Oppsirkulering Arkiver - Side 2 av 3

25. oktober 2019

Til Elise. Mvh. fra Såffie!

I stua til bestemor sto det i sin tid et lite hvitmalt orgel. Før små barnebarn vokste opp og fant ut at det kunne presses lyder ut av det hvis en pumpet hardt og fort nok på pedalene, tror jeg aldri det hadde noe annet formål enn å være et slags oppbevaringssted for potteplanter og nips. Mest sannsynlig var det like ustemt som pianoet vi hadde stående i vår egen stue, bare litt mer hest og lavmælt. Hvorfor vi i det hele tatt hadde et piano i huset aner jeg ikke, for hverken mamma eller pappa kunne spille på det, men det sto nå der og fylte opp en krok i stua. En eller annen gang i løpet av barndommen vår fikk det en real makeover med mørkegrønn, skinnende blank, evigvarende, garantert ikke miljøvennlig maling, sånn at det tok seg godt ut sammen med alt det brune og oransje i resten av interiøret, men stemt ble det aldri.

For en tonedøv unge spilte det ingen rolle hva slags farge det var på pianoet, eller om både det og bestemors lille orgel manglet både litt svart og litt hvitt på noen av tangentene eller en og annen tone også for den saks skyld,- lyd ble det! Med seks unger i huset, som sikkert sjelden rundet hjørnet på det pianoet uten å slenge ut en arm og brenne av en kjapp skala eller tre i forbifarten, er det et mirakel i seg selv at mamma ikke kastet det ut av huset under et eller annet moderlig raseriutbrudd allerede på tidlig sekstitall, men tyngden på en slik sak kan ha vært en medvirkende årsak. Det er ingen impulshandling å kaste et piano ut av huset, samme hvor sint man blir.

Ulyder og frynsete tangenter eller ei, etter litt prøving og feiling lærte jeg meg med iherdig pedalpumping å presse «Lover Herren» ut av orgelet til bestemor med en finger. Det var salmer det gikk i, noe som nok hadde sin naturlige forklaring i all salmevers-puggingen vi måtte gjennom på skolen – i kombinasjon med at det sto en diger utgave av «Landstads salmebok» pent parkert på notehylla. De spinkle musikkferdighetene mine må på en eller annen måte ha gitt bestefar noen ideer. Hva tanken var, vet jeg ikke, men han hadde av og til noen drømmer for oss som vi ikke nødvendigvis delte. Kanskje så han på meg som en mulig arvtager til Kjell Bekkelund, eller muligens tenkte han bare at det kunne vært fint med litt orgel-akkompagnement når alle de gamle damene til bestemor sang salmer med skjelvende stemmer på kvinnemøtene som stadig fant sted under hans tak. Uansett troppet han en dag opp på kjøkkenet vårt og erklærte at hvis jeg ville ta pianotimer, så skulle han betale for dem!
Jeg kan formelig forestille meg at mamma i hui og hast sendte en bønn opp til høyere makter og i taus avmakt tryglet om at jeg skulle blånekte, Mammaer ser nemlig ikke bestandig på slike innspill fra velmenende besteforeldre som et raust tilbud. Derimot ser de av og til på det bare som en ekstra topping på en allerede fullsatt timeplan. Mødre vet at enhver form for musikalsk barneaktivitet et stykke fra hjemmet vil medføre ekstra kjøring og henting, i tillegg til å måtte lide seg gjennom timevis med maltraktering av klaverstykker på hjemmefronten. Og ikke å forglemme,- forventet frammøte på elevaftener minst et par ganger i året, der man med påtvunget entusiasme, ikke bare må se sin egen unge snuble i tangentene, men også applaudere seg gjennom timevis med enda flere unoter fra alle de andre potensielle vidunderbarna i bygda. I tillegg visste min mamma at bestefar hadde en lei tendens til å glemme sine økonomiske lovnader etter en tid, og dermed kunne dette på litt sikt komme til å svi i lommeboka også og ikke bare i ørene. Det er imidlertid først når man blir mamma selv at man begynner å forstå seg på sånt, så der og da syntes jeg det hørtes ut som en brukbar ide.

Det gikk veldig fort over.

Jeg tror jeg så for meg inni hodet mitt at jeg bare skulle avlegge noen kjappe besøk hos «Spilledama», som pianolæreren min raskt ble døpt til, og så ville jeg komme ut i den andre enden som familiens fiks ferdige musikalske stjerneskudd. Jeg var rett og slett ikke klar over at det skulle så mye øving til for å bli god, og jeg var heller ikke forberedt på at det var involvert hjemmelekser..
Spilledama ønsket meg smilende velkommen med et plettfritt piano uten slark i en eneste tangent, men et piano uten ulyder gjorde ikke noen nevneverdig forskjell i mine ører og lekser var lekser.. Akkurat som med skolearbeid var det noe som kom helt nederst på listen over nødvendig tidsfordriv. Det ble som regel med ti minutters krampeøving tett før avgang til neste time.

Etter et par pianotimer syntes jeg hele greia var drit kjedelig, men etter mye strev og dyrekjøpt undervisning klarte jeg omsider å få øvd inn noen muntre, tyske låter, som gikk i skikkelig hoppsa-takt og formelig oste av skummende seidler, lederhosen og en real oktoberfest. Jeg likte disse melodiene, – det var takt, rytme, fest og glede i dem, men allerede den gangen så jeg for meg at det på en måte må ha vært pianospillernes form for dansebandmusikk. Det var relativt enkel moro uten det høykulturelle preget som en ekte pianist var forventet å skulle prestere, og disse tankene la en viss demper på entusiasmen.

Ganske sikker på at komponisten må ha fått i seg litt for mye schnaps,- har aldri sett sånne noter før…

Det hersker ingen tvil om at jeg hadde en utrolig slakk læringskurve. Denne var forøvrig helt synkron med motivasjonen, og ettersom tiden gikk senket jeg gradvis kravene til egen musikkariere til laveste nivå. Jeg hadde likevel fortsatt et spinkelt mål,- jeg ville kunne spille «Til Elise». De som var litt gode, spilte «Til Elise» alle som en, og det var ikke til å komme fra at det var mer stil over Beethoven enn over de enkle melodiene mine. Det ble imidlertid en lang og tornefull vei å gå gjennom diverse notehefter før jeg nådde det målet, og da jeg til slutt endelig var der – var det faktisk for sent.

Jeg innbiller meg at det til syvende og sist var storebror som reddet meg, fordi de voksne fikk et sammenligningsgrunnlag da han også begynte å ta pianotimer. Av praktiske årsaker hadde vi timer samtidig, og da han kom på banen, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Han tok meg egentlig igjen allerede fra første stund, og ga Spilledama gnisten og gløden tilbake med å prestere å klunke fram fine melodier uten å kunne en eneste note. Deretter imponerte han glatt på den første elevaftenen sin med å spille et stykke han hadde laget selv. Ikke skjønte jeg hvordan han fikk det til, men jeg så på det som en gylden mulighet til å overlate til ham å redde familiens musikalske ære.

Omsider innså heldigvis også resten av slekta at det aldri kom til å bli noen pianist av meg, og det ble ymtet innpå om at jeg kanskje hadde lyst til å slutte..? Når jeg tenker tilbake på det nå, så lurer jeg av og til litt på hvorfor jeg ikke rett og slett kom på denne supergode ideen selv mye tidligere, og sparte både meg selv og lommeboka til bestefar – eller mamma og pappa for mye unødvendig lidelse..
En av de lykkeligste dagene i barndommen, var uansett den dagen jeg ble befridd fra pianotimenes tunge byrde, selv om jeg på det tidspunktet faktisk hadde kreket meg omtrent halvveis inn i «Til Elise». Jeg er sikker på at det var en like stor lykkedag for Spilledama, selv om hun la ansiktet i korrekt sørgmodige former og prøvde å late som om hun kom til å savne meg. Er det noen som fortjener cred her i verden, så er det Spilledama! Jeg må ha vært en prøvelse, men jeg kan ikke huske at hun særlig ofte viste de helt store tegnene til frustrasjon og oppgitthet. Jeg var svært glad for å kunne gi et lite bidrag tilbake til henne som takk for hjelpen, – i form av en skikkelig flink storebror som kunne spille på gehør!
Lykkelig som en frigitt straffange omfavnet jeg den nyvunne friheten og vandret ut i verden uten å se meg tilbake en eneste gang.

Storebror spiller og synger den dag i dag til stor jubel og applaus på fester både her og der, og en gang jeg husker det skal jeg spørre ham om han har lært seg noter i årenes løp.

Det eneste jeg har å varte opp med på den musikalske arena er halvparten av «Til Elise» og et par muntre melodier som selv den mest joviale tyroler langt nedi den femte halvliteren neppe ville tatt av seg hatten for.

Det er forresten ikke helt sant,- forrige gang jeg prøvde hadde jeg sannelig glemt det lille jeg en gang kunne også …

Det er nå engang sånn det er her i livet, at alle er utstyrt med litt forskjellige evner. Broren min er flink til å spille og jeg er flink til å ikke gjøre det. Derimot liker jeg å prøve andre ting, så for en tid tilbake kjøpte jeg meg en hel bunke med gamle notehefter i en bruktbutikk bare for å se om de kunne brukes til noe annet enn musikk.

gamle notehefter

Og det kunne de jo. De kan bli til mye rart de – dersom man mangler skrupler og har hjerte til å klippe dem i stykker.

Mendelssohn og Beethoven ville muligens snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan jeg har herpet verkene deres, men trøsten får være at de fikk langt hardere medfart i løpet av min korte karriere som pianist.

Dersom du har noen gamle notehefter som bare ligger og støver ned,- her er noen tips til enkelt stæsj du kan lage av dem:

Heng Strauss på juletreet
Det går fort til jul nå, så det kan være like greit å begynne å tenke på julepynt først som sist. Med et noteark, en trekule og litt hyssing kan du brette en enkel papirengel som pynter opp på juletreet.

engel av gamle noteark

Del et noteark i to, brett hver av delene sammen i trekkspillform og bøy ned den øverste delen til vinger.

Lim de to delene sammen med en passe lang hyssingbit mellom. Lim vingene inntil kroppen. Til slutt festes trekulen ned på hyssingen og limes fast, sånn at det holder seg på plass.

La Mozart få stjernestatus

stjerner av gamle noteark

En veldig enkel julekrans av tynn ståltråd og stjerner kan du lage sånn: Kutt til 3 like lange ståltråder og klipp ut noen doble papirstjerner som limes rundt hver av trådene i litt sånn tilfeldig uorden. Vikle ståltrådene løst rundt hverandre og fest dem sammen på toppen. Lim en stjerne over skjøten, så den ikke syns.

krans med papirstjerner — Kanskje ikke akkurat vakker – mer litt sånn slomsete kul..

Pakk inn gavene med Beethoven

pakk inn gavene med gamle noteark — Noteark er også finfint å bruke til å pakke inn små gaver.

Dekk bordet med Mendelssohn

noteark som dekkebrikker — Noteark funker til mangt og mye,- også som dekkebrikker på festbordet

… eller lag en gammeldags poster av en fin forside.

poster av gammelt notehefte

Mange gamle notehefter har dekorative forsider som kan være verdt å vise fram. Med et par trepinner og litt hyssing kan du henge dem opp på veggen, – over pianoet f.eks… Fordi gammelt papir ofte er nokså skjørt, har jeg gitt overflaten på det et strøk med matt klarlakk først. Deretter er det bare å lime fast en pinne øverst og en pinne nederst og feste en hyssing til oppheng på toppen.

Og da var det sannelig plutselig hælja igjen, så ha en strålende fin weekend og tusen takk for at du leser!

5. juni 201916. juni 2019

Loppislykke for en femmer

gamle servietter

Det er ingen steder du kan få tak i mer spennende, billig skrot som du ikke visste at du trengte enn på loppemarkeder. Av og til kan du faktisk gjøre litt av et kupp for bare fem kroner, og hva får du egentlig kjøpt for en femmer andre plasser i våre dager? Denne gangen fikk jeg med meg et ubetalelig stykke historie i form av en herlig liten skatt!
Det er jo ikke bestandig skatter ligger nedgravd i en jernbeslått eikekiste i hvit korallsand på ei øde øy i Karibien. Noen ganger befinner de seg rett og slett i en sliten pappeske fra Alf Bjercke, merket KNUT under et bord i en gymsal.

Og det er ikke alltid skatter består av gullmynter og glitrende edelstener heller,- av og til kommer de ganske enkelt i form av tynt, skjørt papir som bærer et umiskjennelig preg av akkurat passe fjern fortid – og har en kraftig eim av gammalt kott. Begravd under en topping av glorete, stygge juleservietter i esken til Knut fant jeg noe skikkelig kult,- en eller annens store serviettsamling fra seksti-søttitallet!

Nesten alle jentene jeg kjente samlet på servietter da vi gikk på barneskolen. Jeg prøvde jeg også, mest fordi det lissom hørte med, men jeg fikk aldri helt dreisen på det. Problemet var nok mest at jeg ikke helt klarte å se meningen i å ha en pappeske full av papirflak som man ikke kunne bruke til noe annet enn å se på. Eller bytte med andre. Så jeg hadde vel aldri mer enn maks en 3-4 stk. på det meste og kom aldri i en posisjon som gjorde meg attraktiv i serviettsamler-miljøet.
Nå derimot – er jeg superglad for at andre tok seg bryet, enten det var Knut eller noen som bare hadde rappa esken hans. For det er så utrolig mye god retro-historie i denne bunken, og jeg er ganske sikker på at den har stått helt urørt siden den ble parkert for godt en gang for ganske lenge siden.
Inntil jeg begynte å rote rundt og lage kaos i herlighetene, lå alt vakkert stablet og omhyggelig sortert i ulike kategorier, og jeg fikk meg en heidundrende tidsreise og en hel ettermiddag i nostalgi-paradis. Samme hvem det er som har eid disse serviettene, så er det noen som har levd barndommen sin i samme tidsepoke som meg selv, og uansett oppvekstmiljø og ståsted, så vil det alltid være fellesnevnere og man finner igjen mange av sine egne minner i en vilt fremmeds historie,- en historie fortalt med gamle servietter…

Så da var det duket for mimrestund igjen da…

Den nyervervede pappesken min rommer pust fra ei tid da mange ting var ganske annerledes enn nå, og den vekker til live minner om ting jeg husker – og noen jeg hadde glemt at jeg husket…

Jeg husker bilturer og cafeer med respatexbord og Kroneis til ei krone. Og softis-pause på Nebbenes med mormor og morfar på tur til eller fra Hedemarken.

gamle servietter

Det var en tid uten reklame på tv – eller tv i det hele tatt, og reklamebransjen gikk andre veier for å få budskapet sitt ut til folket.

Det var den gangen vi lekte cowboy og indianere i skauen – med kruttlapp-pistoler, ladd med røde remser med krutt som alltid tok slutt for tidlig. At folk blir plaffa ned på åpen gate er forøvrig neppe helt innafor som motiv på servietter lenger, men som bilde på veggen i furtebua til en etterhvert nokså tilårskommen cowboy kan det muligens funke fortsatt..

bilde av retroserviett — Ville vesten er ikke som før…

Det var misjonsmøter – med misjonærer som var hjemme på perm og fortalte i det vide og brede om livet på Madagaskar, og kanskje til og med viste lysbilder av misjonsstasjonene sine – som så omtrent sånn ut alle sammen:

retro påskeservietter

Det var påskeferier i den lille røde og hvite SMV’n vår med pølsegrilling og bål. Jeg husker også lykken over å finne den første hestehoven om våren – og vektløsheten på bena den aller første gangen vi endelig fikk lov å bytte ut tunge vinterstøvler med lette, små sommersko.

Og jeg husker alle barndommens juler, da «væla var et hus med fire vegger og saligheta var et bessmorfang»,- og jeg brukte å drøye ventetiden med å produsere utallige tegninger med favorittmotivet mitt – stearinlys og grankvister,- en interesse det later til at jeg delte med serviettindustrien..

retro juleservietter

Jeg husker bursdagsselskaper hos klassevenninner,- og kanskje aller best mitt eget i 1. klasse, da jeg på impuls hadde invitert jentene i klassen + et par andre som også hadde lyst til å komme, men glemte hele greia og mamma fikk panikk da dattera til presten plutselig ringte utpå formiddagen og lurte på når selskapet begynte.

Jeg husker safta til bestemor som hadde mugg på toppen og vi syns smakte som vin, selv om vi ikke hadde den ringeste anelse om hvordan vin skulle smake. Nå i ettertid vet jeg at det i hvert fall ikke var nevneverdig Amarone-preg over den.

Jeg husker at mamma og pappa tok oss med på sirkus en gang og gikk på en økonomisk smell fordi de hadde så mange unger og ikke hadde sjekka billettprisene på forhånd. Den minste broren vår tissa i buksa og vi andre venta på at elefantene skulle innta manesjen.

Og jeg husker alle de kule fargekombinasjonene og mønstrene som fantes på ting før alt forsvant i ei smørje av oransje og brunt en eller annen gang utpå søttitallet.

Retroservietter er forresten superkule å bruke som dekor på tomme blikkbokser dersom du skulle trenge noen nye potter til retro-potteplantene dine.

Eller du kan lage en helt unik, liten gave-eske av den ganske ordinære esken som den nye mobilen din lå i en gang

Og sist – men ikke minst, så har vi selvsagt alle blomster-serviettene da, som kanskje var de peneste av alle og formelig oser av møblerte hjem, selskapeligheter, kaffeslabberaser, skramling med skjøre kaffekopper – og litt av gamle damer. Og små jenter med sans for vakre ting.

I motsetning til dengang da, har jeg null problemer med å se nytteverdien i en sånn serviettsamling i dag, men jeg syns fortsatt ikke det er noen vits i å stue dem bort i en eske,for de er jo så fine og fortjener å bli sett! Derfor fant jeg fram decoupache-limet og klippet og limte litt underveis i mimreøkta. For med decoupache-lim og servietter, gamle eller nye, kan du enkelt og rimelig pimpe opp både det ene og det andre, eller rett og slett lage noe helt nytt!

Til bildene har jeg brukt noen rimelige, små lerretsrammer og boksene har jeg tradisjonen tro tatt vare på etterhvert som innholdet har blitt fortært.
Og fortsatt har jeg en hel eske full av gamle servietter til framtidige prosjekter,- du preker om å få mye glede for en femmer!

En strålende fin dag til DEG, og takk for at du leser!

9. mai 2019

Slips, gjenbruk og hårreisende barndomsminner

Det skjedde mye rart på sekstitallet, ikke minst på motefronten. Vi fikk nye hårete helter – fra gutta i Beatles med skammelig lang lugg til den engelske modellen Twiggy som skranglet seg på tynne bein over catwalken med minst like oppsiktsvekkende kort guttesveis. Fordi mamma og pappa var flinke til å følge med i tia, skulle slike hårreisende motestunt ute i den store verden raskt komme til å få ringvirkninger langt inn i heimen.
Vi gikk aldri til frisøren. I likhet med det meste annet var det mamma som fikset den biffen. Hun tauet oss inn etter behov, plasserte oss på en stol midt på kjøkkengulvet og ga oss en omgang med saksa enten vi ville eller ikke. Hun var en racer på rette pannelugger og frisyrer som nok etter alle solemerker av og til må ha vært mer inspirert av plastbollene i kjøkkenskapet enn av hårprakten til engelske popstjerner. Selv om vi hadde stor frihet ellers i hverdagen, var det på ingen måte ensbetydende med å ha råderett over egne hoder. Det fantes ikke rom for protester og det lureste vi kunne gjøre var å sitte dørgende stille for å unngå for mange feilskjær.
Det beste ordet mammaer vet om er praktisk, og en dag fant vår mamma ut at det ville være fryktelig praktisk å klippe kort guttefrisyre på alle jentene sine. Fra å være en søt sjuåring med halvlangt hår og ei diger sløyfe på toppen, ble jeg over natta forvandlet til en snauklipt åtteåring, fortsatt ganske søt, men uten mulighet for å finne feste til så mye som en liten hårspenne.

sekstitallsunger

Når jeg kikker på gamle familiebilder fra den tiden, så ser jeg at hun må ha feid over hele ungeflokken i samme jafs, – vi er temmelig identisk snauklipte hele gjengen, jenter som gutter. Det er riktignok litt mer luft og fylde i sveisen til den nest yngste, men det skyldes bare at håret hennes var som resten av ungen,- helt umulig å temme. Jeg ser også at jeg tross alt kom heldigere ut enn lillesøster, både når det gjelder frisyre og skjørtelengde…
Selvfølgelig er det veldig praktisk med kort hår, særlig på ungene til en seksbarnsmor med mer enn nok annet å henge fingrene i enn nisseknuter og sløyfeknyting. Det var bare det at det ga alle de tre nyblevne guttejentene hennes fikse ideer som skulle vise seg å slå ut på de underligste måter. Vi brydde oss ikke om hva som var hipt og kult, vi bodde i Degernes og det var uansett ikke stedet der fashion var det som sto i høysetet. Vi ville bare ha langt hår, og jo kortere mamma klipte oss, jo lenger ønsket vi at det skulle være.
Det vi ikke hadde av selvråderett over egne topplokk, tok vi imidlertid igjen i kreative løsninger.
Småsøstrene mine begynte å eksperimenter med skjerf. Ikke for å skjule sine snauklipte hoder, men som en form for parykk-substitutt. Årtier før debatten om muslimske hodeplagg ble et hett tema her i landet vandret de rundt på gården vår med lange skjerf som hang over hodet og ned på begge sider og lot som om det var langt hår. Fantasi er en vidunderlig ting, men selv i små jentehoder strakk den i dette tilfellet ikke til. De var skjønt enige om at det var vanskelig å få den rette look’en med rutete eller grønt hår som ikke hang helt sammen med de rette panneluggene deres, hverken når det gjaldt farge eller mønster. Og samme hvor langt det var på sidene, så var det ingen verdens ting bak.
Selv levde jeg i min egen lille verden og bedrev mye av tiden med å beundre måten de store jentene i skolegården gjorde et kast med hodet for å slenge det lange håret sitt vekk fra ansiktet på. Dette så bare så utrolig kult ut, derfor begynte jeg å gjøre det samme, selv om jeg ikke hadde så mye som et lite fjon å slenge hverken den ene eller den andre veien.
Det kjente utsagnet som de fleste unger har fått høre en eller annen gang opp gjennom barndommen: » Ikke hold på sånn,- du kan bli sånn!», skulle raskt vise seg å stemme på en prikk. Slik hodeslenging er nemlig fryktelig vanedannende. På en måte kan det sammenlignes med å røyking,- du begynner fordi det er tøft, men plutselig en dag sitter du i saksa og klarer ikke å slutte igjen. Fra å være en uskyldig liten tulleting, gled det gradvis over til å bli en uvane som hodet mitt jevnlig utførte helt på egenhånd, uten at jeg behøvde å ofre det en tanke. Hadde jeg hatt det lange håret jeg drømte om, ville sikkert ingen ha reagert på bevegelsen i det hele tatt, men siden det glimret så til de grader med sitt fravær, ble det i stedet svært synlig.
Det plaget ikke meg, i hvert fall ikke før de voksne begynte å stille spørsmål om saken. Jeg skjønte imidlertid at jeg umulig kunne ha forventet noen forståelse fra dem dersom jeg hadde prøvd å forklare at når man går rundt og gjør et kast med hodet x antall ganger i minuttet, så er det bare for at det lange håret man ikke har ikke skal kile en i ansiktet. Derfor holdt jeg kjeft om det, og det begynte etterhvert å bygge seg opp en viss bekymring i de voksnes rekker.
En dag fikk jeg beskjed om at jeg skulle til en eller annen slags form for skolepsykolog, noe jeg på ingen måte hadde noe imot. Jeg bare nøt å være mottager av oppmerksomhet fra offentlig hold og solte meg i glansen over å være litt spesiell. Det ble på en måte mine 15 minutter i rampelyset i løpet av barneskoletiden og jeg skrøt uhemmet av det til alle jeg så. Jeg kan huske at han stilte mange spørsmål og ba meg tegne noen tegninger, og det var det. Hva slags tilbakemeldinger han ga fikk jeg aldri vite, men jeg regner med at jeg ble friskmeldt momentant, for saken ble lagt død.
Først mange år senere fortalte bestefar meg at bakgrunnen for denne oppstandelsen var at de voksne var redd for at jeg led av en hjernesykdom som kalles St. Veitsdans,- en lidelse som bl.a. fører til ufrivillige rykninger, hukommelsesvikt og det som verre er. Et raskt lite googlesøk i nåtid viser at dette på ingen måte er noen trivelig sykdom. Derfor er jeg sjeleglad for at jeg slapp å ødelegge barndommen min med å dele de voksnes bekymring på dette området, og i stedet i lykkelig uvitenhet kunne fortsette med mitt,- like hoderystende som før over datidens hårmoter, men for øvrig fullstendig fornøyd med tingenes tilstand.

Det fins gaver som er kjempemorsomme å få, sånn som f.eks. en splitter ny symaskin, og det fins skikkelig kjedelige gaver,- sånn som slips.
Det kule er at dersom man slår sammen disse to tingene, så ryker glatt den gamle matteregelen om at pluss og minus blir minus, og du kan ende opp med et aldeles positivt sluttresultat! Vi snakker Drømmeprinzens gamle, italienske silkeslips – lemlestet av ei god stoffsaks og gjenfødt som noe helt nytt og mye kulere av en Singer Confidence,- nemlig snasen hårstæsj for våryre småfrøkner i alle aldre! For det er jo alltid morsomt med noe nytt å pynte seg med nå som det drar seg mot sommer. Og av og til er det greit å få ryddet litt i klesskapet også.

slips

Det begynte med at Drømmeprinzen foretok en utrenskning i det store arsenalet han hadde av gamle slips og tilbød meg en hel bærepose full av overskuddsmateriell i all verdens spraglete varianter. Han tenkte bedre plass – og jeg tenkte gjenbruk.

Når du plutselig oppdager at gartneren har finni igjen det gamle skinnslipset sitt i haugen han ga bort og muligens ikke føler seg helt klar til å gi slipp likevel…

Med tanke på stoffmengden som fins i et slips, får det nødvendigvis ikke blitt de helt store kreasjonene ut av dem, men når du får sprettet dem opp og brettet dem ut, blir det likevel mer enn det ser ut til, og det holder fint til å lage en hårstrikk ala dette:

Eller til et hårbånd som dette:

hårbånd av

Siden det er forskjell på slips, både i lengde og bredde, blir målene på de ulike tingene litt sånn omtrentlig, det kan variere ganske mye hvor mye det er mulig å få presset ut av hvert enkelt.

Slik lager du hårbånd:

Hårbåndet har myk, bøyelig ståltråd inni og er derfor enkelt å forme som du vil uten å behøve å knytte det. Du trenger et ganske langt og bredt slips for å få nok stoff til det, men det er jo ingenting i veien for å sy det av noe annet heller.

Klipp ut to like lengder på ca 80 ganger 7 cm, eller i den lengden og bredden som slipset tillater og skråklipp i hver ende. Sy sammen fra vrangen, men la det være igjen en liten åpning sånn at du får tredd inn ståltråden, som kuttes i samme lengde som hårbåndet.

hårbånd av slips

Lag en liten bøy i hver ende på den, så den ikke stikker hull i stoffet, sett den på plass og sy igjen åpningen for hånd.

Snilleste modellen med et hav av tålmodighet. Endelig kom det hue til nytte!

Hårstrikker,
eller scrunchies som de også kalles, kan du sy enkelt selv. Dersom du pynter dem med en sløyfe i tillegg blir de ekstra fine.

Sløyfen er forøvrig løs, så den kan taes av og på ettersom du vil.

Slik gjør du:

Det er lurt å bruke den bredeste, nedre delen av slipset til sløyfen, så du er sikker på at du har nok stoff til den. Til denne klipper du ut to like stykker som ser omtrent sånn ut:

Sløyfen syes sammen fra vrangen nesten hele veien rundt, men spar en liten åpning midt på så du får vrengt den. Deretter syr du igjen resten og gir den en runde med strykejernet.

Til selve strikken klippes to like stykker på 6 ganger 45 cm. Legg disse rette mot rette og sy sammen langsidene. Vreng stykket og tre gjennom en strikk som måler ca. 18 cm. Jeg har brukt vanlig buksestrikk. Sy sammen denne først, deretter bretter du inn kantene på hver side og syr dem sammen i hverandre for hånd.

hårbånd av slips

hårstrikker av gamle slips

Da ønsker jeg deg en strålende fin dag her fra slipshaugen, enten du har mye eller lite hår, og tusen takk for at du leser!

20. september 2018

Hvis du skulle trenge en kurv eller fem…

kurver av gjenbruksmaterialer

Vet du hva utdaterte ledninger, gamle blader og aviser, slitne stretchlaken og sånne fleecetepper som NSB deler ut til trengende på nattoget til Bergen har til felles? Alt sammen kan bli til fine kurver! Og noen flere kurver har man jo alltid bruk for. Bare plasser dem strategisk rundt omkring i huset og se hvor lang tid det går før de blir fylt opp med sånne duppeditter som du lissom ikke har noe annet sted å gjøre av i farten. Hvis du ikke, i motsetning til meg, har total orden i sysakene da. Noen lystbetonte, kreative gjøremål er uansett ikke å forakte nå som kveldene blir stadig lengre og mørkere og en og annen regnværsdag i blant gjør det koselig å holde på med inne-ting vel?
Disse kurvene er morsomme å lage. Dessuten er de tipp topp gjenbruk, og selv for en litt sånn miljøbevisst light – dame som meg, som drar i hus den ene plast-bæreposen etter den andre og til og med slomser litt med kildesorteringen i ny og ne, så er det få ting som føles mer tilfredsstillende enn å få skviset noen kule saker ut av sånt ruskrask som bare ligger der til ingen nytte i påvente av en eller annen framtidig ryddesjau. Denne gangen ble det altså kurver i ulike varianter i stedet for rydding og kasting. Det blir selvsagt ikke så mye mer orden i huset av slike aktiviteter, men du får jo i det minste noe å ha tingene dine i….

Aviskurver
Det er fint å få servert rykende ferske nyheter på nettet, men takk og pris for at det fortsatt gis ut aviser i papirutgave også, så man har noe å slå i hel fluer med og å bruke til skapende virksomhet! Avispapir kan brukes til mangt og mye, f.eks. er det fint til å flette noen søte, små kurver av.

kurver av avispapir — Gode nyheter for gamle aviser

Det går med ca. 1 stk. lokalavis pr. kurv, avhengig av hvor mye action det har vært i bygda den siste uka. Riksavisene er jo alltid like fulle av drama, slaktevirksomhet og sensasjonelle kanmuligensiverstefallkommetilåskje-nyheter, så der klarer du deg nok med halvparten.

Slik gjør du:
Begynn med å åpne avisen på midten og fjerne stiftene. Del hver side i to på langs. Brett langsidene på hvert papirstykke inn så de møtes på midten og deretter den ene halvdelen over den andre. Brett dobbelt to ganger til, sånn at du får en strimmel som er ca. 1,5 cm bred. Press den godt sammen. Til en kurv trenger du 18 sånne strimler.

Flett 12 av strimlene over og under hverandre og skyv dem godt sammen sånn at du får en firkant med like lange ender på hver av sidene. Dette blir bunnen i kurven.

Når du skal begynne på sidene trenger du litt lim, og det er også kjekt med noen klesklyper til å holde ting på plass. Brett alle strimlene oppover tett inntil kanten langs bunnen hele veien rundt. Lim enden på en av de resterende 6 papirstrimlene inn i den første i et av hjørnene tett inntil bunnen, hold den på plass med en klesklype om nødvendig, og flett den deretter over og under til du kommer til neste hjørne. Her, og i resten av hjørnene, lager du en brett på strimmelen og fortsetter på samme måte videre. Når du har kommet helt rundt klipper du av det overflødige papiret og limer enden fast på baksiden av den du startet med. Fortsett videre oppover sånn at det blir flettemønster. Pass på å stramme godt til underveis og å få mest mulig rette hjørner, hjelp til med klesklyper.

Når du har brukt opp alle strimlene, klipper du av endene slik at du kan brette dem inn dobbelt og lime dem fast så du får en pen avslutning.

kurver av avispapir

Lek deg med ledninger

Det kan vel umulig bare være jeg som har en sånn skuff som dette?

Av en eller annen grunn har ledningene lett for å bli liggende igjen etter alle gamle tv’er, pc’er, mobiltelefoner eller hva det nå enn måtte være som har blitt sendt videre til de evige jaktmarker for vinter og votter siden. Bare sånn for sikkerhets skyld… Sånn går det til at man i årenes løp ender opp med en forvirrende skuff full av løse elementer som ingen lenger husker opprinnelsen til. Sannsynligheten for at de noensinne vil komme til nytte igjen i sin nåværende form er sant og si forsvinnende liten, derfor er det bedre å finne på noe lurt med dem. Lage noen artige kurver kanskje?

kurver av gamle ledninger

Til disse trenger du noen meter med sånn passelig tynn ståltråd og en avbitertang, i tillegg til ledninger.

Slik gjør du:
Klipp opp 10 biter ståltråd med en lengde på ca 60 cm og fest alle sammen i hverandre midt på. Samle deretter to og to tråder ved å tvinne dem sammen i omtrent 1 cm’s lengde og fordel dem mest mulig jevnt slik at de danner en stjerneform.

Fest enden på ledningen i det første trådparet ved å legge en ståltråd over og en under ledningen, stram godt til og vri tråden helt rundt en gang.

Fortsett videre hele veien rundt og videre oppover til kurven har blitt så stor som du ønsker, eller til du ikke har mer ledning.

Hvis du vil gi kurven litt ekstra pynt rundt kanten øverst, kan du f. eks. lage en bølgekant med ledning i en annen farge, eller finne på noe annet lurt.

kurver av gamle ledninger — Ulike måter å lage pyntekanter på

kurv av ledninger — Her har jeg kantet kurven med kobbertråd som jeg fant da jeg sprettet opp en annen, litt tykkere ledning. Den som leter og spretter den finner,- heey!

Når du har fått alt på plass, klipper du av resten av alle ståltrådene i ca 1 cm’s lengde og bøyer dem inn sånn at ingen skarpe ender stikker ut.

kurver av gamle ledninger

Tøff tøff togteppe-kurv

«Hva har du lagd denne av da?», spurte Anne Maren da hun så kurven jeg holdt på å lage.

kurv heklet av gammelt fleeseteppe

– Den? Eh,- ja den ja… Den har jeg lagd av det teppet du fikk den gangen du tok toget til Bergen den…. Kremt kremt…
– HAR DU KLIPPA I STYKKER TEPPET MITT??
– Jaaaa jeg har visst det gitt… Det var vel egentlig ikke noe å samle på vel? Det lå jo bare her og slang likevel…
– Hahaha – så kult!
Puh! Det gikk bra denne gangen, men det er alltid en risikosport å herpe ungenes eiendeler selv om de bare har ligget og støvet ned i en krok de siste tre årene og ungen har flyttet hjemmefra UTEN å ta dem med seg. Forlengst bortglemte grå fleesetepper signert NSB har heldigvis ikke den aller største affeksjonsverdien, men klippes de opp i strimler så blir de til finfint heklegarn, akkurat på en prikk nok til en passelig stor kurv!

Teppet er klippet opp i en ca 1 cm bred strimmel og kurven er heklet med halvstaver. Det gir et stødig og godt resultat. Jeg har brukt heklenål str. 5.

Slik gjør du:
Leg opp 5 lm og samle dem i en ring med 1 kjm. 1. runde: Begynn med 2 lm (= 1. halvst), fortsett med å hekle 7 halvst rundt ringen og avslutt med 1 kjm i 2. lm. Start og avslutt hver runde på samme måte. 2. runde: Hekle 2 halvst i hver av halvst på forrige runde. 3. runde: 2 halvst i første halvst, deretter 1 i neste. Gjenta resten av runden. De neste rundene fortsetter du å øke når det trengs, sånn at du får en flat og rund sirkel.
Når bunnen er så stor som du vil ha kurven, snur du arbeidet og fortsetter på samme måte, men uten å øke til ønsket høyde. Bunnen på kurven jeg har lagd er 23 cm i diameter og kantene er 13 cm høye. Da var det slutt på teppet..

Halvstaver hekles slik: Legg tråden rundt nålen. Stikk nålen gjennom masken du skal hekle, gjør et kast på nålen og dra tråden gjennom masken, slik at du får 3 masker på nålen. Gjør et nytt kast og dra gjennom alle 3 maskene.

Hankene på kurven har jeg lagd av trekuler tredd på solid hyssing, og siden jeg først var på tyveriraid i ungenes etterlatenskaper, fant jeg meg også en fin, liten heklet blomst å pynte den opp med i en pose full av garn og påbegynte prosjekter som en av de andre jentene mine forlot i heimen da hun flyttet ut.

heklet furv — Finfin til strikketøy,- matcher til og med garnet!

heklet kurv — …eller som fruktkurv kanskje?

Hekle litt til?

Et gammelt stretchlaken (eller stresslaken som mormor brukte å kalle det ) er utgangspunktet for denne hengende lille saken ,- finfin til småting hvor som helst i huset.

I likhet med fleesetepper er stretchlaken ypperlige å lage «garn» av. Det samme gjelder forøvrig for utvaskede T-skjorter eller andre slitne klesplagg i litt tynt bomullsstoff, men det geniale med stretchlaken er at du kan klippe alt i en eneste lengde og slipper så mange skjøter. Bare følg ytterkanten hele veien og klipp deg innover, rundt og rundt, meter etter meter…

Slik gjør du:
Lag 40 lm og samle dem i en ring med 1 kjm. Hekle 2 lm ( = 1. halvstav ) og fortsett med å hekle 1 halvst i hver lm hele runden. Avslutt med 1 lm i 2. lm. Fortsett på samme måten til arbeidet måler omtrent 13 cm. Fest løse ender, sy sammen i bunnen og sett på noen hemper på toppen.

Finn et passende pinne-emne å henge dem på. Jeg har gitt kurvene litt enkel pynt med en tynn skinnsnor og et par treperler, men hvis du liker det enkelt så funker det fint uten også.

Kulerund og ganske så kul
er denne kurven, og det er ikke noe hokus pokus å lage den.

kurv av gamle ukeblader

Det eneste som trengs er en ballong, lim, saks, en bunke gamle ukeblader …og en porsjon tålmodighet.
Lag ruller av papir, helst i forskjellige størrelser, og lim dem inntil hverandre utenpå en oppblåst ballong. Det kan være lurt å tape fast denne oppi en passende bolle før du starter, så den holder seg i ro mens du jobber. Når limet har tørket stikker du hull på ballongen, og voila,- du har en flott kurv som ingen andre har helt maken til!

Slik lager du papirruller:
Klipp ut fargerike sider fra ukeblader/magasiner og del dem i to langsetter på midten. Brett på samme måte som til aviskurven over, sånn at du får en strimmel som er ca en halv cm bred. Papirstrimlene blir ganske stive, så det kan lønne seg å «myke dem opp» ved å bøye og forme dem litt i rulleretningen før du limer. Ha en stripe lim på strimmelen og rull den sammen rundt f.eks. en blyant. For å lage større ruller bruker du bare flere strimler utenpå hverandre.

Nå må det forøvrig sies at denne kurven har minimal nytteverdi og egner seg best som pyntegjenstand,- spesielt solid blir den ikke. Et stk. lite barnebarn var alt som skulle til for å rasere hele greia…

kurv av papir — Oppbevares utilgjengelig for barn…

Da håper jeg at du har fått noen nyttige ideer til noe du kan finne på når du får lyst til å være litt kreativ på rufsete høstdager, og ønsker alle en fortsatt fin september! Og takk for at du stikker innom siden min,- det setter jeg kjempestor pris på! ❤

10. august 2018

Litt flaskeprat på en fredag

glassflasker

Årlig fyller Ola Nordmann ,- sjelden lydløst, opp landets glasscontainere med tonnevis av gamle syltetøyglass, flasker og annen glassemballasje i god resirkuleringsånd. I følge SSB blir ca. 90 % av alt glasset vårt levert til gjenvinning,- syns vi er flinke jeg! Og de siste 10 prosentene? De tar vi hobbyentusiaster gladelig på oss skylden for å ha beholdt selv for å bruke til mer og mindre matnyttige prosjekter.

Det er ikke til å komme fra at jeg er veldig svak for fine flasker. Noen ganger liker jeg faktisk innholdet i dem også, men det er en helt annen sak… Det er heller ikke til å komme fra at de aller fineste flaskene mine er laget av glass og veldig ofte stammer fra en statlig bedrift med monopol på salg av edle dråper. Derfor kan dette innlegget brått komme til å inneholde enkelte ufrivillige reklameinnslag for ymse styrkedrikker fra overnevnte og muligens få undertegnede til å framstå som litt av en drukkenbolt, men til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke har tømt alle disse flaskene selv, og at de dessuten er samlet sammen over mange år. Så det så!
Og når en har samlet på noe i mange år, så har det lett for å hope seg opp litt. Derfor er Kårboligen full av flasker i alle tenkelige varianter,- store og små, gamle og nye, i ulike fasonger.

Halden Bryggeri

Jeg har for eksempel ei hel bryggerikasse full av firkantede gamle gin-flasker, jeg har ei kulerund flaske fra Ungarn hvor innholdet smakte såpass pyton at Drømmeprinzen en dag tømte hele skiten i vasken og ga tomgodset til meg, og jeg har en trekantet en som heller aldri har vært drikkbar, riktignok av andre årsaker, men egentlig ganske close…

flasker

Og jeg har massevis av andre flasker som jeg har plukket med meg langs livets vei og spart på bare fordi de er pene. I det hele tatt,- jeg har flasker for enhver anledning. Og de fleste av dem er fine å bruke til litt av hvert så jeg beholder dem nok en stund til.

Vannkarafler
Enkelte flasker blir tatt vare på fordi jeg har et nært og personlig forhold til dem. Det gjelder blant annet Limoncello-flasken jeg kjøpte da vi var i Pompeii for noen år siden, og også en med italiensk markjordbærlikør som «bare» kommer fra polet på Liertoppen, men som ga Drømmers og meg en liflig smak av sommer gjennom mange kalde vinterkvelder. Den smakte faktisk skikkelig markjorbær! I tillegg til at de vekker mange hyggelige minner, er disse to hvite italienerne i frostet glass et pent par.

vannkarafler av flasker

Hvis du har endel fine flasker kan de være veldig dekorative å bruke som vannkarafler når du skal ha selskap. Sett gjerne et par, tre sammen hvis de ikke er så store, og det skaper bare ekstra liv til bordet hvis du bruker flere ulike.
Mine har fått tekst med sjablonger og hvit maling, men om du vil pynte litt ekstra på dem eller ei er selvsagt smak og behag.

Det er også enkelt å lage frost-effekt på glass selv dersom du syns det er fint. Bl.a. Panduro har en lakk til dette formålet, som du bare påfører det du ønsker å froste og herder i stekeovnen etterpå, og jeg mener å ha lest at det fins en spray til dette formålet også.

frostlakk

Olje og eddik

Når Bache Gabrielsen har slått på stortromma og laget en flott samleeske med en kolleksjon av fem utvalgte godbiter, og jeg er så heldig å kjenne en som tømmer dem i tur og orden og lar meg få arve alt tomgodset etterpå, da føles det nesten bittelittegranne som å vinne i lotto, for disse flaskene er skikkelig fine, i stilren design og med pottetette trekorker på toppen!

Et par av dem har jeg malt tekst på ved hjelp av sjablonger og maling og som den tilsier, bruker jeg dem til olje og edikk.

flasker

Jo eldre jeg blir, jo mer makelig anlagt blir jeg, og det gir seg bl.a. utslag i sånne ting som en nyvunnen forkjærlighet for bruk av sjablonger. Selv om det hender det tyter litt utenfor kantene, så går det superraskt å rydde opp i i forhold til å sitte å pirke-male bokstaver med tynn pensel.

Slike flasker kan også være kjekke å ha hvis du trenger en rask liten gave. Fyll den med god olivenolje og tilsett et par fedd med hviløk, en chili og en kvast timian eller rosmarin – så har du en krydderolje som både ser snasen ut og som smaker godt.

krydderolje

Eller fyll den opp med badesalt, hjemmelaget likør eller noe annet mottageren blir glad for..

Blomstervaser
En av de kuleste flaskene jeg har er denne hardbarkede lille tøffingen.

j. damoy paris

Den fant jeg i skauen en dag jeg var på pinnejakt, sånn halvveis stikkende opp fra bakken. Jeg aner ikke hvor gammel den er, hva som har vært i den eller hvordan den har havnet der, men selv om den må ha ligget i jorda i mange år ble den ikke så verst fin etter at jeg fikk tømt den for jord og barnåler og vasket den ren. Jeg har googlet J. Damoy, Paris, og kom ikke overraskende til Paris, men ble egentlig ikke så mye klokere, bortsett fra at jeg fant ut at den må stamme fra en ærverdig gammel bedrift med samme navn. Litt morsom er den i hvert fall, og den egner seg ypperlig som blomstervase for sånn passelig små blomster, så det har den fått lov å jobbe som i hele sommer.

blomstervaser, flasker

En aldri så liten honkepinker før avgang…

Når en bare skal ha det bittelittegranne ekstra morsomt på Gardermoen mens en venter på flyet til London – så er det ikke rare greiene som skal til. For når sola skinner og Clapton venter i Hyde Park, da er stemningen egentlig på topp fra før.

Eric Clapton — Sommerens konsertopplevelse

Et par knøttsmå knerter, rasket med fra hylla i taxfree’n gjorde da heller ikke noen særlig forskjell fra eller til, men synet av de små grønne flaskene fikk kreativiteten til å blaffe opp et ørlite svakt øyeblikk, og der og da kjentes det ut som en god ide å kanskje kunne bruke dem til et eller annet en eller annen gang.

Ikke akkurat noe å bli mett av, men sikkert veldig bra mot forkjølelse …kremt kremt..

Og sånn gikk det til at de fikk skrangle med hele veien til England og hjem til Kårboligen igjen, i stedet for å ende sine dager i ei søplebøtte på OSL.
Gjensynsgleden var vel sant og si ikke den aller største da de senere ble funnet igjen i en plastpose på bunnen av kofferten, for da var de forlengst glemt og jeg trodde at posen kanskje inneholdt et eller annet morsomt som jeg også hadde glemt og ikke bare fire klissete småflasker. Men når man først har drasset med seg dette tomgodset tur retur over Nordsjøen så får en for skams skyld prøve å gjøre det beste ut av det, derfor ble de befridd for etiketter, fikk en runde med frost-lakk for å bli mattere og til slutt litt enkel dekor med hvit, permanent tusj. Dermed endte de opp som noen bittesmå blomstervaser som passer akkurat til

Lysestaker
Disse har jeg vist i et innlegg før, men de tåler en reprise. Enkel og grei måte å lage seg noen nye lysestaker på!

Adventsstake
Selv om vel ingen har begynt å tenke på jula enda, så tar jeg med et par bilder av fjorårets adventsstake også. Bare man får fjernet etikettene og satt på noen tall i stedet, så blir enhver flaske skinnende uskyldsren og kan plasseres midt på stuebordet og hjelpe til med å holde styr på nedtellingen mot jul!

Og etikettene er greie å fjerne på denne måten:
Fyll flasken med kokende vann (og da snakker jeg kokende), så løsner den lett og er enkel og rive av. Eventuelle limrester taes bort med litt neglelakkfjerner.

Da ønsker jeg alle en feiende fin fredag,- hold på hatten! Og husk at bak enhver kjedelig etikett kan det skjule seg en vakker liten flaskeskatt!

6. august 2018

Strandbag av bæreposer,- skikkelig bærekraftig gjenbruk!

Plastic fantastic

Da jeg var liten hadde jeg en dukkevogn som vel sant og si ikke var noen dukkevogn i det hele tatt, men mer en slags …pulk. Jeg bare kalte det dukkevogn. Egentlig var det ikke noe annet enn en bag med kalesje,- helstøpt i rød hardplast. Ekte sekstitalls-plast, alle evigvarende plastprodukters mor! Den var tvers igjennom bunnsolid og dens eneste svakhet var mangel på understell og hjul. For at dukke-babyene mine likevel skulle komme seg litt ut og rundt omkring, dro jeg den etter meg over stokk og stein i en hyssing. Den veltet lett i krappe svinger, men den tålte absolutt alt. Det samme gjorde heldigvis babyene, siden de var av sekstitalls-plast de også.
Jeg fant igjen denne dukkevogn-pulken min for en del år siden, i en ospelund full av liljekonvall ved gården der vi vokste opp. Flere tiår i vær og vind hadde ikke engang bleknet rødfargen, og bortsett fra et stort menneskeskapt hull i bunnen var den lik seg. Det så overhodet ikke ut som noen nedbrytningsprosess var nær forestående, men naturen hadde i tidens løp grodd gjennom og rundt den og nesten gjort den til en del av seg. Selv om alle vet at plast og natur ikke er noen god kombo lot jeg den få ligge der den lå uten snev av dårlig samvittighet,- gamle barndomsminner fortjener tross alt en vakker gravplass!

I disse dager hvor det settes masse fokus på problematikken vedrørende alt plastavfallet både i havet og ellers på kloden, må jeg med skam bekjenne at jeg er en av dem som aldri har med meg eget handlenett i butikken heller, men alltid sier jatakk når jeg blir spurt om jeg vil ha bærepose. Med mindre jeg bare har kjøpt meg ei lita truse på H&M eller noe annet småtteri da,- det går rett i håndveska. Derfor hender det titt og ofte at det tyter tomme bæreposer opp av den nederste kjøkkenskuffen ( …og en sjelden gang imellom truser opp av veska mi ). Men nå har jeg tatt skikkelig grep. Rundt heklenåla. Så i sommer får alle posene bli med meg på stranda i stedet for å ligge og vansmekte i skuffen sin. Hvis du har et stort nok antall tomme bæreposer kan du nemlig hekle deg en fin strandbag med alt du trenger for en herlig dag i sola. Og ja, det går med mange. Jeg kom ut av tellinga etterhvert, men skuffen ble i hvert fall tom og jeg måtte ut på bygda og tigge til meg noen flere fra velvillige slektninger.

Selv om de fleste muligens så smått begynner å bli ferdige med ferien og det drar seg mot skolestart, så er det ikke nødvendigvis dermed sagt at sommeren er over på en stund enda, så hvis du driver på litt så rekker du sikkert fortsatt å hekle deg en bag til solfylte strand-dager du også,- og ellers så er den jo fin å bruke til mye annet.

strandbag av bæreposer

Slik lager du «garn» av bæreposer:
Legg posen flatt og brett den dobbelt tre ganger i lengderetningen. Fjern hanker og bunn og klipp 1 – 1,5 cm brede strimler tvers over hele posen.

"garn" av bæreposer

Brett deretter ut alle stykkene og lenk dem sammen som et kjede.

På denne måten slipper du mange «knuter på tråden» og kan enkelt bare lenke sammen mer «garn» etterhvert som du hekler.

Og slik hekler du en strandbag:
Legg opp 5 lm med heklenål i str. 5 og samle maskene i en ring med en kjm.
1. runde: Begynn med to lm (= 1. halvst.), fortsett med å hekle 7 halvst. rundt ringen og avslutt med en kjm i 2. lm. Start og avslutt hver runde på samme måte.
2. runde: Hekle 2 halvst. i hver av halvst. på forrige runde.
3. runde: ( 2 halvst. i første halvst., deretter en halvst. i neste halvst.) osv. hele runden.
4. rund øker du i hver 3. halvst., neste runde i hver 4. osv. Pass på at du får en flat og rund sirkel, og juster underveis om nødvendig med å øke litt mer eller mindre.

Når bunnen er ca. 25 cm i diameter, fortsetter du arbeidet uten å øke ytterligere 30 cm. Deretter lages en hullbord til å tre snor igjennom på denne måten: Begynn runden med 5 lm, lag en stav ned i 3. halvst., deretter 2 lm, hopp over 2 halvst., osv. ut runden. Neste runde hekles en halvst. i 1. stav, deretter 2 halvst. i lm-buen, osv. ut runden. Fortsett med halvst. 4-5 runder til.

Hvis du vil kan du avslutte med en bølgekant øverst. Denne lages ved å hekle 6 halvst. i samme halvst., hopp over en halvst. lag en kjm ned i neste halvst. hopp over en halvst., deretter 6 halvst. i neste osv.
Tre en solid snor gjennom hullborden til slutt, ta deg en tur på stranda og gled deg over hvor god plass det har blitt der nå som fellesferien er over – og ikke minst i poseskuffen!

Strålende fin dag til hver og en og takk for at du leser!

)

4. juli 2018

Lyslykter til alle de fine sommerkveldene

sommerkveld

Selv om de norske sommerkveldene er både lyse og lange, så er det uansett alltid koselig å pynte opp uterommet med noen lykter og lys. Enten du har planer om å tromme sammen til en skikkelig hagefest eller det bare er duket for en hyggelig aften med din kjære,- eller katta for den saks skyld,- levende lys skaper bestandig trivsel og god stemning. Ja, så sant du ikke tenner på skauen da. Nå i disse knusktørre tider må det selvsagt tenkes brannfare og utvises forsiktighet, men det kan jo tenkes at ting faller tilbake til normalen igjen etterhvert, så i tilfelle du skulle ha bruk for litt inspirasjon til rimelige og morsomme måter å lyssette sommerens fine øyeblikk på, har jeg samlet en del gode gjenbruksideer i lykteform på et brett. Noen har jeg vist i tidligere innlegg og noen er nye. Fellesnevneren for alle sammen er at de er godt egnet til bruk utendørs selv om det skulle komme et lite vindpust, og at de er laget av ting som ellers som oftest havner i søpla. Og det er vel kult?

Alle de tomme svenskeboksene

Tomme drikkebokser egner seg supergodt til å lage lykter av. Du husker kanskje disse?

De er kjempefine til utebruk og lyser vakkert i mørket. For å se hvordan de lages kan du klikke «her» – var det meningen at det skulle ha stått her, men fordi jeg ikke orker å bruke resten av dagen på å finne ut hvordan jeg lager en link som funker, bruker jeg heller fem min. på en kjapp reprise.. (Ja, jeg HAR prøvd, men jeg orkær’nte …)
Matt ned overflaten på boksen med sandpapir sånn at malingen får bedre feste. Skjær toppen av den tett inntil kanten på innsiden øverst og gi den et malingstrøk før du tegner opp mønsteret du vil ha, så er det enklere å se hvordan det blir. Bruk en tegnestift eller nål til å lage hullmønster. For å unngå at boksen trykkes sammen når du stikker i den er det lurt å stappe den full av f. eks. et kjøkkenhåndkle e.l. før du begynner. Gi deretter boksen et par strøk til med maling og dekorer etter eget ønske.
Til slutt stikker du et hull øverst på hver side av boksen sånn at du kan feste hanken. Denne er laget av et stykke ståltråd som er tredd gjennom hullene og krøllet i endene for å holde seg på plass. Fordi boksen buer innover på undersiden er det smart å fylle litt sand e.l. i bunnen slik at lyset blir stående rett.

En annen kul og langt enklere variant av drikkeboks-lykter er disse små lanternene som du mekker sammen på en to tre.

lyslykter av drikkebokser

Det eneste du trenger er tomme bokser og en tapetkniv e.l. Kutt ca. 1-2 cm. brede strimler fra toppen og ned mot bunnen rundt hele boksen. Lag en passelig stor åpning bak sånn at du får satt inn lys og press hver av strimlene litt ut i over- og nederkant før du trykker boksen forsiktig sammen til den får den formen du vil ha. Behold ringen på toppen hvis du vil henge opp lykten.

lyslykt av drikkeboks

Dersom du heller vil ha sølvfargede lykter, kan du pusse vekk fargen på utsiden av boksen med sandpapir før du kutter den opp, eller rett og slett gi den en omgang med spraymaling.

lyslykter av drikkebokser

Rock’n roll fiskeboll

Jeg må innrømme at det har hendt at jeg har spist fiskeboller til middag selv om jeg ikke har hatt lyst, bare fordi jeg har trengt boksen… For hermetikkbokser er flotte å bruke til så mye, også til lyslykter.

lyslykter av hermetikkbokser

Slik gjør du: Bruk hammer og spiker til å lage hullmønster. For å lage hull uten at boksen trykkes sammen når du jobber med den, bør du fylle den med vann og la det fryse til is først. Mal og dekorer lyktene sånn som du vil ha dem. Her har jeg brukt en kombinasjon av maling og decoupache. Gi dem også en hank av ståltråd dersom du vil henge dem opp.

Alle de tomme syltetøyglassene i kjøkkenskapet…

Av og til skriver jeg ned kjappe stikkord sånn at jeg skal huske hva jeg har tenkt å ta med i de forskjellige innleggene mine. Det hender ganske ofte at jeg ikke skjønner selv hva jeg mener når jeg går tilbake til notatene mine senere, men disse er greie,- de har fått betegnelsen «Syltetøylykter»…

lyslykter av syltetøyglass

Du finner forøvrig arbeidsbeskrivelse til dem i det forrige innlegget mitt.

Og slik redder du stumpene..

lys i glass

Av alle lysestumpene som ble til overs etter vinterens kosestunder og noen tomme småglass fra kjøkkenskapet, er det superenkelt å lage seg noen splitter nye lys. I tillegg trenger du også en veke. Den kan du kjøpe i hobbybutikker, men fordi jeg liker best å lage ting uten å måtte dra på shopping først, har jeg rett og slett brukt veken fra noen knekte lys jeg hadde. Vel, ok,- jeg knakk et par stykker med vilje også….
Veken plasseres midt i glasset. Jeg taper den bare fast til bunnen og lager en festeanordning av to pinner og tape øverst på glasset, sånn at den holdes på plass når glassset fylles.

Lysestumpene smeltes i vannbad. bruk en gammel hermetikkboks e.l. som det ikke er så nøye med til dette. Når all stearinen er flytende, helles den forsiktig opp i glasset. La massen stivne og etterfyll litt om nødvendig. Taa taaa,- splitter nye lys!

lyslykter — Gamle lysestumper blir som nye!

Kronen på verket

lysekrone av sykkelhjul

Hjulet fra en gammel, avdanket barnesykkel er utgangspunktet for denne lysekronen, og sammen med noen meter ståltråd, 6-7 ulike glass og noen prismer som stammer litt herfra og derfra, representerer den kombiklassen mellom glass og metall på en velfungerende måte! Vanligvis henger den over spisebordet i stua som et lysende eksempel på at man kan kan oppnå morsomme resultater ved å mikse materialer og elementer som ikke hører naturlig sammen, men på fine sommerkvelder kan den få lov å komme ut og svinge seg litt i selskapslivet!

Slik er den laget:
Etter å ha demontert sykkelhjulet, fjernet alt alt av forskjellige små dingser og rengjort det grundig, har jeg gitt det en omgang med sølvfarget spraylakk. Deretter har jeg laget opphenget. Dette er lurt å starte med, sånn at den kan henge mens du fester lykter og prismer. Til denne lysekronen har jeg brukt en 2 mm sølvfarget ståltråd som er ganske myk og lett å forme. Av denne har jeg klippet to biter, på ca. 1 m. Endene på hver av disse festes rundt ytterkanten på hjulet sånn at det dannes to like store buer som krysser hverandre på toppen. Det er viktig at det blir like stor avstand mellom hvert av festene. Deretter strekkes ståltråden stramt oppover sånn at den kan samles i en spiss øverst. For å få noe å henge opp lysekronen i, lages en solid ring gjennom krysset på toppen av et nytt stykke ståltråd. For å få den lenger ned fra taket, har jeg brukt litt tynn kjetting.
Hanker og oppheng til lyktene er laget av samme ståltråd og de er hengt opp i s-formede kroker som er festet rundt eikene i hjulet, noe som gjør det enkelt å ta dem opp og ned. Helt til slutt har jeg surret på noen ulike prismer med helt tynn ståltråd for å heve glam-faktoren et par hakk.

lysekrone av sykkelhjul — Er’e her det er party?

Med dette ønsker jeg dere alle en herlig sommerkveld, nyt livet!

27. april 2018

Loppemarked,- alle glade gjenbrukeres skatteparadis!

Et sikkert og kjærkomment vårtegn er at det jevnt og trutt popper opp nye plakater som varsler om loppemarked langs den faste helgeruta mi mellom Degernes og Lier. Jeg digger loppemarked,- det er et herlig, uimotståelig sammensurium av fine skatter og gammal dritt! Her kan du finne alt fra det splitter nye og ubesudlede treningsapparatet til han/hun som gikk på en nyttårsforsett-smell allerede tidlig i januar til noens gamle dobørste. Her finner du nydelige, skjøre kaffekopper i nesten gjennomsiktig porselen med mye levd liv bak seg side om side med rimelige kjøkkenglass fra Ikea. På loppis kan du du grave litt i eskene under bordet som ingen har rukket å komme til bunns i enda og finne noe spennende hvis du har flaks,- eller bare noe sliten julepynt.. Du kan gjøre gode kupp og dumme impulskjøp. Sammen med likesinnede kan du falle i staver over gjensyn med gammelt skiutstyr du husker fra barndommen, og du kan angre på at du pælma det derre stygge serviset fra søttitallet som brått skulle vise seg å bli hyper-retrohippt og dermed svindyrt. Du kan nyse av støvet fra meter på meter med gamle, nye eller halvgamle bøker, du kan kjøpe deg en stygg stressless eller et fint maleri, du kan prute, prate, spise vafler og kanskje finne noe du ikke visste at du trengte. Og som du muligens finner ut i etterkant at du fortsatt ikke har bruk for.
Kort sagt,- loppemarked er skikkelig god underholdning! Det er stedet der noens gamle skrot blir til andres nye skatter, det er gjenbruk på sitt beste – og du støtter en god sak.
Og det beste av alt,- uansett hvor mye unødvendig tral du skulle finne på å drasse med deg hjem så har du neppe gått på noen stor økonomisk smell, og finner du ut at du ikke har bruk for det du har kjøpt likevel, så kan du alltids levere det videre til et loppemarked nær deg ved neste korsvei. Vandrelopper er ikke noe ukjent fenomen for loppemarkedentusiaster.

Etter at Drømmeprinzen og jeg med stor entusiasme og felles interesse for gammelt skrot har tilbragt noen morsomme april-lørdager på diverse loppemarked, har den allerede ganske velfylte kårboligen blitt beriket med følgende godsaker for bare noen få tjuekroninger:

3 stygge lampeskjermer – fordi jeg har lampene, men trenger nye skjermer på dem. Ja, ikke disse da, de er jo verre enn dem jeg har fra før, men hver av disse er håndplukket fordi de har et godt fundament som det kan bygges noe nytt på.

Noen gamle bøker. Innholdet er ikke særlig spennende, men jeg syns sånne bøker fra 50-tallet er så fine på utsiden, og de kan brukes til å lage noe kult av.

Et par cd’er som bare er til kos og hygge i bilen. Du vet,- etter en lang vinter fins det ikke noe bedre enn tørr asfalt, solbriller og favorittmusikken på full guffe. Overdøver alle eventuelle ulyder i bilen og gjør hver tur til en fest,- yo! Men en tur innom Kirkengen er nok påkrevd uansett hvor høyt jeg spiller…

En pose med gardinringer i metall som jeg trodde jeg hadde en plan med.. De kommer sikkert til nytte.

En fin linduk og en juleduk som jeg har tenkt å klippe istykker å lage noe annet av. Det har imidlertid kommet et forstyrrende element inn i bildet når det gjelder juleduken,- jeg har rett og slett fått følelser for den! Den er lissom sånn gammeldags koselig og bestemoraktig og minner meg om et eller annet fra fortiden. Den forbaskede nostalgien som bestandig skal ødelegge.. Men linduken ryker!

En dings. Bare fordi… Hvem har ikke alltid ønsket seg hodet til en ridder i rustning som spytter vin i glasset ditt lissom…? Den blir nok etter all sannsynlighet liggende å slenge…

En italiensk reisehåndbok på fransk fra 50-tallet. Siden jeg ikke har praktisert fransk siden jeg gikk ut av videregående i 1980, skjønner jeg ikke noe særlig av hva som står i den, og etter det rufsete utseendet å dømme har den nok vært med på mer enn en Italiatur. Den er neppe verdt mer enn den tjuekroningen jeg betalte for den, derfor kan jeg herpe den med god samvittighet. Den er nemlig full av fine kart over italienske byer,- og gamle kart… oh lala og Mama Mia,- de er kjempefine , enten bare å ramme inn og henge på veggen eller å bruke til å dekorere saker og ting med.

3 små bilderammer

Av disse har jeg bygd et bittelite mini-drivhus med akkurat nok plass til en liten plante.

Og det er i grunnen det jeg har rukket på hobbyfronten denne uka…

Alt i alt er jeg godt fornøyd med årets fangst og nå gleder jeg meg til å se hvor mye moro det går an å få ut av alle loppe-herlighetene!
Men akkurat nå er det jammen fredag igjen, så jeg tror jeg lar ridder Skramle få heve visiret en smule, mens jeg senker skuldrene…

Ha en strålende fin helg, og har du ikke noe annet å finne på, så se om du finner deg et loppemarked å kose deg med da vel!

20. april 2018

Strips kan brukes til mangt og mye

biler — Bilparken er klar for tørr asfalt og en laaang sommer!

Nå begynner det sannelig å bli skikkelig levelig ute – og det er både superherlig og velfortjent syns jeg! Fuglene kvitrer i tretoppene, bilen har fått sommerdekkene på og vintermøkka av og vårblomstene spretter opp rundt husveggene i en forbausende fart,- jadda,- nå går det rette veien!
For en stund siden var jeg på raid i hagen til mamma og pappa og tok med meg noen fine greiner av lønn som jeg har satt i vann. Etter at de har stått i stua en 5-6 dager har jeg nå fått lønn for strevet, bokstavelig talt. Lønneblomster har den fineste vårfargen jeg kan tenke meg!

Jeg har laget et fat av blomster også,- ekte plasticfantastic-blomster! Det er praktisk til utebruk nå som det etterhvert går an å nyte livet i solveggen igjen, og selv om det kanskje ser både spinkelt og skjørt ut, så er det skikkelig solid og tåler en trøkk. Det kan produkttester Alvin skrive under på, etter å ha røsket og dratt i det, tråkket, hoppet, tygd på og slengt det veggimellom utallige ganger. Alvin er 1 år og liker ikke at ting står på bordet.

fat av strips

Noe av det morsomste som fins er å bruke ting til noe helt annet enn det de egentlig er ment for, og å lage noe helt nytt av et produkt som i utgangspunktet ikke er særlig spennende. Strips er en sånn ting. Ja, så sant du ikke har en unge i huset da, som på død og liv må surre en av disse rundt fingeren og stramme til. Hardt. Skikkelig hardt! Da kan de for så vidt bringe litt spenning inn i hverdagen likevel… For de er seige som bikkjeskinn, sitter som et skudd og er vriene å klippe over når du ikke får lirket så mye som en mm. av tuppen på saksa under. Og presisjonskirurgi med tapetkniv på stripsen rundt fingeren til et lettere hysterisk pikebarn som akkurat har lært dennes geniale egenskaper å kjenne på den harde måten,- det er slett ikke noe å kimse av! Men det er sånn unger lærer og det er sånn strips virker. Disse plaststrimlene er supersolide og laget for å holde ting på plass,- kabler, kjeltringer og you name it… Når du fester dem sammen holder de hverandre på plass også, derfor trenger du bare en eneste ingrediens for å kunne lage et kult og faktisk overraskende vakkert fat til frukt, boller, brød eller andre ting,- du trenger strips!

fat av strips

Strips finnes i ulike farger og størrelser og du finner det bl.a. i dingsebutikker som Clas Ohlson og på Biltema. Til dette fatet har jeg brukt vanlige hvite med en lengde på 25 cm. Du kan fint bruke noen som er kortere, men det er alltid greit å ha litt slingringsmonn.

Slik gjør du:
Begynn med å lage 6 like, ganske store løkker og 6 litt mindre. Legg de små inni de store og fest dem sammen med hverandre med en strips rundt på hver side, sånn at du ender opp med en blomsterform. Dette blir bunnen på fatet. Klipp av alle løse ender etterhvert, så blir prosjektet lettere å jobbe med. Fortsett med å lage ytterlig 6 tilsvarende blomster. Alle blomstene stripses fast til «bunnen» og festes også i hverandre sånn at alt henger godt sammen.

Til slutt lager du 12 løkker som settes sammen to og to og festes i skillet mellom hver blomst i ytterkant.

strips

fat av strips

Da tenker jeg vi sier at det er hælja! Yr lover stor sol i morgen,- håper værgudene har fått det med seg også! Uansett,- kos deg med våren og ha en superfin helg!

16. mars 2018

Drikkebokser, harryhandel og kampen om vindusplassen

La oss spole tilbake til sekstitallet igjen et øyeblikk,- det er søndag og familien skal på biltur. Søndag var turdag. Glem alt du har lært om sikkerhet i bil, glem alt om antall tillatte passasjerer – i forsetet, i baksetet eller i bilen generelt. Vi var åtte,- to voksne og seks barn. Og en liten Fiat.
Pappa inntok førersetet og lillesøster hadde fast plass på fanget til mamma i forsetet, med minstemann-privilegier som omfattet både armsleng og fritt utsyn i alle retninger.
For oss fem resterende startet nå kampen om de to ytterste plassene i baksetet. Det var de som gjaldt, og bare de, men det skulle både sleipe knep og harde forhandlinger til for å sikre seg en av disse. Et vanlig triks var å somle i det lengste med å sette seg inn, men dette knepet kunne alle, og det var ikke mye verdt når du måtte konkurrere med fire andre somlekopper som somlet akkurat like mye som deg selv. En annen klassiker var å si «Fritt for å sitte ytterst» før noen andre rakk å tenke så langt, men heller ikke dette ga noen garantier for suksess, det var som regel noen som la inn protest. Eldstebror f.eks. påsto alltid at han ble bilsyk og krevde særbehandling på grunnlag av det. Vi så aldri at han spydde, så vi trodde ikke noe på ham, men han brukte det for det det var verdt og kunne av og til få lurt til seg noen sitteplass-fordeler av den grunn.
Når jeg tenker på det nå så må det ha tatt ulidelig lang tid og krevd mye finurlig diplomati før sistemann var skviset inn i bilen så vi kunne kjøre. Til slutt var alle likevel ombord og dagens heldige vinnere av vindusplass-kampen kunne lukke dørene,- en utfordring i seg selv siden presset fra baksetets midtseksjon var formidabelt. Vi så jo aldri bilen vår fra utsiden med alle inni, men jeg er nesten helt sikker på at den må ha bulet…
Selv på sekstitallet var åtte personer i en bil helt klart ikke etter regelboka, så hvis vi møtte en politibil eller det var kontroll, hadde vi fått klare instrukser om at minst et par stykker av oss måtte dukke. Det brakte et kjærkomment spenningsmoment inn i en trang baksete-tilværelse hver gang en slik situasjon oppsto, og handlingen ble alltid utført med stor entusiasme og en følelse av å være litt deilig småkriminell. Jeg tror vi dukket alle sammen og jeg tror det var greit at vi aldri ble stoppe
Trange kår til tross, – vi hadde utallige herlige turer i den vesle Fiaten vår, og mangel på pusterom og bevegelsesfrihet la aldri noen demper på hverken stemning eller turglede. Alle kamphandlinger i søskenkjærlighetens navn ble utført i friluft,- det var på en måte ikke rom for noe krangling i baksetet.

Hvor vi dro? Litt hit og dit, avhengig av årstid og værforhold, men ganske ofte til «Svinesund for å kjøpe tyggegummi». Lenge før ordet «harryhandel» var oppfunnet, putret Fiaten vår jevnt og trutt over Svinesundbroen, fullstappet til bristepunktet, med skrotbuene på den andre siden av grensen som mål for søndagsturen. Jeg kan rett og slett ikke huske at det ble handlet stort annet enn tyggegummi på disse utfluktene,- det var selve Svinesund-opplevelsen som var greia med turen, men tyggisen hørte med som en viktig bestanddel, selv om den vel sant og si som oftest ble kjøpt i en kiosk i Halden på vei hjem,- en pakke Wrigley’s Spearmint på deling. Det ble akkurat en plate til hver, og hadde du viljestyrke av stål så var det mulig å fortsatt ha en utygd flis igjen av den når vi passerte kafeen i Degernes. Greide du det,- da var du helt sjef i baksetet et par sekunder, vindusplass eller ei…

Hvor jeg har tenkt meg hen med alt dette?

Egentlig bare enda en tur til Svinesund, men i 2018-versjon.
Skrotbuene står der de alltid har stått, men vi drar til Nordbysenteret på shopping nå, sammen med drøssevis av andre landsmenn, på jakt etter billig kjøtt, tobakk og løsgodis fra Godisfabriken til 7.90 pr. hekto. Og de fleste av oss som bedriver litt harryhandel i ny og ne, vet at det også har lett for å følge med et brett eller to med cola-bokser eller andre drikkevarer hjem.

Sånt blir det fryktelig fort veldig mange tomme bokser av, og alle som har prøvd vil vite at norske panteautomater spytter svenskeboksene ut igjen med dødsforakt. Derfor ender de ofte i søpla. Dermed blir det brått veldig mye søppel, så i dag tenkte jeg at jeg skulle slå et slag for et nytt og bedre liv for tomme drikkebokser. De kan nemlig forvandles til nye, kule greier!

Lyslykter
Disse lyktene gir ikke så veldig mye lys, men de tar seg utrolig godt ut i mørket og er fine å bruke både ute og inne.

Gamle drikkebokser blir som nye med litt maling og stæsh

Slik gjør du:
Begynn med å matte ned overflaten på boksen med sandpapir,slik at malingen får bedre feste. Skjær toppen av den tett inntil kanten på innsiden øverst. Gi den det første strøket med maling før du tegner opp mønsteret du vil ha, så er det enklere å se hvordan det blir. Bruk en tegnestift eller nål for å lage hullmønster.

For å unngå at boksen trykkes sammen når du stikker i den, er det lurt å stappe den full, f.eks. med et kjøkkenhåndkle før du begynner. Mal deretter et par strøk til og dekorer ev. med noen innslag av andre farger. Her har jeg brukt utklipp fra servietter til detaljene.
Til slutt stikker du et hull på hver side av boksen øverst sånn at du kan feste hanken. Denne er laget av en bit ståltråd som er tredd gjennom hullene og krøllet i endene for å holde seg på plass.
Fordi boksen buer innover på undersiden, er det smart å fylle litt sand e.l. i bunnen sånn at lyset blir stående rett.

Lag en fiskestim
Med noen tomme drikkebokser, sytråd og et smalt armbånd av metall er du garantert fiskelykke!

Slik gjør du:
Start med å kutte toppen og bunnen av 3-4 bokser og klipp dem deretter opp i siden slik at du sitter igjen med flate metallstykker. Puss bort fargen på yttersiden med sandpapir og tegn opp og klipp ut enkle, små fisker.

Det er ikke så nøye med antallet, men de er morsomme å lage og det er bare fint med mange!
Bruk f.eks. en strikkepinne og en tegnestift og dekorer dem i forskjellige mønster.

Lag et oppheng av ståltråd rundt armbåndet , så det kan henges opp før du fester fiskene til det, så sparer du deg selv for mye virvar.

Tre en sytråd gjennom et hull øverst på ryggen på hver av fiskene og bind dem rundt ringen i ulik høyde.

Krans av drikkebokser
Hvis du trenger litt veggpynt, kan du jo f.eks. bruke noen gamle brusbokser og lage deg en søt, liten krans.

Slik gjør du:
Begynn med å klippe ut og pusse 3-4 metallstykker på samme måte som til fiskene og klipp ut 28-30 passe store blader av metallet. Hvis du har en taggete saks er dette fint å bruke her, men det er ikke nødvendig.

Nervene i bladene ripes inn med en strikkepinne e.l.
Form en ring, ca. 15 cm. i diameter, ved å vikle 5-6 runder ståltråd løst sammen.

Bladene limes deretter fast til kransen. Jeg har brukt et tokomponent-lim til dette for å få godt feste.

Når limet har tørket kan bladene bøyes forsiktig sånn som du vil ha dem. Den siste finishen legges ved å surre på noen fine perler med tynn ståltråd. Jeg har brukt noen fra et gammelt kjede jeg hadde liggende å slenge. Perlene er først bundet sammen i små klaser og deretter festet rundt kransen.

Ha en strålende fin helg, med eller uten harrytur, og tusen takk for at du leser!