Hver vår kjøper jeg en lavendelplante til å ha i ei potte på terrassen.
Hver høst graver jeg denne planten ned på en ledig plass i blomsterbedet før frosten kommer, sånn at den skal overleve vinteren.
Hver vår får denne planten lov til å bli stående der den har blitt parkert, og jeg drar til hagesenteret og kjøper en ny – til terrassen.
Sånn går det til at i årenes løp blir det stadig flere lavendelplanter rundt om i hagen – og det er i grunnen helt greit.
Jeg elsker lavendel, og humlene elsker lavendel, og jeg tenker at man kan aldri få for mye av sånne bra ting som godlukt og humlesurr.
Det sies at lavendel har en beroligende – og til og med søvndyssende virkning.
Det har jeg aldri merket noe som helst til.
Jeg blir i grunnen bare glad av det.
Jeg blir glad av lukten, av den fantastiske fargen på blomstene – og av alle humlene som danser rundt mellom dem i hagen på fine sommerdager.
Og gladfølelser og humler bør man jo ta godt vare på, så derfor har stort sett lavendelplantene mine få stå og blomstre i fred og ro – til glede for både små og store surrehuer hele sommeren igjennom.
I år har jeg imidlertid, sikkert til humlenes store skuffelse, plukket inn mesteparten av blomstene, tørket dem og brukt dem til å lage noen søte, små velduftende bamsebjørner.
Å pakke inn lavendel kunne naturligvis vært gjort mye enklere enn dette, for det tar sant og si en god del mere tid å lage disse bjørnene enn det ville gjort å bare sy en enkel pose å putte lavendelen oppi, men det trenger jo ikke bestandig å være sånn at det er det ferdige produktet som er hovedmålet. Noen ganger er det kosen på veien dit som er hele greia, og det å lage noen fine, helt unyttige ting som tar uforholdsmessig lang tid – det tenker jeg at kan være godt for sjelen innimellom – selv om jeg kanskje følte meg litt som gamle tante Iveranna da jeg holdt på med det, som brukte store deler av livet sitt på å produsere de vakreste broderte putetrekk og laken som hun stappet oppi ei stor kiste i tur og orden og aldri skulle komme til å bruke. Uten sammenligning for øvrig – for all del. Jeg kommer aldri til å klare å brodere sånn at det ikke er mulig å se forskjell på forsiden og baksiden – og ikke endte jeg opp som gammel jomfru heller …
Men kan man fange litt av sommeren, putte den inn i en liten bamsemage og ta den med seg inn i vintermørket – så er vel ikke det så gæli.
Bamsene har jeg sydd av en bit med linstoff som jeg hadde liggende og brodert med vanlig sytråd (riktignok av fiin gammel aargang, som jeg fant i det sikkert like gamle syskrinet som Drømmers har arvet etter moren sin).
Slik gjør du:
Jeg syns det enkleste er å tegne opp alt med blyant først og gjøre ferdig broderingen før man klipper til resten, det vil si et forstykke og ett bakstykke, pluss litt sømrom.
Deretter sys de to delene sammen fra vrangen. La det være igjen en passe stor åpning.
Fordi jeg ikke gadd å dra fram symaskinen for et såpass lite prosjekt – og allikevel allerede var i tante Iveranna-modus, sydde jeg like godt for hånd med bittesmå sting, men det er opp til hver enkelt.
Vreng hele greia, fyll opp bamsemagen med lavendel og sy igjen med noen flere bittesmå sting.
Og alle humlene? De har det helt fint. Da lavendelblomstene forsvant flyttet de bare over til eplemynten – og der lever de lykkelig videre i sus og dus inntil videre – selv om det av og til kan bli litt køkjøring i den verste rushen …
Det skjedde mye rart på sekstitallet, ikke minst på motefronten. Vi fikk nye hårete helter – fra gutta i Beatles med skammelig lang lugg til den engelske modellen Twiggy som skranglet seg på tynne bein over catwalken med minst like oppsiktsvekkende kort guttesveis. Fordi mamma og pappa var flinke til å følge med i tia, skulle slike hårreisende motestunt ute i den store verden raskt komme til å få ringvirkninger langt inn i heimen.
Vi gikk aldri til frisøren. I likhet med det meste annet var det mamma som fikset den biffen. Hun tauet oss inn etter behov, plasserte oss på en stol midt på kjøkkengulvet og ga oss en omgang med saksa enten vi ville eller ikke. Hun var en racer på rette pannelugger og frisyrer som nok etter alle solemerker av og til må ha vært mer inspirert av plastbollene i kjøkkenskapet enn av hårprakten til engelske popstjerner. Selv om vi hadde stor frihet ellers i hverdagen, var det på ingen måte ensbetydende med å ha råderett over egne hoder. Det fantes ikke rom for protester og det lureste vi kunne gjøre var å sitte dørgende stille for å unngå for mange feilskjær.
Det beste ordet mammaer vet om er praktisk, og en dag fant vår mamma ut at det ville være fryktelig praktisk å klippe kort guttefrisyre på alle jentene sine. Fra å være en søt sjuåring med halvlangt hår og ei diger sløyfe på toppen, ble jeg over natta forvandlet til en snauklipt åtteåring, fortsatt ganske søt, men uten mulighet for å finne feste til så mye som en liten hårspenne.
Når jeg kikker på gamle familiebilder fra den tiden, så ser jeg at hun må ha feid over hele ungeflokken i samme jafs, – vi er temmelig identisk snauklipte hele gjengen, jenter som gutter. Det er riktignok litt mer luft og fylde i sveisen til den nest yngste, men det skyldes bare at håret hennes var som resten av ungen,- helt umulig å temme. Jeg ser også at jeg tross alt kom heldigere ut enn lillesøster, både når det gjelder frisyre og skjørtelengde…
Selvfølgelig er det veldig praktisk med kort hår, særlig på ungene til en seksbarnsmor med mer enn nok annet å henge fingrene i enn nisseknuter og sløyfeknyting. Det var bare det at det ga alle de tre nyblevne guttejentene hennes fikse ideer som skulle vise seg å slå ut på de underligste måter. Vi brydde oss ikke om hva som var hipt og kult, vi bodde i Degernes og det var uansett ikke stedet der fashion var det som sto i høysetet. Vi ville bare ha langt hår, og jo kortere mamma klipte oss, jo lenger ønsket vi at det skulle være.
Det vi ikke hadde av selvråderett over egne topplokk, tok vi imidlertid igjen i kreative løsninger.
Småsøstrene mine begynte å eksperimenter med skjerf. Ikke for å skjule sine snauklipte hoder, men som en form for parykk-substitutt. Årtier før debatten om muslimske hodeplagg ble et hett tema her i landet vandret de rundt på gården vår med lange skjerf som hang over hodet og ned på begge sider og lot som om det var langt hår. Fantasi er en vidunderlig ting, men selv i små jentehoder strakk den i dette tilfellet ikke til. De var skjønt enige om at det var vanskelig å få den rette look’en med rutete eller grønt hår som ikke hang helt sammen med de rette panneluggene deres, hverken når det gjaldt farge eller mønster. Og samme hvor langt det var på sidene, så var det ingen verdens ting bak.
Selv levde jeg i min egen lille verden og bedrev mye av tiden med å beundre måten de store jentene i skolegården gjorde et kast med hodet for å slenge det lange håret sitt vekk fra ansiktet på. Dette så bare så utrolig kult ut, derfor begynte jeg å gjøre det samme, selv om jeg ikke hadde så mye som et lite fjon å slenge hverken den ene eller den andre veien.
Det kjente utsagnet som de fleste unger har fått høre en eller annen gang opp gjennom barndommen: » Ikke hold på sånn,- du kan bli sånn!», skulle raskt vise seg å stemme på en prikk. Slik hodeslenging er nemlig fryktelig vanedannende. På en måte kan det sammenlignes med å røyking,- du begynner fordi det er tøft, men plutselig en dag sitter du i saksa og klarer ikke å slutte igjen. Fra å være en uskyldig liten tulleting, gled det gradvis over til å bli en uvane som hodet mitt jevnlig utførte helt på egenhånd, uten at jeg behøvde å ofre det en tanke. Hadde jeg hatt det lange håret jeg drømte om, ville sikkert ingen ha reagert på bevegelsen i det hele tatt, men siden det glimret så til de grader med sitt fravær, ble det i stedet svært synlig.
Det plaget ikke meg, i hvert fall ikke før de voksne begynte å stille spørsmål om saken. Jeg skjønte imidlertid at jeg umulig kunne ha forventet noen forståelse fra dem dersom jeg hadde prøvd å forklare at når man går rundt og gjør et kast med hodet x antall ganger i minuttet, så er det bare for at det lange håret man ikke har ikke skal kile en i ansiktet. Derfor holdt jeg kjeft om det, og det begynte etterhvert å bygge seg opp en viss bekymring i de voksnes rekker.
En dag fikk jeg beskjed om at jeg skulle til en eller annen slags form for skolepsykolog, noe jeg på ingen måte hadde noe imot. Jeg bare nøt å være mottager av oppmerksomhet fra offentlig hold og solte meg i glansen over å være litt spesiell. Det ble på en måte mine 15 minutter i rampelyset i løpet av barneskoletiden og jeg skrøt uhemmet av det til alle jeg så. Jeg kan huske at han stilte mange spørsmål og ba meg tegne noen tegninger, og det var det. Hva slags tilbakemeldinger han ga fikk jeg aldri vite, men jeg regner med at jeg ble friskmeldt momentant, for saken ble lagt død.
Først mange år senere fortalte bestefar meg at bakgrunnen for denne oppstandelsen var at de voksne var redd for at jeg led av en hjernesykdom som kalles St. Veitsdans,- en lidelse som bl.a. fører til ufrivillige rykninger, hukommelsesvikt og det som verre er. Et raskt lite googlesøk i nåtid viser at dette på ingen måte er noen trivelig sykdom. Derfor er jeg sjeleglad for at jeg slapp å ødelegge barndommen min med å dele de voksnes bekymring på dette området, og i stedet i lykkelig uvitenhet kunne fortsette med mitt,- like hoderystende som før over datidens hårmoter, men for øvrig fullstendig fornøyd med tingenes tilstand.
Det fins gaver som er kjempemorsomme å få, sånn som f.eks. en splitter ny symaskin, og det fins skikkelig kjedelige gaver,- sånn som slips.
Det kule er at dersom man slår sammen disse to tingene, så ryker glatt den gamle matteregelen om at pluss og minus blir minus, og du kan ende opp med et aldeles positivt sluttresultat! Vi snakker Drømmeprinzens gamle, italienske silkeslips – lemlestet av ei god stoffsaks og gjenfødt som noe helt nytt og mye kulere av en Singer Confidence,- nemlig snasen hårstæsj for våryre småfrøkner i alle aldre! For det er jo alltid morsomt med noe nytt å pynte seg med nå som det drar seg mot sommer. Og av og til er det greit å få ryddet litt i klesskapet også.
Det begynte med at Drømmeprinzen foretok en utrenskning i det store arsenalet han hadde av gamle slips og tilbød meg en hel bærepose full av overskuddsmateriell i all verdens spraglete varianter. Han tenkte bedre plass – og jeg tenkte gjenbruk.
Og katta tenkte ny seng…
Når du plutselig oppdager at gartneren har finni igjen det gamle skinnslipset sitt i haugen han ga bort og muligens ikke føler seg helt klar til å gi slipp likevel…
Med tanke på stoffmengden som fins i et slips, får det nødvendigvis ikke blitt de helt store kreasjonene ut av dem, men når du får sprettet dem opp og brettet dem ut, blir det likevel mer enn det ser ut til, og det holder fint til å lage en hårstrikk ala dette:
Eller til et hårbånd som dette:
Siden det er forskjell på slips, både i lengde og bredde, blir målene på de ulike tingene litt sånn omtrentlig, det kan variere ganske mye hvor mye det er mulig å få presset ut av hvert enkelt.
Slik lager du hårbånd:
Hårbåndet har myk, bøyelig ståltråd inni og er derfor enkelt å forme som du vil uten å behøve å knytte det. Du trenger et ganske langt og bredt slips for å få nok stoff til det, men det er jo ingenting i veien for å sy det av noe annet heller.
Klipp ut to like lengder på ca 80 ganger 7 cm, eller i den lengden og bredden som slipset tillater og skråklipp i hver ende. Sy sammen fra vrangen, men la det være igjen en liten åpning sånn at du får tredd inn ståltråden, som kuttes i samme lengde som hårbåndet.
Lag en liten bøy i hver ende på den, så den ikke stikker hull i stoffet, sett den på plass og sy igjen åpningen for hånd.
Snilleste modellen med et hav av tålmodighet. Endelig kom det hue til nytte!
Hårstrikker, eller scrunchies som de også kalles, kan du sy enkelt selv. Dersom du pynter dem med en sløyfe i tillegg blir de ekstra fine.
Sløyfen er forøvrig løs, så den kan taes av og på ettersom du vil.
Slik gjør du:
Det er lurt å bruke den bredeste, nedre delen av slipset til sløyfen, så du er sikker på at du har nok stoff til den. Til denne klipper du ut to like stykker som ser omtrent sånn ut:
Sløyfen syes sammen fra vrangen nesten hele veien rundt, men spar en liten åpning midt på så du får vrengt den. Deretter syr du igjen resten og gir den en runde med strykejernet.
Til selve strikken klippes to like stykker på 6 ganger 45 cm. Legg disse rette mot rette og sy sammen langsidene. Vreng stykket og tre gjennom en strikk som måler ca. 18 cm. Jeg har brukt vanlig buksestrikk. Sy sammen denne først, deretter bretter du inn kantene på hver side og syr dem sammen i hverandre for hånd.
Da ønsker jeg deg en strålende fin dag her fra slipshaugen, enten du har mye eller lite hår, og tusen takk for at du leser!
Da var tiden inne for å sette saksa i den fine linduken jeg kjøpte på loppis for noen uker siden og gjøre den om til noe nytt. Jeg har ikke bruk for flere duker, derfor har jeg benyttet noe av den til å lage brødposer i stedet.
Det er noe helt eget ved lin syns jeg. Det har vært dyrket og brukt av mennesker i over ti tusen år, og har dermed et solid sus av tradisjon over seg. Det er naturlig, vakkert, slitesterkt – og selv om det blir ganske fort skrukkete, så blir det det lissom på en slags sånn litt eksklusiv måte.
Bunadskjorter, Drømmeprinzens fineste sommerbukse og duker som man av og til kan finne på loppis er laget av lin. Og mange av de tingene som befant seg i den store kista på kottet vårt i «gamledager». Av en eller annen grunn får linstoff meg alltid til å tenke på utstyrskista til tante Iveranna. Hvilket igjen får meg til å huske de forbaskede underbuksene hennes…
Tante Iveranna var ikke tanten vår i det hele tatt, men pappa sin, og selve prototypen på en gammel frøken.
Siden hun døde da jeg var åtte, er minnene mine om henne egentlig ganske vage. Via en samtale mellom voksne som jeg antagelig ikke skulle ha overhørt, hadde jeg snappet opp at hun ikke var særlig glad i unger, så jeg prøvde stort sett å holde meg på avstand fra henne. Jeg klarer ikke å mane fram noe annet bilde i hodet mitt av henne enn et minne om en gammel dame som alltid satt i stolen sin på samme sted, som en litt skyggefull del av interiøret, mens hun fulgte med på oss og mislikte unger for harde livet. Jeg kan ikke huske hun sa mer enn en setning til meg så lenge hun levde, og det var en gang hun spurte meg hvordan det gikk på skolen.
Da tante Iveranna døde, slett ikke på noe spesielt gunstig tidspunkt, viste det seg at hun etterlot alt sitt jordiske gods og gull til pappa. Hvor mye gods og gull det var snakk om vet jeg ikke, jeg husker bare innholdet i den store kisten.
For en innbarket gammel frøken var det egentlig sørgelig bortkastet for egen del, å ha bygget seg opp en så innholdsrik utstyrskiste full av bare ubrukte bruksting som det tante Iveranna hadde gjort i løpet av et langt liv. Å samle utstyr til framtidig ekteskap og egen husholdning – det var sånt man holdt på med før man giftet seg i gamle dager, men siden tante Iveranna aldri kom så langt som til hverken mannfolk eller giftemål må hun bare ha fortsatt å samle i all evighet. I tillegg til vakkert broderte duker og andre ting, besto samlingen hennes altså av en svær kiste fylt med nok sengetøy, linservietter og kjøkkenhåndklær til å utstyre et helt lite hotell.
Denne ble stablet inn bakerst på kottet vårt, og der sto den som en bauta over tante Iverannas tapte drøm om en gedigen husholdning og holdt familien selvforsynt i all framtid med lakner, broderte putetrekk og kjøkkenhåndklær i fineste linkvalitet.
The best of tante Iverannas skattekiste..
Alt dette var både vel og bra, men med på lasset fulgte beklageligvis også en solid bunke med underbukser. Om tante Iverannas underbukser er det en ting å si,- de var tusen lysår unna alt vi forbinder med snasent undertøy. Det eneste positive med dem var at de i det minste så nye og ubrukte ut. De var laget av griserosa bomullsstoff, omtrent sånn som brukes i collegegensere, tykt, varmt og med flosset innside. De var store og romslige og hadde en rekkevidde fra godt over livet til midt nedpå lårene, der de endte i en strikk som rynket alt stoffet sammen rundt hvert bein. I tillegg hadde de et ekstra stykke av samme stoff innfelt i skrittet, sånn at du fikk følelsen av å bli sendt lukt tilbake til bleiestadiet i det øyeblikket du trakk dem over hoftene.
Denne tvilsomme delen av arvegodset til pappa var på ingen måte beregnet til noe som helst annet enn å beskytte et relativt stort areal av en gammel frøkens understell mot selv den kaldeste nordatrekk, og de burde helt klart ha fått lov til å gå i graven sammen med sin eierinne i all stillhet, eller å ha gjenoppstått som pussefiller. I stedet parkerte den vanligvis så tidsriktige moren vår all kulheten sin i hvilemodus og formelig pepret oss med favoritt-mammaord som PRAKTISK, FORNUFTIG og GODEOGVARME! Snille jenter uten tilstrekkelig med slagkraftige motargumenter og opprørsevne endte dermed opp som særdeles uheldige ofre for feilslått moderlig omtanke og tante Iverannas monsterunderbukser, i full visshet om at det aldri mer ville bli foretatt innkjøp av normale jentetruser i heimen før disse var blitt slitt sønder og sammen. Og sånt tar tid. Det tar så fryktelig lang tid…
En ting var å bruke dem i dagliglivet, selv om de var både klumpete og uformelige og la seg som tykke valker inni crimpline- og terylenebuksene våre. En helt annen ting var ydmykelsen ved å måtte vise seg med dem i all offentlighet. Og slikt skjedde fra tid til annen. Gymtimene på skolen gikk relativt greit,- man lærte seg fort til å være lynkjapp med klesskiftene. Men når det var legeundersøkelser – da var det kjørt! Da måtte alle jentene kle av seg alt unntatt trusa og vente i samlet flokk på å bli sendt inn til doktor Bull i tur og orden for kontroll av alle funksjoner. Blottlagt, ydmyket og rødmende av skam sto man der midt i flokken av helt normalt betrusede klassevenninner ikledd tante Iverannas underbukse-nikkers, som en manisk prøvde å justere ved diskret å skyve noe av overskudds-stoffet oppover lårene og nedover fra livet for å trykke den litt sammen og gi den et mer minimalistisk utseende. Det funka selvsagt ikke,- det er ikke mulig å få så mye tykt stoff til å forsvinne i løse luften.
Det må ha vært snille jenter i klassen min,- det var aldri noen som ertet eller lo, og dersom noen fniste litt i smug så så jeg det aldri. Men jeg tror det var sånn med ungene på den tiden, de fleste av oss risikerte på et eller annet tidspunkt å bli utsatt for pinlige mamma-innfall og viste at sånt rådde man ikke med. Og i neste omgang kunne det være en selv som ble offer for uheldig arvegods eller feilslåtte motepåfunn, derfor var det greit å ligge litt lavt i terrenget.
Det ble en utrolig møysommelig og langvarig prosess å få jobbet seg ned til bunnen av den rosa bunken, men selv om ydmykelsene sto i kø underveis er en ting hevet over enhver tvil,- Alle som i løpet av barndommen måtte lide seg gjennom vinter og votter i tante Iverannas undertøyskolleksjon kom styrket ut av det uten så mye som en eneste liten blærekatarr underveis, og vet bedre enn noen andre å sette pris på magien i en snerten liten blondetruse!
——————-
Tilbake til nåtiden:
Når man har en relativt stor linduk og en nøye uttenkt plan for hva deler av den skal brukes til, men ingen symaskin,- da er det superfint å også ha en mamma som er en racer til å sy! Dermed var det faktisk bare å klippe ut noen passende stoffbiter, ekspedere dem videre og få dem tilbake et par dager senere – fiks ferdige! Tusen takk for kjempefine brødposer mamma GS, – de ble akkurat sånn som jeg så dem for meg!
Hvis du har lyst til å sy din egen pose, så trenger du et rektangulært stoffstykke på sånn ca. 30×100 cm. Det kommer selvsagt litt an på hvor store brød du har. Dette brettes dobbelt og syes sammen i sidene. Øverst syes det en løpegang til å tre en snor gjennom. Sånn veldig enkelt forklart…
Tre gode grunner til å bruke brødposer av lin:
I brødposer av lin,- eller bomull for den saks skyld, vil brødet holde seg sprøtt og godt lenger. Plastposer gjør at skorpen blir fortere myk fordi all fuktigheten blir stengt inne sammen med brødet.
Det er altfor mye plast på jorda. Brødposer av stoff er miljøvennlige og plastbesparende.
Brødposer av lin har utseendet med seg. Det samme kan neppe sies om plastposer.
Tre brødposer ble det av loppeduken i første omgang, og med litt ekstra pynt på er de nå fiks ferdige og klare til bruk.
Til den første har jeg funnet en bit av et fint, gammelt broderi, som jeg fikk mamma til å sy på posen, – mest til pynt, og kanskje også som en slags liten gest til tante Iveranna nå som jeg ikke er et mislikt barn lenger,- fordi hun – helt uten å vite det, har lært meg å sette pris på lintøy og vakre broderier, … og fordi hun tross alt holdt rompa mi varm gjennom altfor store deler av barndommen…
Den andre har fått en enkel «brødtekst» ved hjelp av bokstavsjablonger og vannfast markeringstusj.
Det har den tredje fått også. Den skal Drømmeprinzen få. Det er gutten sin som liker brød med sprø svor, så den kommer han sikkert til å bli skikkelig glad for!
Det ene fører det andre med seg, så det har blitt mye baking av demo-brød denne uka. Man presenterer jo for skams skyld ikke splitter nye brødposer med en stusselig First Price-kneip stikkende ut av dem lissom… Utfordringen ble å ikke spise opp alt før bildene var i boks,- nystekt brødstoff vet du – ille godt!
Strålende fin sommerkveld til dere alle,- nyt sola, varmen og livet generelt!
«Det er ikke bare bare å se mørkt på alt. Plutselig får du en lys ide og ødelegger hele greia». (Kjerstin Aune)
Det sies at de fleste ulykker skjer i hjemmet og en del av disse igjen finner utvilsomt sted i vaskemaskinen.
Vi har vel opplevd det de fleste av oss en eller gang i løpet av livet,- at den aller fineste ullgenseren vår, den som vi var skikkelig glad i, forviller seg inn på feil vaskeprogram og kommer ut igjen i hardpakket miniformat. Den (litt) gode nyheten er at selv om genseren er redningsløst fortapt som favorittplagg, så kan den få leve videre som herlige, myke grytekluter! Ja, jeg vet… Men de er morsomme å lage, kjekke å ha …og bedre enn ikke no’!
Til disse trenger du hverken symaskin eller broderikunnskap, alt er sydd sammen med enkle tråklesting.
Til hver gryteklut klipper du ut to like deler (disse er 20 ganger 16 cm), i tillegg til en litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle de tre lagene sammen med det minste stykket i midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting.
La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så blir det lettere å feste løse tråder underveis uten at det blir synlig på utsiden.
Fortsett med å sy mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene, bruk fantasien, kjør på og lag din egen vri!
Til slutt setter du inn en passende hempe og syr sammen den øverste kanten.
Sjenert og forsiktig pikebarn sammen med storebror
Et av mine første møter med nål og tråd falt sammen med starten på min karriere i barneforeningen Vårsol, og huskes som en nokså pinlig affære. Jeg var sikkert ikke mer enn 6-7 år gammel og et ganske sjenert og forsiktig pikebarn.
Pliktoppfyllende satt jeg med et utdelt broderi i fanget og sydde små sting, akkurat som jeg hadde fått beskjed om. Det var i grunnen det vi holdt på med på barneforeningsmøter tror jeg,- vi sydde ting som skulle loddes ut på en basar en gang i framtiden, til inntekt for arbeidet på misjonsmarken, eller hedningemarken som bestemor brukte å kalle det. Den lå stort sett i Afrika og var veldig langt vekk fra stua til fru Storeheier, men det var viktig arbeid, så jeg la sjela mi i å brodere så pent jeg kunne. Jeg husker at jeg var relativt imponert over egen innsats og syntes det var mye enklere enn jeg hadde trodd det skulle være. Men det var bare helt til jeg skulle løfte det opp for å ta en nærmere titt på det, noe som viste seg å være komplett umulig fordi jeg hadde sydd hele herligheten godt fast i foldeskjørtet mitt . med sirlige og bunnsolide korssting!
Fru Storeheier klippet meg løs, alle lo og jeg hadde lyst til å synke i jorden…
Selv om denne ydmykende seansen ikke akkurat bygget opp under mestringsfølelsen hos en liten syerske, la den heldigvis heller ikke noen nevneverdig demper på videre entusiastiske krumspring med nål og tråd i misjonens tjeneste, så i tiden som fulgte ble det produsert både sofaputer i diamantsøm i skrikende farger og det som verre var.
Akkurat interessen min for brodering har ligget brakk noen år nå, men av og til kan det være morsomt å ta opp igjen gamle kunster og gjøre noe en ikke har gjort på en stund. Om ikke annet så kan man jo bruke ferdighetene sine til å justere litt på andres mesterverk…
Dette gamle pyntehåndkledet fant jeg i en bruktbutikk, og selv om det var nokså slitt og lurvete, vekket det sånne hyperkoselige minner om bestemødre og gamle damer fra barndommen, så jeg tok det med meg hjem med en tvilsom plan om å gjøre det om til noe som kanskje kunne få lov til å bli et morsomt innslag på veggen.
Denne flinke lille husmoren har sikkert hengt over syltetøykrukka med sleiva i handa på noens vegg i en mannsalder, taus og pliktoppfyllende,, med særdeles dårlig utført vippe-extension og en ikke helt heldig makeup.
Nå skal hun få henge litt hos meg, men først syntes jeg hun fortjente et lite løft. Derfor har jeg børstet støvet av gamle syferdigheter og gjort henne en anelse tegneseriepreget ved å utstyre henne med mer fremtredende konturer, egne meninger og splitter nye løsvipper, brodert på med svart sytråd og kontursting.
Deretter har jeg funnet en gammel ramme til henne, og nå skal hun få holde til på kjøkkenet mitt til jeg blir lei henne.
Det er kanskje ikke spesielt pent, men ganske morsomt å leke seg med andres broderier på denne måten. Hvis man føler at man trenger en unnskyldning for ugjerningene, så kan en jo alltids kalle det å ta vare på gamle kulturskatter…
Det er selvsagt ikke meningen at man skal gå til angrep på de fineste familieklenodiene, men hvis ting likevel har blitt gnagd i filler av tidens tann og ikke lenger egner seg til noe som helst annet enn å ligge i skapet og ta opp plass, syns jeg ikke det er noe i veien for at man skal kunne tillate seg å begå litt kreativt hærverk i god gjenbruksånd.
Så la de forseggjorte gamle broderte sakene, preget av forfall og glemsel, få komme ut av skapet og svinge seg! Lek deg med nål og tråd og benytt de brukbare delene av dem til å lage noe helt nytt. Pent, stygt eller midt imellom, det er opp til deg! Kanskje kan de bli til nye puter, bilder eller noe helt annet.
Og har du ikke hjerte til å gå løs på eget arvegods så fins det flust av andres på loppiser og i bruktbutikker som du helt samvittighetsløst kan boltre deg med i stedet.
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.