatt være innafor å ha det hyggelig mens vi gjør en innsats for framtiden vel, både for oss som kan finne på å være litt slomsete med både skamfølelse og kjeftament og for alle andre. Så finn fram heklenåla og kjør på, gøøørls,- bytt ut noen plastposer til fordel for bokstavelig talt skikkelig bærekraftige bomullsnett til frukt og grønnsaker! De er både raske og rimelige å lage – alt du trenger er en drittværsettermiddag, en heklenål og et nøste med bomullsgarn.
Slik gjør du:
Jeg har brukt heklenål nr. 3 og naturfarget bomullsgarn som jeg har kjøpt på Europris for en billig penge.
Legg opp 6 lm og samle dem i en ring med en kj.m.
omg. Hekle 4 lm ( = 1 dbst), 25 dbst rundt ringen, 1 kjm i 4. lm.
omg. Hekle 7 lm ( = 1 dbst + 3 lm) *1 dbst i neste stav på forrige omg., 3lm*. Gjenta fra * til * 25 gng. 1 kjm i 4. lm.
Gjenta 2. omgang 15-16 ganger eller til du har fått nettet så langt du vil ha det og avslutt med en hullrad som hekles slik:
1. omg. 1 lm, 4 fm rundt hver luftmaskebue, avslutt med 1 kjm i første lm.
2. omg. 1 lm, 1 fm, *2 lm, hopp over 2 fm, 2 fm i de neste 2 fm*, gjenta ut runden, 1 kjm i første lm.
3. omg. 1 lm, *1 fm i hver maske på forrige omg*. Gjenta ut omg. og avslutt med 1 kjm i lm
.Fest trådene og tvinn en passe lang snor som tres gjennom hullraden.
Et nøste rekker til flere poser og hvis du syns de er morsomme å lage, men ikke har bruk for så mange selv, så er et heklet nett med frukt eller grønnsaker fra egen hage en finfin gave å gi bort også.
Tusen takk til alle som leser, liker og/eller deler og en superfin dag til alle mann!
Da er sannelig denne bloggen oppe og vaker igjen etter en ekstremt lang …eh ..sommerferie… kan vi jo kalle det.
Det er et visdomsord på engelsk som sier at «Scares is a tatoo with a better story».. Jeg vet ikke om Drømmeprinzen er helt enig i det, for det er ikke noen god historie som ligger bak det gedigne broderiet av et arr han har nedover langs det lange, tynne benet sitt. Det er en sånn historie som du egentlig grøsser når du hører, om knasing av bein, leddbånd, korsbånd og i det hele tatt det meste som knases kan inni et kne. Av en eller annen grunn syns jeg det høres ekstra guffent ut når sånt skjer med sånne veldig tynne bein som han har, uten noen form for polstring hverken her eller der. Forøvrig er det et annet ordtak som sier at «gale hunder får revet skinn», og det ligger vel muligens noe der også… Det er en gammel skade, helt tilbake fra til den tiden da han var noen år yngre og jobba i forsvaret. Men du vet, ettersom åra går- blir gamle kneskader som nye – og de blir bare nyere og nyere jo eldre en blir. Selv om det ikke plager ham nevneverdig i det daglige, så kan det bli nokså ubehagelig for en gammel kriger når det skal utføres arbeid som medfører krabbing på knærne – som f. eks ved pusling i hagen.
Og nå er det ikke akkurat småtteri av en hage den kællen har,- det er mer som en liten plantasje, – en pr. dags dato relativt fruktbar og velstriglet park bestående av x antall mål plen, et par rader med bringebærbusker, elleve epletrær med like mange ulike sorter epler, to plommetrær, pæretre, morelltre , diverse prydbusker i varierende str, 110 m hekk, rips, solbær og stikkelsbær nok til å forsyne en hel bataljon, blomsterbed, urtebed, kjøkkenhage – og et par druestokker som hittil aldri har gitt grunnlag for noen storstilt vinproduksjon, men som muligens kan ha potensiale dersom klimaendringene får enda mer fart på seg..
Så sant og si har vi hendene fulle med hagearbeid hele sommeren, både Drømmers og jeg. Og vi elsker det.
Jeg elsker det nesten hele tiden og Drømmeprinzen elsker det hvert år helt fra tidlig i mai til litt uti august når han vanligvis har blitt så drit lei å klippe plenen at han begynner å snakke om å kjøpe seg leilighet…
Jeg liker å rote i jorda og holde ugresset i sjakk, og han liker å rusle rundt å klippe av små kvister på buskene sine, frisere plenen og ikke minst å stulle og stelle med bringebærbuskene sine. Drømmers + bringebærbusker = true love,- uten at jeg helt skjønner greia – eller bæret…
…men vi liker bringebær begge to.
…og epler
og solbær.
Og på godværsdager, sånn omtrent litt før kveldssola bikker ned bak tretoppene liker vi å ta oss en rundtur gjennom hele hagen for å beundre hvor fint det er, skryte litt av oss selv for vel utført arbeid og le av hvor vanvittig mye plommer det blir i år.
Heldigvis liker vi plommer også!
Ganske fint i grunnen – å ha så stor hage at du ikke engang trenger å forlate egen tomt for å få deg en aldri så liten kveldstur… Både for fordums offiserer og for selvutnevnte lotter av den mer tvilsomme sorten.
Men så var det disse knea da..For å gjøre tilværelsen enklere for skrøpelige mannebein har jeg laget en hagepute til Drømmeprinzen, sånn at han har noe mykt å lande på når han må ned i knestående.
Nå ble det Ikke akkurat noen svanemadrass kanskje, – sant og si minner den meg vel mest av alt om lakk og lær-kåpa mi av ekte plast fra søttitallet, men den er myk og deilig og utrolig funksjonell – i motsetning til den gamle kåpa som aldri bidro til stort- hverken på sjekkefronten eller som inspirasjon for trendeliten i bygda…
Men blide det var vi,- det kan ingen ta fra oss – selv om vi ikke hadde vett på å kle oss…
Lakk og lær for skjøre knær,- heey!
For å lage en hagepute trenger du: noen svarte søplesekker, bakepapir et strykejern og symaskin.
Det hele handler om å smelte sammen flere lag med plast sånn at du ender opp med et utrolig slitesterkt materiale som kan ligne litt på lær og er fint å sy ulike ting som skal tåle en trøkk av.
Til hageputen har jeg brukt søplesekker fordi det trengs ganske store stykker, men til mindre prosjekter, som f.eks. sminkepunger, vesker e.l., er det fint å bruke vanlige bæreposer – og det er enda morsommere.
Nesten som grafitti
Det er viktig å ha akkurat passe varmt strykejern. Er det for kaldt, vil ikke plasten smelte sammen og er det for varmt krøller den seg. Så prøv deg fram før du starter. Legg flere lag plast oppå hverandre med bakepapir over og under og stryk ivei til alt har smeltet helt sammen.
Til puten har jeg brukt fire lag.
Deretter har jeg klippet ut to like store stykker. Jeg fant ut at langpannen hadde akkurat passe størrelse , så jeg brukte den som mal, sydde sammen tre av sidene fra retten, fylte puten med vatt og sydde sammen den siste siden.
Klipp, sy, stapp og lukk,- ferdig!
For å kunne henge den opp når den ikke er i bruk, er det ogå kjekt med en hempe. Til dette fant jeg en gardinring av metall – som jeg kom i skade for å kjøpe minst en kilo av på loppis i fjor..
Pynte litt på den også kanskje?
Hvis du vil gjøre puta mer fargerik, kan den pyntes på – f.eks. med noen blomster som er klippet ut av fargede bæreposer og strøket på til slutt.
Sånt dilldall og kvinnfolkfjas bryr imidlertid ikke gamle offiserer seg om, derfor ble det enkel, svart macho-pute denne gangen…
…bare lett krydret med et ørlite dryss av peace, love and flowerpower…
Det var forøvrig heller ikke nevneverdig interesse for tilbudet om et par skreddersydde lederhosen av restene….
Ha en strålende fin sensommerdag, og takk for at du leser!
Selv om påska er sen i år, så er jeg enda senere,- derfor kom den sannelig litt brått på meg nok en gang. Akkurat som med jula trodde jeg at jeg skulle hatt mye mer tid igjen før den slo inn.. Siden det fortsatt er så mye snø igjen rundt veggene her, har det på en måte ikke helt gått opp for meg at vi er langt uti april alt, og da folk for noen dager siden begynte å snakke om å farte på ferie allerede i helga, ble jeg i grunnen tatt litt på senga. For jeg hadde egentlig tenkt å kose meg med å lage påskepynt både lenge og vel jeg – sånn etterhvert… når jeg fikk tid og ånden over meg…
Med snevre tidsrammer begrenser det seg i stedet til noe kjapt og lettvint. Derfor gikk jeg ut i hagen og beskar kirsebærtreet en smule, pyntet kvistene med fjær som er laget med enkle grep av litt ulike materialer, og tenker som så at det ble da i grunnen ikke så gæærnt. Egentlig helt midt i blinken for en gammal indianer som ikke følger med på kalender’n og plutselig får det bråtravelt…
Kontaktpapir – en gang i tiden, sånn omtrent akkurat da vi gikk på barneskolen, var dette egentlig ikke noe annet enn det det utga seg for å være,- blank, selvklebende plastfolie på en bakgrunn av hvitt papir med blått rutemønster. Superfint å bruke når vi skulle lime pressede blomster inn i herbariene våre, særlig dersom vi klarte å få dekket alt med plastflaket uten at det skrukket seg.
Litt senere i livet fant vi ut at det hadde flere interessante bruksområder…
Som alle vet var internett, mobiltelefoner, selfier og dårlig påvirkning fra influencere fortsatt en fjern framtidsgreie for unge sjeler på søttitallet, men vi hadde da en form for sosiale medier på den tia også. Noen hadde telefonkiosken nede ved kafe’n i Degernes sentrum – selve arnestedet for utklekking av mer og mindre kreative telefonterrorister,- venninna mi og jeg hadde postkontoret litt lenger opp i gata.
Vi brukte det med liv og lyst og postla brev i hytt og gevær, både til hverandre, til folk vi kjente – og av og til til noen vi ikke kjente spesielt godt. Innimellom tok vi korrespondansen til nye høyder og beriket mailene våre med vedlegg…
I tillegg til å holde postvesenet i ånde, hadde vi andre sunne interesser også – som gutter og friluftsliv.
Fordi venninna mi deltok på endel idrettsarrangementer, hadde hun tilgang på et mye større gutte-marked enn meg, som manglet både sportsånd og sex appeal, men siden vi hang sammen som erteris, ble på en måte hennes bekjentskaper litt mine også, uavhengig av om jeg hadde truffet dem eller ei. Vi var partners in crime, selv om vår kriminelle løpebane begrenset seg til å kjøre to på en moped og å sende tullebrev i posten til folk.
En dag var vi, som en del av friluftsinteressen, på fisketur i elva nedenfor gården hvor hun bodde. Tradisjonen tro ble det mye fjas og lite fiskelykke, men vi halte til slutt i land en enslig, liten abbor.
Fisk er fisk…
Uvisst av hvilken grunn, fikk vi det for oss at det ville være en god ide å vise fram fangsten vår til en fyr som venninna mi hadde blitt litt sånn delvis kjent med og som befant seg i militæret i Nord-Norge. Hva som var greia er jeg som sagt ikke sikker på, men hvis det var forsøk på et sjekketriks – så må det ha vært tidenes dårligste.
Vi plasserte i hvert fall fisken vår mellom to lag kontaktpapir som vi klemte godt sammen hele veien rundt kanten, puttet den i en konvolutt, la med et hyggelig brev og ekspederte hele greia opp til det kalde nord via postverket.
Nå skulle det beklagelig nok vise seg at mottageren hadde dratt hjem noen dager akkurat på det tidspunktet forsendelsen dumpet ned i postkassa i leiren hans og at kontaktpapir overhodet ikke er egnet til vakumpakking av fisk. Disse uheldige omstendighetene førte til at han mildt sagt ikke ble fra seg av begeistring da han omsider kom tilbake etter endt perm og mottok leveransen fra oss. Jeg aner til dags dato ikke hvem fyren var, men regner det som nokså sannsynlig at han svartelistet Degernesjenter som mulige kjæresteemner for all framtid og at han brukte litt tid på å bli kvitt minnet om abbor i full oppløsning.
Enten så er det jeg som ikke har holdt meg oppdatert på kontaktpapir-fronten de siste førti åra, eller så har det skjedd revolusjonerende ting på området i det siste, for nå selges det i alle mulige fine farger og mønstre, er mer populært enn noensinne og kan brukes til å dekorere nær sagt hva du vil. Selvsagt lar jeg meg glatt rive med!
Med litt ståltråd og kontaktpapir kan du f.eks. lage noen fine fjær – superraskt!
Slik gjør du:
Klipp ut to like biter formet som fjær av kontaktpapir. Legg en ståltråd mellom dem og press dem sammen.
Klipp opp tynne strimler hele veien rundt.Hvis du beregner ganske lang «stilk» på fjærene, får du mulighet til å bruke dem på flere måter.
Papir
Disse fjærene kan selvsagt like gjerne lages på samme måte av papir som bare limes sammen. Kanskje du har noe pent gavepapir liggende,- og ellers er det gjort på et blunk å gå på en aldri så liten smell i papiravdelingen i en eller annen hobbybutikk, for – OMG! – det er jo altfor mye fint å velge i…
Fjær av garn
Hvis du har mye restegarn liggende, er dette også fint å lage fjær av.
Jeg har brukt bomullsgarn til disse, men det går helt sikkert akkurat like bra med hva som helst.
Slik gjør du:
Legg en tråd dobbelt og klipp den litt lenger enn du vil ha fjæren. Knytt endene sammen helt ytterst og fest tråden stramt opp på ei trefjøl e.l. med en tegnestift i hver ende.
Deretter klipper du opp kortere tråder og knytter dem rundt den lange på denne måten:
Begynn å knytte noen cm. opp på tråden, sånn at den nederste delen kan brukes til oppheng.
Når du har fått fjæra så lang som du vil ha den, klippes den i fasong.
For et mer fluffy uttrykk kan du frynse opp trådene med en kam. Til slutt fuktes den, formes i fasong og får ligge å tørke.
Sånn! Da erklærer er jeg påskepyntingen for sånn stort sett unnagjort for i år og ønsker deg en herlig påskeuke der du er eller dit du skal! Selv har jeg tenkt å sitte på terrassen og se sola jobbe med å bli kvitt resten av snøen. Ha en fortsatt strålende fin palmesøndag!
Selv for en Indre Østfolding som har vokst opp på stiv leire blant kornåkre og granskau – eller kanskje nettopp derfor, er det ingenting som smaker så herlig av sommer som salt sjø, svaberg og måkeskrik. Og med all den sola og varmen vi har i år frister det ekstra mye med noen turer ut til kysten.
Jeg elsker å være ved havet. Ikke bare å ligge på et svaberg å kjenne sola svi på mageskinnet eller å ta en dukkert i bølgene, men kanskje vel så mye å rusle i fjæra på jakt etter fine fotomotiver, skjell, steiner og blankskurt rekved, – plukke med meg små skatter, knipse noen bilder, lete etter rare ting som havet har skylt i land. Ja, for havet skyller fortsatt i land mye mer enn bare plast.
Nå på tampen av fellesferien, denne evigvarende sommeren hvor stort sett alle for en gangs skyld er heldige med ferieværet, tenkte jeg at det kunne være på sin plass med litt maritim inspirasjon. Derfor har jeg stablet på beina en liten kolleksjon av sjø-relaterte saker og ting som du kan lage selv, både av strandfunn og annet småtteri. Sånn i tilfelle du skulle få behov for å lufte kreativiteten litt innimellom heteslagene….
Klar for avgang…
«Skinka 2» er oppkalt etter forrige eier og er med andre ord laget av en tom skinkeboks, i tillegg til en bit fra en gammel linduk og litt annet småtteri.
Først har jeg pusset boksen fri for farge med sandpapir. Det går fint å bruke spraylakk eller maling i stedet, men jeg liker den litt rustikke overflaten som sandpapiret gir.
Til mast har jeg brukt en blomsterpinne som er stukket gjennom et hull jeg har boret i bunnen av boksen. For å gi masten bedre feste har jeg først limt en liten finerbit fast i fordypningen under boksen og boret og limt masten ned i denne.
Seilet har fått en enkel bord med tråklesting rundt kanten og er sydd fast til masten, før det har blitt festet i hver ende av boksen med litt ståltråd gjennom et lite hull. Prikken over i-en settes med noen vimpler som klippes dobbelt og limes over en bit med bomullstråd med noen små treperler mellom.
Hvis du liker at ting har en funksjon kan båten f.eks. brukes som godteskål, ellers er den jo koselig å bare ha til pynt også.
Ingen skute uten en skipper.. Denne karen er satt sammen av en kork og en trekule. Lua er en kork fra en liten kremtube.
Rullestein
De er runde og trivelige, fins i alle mulige fargenyanser og er polert glatte og fine av sjø og bølger gjennom mange år. Hvem kan motstå rullestein lissom? Ikke jeg i hvert fall, og brått og umerkelig har strandbagen blitt tung som bly. Vakre steiner er flotte å bare ha til pynt, men hvis du har lyst til å gjøre noe mer ut av dem kan de også dekoreres eller du kan lage deg noen koselige, små skulpturer av dem.
Denne steinen manglet egentlig bare et nebb for å bli til en liten fugl. Derfor fikk den det. Og så fikk den seg jammen en liten kjæreste også. Eller make. Det er vel det det kalles på fuglespråket..
Stein kan males og dekoreres på utallige måter, akkurat sånn som du har lyst til. Selv syns jeg det er aller finest å bevare mest mulig av den naturlige looken, og heller utnytte fargen, formen og strukturen på selve steinen. Derfor har jeg gjort denne veldig enkel, uten mer fiksfakseri enn nødvendig. For å lime steinene fast til trestykket har jeg brukt et tokomponent-lim,- det holder det meste på plass.
Heklede fisker
Med noen små steiner og litt tynn tråd er du bare en kjapp liten heklejobb unna disse små fiskene.
De er søte å pynte med, men hvis du fester en gardinklype på dem, er de også fine dersom du trenger noe som holder utebord-duken på plass når det kommer ei vindkule eller to. Skal de brukes som dukholdere bør ikke steinene være for store og det er lurt å lime fast heklearbeidet til steinen, så drar det seg ikke når det henges opp.
Framgangsmåten er enkel, men fordi alle steiner er ulike,må oppskriften tilpasses hver enkelt stein. Begynn med å legge opp så mange lm at det rekker akkurat rundt steinen på det bredeste punktet og samle dem i en ring med en kjm.
Hekle deretter 7 lm, hopp over 3-4 lm og fest dem med en kjm i neste lm. Fortsett på samme måte rundt hele ringen sånn at buene blir mest mulig jevnt fordelt.
Når du har kommet rundt hekler du en kjm i hver av de tre første lm på den første buen, sånn at du kommer opp på toppen av den, så 7 lm som festes midt på neste bue osv. hele runden.
gjenta på samme måte noen runder til, alt etter hvor stor stein du har. Etter hvert må du minske antall lm i buene,- 6,5,4 osv. Siste runde samler du alle buene ved å hekle en kjm i toppen på hver av dem sånn at du får tettet åpnngen.
For å lage halen legger du opp 5 lm. Så hekler du 4 dobbeltst, en kjm ned i underlaget, 5 nye lm, 4 dobbeltst og avslutter med en kjm inntil siste dobbeltst.
Krans av blåskjell
Jeg syns blåskjell har så nydelig blåfarge,- som himmel, hav og utslitte olabukser…
Denne kransen er enkel å lage, og den tar seg godt ut på veggen.
Først har jeg skåret ut en ring av et eller annet papplignende materiale som stammer fra bunnen i skuffen på en sammenrast billig drittkommode fra Ikea, alldeles udugelig som møbel, men superduper når man trenger noe som er stivt og som samtidig er mulig å skjære i med tapetkniv.
Ringen er laget ganske smal, ca. 1,5 cm. bred, sånn at den blir minst mulig synlig, og deretter er skjellene limt fast på denne med limpistol.
Veggpynt av østersskjell
Det er ikke bare plast det er altfor mye av i havet for tiden, Stillehavsøstersen har også blitt en økende utfordring langs kysten vår. Det ligger pinadø østersskjell i hopetall strødd på hvert eneste svaberg og hver eneste strand, i hvert fall der jeg har vanket i sommer. Men de krøllete, hvite skjellene kan i det minste, i motsetning til plastsøppel, være ganske dekorative. Så plukk gjerne med deg noen pene eksemplarer hjem og bruk dem til noe morsomt. De kan f.eks. bli til litt enkel og sommerlig veggpynt.
Siden sommervarmen har gjort meg rimelig makelig anlagt har jeg rett og slett bare limt hyssing i forskjellige lengder fast bakpå skjellene og bundet dem opp på en passende pinne fra den rikholdige rekved-samlingen min. Og det var det.
Og når vi snakker om rekved…
Jeg er på evig jakt etter rekved. det er flott å bruke til alt mulig og du vet aldri hva du kan komme over av fine skatter hvis du har øynene med deg når du rusler rundt sånn litt uten mål og mening i strandkanten.
Selv den ivrigste rekved-samler møter sin overmann av og til…
En ting er sikkert,- den ene gangen i livet du finner ei gammal spekefjøl i vannkanten – da syns du at du har gjort litt av et scoop!
Som bruksgjenstand har den for lengst gjort sitt, men den skal få lov å nyte pensjonisttilværelsen som en liten, rar hylle på veggen. Selv om rekved-spekefjøler er relativt sjeldne, kan denne ideen selvsagt glatt overføres til en hvilke som helst gammal trefjøl du måtte ha liggende. Bare skjær til en passende plankebit og skru på nederst, så er du i mål.
Det er ikke noe som er helt rett her, men det gjør ingen verdens ting
På tide med siesta,- den vil nok vare til over helga… Takk for at du leser og strålende fin weekend til alle! Trodde aldri jeg skulle si det, men det er jo lov å håpe på litt godt gammeldags drittvær!
For en del år siden befant jeg meg i Roma sammen med den nest yngste datteren min, Marte. En kveld da vi ruslet gjennom en liten park langs Tiber’n med kurs mot Peterskirken, dukket han plutselig opp fra ingensteder,- en litt tykkfallen framtoning med godt påbegynt hentesveis og en helt klar interesse for å stifte nye bekjentskaper.
Sett med kresne kvinneøyne var han vel så fjernt fra idealbildet på den italienske drømmemannen som det var mulig å komme,- du vet han høye og mørke i Armani-dress, men han hadde snille øyne bak de stålinnfattede brillene og så ikke ut til å ha planer om hverken ran eller voldtekt. Derimot ville han så fryktelig gjerne få lov til å massere føttene mine.
Alle som noen gang har travet rundt i sko uten ventilasjon en hel dag i sommer-Roma vil vite to ting:
For det første,- i samme øyeblikk som du tar av deg disse skoene vil du frigi avgasser som setter en real støkk i ozonlaget og som kan slå knock out på selv den mest hardbarkede gladiator.
For det andre,- du har nettopp fått et tilbud du ikke kan si nei til.
Han ble advart, uten at han tok det til følge, og det vibrerte ikke engang ørlite grann i neseborene hans da jeg lot skoene falle.
Når datteren din viser seg å være den fødte paparazzifotograf…
Så før jeg visste ordet av det så satt jeg plutselig der da, med de illeluktende bena mine i fanget på en vilt fremmed mann og en fnisende tenåringsdatter vakende i bakgrunnen, mens jeg lurte på hva jeg egentlig hadde rotet meg borti. Jeg tenkte et øyeblikk at han sikkert var en sånn fyr som fikk tenning av kvinneføtter, men med tanke på hvor undersåttene mine befant seg på det tidspunktet, burde jeg garantert ha merket det hvis så var tilfelle. Det vibrerte absolutt ingen steder på denne karen. Han virket rett og slett bare genuint interessert i fotmassasje og pratet i vei med glødende iver om hvor bra det var for føttene å gå barbeint på de små, runde brosteinene som fins mange steder i Romas gater,- de som jeg senere i livet har funnet ut at er drepen for høye hæler. Vi snakket litt om Norge og Italia også, men det var helt tydelig føtter som var favorittemnet hans, og under hele samtalen klemte og knadde han og gjorde underverker med slitne bein. Da han omsider anså jobben for avsluttet, kunngjorde han at han skulle vise oss hvor vi kunne spise god, italiensk mat for en billig penge og ledet an bortover gata mens han passet nøye på at jeg fulgte rådet hans om romersk brosteinmassasje. Jeg var veldig bevisst på at det ikke var noen andre som gikk barbeinte i Roma den kvelden, men jeg syntes at jeg skyldte ham såpass… Dessuten var jeg på det tidspunktet begynt å bli langt mer bekymret for hvordan i all verden vi skulle bli kvitt ham igjen. Men da vi hadde krysset elva stoppet han, forklarte hvor vi skulle gå, tok pent farvel og forsvant tilbake over broen. For alt vi vet inn i skyggene i parken igjen, på jakt etter mer tåfis.
Straks han var ute av syne kippet jeg på meg skoene, så satte vi kursen mot stedet han hadde pekt ut og spiste den beste carbonaraen vi noengang har smakt på et vaklevorent lite bord på et gatehjørne mens vi lo og lo…
Omtrent 17 år etterpå ler vi enda, og lurer fortsatt på hva som egentlig var greia.
En ting er i hvert fall sikkert,- en sjelden gang imellom KAN det faktisk komme noe godt ut av det hvis en sier ja takk når fremmede menn rasler med sukkertøyposen sin…
Lag din egen fotkrem med bare fire ingredienser
Han hadde rett i en ting, denne massasjeglade italieneren vår,- det er viktig å stelle pent med tottlottene sine! Og selv om jeg til dags dato vegrer meg mot å loffe barbeint rundt i Roma, så gjør jeg det gladelig hele sommerhalvåret på hjemmebane. For det er viktig å ha jording og bakkekontakt når en er gammal indianer, meeeen – det gir ikke akkurat silkeføtter. Derfor kan en god fotkrem være gull verdt. Denne lager du selv av helt naturlige, gjerne økologiske ingredienser, og den vil holde deg gående på myke pusepoter hele sommeren igjennom.
– Pusepoter du lissom…
Den er rask å mikse sammen og ingrediensene du trenger finner du bl.a. i helsekostbutikker og i dagligvareforretninger.
Sheabutter, kokosolje, olivenolje og peppermynteolje for fine føtter.
Og slik gjør du:
Smelt sheabutter og kokosolje i vannbad og tilsett olivenolje. La blandingen avkjøles og ha i peppermynteolje. Bland godt, fyll i en krukke og sett kjølig. Når den er kald vil den stivne og er klar til bruk.
Hjemmelaget fotkrem
Fordi kremen nødvendigvis blir ganske fet kan det være lurt å ikke vandre for mye rundt i huset med nysmurte ben, men heller ta smørejobben og dra på et par sokker før du legger deg om kvelden. Snakker av erfaring…
Er i det minste ikke plattfot da…
Strålende fin fredagskveld til alle, og noen ekstra gode tanker til en person spesielt!
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.