Da var det sannelig julaften da, og det betyr at både jeg – og sikkert alle andre i grunnen er i mål med det meste av det som gjøres skal. I hvert fall med det vi rakk. Og det vi ikke rakk – det kan vi jo ta en annen gang. Det er jul nå, og det er på tide å la freden få senke seg. Derfor har jeg ikke tenkt å lage noe mer julepynt før til neste år.
Men ikke noen jul uten et Jesusbarn, så i dag har jeg lyst til å vise fram noe som andre har laget i stedet, nemlig den kule julekrybba mi. Den kommer fra Afrika og er lagd av maisblader og litt annet rufs. Jeg elsker ting som er rare og annerledes og ikke helt A4, og denne falt jeg pladask for da jeg fant den på et julemarked i Bøndernes hus i Degernes for noen få år siden.
Fordi julepynt er sånne ting som bare kommer fram i lyset en gang i året, blir det et alltid like gledelig gjensyn med disse snodige figurene hver gang jeg pakker dem ut av esken sin.
De ser like forskrekka ut hele gjengen …
… og jeg er sikker på at jeg har verdens spisseste Jesusbarn
Jeg elsker disse raringene, og med julekrybba pent på plass – selv om den muligens kunne trengt en slags form for stall …? ønsker jeg hver eneste en av dere som leser dette en god, fredelig og magisk jul, og takker så mye for følget i år! Tusen takk til alle som har likt, delt og lagt igjen hyggelige kommentarer – og til alle som har stukket innom og lest! Dere har gjort det til en sann glede å prøve å holde styr på denne noe vaklevorne bloggen gjennom hele førjulstiden!❤
I love you all, og er nok tilbake igjen utpå nyåret en gang – muligens nærmere påske, men det er neimen ikke så godt å si …
Alle hobbyentusiaster som har levd en stund og vært innom de ulike epokene av populære aktiviteter på DIY-markedet opp gjennom årene, vil kanskje også huske gips-perioden.
Jeg er usikker på om den innfant seg før eller etter trolldeig- epoken, men jeg mener at gipsen hadde sin æra en eller annen gang på nitti – eller tidlig totusentallet, muligens ganske tett på maleprestekragerogblåklokkerpåaltsomfantesavsponkurverogfeiekoster-perioden – eller kanskje litt senere …
Alle hobbybutikker med respekt for seg selv solgte gips i overprisede små poser som hakka møkk på den tiden, sammen med ymse plastformer til å støpe figurer i.
Akkurat som jeg har gjort med de fleste andre hobbytrendene som har kommet og gått opp gjennom årene, slang jeg meg med på gipsbølgen også.
Det var i grunnen en veldig enkel og lite utfordrende hobby, som krevde minimalt av kreativitet. Det eneste som kunne inntreffe av uheldige omstendigheter var vel egentlig luftbobler i de ferdige figurene – eller at mangel på tålmodighet førte til at man prøvde å lirke dem ut av formen før de var tørre nok.
Jeg brukte sikkert en hel liten formue på både gips, støpeformer og hobbymaling, selv om jeg ganske raskt fant ut at selve gipsen med fordel kunne kjøpes for en rimelig penge i store poser i nærmeste byggevarebutikk.
Den relativt solide samlingen med ulike former i stiv, hvit plast som jeg opparbeidet meg etter hvert skulle i mange år etterpå komme til å okkupere dyrebar hylleplass i familien Tjerbos overfylte kjellerbod i påvente av at forgylte gipsengler, svarte og hvite harlekiner og sådant mere skulle få en ny æra. Det skjedde imidlertid aldri så lenge jeg bodde i huset, og jeg har i grunnen ikke ofret gips en tanke på år og dag.
Ikke før jeg kom over en pose med det på Bauhaus for noen måneder tilbake og ble rammet av nostalgiske flashbacks, noe som førte til at den posen fikk være med hjem til Øverskauen.
Der brukte jeg opp mesteparten til å balsamere et par halve melkekartonger.
Gips er i grunnen et ganske morsomt materiale som egner seg til langt mer enn fikse bruddskader eller å helle oppi fiks ferdige former og vente på at skal stivne.
Man kan for eksempel lage en slags hjemmelagd variant av gipsbandasjer med det, som man igjen kan bruke til å lage andre ting –
som mumifiserte melkekartong-blomsterpotter eller lignende.
Konseptet er ganske enkelt.
Kutt av en tom melkekartong i passelig høyde, bland gips og vann til en passelig tynn grøt, riv opp noen strimler med hvitt stoff i passelig lange remser, bløtlegg disse oppi gipsgrøten og surr dem rundt melkekartongen i passelig mange lag. (Det vil si ca tre).
Glatt til overflaten underveis, sånn at det blir rimelig jevnt og fint.
Hvis gipsgrøten skulle finne på å bli i tykkeste laget (sånn som min), bør egentlig hele prosessen gå relativt effektivt for seg – for utfordringen med gips er at den begynner å stivne ganske raskt, enten du er klar for det eller ei.
Prosjektet medførte som forventet en god del griseri, men ut av alt klinet og kaoset ble det et par firkantede saker som fint kan fungere som blomstervaser/potter og som jeg i grunnen ble godt fornøyd med.
Bitt av gipsbasillen dro jeg deretter til Søstrene Grene og investerte i noen ruller med fiks ferdige gipsbandasjer for å videreutvikle konseptet på en litt mindre tungvint måte. For det er ikke til å komme fra at disse er en smule enklere å forholde seg til, og de forårsaker ikke riktig like mye søl heller. Bare nesten.
Praktisk info: Når du skal jobbe med gipsbandasje er det lurt å klippe den opp i ikke altfor store biter, og å ikke bløtlegge for mange om gangen.
Fordi det skortet litt på kreativiteten, bandasjerte jeg like godt bare noen flere ting, blant annet noen hermetikkbokser i forskjellig størrelse og et par tomme glass og flasker med litt artig fasong.
Bruk av gipsbandasjer er egentlig en kjempefin og enkel måte å lage nye ting av tomgods som ellers som oftest havner i søpla – som hermetikkbokser, syltetøyglass, melkekartonger osv., og det gir en fin overflatestruktur.
Prosjekt gips gikk som det ofte gjør når jeg holder på med noe som er morsomt – jeg gikk med solid overskudd …
Går man bananas med gipsbandasjer, risikerer man nemlig brått å bli sittende igjen med en uforholdsmessig stor samling med hvite, bandasjerte vaser/ potter/ krukker før en får sukk for seg – og det kan fort bli litt ensformig kanskje …
For å skape litt mer variasjon, går det imidlertid an å tilføre litt ekstra stæsj hvis man har lyst.
Man kan for eksempel gi hermetikkboksene et ekstra løft – bokstavelig talt, ved hjelp av noen blomsterpinner og litt hyssing.
Eller man kan utstyre dem med hanker.
Til den ene brukte jeg biter av en gammel ledning, som jeg bøyde til og limte fast med limpistol.
Den andre fikk hanker av en trering som er delt på midten, før hele greia ble dekket med et par, tre lag med biter av gipsbandasje.
Og ellers er det jo i grunnen bare fantasien som setter grenser …
Selv om jeg for så vidt er glad i hvite ting med litt struktur i overflaten jeg, så bør det nok likevel gå en grense et sted, så jeg setter en midlertidig sluttstrek her, og begynner å snuse på litt julepynt- produksjon i stedet. Det tenker jeg er helt innafor nå som vi har gitt oss i kast med november.
November er egentlig en sånn måned som ikke har noe særlig sjarmerende ved seg – med mindre man klarer å få tynt noe positivt ut av den selv. Den bare ligger der på en måte,- midt mellom fårikålen og juleribba, – grå, våt, sluddete, slapsete – stort sett gjennomført ufyselig sånn rent værmessig. I forkant av den ligger de fine, fargesprakende høstmånedene, og etter den kommer desember, – selve toppen av kransekaka, med julestemning, lys, glitter og sola som snur igjen. Men November… Njææææ…. November er måneden da gatelysene knapt rekker å skru seg av i løpet av dagen, og da du aldri vet hvilken værtype du kan vente deg når du kikker ut av vinduet om morran. Men som regel regner det. Eller sludder…
På den annen side,- det er ingen som slår november når det kommer til helt fantastisk fint innevær! I hvilken annen måned er det man kan slå seg til i sofa’n med like god samvittighet og bare skylde på drittværet lissom? Med pledd, fyr på peisen, varm kakao, strikketøy, godt lesestoff, filmer, levende lys – eller hva man nå enn måtte syns er mest koselig… Kanskje til og med et aldri så lite glass rødvin i utrengsmål… Jeg syns i grunnen at november er ganske koselig jeg. Særlig på dager jeg slipper å kjøre bil på sørpeføre og bare kan pusle med mitt – under tak. Jeg hater sørpe og elsker å pusle med mitt. Under tak.
November er også en finfin måned å glede seg til jul i, og å bruke til å produsere julepynt dersom du har lyst til å bremse litt på kjøpepress og overforbruk ved å heller lage noe selv. I desember rekker man jo knapt å snu seg før julekvelden står for døren og banker, men november derimot – er som skapt for sånne gode formål.
Siden innekos ofte er ensbetydende med en hel del lysbrenning, noe som igjen har lett for å generere en ikke rent liten mengde skrapmetall i form av små, utbrente metallbeholdere fra telys, syns jeg at det er en lysende ide å slå to fluer i en smekk,- ved å gjenbruke restavfallet fra kosestundene til å lage julepynt av.
Godt gammeldags førjulskos-gjenbruk er slett ikke å forakte. Da sparer man søppel og får en ekstra pluss i miljøregnskapboka, noe som igjen gir rom for å slække litt på kjøttskammen og koste på seg minst en ekstra ribbebit eller to i jula, vel vitende om at en fortsatt har full balanse i budsjettet. Og med på kjøpet får man skikkelig kul julepynt som ingen skulle tro var lagd av gamle telysrester! Det er regnestykket sitt det tenker jeg! Dessuten er det kjempemorsomt å lage fine ting av noe som egentlig bare er søppel,- nesten litt magic! Derfor,- her er noen ideer til snasen pynt du kan lage av restavfallet fra stemningsfulle novemberkvelder med «mykje lys og mykje varme»:
KRANS AV SØLVBLADER
Ikke spesielt julete, men like fin året rundt og enkel å mekke sammen. For å lage den, trenger du i tillegg til noen oppbrukte telys, en skvett lim, en hammer, tynn, ganske myk ståltråd til stilkene og en litt stivere til selve kransen. Størrelsen bestemmer du selv, ut fra mengde råmaterialer, behov og lyst. Den kransen jeg har lagd har en diameter på sånn ca. 20 cm, og jeg har brukt 14 blader.
Slik gjør du:
Begynn med å klippe og bøye til stilker av ståltråd, omtrent sånn.
Fjern eventuelle lysrester i metallbeholderen og brett den inn sånn at de øverste kantene møtes på midten.
Ta litt lim på stilken og putt den på plass før du banker metallet helt flatt med en hammer.
Bruk en strikkepinne el.l. til å ripe inn nerver i bladene.
Lag en ring av tykkere ståltråd og surr bladene fast til denne.
JULESTJERNER
Litt stjerne og litt blomst.. Jeg er ikke helt sikker på hva det egentlig skal være, men det ligner vel i grunnen mest på julestjerner, så da sier vi det sånn. Det går med tre telys-beholdere og litt tynn ståltråd til hver stjerne.
Slik gjør du: Begynn på samme måte som til bladene i kransen, med å brette inn mot midten og banke flatt, men dropp stilken.
Brett dobbelt
Brett en gang til, på denne måten. Og bank litt mer.
Bruk en nål eller tegnestift til å lage to hull, ett i hvert hjørne nederst.
Klipp til to ståltråder og tre alle delene inn på disse på denne måten.
Stram til og surr ståltrådene sammen i hverandre. Klipp av de løse endene og bøy deretter metallet på plass i stjernefasong.
Bruk en liten kniv el.l. til å bøye metallet på hver av takkene fra hverandre (på den flate siden) sånn at du får fin form på dem. Stikk et hull øverst og tre inn en tråd til oppheng.Lim gjerne på en perle på midten også, hvis du vil ha litt ekstra glam.
Eller bare la de bare være som de er..
OG NOEN FLERE STJERNER
Disse små stjernene blir utrolig fine og er så enkle og morsomme å lage at det nesten er umulig å slutte igjen!
Slik gjør du:
Klipp 8 spisser jevnt fordelt rundt hele kanten på metallbeholderen og brett dem ned.
Legg stjernene på et mykt underlag og dekorer dem ved å lage hullmønster med en nål eller tegnestift.
Tataaaa,- ferdig! Superenkelt, ikke sant? Disse stjernene er fine på juletreet, eller heng flere sammen på en passelig pinne.
Eller bruk dem i en girlander. Eller akkurat sånn som du har lyst.
Da ønsker jeg deg en superfin helg,- nyt siste rest av november, tenn noen lys og kos deg!
I stua til bestemor sto det i sin tid et lite hvitmalt orgel. Før små barnebarn vokste opp og fant ut at det kunne presses lyder ut av det hvis en pumpet hardt og fort nok på pedalene, tror jeg aldri det hadde noe annet formål enn å være et slags oppbevaringssted for potteplanter og nips. Mest sannsynlig var det like ustemt som pianoet vi hadde stående i vår egen stue, bare litt mer hest og lavmælt. Hvorfor vi i det hele tatt hadde et piano i huset aner jeg ikke, for hverken mamma eller pappa kunne spille på det, men det sto nå der og fylte opp en krok i stua. En eller annen gang i løpet av barndommen vår fikk det en real makeover med mørkegrønn, skinnende blank, evigvarende, garantert ikke miljøvennlig maling, sånn at det tok seg godt ut sammen med alt det brune og oransje i resten av interiøret, men stemt ble det aldri.
For en tonedøv unge spilte det ingen rolle hva slags farge det var på pianoet, eller om både det og bestemors lille orgel manglet både litt svart og litt hvitt på noen av tangentene eller en og annen tone også for den saks skyld,- lyd ble det! Med seks unger i huset, som sikkert sjelden rundet hjørnet på det pianoet uten å slenge ut en arm og brenne av en kjapp skala eller tre i forbifarten, er det et mirakel i seg selv at mamma ikke kastet det ut av huset under et eller annet moderlig raseriutbrudd allerede på tidlig sekstitall, men tyngden på en slik sak kan ha vært en medvirkende årsak. Det er ingen impulshandling å kaste et piano ut av huset, samme hvor sint man blir.
Ulyder og frynsete tangenter eller ei, etter litt prøving og feiling lærte jeg meg med iherdig pedalpumping å presse «Lover Herren» ut av orgelet til bestemor med en finger. Det var salmer det gikk i, noe som nok hadde sin naturlige forklaring i all salmevers-puggingen vi måtte gjennom på skolen – i kombinasjon med at det sto en diger utgave av «Landstads salmebok» pent parkert på notehylla. De spinkle musikkferdighetene mine må på en eller annen måte ha gitt bestefar noen ideer. Hva tanken var, vet jeg ikke, men han hadde av og til noen drømmer for oss som vi ikke nødvendigvis delte. Kanskje så han på meg som en mulig arvtager til Kjell Bekkelund, eller muligens tenkte han bare at det kunne vært fint med litt orgel-akkompagnement når alle de gamle damene til bestemor sang salmer med skjelvende stemmer på kvinnemøtene som stadig fant sted under hans tak. Uansett troppet han en dag opp på kjøkkenet vårt og erklærte at hvis jeg ville ta pianotimer, så skulle han betale for dem!
Jeg kan formelig forestille meg at mamma i hui og hast sendte en bønn opp til høyere makter og i taus avmakt tryglet om at jeg skulle blånekte, Mammaer ser nemlig ikke bestandig på slike innspill fra velmenende besteforeldre som et raust tilbud. Derimot ser de av og til på det bare som en ekstra topping på en allerede fullsatt timeplan. Mødre vet at enhver form for musikalsk barneaktivitet et stykke fra hjemmet vil medføre ekstra kjøring og henting, i tillegg til å måtte lide seg gjennom timevis med maltraktering av klaverstykker på hjemmefronten. Og ikke å forglemme,- forventet frammøte på elevaftener minst et par ganger i året, der man med påtvunget entusiasme, ikke bare må se sin egen unge snuble i tangentene, men også applaudere seg gjennom timevis med enda flere unoter fra alle de andre potensielle vidunderbarna i bygda. I tillegg visste min mamma at bestefar hadde en lei tendens til å glemme sine økonomiske lovnader etter en tid, og dermed kunne dette på litt sikt komme til å svi i lommeboka også og ikke bare i ørene. Det er imidlertid først når man blir mamma selv at man begynner å forstå seg på sånt, så der og da syntes jeg det hørtes ut som en brukbar ide.
Det gikk veldig fort over.
Jeg tror jeg så for meg inni hodet mitt at jeg bare skulle avlegge noen kjappe besøk hos «Spilledama», som pianolæreren min raskt ble døpt til, og så ville jeg komme ut i den andre enden som familiens fiks ferdige musikalske stjerneskudd. Jeg var rett og slett ikke klar over at det skulle så mye øving til for å bli god, og jeg var heller ikke forberedt på at det var involvert hjemmelekser..
Spilledama ønsket meg smilende velkommen med et plettfritt piano uten slark i en eneste tangent, men et piano uten ulyder gjorde ikke noen nevneverdig forskjell i mine ører og lekser var lekser.. Akkurat som med skolearbeid var det noe som kom helt nederst på listen over nødvendig tidsfordriv. Det ble som regel med ti minutters krampeøving tett før avgang til neste time.
Etter et par pianotimer syntes jeg hele greia var drit kjedelig, men etter mye strev og dyrekjøpt undervisning klarte jeg omsider å få øvd inn noen muntre, tyske låter, som gikk i skikkelig hoppsa-takt og formelig oste av skummende seidler, lederhosen og en real oktoberfest. Jeg likte disse melodiene, – det var takt, rytme, fest og glede i dem, men allerede den gangen så jeg for meg at det på en måte må ha vært pianospillernes form for dansebandmusikk. Det var relativt enkel moro uten det høykulturelle preget som en ekte pianist var forventet å skulle prestere, og disse tankene la en viss demper på entusiasmen.
Ganske sikker på at komponisten må ha fått i seg litt for mye schnaps,- har aldri sett sånne noter før…
Det hersker ingen tvil om at jeg hadde en utrolig slakk læringskurve. Denne var forøvrig helt synkron med motivasjonen, og ettersom tiden gikk senket jeg gradvis kravene til egen musikkariere til laveste nivå. Jeg hadde likevel fortsatt et spinkelt mål,- jeg ville kunne spille «Til Elise». De som var litt gode, spilte «Til Elise» alle som en, og det var ikke til å komme fra at det var mer stil over Beethoven enn over de enkle melodiene mine. Det ble imidlertid en lang og tornefull vei å gå gjennom diverse notehefter før jeg nådde det målet, og da jeg til slutt endelig var der – var det faktisk for sent.
Jeg innbiller meg at det til syvende og sist var storebror som reddet meg, fordi de voksne fikk et sammenligningsgrunnlag da han også begynte å ta pianotimer. Av praktiske årsaker hadde vi timer samtidig, og da han kom på banen, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Han tok meg egentlig igjen allerede fra første stund, og ga Spilledama gnisten og gløden tilbake med å prestere å klunke fram fine melodier uten å kunne en eneste note. Deretter imponerte han glatt på den første elevaftenen sin med å spille et stykke han hadde laget selv. Ikke skjønte jeg hvordan han fikk det til, men jeg så på det som en gylden mulighet til å overlate til ham å redde familiens musikalske ære.
Omsider innså heldigvis også resten av slekta at det aldri kom til å bli noen pianist av meg, og det ble ymtet innpå om at jeg kanskje hadde lyst til å slutte..? Når jeg tenker tilbake på det nå, så lurer jeg av og til litt på hvorfor jeg ikke rett og slett kom på denne supergode ideen selv mye tidligere, og sparte både meg selv og lommeboka til bestefar – eller mamma og pappa for mye unødvendig lidelse..
En av de lykkeligste dagene i barndommen, var uansett den dagen jeg ble befridd fra pianotimenes tunge byrde, selv om jeg på det tidspunktet faktisk hadde kreket meg omtrent halvveis inn i «Til Elise». Jeg er sikker på at det var en like stor lykkedag for Spilledama, selv om hun la ansiktet i korrekt sørgmodige former og prøvde å late som om hun kom til å savne meg. Er det noen som fortjener cred her i verden, så er det Spilledama! Jeg må ha vært en prøvelse, men jeg kan ikke huske at hun særlig ofte viste de helt store tegnene til frustrasjon og oppgitthet. Jeg var svært glad for å kunne gi et lite bidrag tilbake til henne som takk for hjelpen, – i form av en skikkelig flink storebror som kunne spille på gehør!
Lykkelig som en frigitt straffange omfavnet jeg den nyvunne friheten og vandret ut i verden uten å se meg tilbake en eneste gang.
Storebror spiller og synger den dag i dag til stor jubel og applaus på fester både her og der, og en gang jeg husker det skal jeg spørre ham om han har lært seg noter i årenes løp.
Det eneste jeg har å varte opp med på den musikalske arena er halvparten av «Til Elise» og et par muntre melodier som selv den mest joviale tyroler langt nedi den femte halvliteren neppe ville tatt av seg hatten for.
Det er forresten ikke helt sant,- forrige gang jeg prøvde hadde jeg sannelig glemt det lille jeg en gang kunne også …
Det er nå engang sånn det er her i livet, at alle er utstyrt med litt forskjellige evner. Broren min er flink til å spille og jeg er flink til å ikke gjøre det. Derimot liker jeg å prøve andre ting, så for en tid tilbake kjøpte jeg meg en hel bunke med gamle notehefter i en bruktbutikk bare for å se om de kunne brukes til noe annet enn musikk.
Og det kunne de jo. De kan bli til mye rart de – dersom man mangler skrupler og har hjerte til å klippe dem i stykker.
Mendelssohn og Beethoven ville muligens snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan jeg har herpet verkene deres, men trøsten får være at de fikk langt hardere medfart i løpet av min korte karriere som pianist.
Hvis blikk kunne drepe…
Dersom du har noen gamle notehefter som bare ligger og støver ned,- her er noen tips til enkelt stæsj du kan lage av dem:
Heng Strauss på juletreet Det går fort til jul nå, så det kan være like greit å begynne å tenke på julepynt først som sist. Med et noteark, en trekule og litt hyssing kan du brette en enkel papirengel som pynter opp på juletreet.
Del et noteark i to, brett hver av delene sammen i trekkspillform og bøy ned den øverste delen til vinger.
Lim de to delene sammen med en passe lang hyssingbit mellom. Lim vingene inntil kroppen. Til slutt festes trekulen ned på hyssingen og limes fast, sånn at det holder seg på plass.
La Mozart få stjernestatus
En veldig enkel julekrans av tynn ståltråd og stjerner kan du lage sånn: Kutt til 3 like lange ståltråder og klipp ut noen doble papirstjerner som limes rundt hver av trådene i litt sånn tilfeldig uorden. Vikle ståltrådene løst rundt hverandre og fest dem sammen på toppen. Lim en stjerne over skjøten, så den ikke syns.
Kanskje ikke akkurat vakker – mer litt sånn slomsete kul..
Pakk inn gavene med Beethoven
Noteark er også finfint å bruke til å pakke inn små gaver.
Dekk bordet med Mendelssohn
Noteark funker til mangt og mye,- også som dekkebrikker på festbordet
… eller lag en gammeldags poster av en fin forside.
Mange gamle notehefter har dekorative forsider som kan være verdt å vise fram. Med et par trepinner og litt hyssing kan du henge dem opp på veggen, – over pianoet f.eks… Fordi gammelt papir ofte er nokså skjørt, har jeg gitt overflaten på det et strøk med matt klarlakk først. Deretter er det bare å lime fast en pinne øverst og en pinne nederst og feste en hyssing til oppheng på toppen.
Og da var det sannelig plutselig hælja igjen, så ha en strålende fin weekend og tusen takk for at du leser!
Det er ingen steder du kan få tak i mer spennende, billig skrot som du ikke visste at du trengte enn på loppemarkeder. Av og til kan du faktisk gjøre litt av et kupp for bare fem kroner, og hva får du egentlig kjøpt for en femmer andre plasser i våre dager? Denne gangen fikk jeg med meg et ubetalelig stykke historie i form av en herlig liten skatt!
Det er jo ikke bestandig skatter ligger nedgravd i en jernbeslått eikekiste i hvit korallsand på ei øde øy i Karibien. Noen ganger befinner de seg rett og slett i en sliten pappeske fra Alf Bjercke, merket KNUT under et bord i en gymsal.
Og det er ikke alltid skatter består av gullmynter og glitrende edelstener heller,- av og til kommer de ganske enkelt i form av tynt, skjørt papir som bærer et umiskjennelig preg av akkurat passe fjern fortid – og har en kraftig eim av gammalt kott. Begravd under en topping av glorete, stygge juleservietter i esken til Knut fant jeg noe skikkelig kult,- en eller annens store serviettsamling fra seksti-søttitallet!
Nesten alle jentene jeg kjente samlet på servietter da vi gikk på barneskolen. Jeg prøvde jeg også, mest fordi det lissom hørte med, men jeg fikk aldri helt dreisen på det. Problemet var nok mest at jeg ikke helt klarte å se meningen i å ha en pappeske full av papirflak som man ikke kunne bruke til noe annet enn å se på. Eller bytte med andre. Så jeg hadde vel aldri mer enn maks en 3-4 stk. på det meste og kom aldri i en posisjon som gjorde meg attraktiv i serviettsamler-miljøet.
Nå derimot – er jeg superglad for at andre tok seg bryet, enten det var Knut eller noen som bare hadde rappa esken hans. For det er så utrolig mye god retro-historie i denne bunken, og jeg er ganske sikker på at den har stått helt urørt siden den ble parkert for godt en gang for ganske lenge siden.
Inntil jeg begynte å rote rundt og lage kaos i herlighetene, lå alt vakkert stablet og omhyggelig sortert i ulike kategorier, og jeg fikk meg en heidundrende tidsreise og en hel ettermiddag i nostalgi-paradis. Samme hvem det er som har eid disse serviettene, så er det noen som har levd barndommen sin i samme tidsepoke som meg selv, og uansett oppvekstmiljø og ståsted, så vil det alltid være fellesnevnere og man finner igjen mange av sine egne minner i en vilt fremmeds historie,- en historie fortalt med gamle servietter…
Så da var det duket for mimrestund igjen da…
Den nyervervede pappesken min rommer pust fra ei tid da mange ting var ganske annerledes enn nå, og den vekker til live minner om ting jeg husker – og noen jeg hadde glemt at jeg husket…
Jeg husker bilturer og cafeer med respatexbord og Kroneis til ei krone. Og softis-pause på Nebbenes med mormor og morfar på tur til eller fra Hedemarken.
Det var en tid uten reklame på tv – eller tv i det hele tatt, og reklamebransjen gikk andre veier for å få budskapet sitt ut til folket.
Det var den gangen vi lekte cowboy og indianere i skauen – med kruttlapp-pistoler, ladd med røde remser med krutt som alltid tok slutt for tidlig. At folk blir plaffa ned på åpen gate er forøvrig neppe helt innafor som motiv på servietter lenger, men som bilde på veggen i furtebua til en etterhvert nokså tilårskommen cowboy kan det muligens funke fortsatt..
Ville vesten er ikke som før…
Det var misjonsmøter – med misjonærer som var hjemme på perm og fortalte i det vide og brede om livet på Madagaskar, og kanskje til og med viste lysbilder av misjonsstasjonene sine – som så omtrent sånn ut alle sammen:
Det var påskeferier i den lille røde og hvite SMV’n vår med pølsegrilling og bål. Jeg husker også lykken over å finne den første hestehoven om våren – og vektløsheten på bena den aller første gangen vi endelig fikk lov å bytte ut tunge vinterstøvler med lette, små sommersko.
Og jeg husker alle barndommens juler, da «væla var et hus med fire vegger og saligheta var et bessmorfang»,- og jeg brukte å drøye ventetiden med å produsere utallige tegninger med favorittmotivet mitt – stearinlys og grankvister,- en interesse det later til at jeg delte med serviettindustrien..
Jeg husker bursdagsselskaper hos klassevenninner,- og kanskje aller best mitt eget i 1. klasse, da jeg på impuls hadde invitert jentene i klassen + et par andre som også hadde lyst til å komme, men glemte hele greia og mamma fikk panikk da dattera til presten plutselig ringte utpå formiddagen og lurte på når selskapet begynte.
Jeg husker safta til bestemor som hadde mugg på toppen og vi syns smakte som vin, selv om vi ikke hadde den ringeste anelse om hvordan vin skulle smake. Nå i ettertid vet jeg at det i hvert fall ikke var nevneverdig Amarone-preg over den.
Jeg husker at mamma og pappa tok oss med på sirkus en gang og gikk på en økonomisk smell fordi de hadde så mange unger og ikke hadde sjekka billettprisene på forhånd. Den minste broren vår tissa i buksa og vi andre venta på at elefantene skulle innta manesjen.
Og jeg husker alle de kule fargekombinasjonene og mønstrene som fantes på ting før alt forsvant i ei smørje av oransje og brunt en eller annen gang utpå søttitallet.
Retroservietter er forresten superkule å bruke som dekor på tomme blikkbokser dersom du skulle trenge noen nye potter til retro-potteplantene dine.
Eller du kan lage en helt unik, liten gave-eske av den ganske ordinære esken som den nye mobilen din lå i en gang
Og sist – men ikke minst, så har vi selvsagt alle blomster-serviettene da, som kanskje var de peneste av alle og formelig oser av møblerte hjem, selskapeligheter, kaffeslabberaser, skramling med skjøre kaffekopper – og litt av gamle damer. Og små jenter med sans for vakre ting.
I motsetning til dengang da, har jeg null problemer med å se nytteverdien i en sånn serviettsamling i dag, men jeg syns fortsatt ikke det er noen vits i å stue dem bort i en eske,for de er jo så fine og fortjener å bli sett! Derfor fant jeg fram decoupache-limet og klippet og limte litt underveis i mimreøkta. For med decoupache-lim og servietter, gamle eller nye, kan du enkelt og rimelig pimpe opp både det ene og det andre, eller rett og slett lage noe helt nytt!
Til bildene har jeg brukt noen rimelige, små lerretsrammer og boksene har jeg tradisjonen tro tatt vare på etterhvert som innholdet har blitt fortært.
Og fortsatt har jeg en hel eske full av gamle servietter til framtidige prosjekter,- du preker om å få mye glede for en femmer!
En strålende fin dag til DEG, og takk for at du leser!
Selv om påska er sen i år, så er jeg enda senere,- derfor kom den sannelig litt brått på meg nok en gang. Akkurat som med jula trodde jeg at jeg skulle hatt mye mer tid igjen før den slo inn.. Siden det fortsatt er så mye snø igjen rundt veggene her, har det på en måte ikke helt gått opp for meg at vi er langt uti april alt, og da folk for noen dager siden begynte å snakke om å farte på ferie allerede i helga, ble jeg i grunnen tatt litt på senga. For jeg hadde egentlig tenkt å kose meg med å lage påskepynt både lenge og vel jeg – sånn etterhvert… når jeg fikk tid og ånden over meg…
Med snevre tidsrammer begrenser det seg i stedet til noe kjapt og lettvint. Derfor gikk jeg ut i hagen og beskar kirsebærtreet en smule, pyntet kvistene med fjær som er laget med enkle grep av litt ulike materialer, og tenker som så at det ble da i grunnen ikke så gæærnt. Egentlig helt midt i blinken for en gammal indianer som ikke følger med på kalender’n og plutselig får det bråtravelt…
Kontaktpapir – en gang i tiden, sånn omtrent akkurat da vi gikk på barneskolen, var dette egentlig ikke noe annet enn det det utga seg for å være,- blank, selvklebende plastfolie på en bakgrunn av hvitt papir med blått rutemønster. Superfint å bruke når vi skulle lime pressede blomster inn i herbariene våre, særlig dersom vi klarte å få dekket alt med plastflaket uten at det skrukket seg.
Litt senere i livet fant vi ut at det hadde flere interessante bruksområder…
Som alle vet var internett, mobiltelefoner, selfier og dårlig påvirkning fra influencere fortsatt en fjern framtidsgreie for unge sjeler på søttitallet, men vi hadde da en form for sosiale medier på den tia også. Noen hadde telefonkiosken nede ved kafe’n i Degernes sentrum – selve arnestedet for utklekking av mer og mindre kreative telefonterrorister,- venninna mi og jeg hadde postkontoret litt lenger opp i gata.
Vi brukte det med liv og lyst og postla brev i hytt og gevær, både til hverandre, til folk vi kjente – og av og til til noen vi ikke kjente spesielt godt. Innimellom tok vi korrespondansen til nye høyder og beriket mailene våre med vedlegg…
I tillegg til å holde postvesenet i ånde, hadde vi andre sunne interesser også – som gutter og friluftsliv.
Fordi venninna mi deltok på endel idrettsarrangementer, hadde hun tilgang på et mye større gutte-marked enn meg, som manglet både sportsånd og sex appeal, men siden vi hang sammen som erteris, ble på en måte hennes bekjentskaper litt mine også, uavhengig av om jeg hadde truffet dem eller ei. Vi var partners in crime, selv om vår kriminelle løpebane begrenset seg til å kjøre to på en moped og å sende tullebrev i posten til folk.
En dag var vi, som en del av friluftsinteressen, på fisketur i elva nedenfor gården hvor hun bodde. Tradisjonen tro ble det mye fjas og lite fiskelykke, men vi halte til slutt i land en enslig, liten abbor.
Fisk er fisk…
Uvisst av hvilken grunn, fikk vi det for oss at det ville være en god ide å vise fram fangsten vår til en fyr som venninna mi hadde blitt litt sånn delvis kjent med og som befant seg i militæret i Nord-Norge. Hva som var greia er jeg som sagt ikke sikker på, men hvis det var forsøk på et sjekketriks – så må det ha vært tidenes dårligste.
Vi plasserte i hvert fall fisken vår mellom to lag kontaktpapir som vi klemte godt sammen hele veien rundt kanten, puttet den i en konvolutt, la med et hyggelig brev og ekspederte hele greia opp til det kalde nord via postverket.
Nå skulle det beklagelig nok vise seg at mottageren hadde dratt hjem noen dager akkurat på det tidspunktet forsendelsen dumpet ned i postkassa i leiren hans og at kontaktpapir overhodet ikke er egnet til vakumpakking av fisk. Disse uheldige omstendighetene førte til at han mildt sagt ikke ble fra seg av begeistring da han omsider kom tilbake etter endt perm og mottok leveransen fra oss. Jeg aner til dags dato ikke hvem fyren var, men regner det som nokså sannsynlig at han svartelistet Degernesjenter som mulige kjæresteemner for all framtid og at han brukte litt tid på å bli kvitt minnet om abbor i full oppløsning.
Enten så er det jeg som ikke har holdt meg oppdatert på kontaktpapir-fronten de siste førti åra, eller så har det skjedd revolusjonerende ting på området i det siste, for nå selges det i alle mulige fine farger og mønstre, er mer populært enn noensinne og kan brukes til å dekorere nær sagt hva du vil. Selvsagt lar jeg meg glatt rive med!
Med litt ståltråd og kontaktpapir kan du f.eks. lage noen fine fjær – superraskt!
Slik gjør du:
Klipp ut to like biter formet som fjær av kontaktpapir. Legg en ståltråd mellom dem og press dem sammen.
Klipp opp tynne strimler hele veien rundt.Hvis du beregner ganske lang «stilk» på fjærene, får du mulighet til å bruke dem på flere måter.
Papir
Disse fjærene kan selvsagt like gjerne lages på samme måte av papir som bare limes sammen. Kanskje du har noe pent gavepapir liggende,- og ellers er det gjort på et blunk å gå på en aldri så liten smell i papiravdelingen i en eller annen hobbybutikk, for – OMG! – det er jo altfor mye fint å velge i…
Fjær av garn
Hvis du har mye restegarn liggende, er dette også fint å lage fjær av.
Jeg har brukt bomullsgarn til disse, men det går helt sikkert akkurat like bra med hva som helst.
Slik gjør du:
Legg en tråd dobbelt og klipp den litt lenger enn du vil ha fjæren. Knytt endene sammen helt ytterst og fest tråden stramt opp på ei trefjøl e.l. med en tegnestift i hver ende.
Deretter klipper du opp kortere tråder og knytter dem rundt den lange på denne måten:
Begynn å knytte noen cm. opp på tråden, sånn at den nederste delen kan brukes til oppheng.
Når du har fått fjæra så lang som du vil ha den, klippes den i fasong.
For et mer fluffy uttrykk kan du frynse opp trådene med en kam. Til slutt fuktes den, formes i fasong og får ligge å tørke.
Sånn! Da erklærer er jeg påskepyntingen for sånn stort sett unnagjort for i år og ønsker deg en herlig påskeuke der du er eller dit du skal! Selv har jeg tenkt å sitte på terrassen og se sola jobbe med å bli kvitt resten av snøen. Ha en fortsatt strålende fin palmesøndag!
En gang i fjern fortid så gikk jeg faktisk rundt og het Lovvise et helt år. Ikke Louvise eller Louise, men Lovvise med trykk på minst to v-er. Det var rett etter videregående da jeg hadde fått jobb på Miranda kafeteria mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle bli her i livet. Jeg kjenner forøvrig litt på at det begynner å haste nå hvis jeg skal rekke det før pensjonsalderen kicker inn, men det er en helt annen sak.
Sjefen på Miranda het Oline. Eller Olline med trykk på minst to l-er. På Rakkestadspråk. Sett med mine den gangen ungdommelige øyne var Oline en interessant blanding av travel businesskvinne, diva og Mor Godhjerta. Hun gikk i blanke, raslende kjoler, hadde det alltid heseblesende travelt og kunne av og til virke bittelittegranne skremmende på meg, selv om hun egentlig var god som gull og ei kul dame – som tok meg inn i varmen, kjørte meg hardt, ga meg grunnleggende kunnskap om viktigheten av skikkelig morgenkaffe – og konsekvent kalte meg for Lovvise.
Etter noen uker i den nye jobben min prøvde jeg å ymte innpå om at jeg i grunnen het Anne-Sofie, bare sånn i tilfelle hun ikke hadde fått det med seg, men tilbakemeldingen jeg fikk var klinkende klar og ga ikke rom for noen videre diskusjon: «Det er ikke noe verre for deg å hete Lovvise enn det er for meg å hete Oline!».
Det er jo kul umulig å finne brukbare motargumenter til en sånn påstand, så det neste året lød jeg altså navnet Lovvise, og selv om jobben var hektisk og lønna så som så, var det en fin tid. Fordi det eneste frynsegodet som fulgte med stillingen var gratis mat, måkte jeg skruppelløst innpå drøssevis av wienerbrød bak disken i ledige stunder og jeg ble godvenner med alle «fyllikene» i Rakkestad, som var en fast del av inventaret og spedde opp brusen sin med en klunk eau de vie så snart jeg snudde ryggen til. Wienerbrødene på Miranda var vidunderlig gode, så jeg la sikkert på meg flere kilo i løpet av det året og den tidvis lett beduggede delen av klientellet var skikkelig trivelige karer alle som en, selv om de ikke nødvendigvis alltid responderte på at lyset ble slukket når det var stengetid hvis jeg hadde snudd ryggen til for mange ganger i løpet av dagen.
Og hvis du lurer på hvorfor jeg drar fram dette gamle kallenavnet mitt nå, så fins det overhodet ingen god forklaring,- annet enn at det lissom bare sklei så fint på plass inn i overskriften. Egentlig er det engler det skal handle om.
Jeg liker engler. Jeg liker tanken på at det kanskje er noen der som passer på meg litt,- særlig når jeg er ute og kjører på sørpeføre. Bare sånn helt i all stillhet og uten å komme med en eneste kommentar om kjøringa mi. Og jeg liker dem som julepynt også. Derfor står det et assortert utvalg av engler du kan lage selv på timeplanen i dag – felles for de fleste av dem er at jeg endelig har fått brukt opp noen av alle trekulene jeg har hamstret hemningsløse mengder av hos Søstrene Grene i løpet de siste par årene.
Helt engelsk
Familiens lille engelsk-ordbok bærer preg av å ha vært flittig brukt en gang i tiden, men det var før Google tok over jobben med å oversette fremmedlegemer i det engelske språket. Nå sto den bare i bokhylla og hadde perfekt størrelse til et planlagt prosjekt, derfor ble den glatt ofret på gjenbrukets alter for en god englesak. Det er ingenting i veien for å bruke større bøker, men i forhold til trekulen jeg skulle bruke som hode hadde denne helt riktig format. Å brette engler av gamle bøker er akkurat like morsomt som det ser ut til – og Slik gjør du det:
Start med å fjerne permen og skjær løs de første 70-80 sidene (sånn at de fortsatt henger sammen). Start med å brette det øverste høyre hjørnet ned og inn mot venstre kant på arket.
Brett det inn en gang til.
Brett den lille trekanten nederst bakover jevnt med den nederste kanten og putt den inn i siden du har brettet.
Fortsett på samme måte med alle sidene.
Etterhvert blir det veldig mye papir å forholde seg til, så det kan være lurt å holde de ferdigbrettede sidene sammen med en klype. Når du har kommet helt rundt, limes den første og den siste siden sammen.
Til vingene har jeg brukt tre løse sider som er limt sammen kant i kant og deretter brettet i trekkspillform. Disse limes fast på toppen av kjolen. For at alt skal holde seg ordentlig på plass har jeg festet en liten trepinne inn i hullet i trekulen som brukes til hode, stukket et hull gjennom vingene og limt pinnen ned i dette.
Med stålkontroll i alle ledd
Til disse englene trenger du to typer ståltråd, en som er relativt stiv og en som er tynnere.
Tykk ståltråd som egner seg utmerket selges bl.a. i trepack på Clas’ern. Den tynne som jeg har brukt stammer fra Panduro og er også midt i blinken.
Du trenger også en trekule til hode og noe å lage vingene av. Jeg har klippet dem ut av vliselin, men de kan også laget av filt, papir eller andre materialer som ikke frynser seg opp i kantene.
Slik gjør du:
Klipp et ca. 1,30 m langt stykke av den tykkeste ståltråden. Finn deg et rundt emne ( f.eks. bakepulverboksen ) med diameter på 7-8 cm som du kan bruke når du former foten på engelen, så er det enklere å få den jevnt rund. Start omtrent 10 cm til side for midten på ståltråden og dra den to ganger rundt emnet så du får en sirkel. Bøy den korteste enden rett oppover og dra den andre enda en halv gang rundt før denne også bøyes opp. Deretter surres den tynne ståltråden rundt foten og videre 13 cm oppover på den ene siden.
Dra den andre tråden inntil, fest dem sammen med et par ekstra runder og fortsett ned mot foten på den andre siden. Klipp av ståltråden og fest den. Klipp til armene så de blir like lange, ca. 14 cm, og vikle ståltråd rundt disse også.
Begynn nederst på den ene armen, lag en ekstra liten «utstikker» på toppen til å feste hodet på før du fortsetter ned den andre armen. Klipp av og fest tråden. Bøy armene i fasong og lag en liten krøll på dem i enden , så kan du henge på litt dingeldangel til pynt. Lim fast hodet og mal på ansikt og hår.
Renspikka engleglede
Noen ganger er det så utrolig deilig og avstressende å bare sitte å spikke litt, og hvis ikke ambisjonene er så store, så er dette engleprosjektet helt greit og ganske fort gjort. finn deg et flatt trestykke, tegn opp et mønster og spikk ut noe som blir seende omtrent sånn ut:
Puss over med sandpapir til slutt. Hvis du vil ha treverket mørkere, kan du røre ut en liten skvett brun maling i mye vann og beise det. Jeg syns ikke det gjør noe at det blir seende nokså hjemmelagd ut, litt sånn ala gamle sløydprosjekter fra barneskolen. Det er en del av imaget til disse englene, og i kombinasjon med den blanke, fine tråden jeg fant på loppers i våres, blir det en kul kræsj mellom røft og silkemykt som jeg liker veldig godt.
Når spikkejobben er unnagjort trenger du tråd eller garn til kjolen. Klipp til to bunter som er omtrent dobbelt så lange som du vil ha kjolen, sånn at de kan brettes over skuldrene på engelen, og en som er tynnere og kortere til å binde sammen rundt livet med.
Klipp til så det ser pent ut. Dersom du har en bitteliten øyeskrue til å feste på toppen av hodet for oppheng, er det greit å bruke. Hvis du er like fomlete som meg til å håndtere sånne ørsmå dingser, så kan du like gjerne stikke et lit hull der i stedet og lime en tråd rett ned i dette.
Sprudlene champagne-frøkner
Disse småtassene er fine å bruke som pynt på en flaske du skal gi bort i gave, men de liker også godt å dingle på juletreet.
Lim en passe stor trekule på toppen av korken og tegn eller mal på ansikt. Gi dem gjerne en kul sveis også. Disse har fått en slags permanent av små trekuler. Vingene er laget av smale blonder, formet til en sløyfe og limt på bak. Til slutt har de fått en glorie av en bit metalltråd som er limt ned i hullet på trekulen.
Cola-engler
Nå begynner det jammen å bli en god stund siden jeg har lagd noe av tomme bokser, men ettersom det nærmer seg jul passer det bra å få ryddet litt i tomgods-lageret igjen, og disse små metallenglene er ikke bare kjempesøte,- de er også fort gjort å lage.
Slik gjør du: Kutt toppen og bunnen av en tom boks og klipp den opp i siden sånn at du får et flatt metallstykke. Lag en mal av papp som ser omtrent sånn ut:
Strek opp på metallet og klipp den ut. Lag snitt på vingene og på siden som vist med de svarte strekene, bøy engelen forsiktig i fasong, skyv vingene i hverandre og putt den lille klaffen inn i åpningen på siden. For at hodet skal få bedre feste har jeg limt en liten trepinne inn i det og deretter hatt lim på denne sånn at det festes til metallet på innsiden av kjolen. Sett gjerne en tråd på toppen også, så kan de henges opp.
Dagene flyr fort nå i desember, så da var det jammen brått hælja igjen – og samme hva du har på programmet ønsker jeg deg en himmelsk weekend med et lite visdomsord: Never run faster than your guardian angel can fly.
Da jeg gikk på videregående hadde vi en tysklærer som var av den oppfatningen at begrepet «kosetime» den siste dagen før juleferien ble forsvarlig ivaretatt med å lære oss noen tyske julesanger. Det var nok ikke en del av planen hans å bli stående å synge helt alene foran en gjeng halvvoksne slamper som ikke tok hverken teksten eller underholdningsverdien på strak arm. Dermed utviklet det hele seg til en ganske flau seanse med en tysklærer som stadig rødere i ansiktet og med gradvis svakere og mer usikker røst, avsluttet hele sangkarrieren relativt brått, og med et aldri så lite raseriutbrudd sendte oss inn i den helnorske julefeiringen med en leksjon i an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor og zwischen i stedet. Men jeg kan den nå, i hvert fall den første linja; «O Tannenbaum, o Tannenbaum, wie treu sind deine Blätter» sitter som spikret til evig tid, så jeg lærte minst to matnyttige ting den timen,- hva juletre heter på tysk, og at man aldri skal dra igang med tysk allsang uten å kjenne sitt publikum godt nok, med mindre en er forberedt på å ende opp som ufrivillig soloartist.
Hver gang jeg hører denne sangen i ettertid får jeg assosiasjoner til sånne koselige små alpelandsbyer med snødekte kirkespir og bindingsverkshus, stappfulle Bierstuben og glade, rødmussede tyskere, fulle av glühwein og julestemning. Ispedd noen små flashbacks til et klasserom på Indre Østfold videregående skole.
Den siste uka har kjøkkenbordet mitt vært åsted for juletre-verksted, og for å komme i den rette stemningen plukket jeg fram det stygge glühweinkruset som fulgte med på kjøpet den gangen vi testet ut denne tvilsomme måten å drikke rødvin på – i Wien, fra den innerste kroken i det øverste kjøkkenskapet.
Og jeg koser meg med juletre-produksjon – akkompagnert av «O Tannenbaum» med Andrea Bocelli – på italiensk… Det er gutten sin som kan synge det gitt! Med andre ord er det ingenting å si på den internasjonale julestemningen her i huset, og det eneste som muligens skurrer litt er at det er kaffe i det stygge glühweinkruset og ikke glühwein…
Små juletrær, eller grantrær er superduper julepynt som kan lages på utallige måter, fra det tidkrevende og naturtro til noe som egentlig er så enkelt som en likebeint trekant med stjerne på toppen,- alt etter lyst og innsatsvilje, smak og behag. Det kan være dekorativt å plassere flere trær i ulik form og størrelse sammen i grupper, og det passer meg i grunnen skikkelig bra, for etter å ha prøvd ut endel forskjellige varianter, så ser det sannelig ut for at jeg har endt opp som skogeier…
Det er vel dette som kalles blandingsskog vel..
Picea abies er det korrekte latinske navnet på grantre-slekten, men dette innlegget handler nok mest om en del kanskje hittil ukjente medlemmer av denne familien.
Furugran
– Eller hvordan forvandle en furukvist til et grantre.
Hvis du liker skikkelige puslejobber så er dette en sikker vinner!
Begynn med å finne en passe tykk pinne til stamme, surr mose rundt litt mer enn halvparten av den med ståltråd sånn at du får en kjegleform. Den trenger ikke å være perfekt.
Deretter ribber du noen furukvister og limer barnålene fast til mosekjeglen.
Begynn nederst og jobb deg oppover med noen barnåler om gangen, sånn at du får en tett og fin overflate. Det er enklest å bruke limpistol, så fester nålene med det samme.
For at treet skal stå trenger du også en fot til det.
Hvis du har mer tid og tålmodighet igjen etter all limingen kan du jo spikke til en «ordentlig» juletrefot, men det funker like bra med en enkel trekloss, eller du kan bruke sement og støpe det ned i en pen liten potte og stappe litt mose på toppen.
Blåbærgran
Blåbærgrana er en raskere variant av furugrana. Prinsippet er egentlig det samme, men du kan droppe mosekjeglen og lime kvistene fast rett på stammen. Blåbærris er fint å jobbe med, det tåler en trøkk, har passe lengde og beholder fargen godt når det tørker.
Spikk pinnen som skal brukes som stamme spiss i toppen og fest den ned i en passende fot så den står stødig. Lim fast blåbærris ganske tett rundt hele pinnen, fra der du vil at det skal begynne nede på stammen og opp, så har du høyden og formen på treet. Det holder å lime den øverste halvdelen av riset. Deretter fortsetter du oppover med stadig kortere kvister helt til du når toppen. Klipp til stilkene underveis hvis det trengs sånn at treet ikke blir for tykt øverst, men ender i en spiss.
Blåbærgran og kongledyr
Konglegran Jeg blir aldri lei av kongler, og det medfører at jeg har et stort nok lager av dem til å kunne brødfø en hel ekornfamilie i lange tider, så for å få brukt opp noen av dem ble det et par juletrær av kongleskjell også.
Sånn du liker å presentere prosessen for offentligheten
…og sånn det EGENTLIG ser ut når du lager kongletrær…
Til disse har jeg brukt en kjegle av isopor og limt skjellene på, nedenfra og oppover. De har fått en stjerne på toppen også, – av stjerneanis.
Pinnegran
Jeg blir aldri lei pinner heller jeg, og dersom du har mye julesmåtteri som du ikke har noen spesielle planer for, kan det være fint å samle det på et hengende pinne- juletre på veggen.
Dette er veldig enkelt å lage i akkurat den størrelsen du vil og kan også være et morsomt alternativ dersom du ikke har plass eller mulighet til å ha et tradisjonelt juletre.
Mitt er laget av rekved, men har du ikke tilgang på det så går det jo akkurat like bra å bruke andre ting.
Slik gjør du:
Kutt opp ønsket antall emner i økende lengder. Klipp til en snor, et tau eller solid hyssing som er godt og vel lang nok til å rekke hele veien rundt begge langsidene av treet du skal lage ( Ta i så du er sikker, det går en del ekstra til knutene), legg den dobbelt og lag en liten løkke på toppen så den kan henges opp på veggen før du begynner å knytte fast pinnene. Da er det mye enklere å få festet dem rett med en gang. Jobb deg nedover, pinne for pinne, sørg for passe avstand mellom dem og at de blir hengende rett og knytt dem godt fast i ytterkanten på hver side.
Jeg har slått i noen småspiker hist og pist på hver av pinnene til slutt, sånn at det er enkelt å bytte ut pynten når jeg blir lei den, og dekorert treet med alle de små stjernene jeg kunne finne i kista med julepynt, samt noen små grønne innslag.
Lavgran Et godt tips når du skal ut i skauen for å finne ting du trenger til julepynt; ikke gap over for mye på en gang, men ta heller flere småturer. For det første er det veldig hyggelig med en tur i skauen og for det andre så er det vanskelig å konsentrere seg om altfor mye samtidig,- selv for oss damer. Og de små tingene, sånn som f.eks. lav som du trenger for å lage dette treet, er fort gjort å overse selv om det vokser så godt som overalt.
Slik gjør du:
Klipp ut to identiske likebeinte trekanter av tykk papp og lim dem rundt en pinne, sånn at den nederste delen stikker fram og danner stammen på treet.
spikk av pinnen først sånn at den blir flat på den delen som skal være på innsiden av pappen. Deretter limes det lav over hele treet. Bruk gjerne flere typer, det gir mer liv til overflaten.
I et forsøk på å få det til å se ut som rim, dro jeg forsiktig over treet med et par strøk hvit maling og strødde på litt glitter. Det funka ikke helt som tenkt, men samma det..
Til slutt fikk det fot i bunnen, stjerne på toppen og noen nesten ekte perler på midten. Og litt mer hvit maling.
Pappmachegran
Disse enkle trærne fra fjoråret får også lov til å henge med ei jul til. De er av pappmache, men de kan like gjerne lages med lufttørkende leire, eller hvorfor ikke børste støvet av den gamle nittitalls-klassikeren trolldeig…?
Da ser det sannelig ut for at det er på høy tid med en aldri så liten ryddesjau her i gård’n,- håper du har fått noen nyttige tips og gode ideer med deg på veien inn i førjulskosen!
Ich wünche euch allen einen schönen Freitag, und danke fürs lesen!
Auf Wiedersehen!
Siden julemusikken på Europris har skranglet og gått i flere uker allerede og det første snøfallet for lengst er et tilbakelagt stadium, er det vel på tide å dra igang med produksjon av litt julepynt vel. For ei som bestandig har tviholdt på gamle tradisjoner, aldri pynter juletreet før på lille julaften, kjøper julegavene i siste liten og alltid har vært overbevist om at burde holde å starte juleforberedelsene sånn rundt 1. desember føles det på en måte for tidlig å begynne å kjøre fullt juleshow nesten før Halloween-toget har gått, men jeg har omsider innsett at med slike holdninger blir jeg hengende etter i svingene. For når andre i tur og orden forkynner på sosiale medier at de har alle sju slaga i boks og alt på stell allerede før november måned har gått over i historien,- er det fort gjort å føle seg litt akterutseilt… Og år ut og år inn har resultatet selvsagt vært det samme,- jeg rekker aldri mer enn en brøkdel av det jeg hadde trodd jeg skulle rekke, jeg stress-steker krumkaker to dager før jul og vasser fortsatt rundt i granbar og halvferdige juledekorasjoner når hovmester’n snubler seg inn i julefreden til alle de som har full kontroll og tid til å se på tv utpå kvelden lille julaften.
Da jeg ryddet i noen gamle leker etter ungene, fant jeg ut at jeg sannelig har et nesten ekte tigerskinn i huset, så da mangler jeg egentlig bare en hovmester som nesten kan gå på trynet i det og servere meg forfriskninger underveis..
Men i år,- i år føler jeg lissom at jeg har overtaket på jula, siden jeg alt er i gang og egentlig har vært det en stund allerede. Jammen godt man blir litt slappere i prinsippfastheten med alderen!
For andre år på rappen har jeg vært litt føre var – eller kanskje heller litt var på at det kan bli dårlig føre, så jeg startet tidlig og har vært ute og småplukket med meg saker og ting både herfra og derfra gjennom hele høsten med tanke på framtidig julepynt. På en tur oppi skakka over Tyrifjorden fant jeg noen flotte små nyper og et annet sted sikret jeg meg noen skikkelig feite, fine kongler.
Jeg har dratt i hus mose, kvist, barnåler og bøss nok til at det bør holde meg aktivisert helt fram til julen ringes inn, så nå er det duket for innekos og kaos på kjøkkenbordet de nærmeste ukene. Jeg gleder meg,- her skal det julehygges!
Det er ingenting som slår naturmaterialer,- de er aldeles gratis og de skaper kos og hygge på så mange plan, dessuten kler de jula veldig godt.
Jeg har startet smått og pent med noen kranser, sånne som holder seg like pene lenge og som er fine å henge opp hist og pist når man har begynt å glede seg til jul, men syns det er i tidligste laget å slippe nissen ut av skapet enda.
Superenkel nypekrans
Tre nyper til Askepott..
Selv om nypene vil bli ganske skrukkete i skinnet i løpet av tørkeprosessen, så holder de veldig godt på den fine, røde fargen. Jeg har rett og slett bare tredd dem på en ståltråd mens de fortsatt var friske, formet det hele til en krans og latt dem få lov til å ligge og tørke i fred og ro. Veldig enkelt og veldig fort gjort! Siden disse kransene blir like både på forsiden og baksiden, egner de seg godt til å henge fritt, f. eks. i et vindu.
Krans av kongleskjell
Ingen jul uten kongler, og de kan med fordel plukkes lenge før du skal bruke dem, sånn at de kan ligge og tørke på et lunt og tørt sted til du trenger dem.
Noen kongleplukkere er bare såååå søte!
Dersom du har hastverk kan konglene også tørkes i stekeovnen på 50 – 75 grader. I det siste har jeg snappet opp at det er en del som foretrekker stekeovnsvarianten for å bli kvitt eventuelle bugs og småkryp som muligens følger med konglene inn. Tanken på at det kanskje bor noen inni konglene mine har faktisk aldri streifet meg engang, og jeg tror ærlig talt at menneskeheten står overfor langt større utfordringer enn et mulig angrep fra konglebeboere, så når jeg hiver dem i stekeovnen så er det bare for å få fart på tørkeprosessen og ingenting annet. Jeg mener,- det skal jo tross alt dras et helt tre inn i stua om noen uker, som helt sikkert huser langt flere interessante skapninger enn en liten kongle gjør, men jeg kan ikke tenke meg at disse heller utgjør noen stor trussel for helse og velferd. Så det så!
Kranser av kongleskjell
Til disse kransene har jeg brukt kongler fra silkefuru, de har større skjell enn de konglene man finner ute i naturen, men det er ingenting i veien for å prøve seg med andre kongletyper heller hvis en ikke har tilgang på disse. Man tar hva man har og framgangsmåten blir jo den samme.
I tillegg til kongler og lim trenger du noe å bruke som base, f. eks. en halmkrans, men du kan også mekke en enkelt selv av ståltråd og avispapir:
Form en sirkel i den størrelsen du ønsker med et par runder ganske stiv ståltråd, tvinn sammen sider fra en avis og vikle dette rundt ringen. Bruk limpistol til å feste alle endene eller surr fast papiret med tynnere ståltråd. Dermed har du en helt grei sak som egner seg utmerket til å bruke til kranser der underlaget ikke blir synlig.
Parter noen kongler og klipp av litt av den nederste delen på skjellene før du limer dem fast til kransen enkeltvis sånn at denne blir helt dekket.
Og restene av konglene kan du bruke til å lage noen blomster av, som du igjen kan bruke til å lage en
Kongleblomstkrans
Kongleblomstkrans
Her har jeg først lagd en krans av greiner fra hengebjørk og deretter er blomstene limt fast til denne med limpistol. De lange, tynne, ytterste kvistene på hengebjørka er som skapt til å lage kranser av, og i utgangspunktet syns jeg disse blir mer enn fine nok i seg selv, men denne gangen trengte jeg altså bare en bakgrunn som tåler å synes for kongleblomstene mine.
Slik lager du en krans av hengebjørk:
Bruk friske kvister, så brekker de ikke så lett når du jobber med dem, og jo lengre og tynnere – jo bedre. Start med å forme en kvist til en sirkel i ønsket størrelse og sikre den gjerne med en bit ståltråd. Deretter er det bare å surre, vikle, flette og kose seg! Sørg for å låse alle endene ved å stikke dem innunder andre kvister sånn at alt holder seg på plass.
Skall – skall ikke…?
Selv om Drømmeprinzen etter hvert begynner å bli vant til at jeg tar vare på alt mulig, så så det mistenkelig ut som om han trodde det hadde klikka for meg da jeg ba ham om å ikke hive skallene sist vi spiste pistasjenøtter, fordi jeg hadde planer for dem… Åsså satt jeg der da,- med en haug med nøtteskall som jeg hadde noen vage tanker om at det måtte gå an å bruke til noe konstruktivt, og et påtrengende behov for å kunne framlegge bevis på at jeg visste hva jeg holdt på med… Men kort fortalt,- jeg tror jeg vant den runden, for jeg syns jeg løste oppgaven relativt greit. Ja, det ble en krans det også,- forøvrig laget på samme måten som den av kongleskjell.
Felles for alle disse kransene er at de er ganske enkle og egentlig egner seg godt til helårsbruk, men det er en smal sak å stæshe dem opp med en fin sløyfe og kanskje litt dingeldangel hvis du vil sette mer julepreg på dem.
Da ønsker jeg alle en fin novemberkveld og takk for at du leser!
Det sies ofte at kjøkkenet er husets hjerte, og hver gang jeg sitter ved siden av komfyren til Drømmeprinzen og ser på at han lager mat til meg, så tror jeg fullt og fast på at det stemmer. Helt fra første gangen han tok meg med seg hjem har dette vært et yndet samlingspunkt hvor det har blitt løst utallige verdensproblemer og utført imponerende handlinger på rekke og rad. Det aller første han imponerte med var vel egentlig å skrive bursdags-datoen min med sprittusj på veggen under kjøkkenvifta, for deretter å koke sammen et skikkelig herremåltid til meg,- og etterpå har det på en måte bare gått slag i slag…
Den godeste Drømmeprinzen viste seg nemlig raskt å være litt av en gourmetkokk, og sånt blir det naturligvis smøremyke damer og stjerner i boka av. En mann som mestrer matlagingens edle kunst og som aldri kommer til å glemme bursdagen din skal du jammen ta godt vare på!
Det er ikke småtterier han har tryllet fram av festmåltider i den tiden jeg har kjent ham, og når Drømmeprinzen kokkelerer – da er det han som er Chef! Jeg får aller nådigst lov til å dekke bordet og å hakke opp grønnsaker. Egentlig er jeg ganske god til å ikke tråkke i salaten med utidig innblanding om jeg skal si det selv. Jeg fyller heller gladelig resten av assistent-rollen med å holde ham med selskap, drikke rødvin og med å bedrive det han veldig snilt kaller for smalltalk. Med en smule selvinnsikt vil jeg vel heller kalle det for kontinuerlig kakling, men det er et resultat av at fordi vi bare ser hverandre i helgene, så lagrer jeg jo opp masse smalltalk hele uka igjennom, og når vi endelig møtes så renner mesteparten ut igjen på en gang.
Drømmeprinzen er den eneste jeg vet om som kan time et måltid nesten på sekundet. -Da er det mat om 23 og et halvt minutt, sier han, og bevæpnet med stekespade, gryter, panner og en eggeklokke jeg aldri blir klok på tryller han fram gyldne stekeskorper, deilige smaker og perfekt kokte små mandelpoteter som om han aldri skulle ha gjort annet.
Illustrasjonsfoto. Personen i historien er på ingen som helst måte identisk med personen på bildet.
Det er allikevel ingenting som slår de legendariske sausene hans! Her spares det aldri på godsakene. Stekesky, fløte, rømme og finhakket løk,- i tur og orden havner det i gryta. Helt til slutt setter han kronen på verket med en romslig skvett fra flasken med god vin av høy klasse som på dette tidspunktet har ført smalltalken til nye høyder og gjort meg lettere løsmunnet. Jeg våger meg derfor innpå med en antydning om det hadde vel egentlig holdt å bruke noe billig bordvin til sånn sauseproduksjon…? Dette får ham til å titte fortørnet opp fra grytene sine et lite sekund og svare med et slags indignert snøft,- Billig bordvin? Nei, sånt har vi da ikke her i huset!
– Og det er mer der det kommer fra, fortsetter han, jekker opp en ny flaske og vipper korken opp i skuffen under komfyren. Når denne skuffen etterhvert blir full, puttes alle korkene opp i en pose som jeg får med meg hjem.
God mat, god vin og en god porsjon bohem-ish ekstravaganse,- der har du Drømmeprinzen lissom – og jeg lever i grunnen godt med det jeg!
På hverdagene derimot, når helgen er tilbakelagt og jeg er tilbake i Kårboligen igjen med veska full av kork og må lage all maten min selv, så hender det av og til at jeg er litt mer i tvil med hensyn til det der med hus og plassering av hjertet… Om ikke annet så er jeg rimelig sikker på at kjøkkenet i Kårboligen rammes av noen små infarkt av og til. Mesteparten av året humper og går det riktignok helt fint, men på skikkelig kalde vinterdager, når gradestokken kryper under minus 20, hender det at hovedpulsåra kan fryse igjen i skapet under vasken og må tines opp med hårføner. Og når nordavinden kommer gufsende ut av dørsprekken i overskapet og treffer meg rett i pannebrasken mens jeg står å vasker opp, og det lissom blir et ørlite varmt drag i lufta hver gang jeg åpner kjøleskapet,- da blir det samling i stua! Men trøsten får være at uansett hvor kaldt det er på kjøkkenet, så er det enda kaldere på badet, og ni av ti dager i året er det et koselig kjøkken,- sånn gammeldags sommerhus-koselig på en måte. Og selv om hjertet skranter litt av og til, så har det flust med sjel.
Det er først når en skal ta bilde av kjøkkenet sitt man skjønner hvilken krevende oppgave det må være å være en sånn fotograf som tar bilder til sånne boligsalgprospekter. Åsså så mye rydding som må gjøres unna først da gitt… Men i det minste så ble det mer strøkent på kjøkkenbenken enn det har vært på år og dag.
Bortsett fra en og annen strømførende ledning og ny farge på veggene, så er det ingenting som er forandret noe særlig på her siden sekstitallet. Moderne fiksfakseri som oppvaskmaskin og avtrekksvifte glimrer med sitt fravær uten at det legger noen demper på stemningen, men når det skal tilberedes større middager eller noe skal stekes litt hardt, er det lurt å åpne døra, ta ut batteriet i røkvarsleren og å skru av andre elektriske apparater før start for å spare seg selv for strømbrudd og/eller skarpe pipelyder.
Dette er ikke et kjøkken hvor det er noe særlig poeng i å prøve å henge med i tia,- stilren design og moderne nyskapninger passer på en måte ikke så godt inn her. Selv den ikke lenger helt nye komfyren ser egentlig litt malplassert ut.
Det som derimot sklir rett inn, det er sånt som ikke er helt A4,- ting som er litt rare, morsomme, retro – eller hjemmegjorte!
Et par gamle skatter og en nesten ny kaktus fra Ikea
Og det passer jo egentlig ganske bra det, siden jeg liker å pusle med gjenbruk og sånt. Så i dag serverer jeg noen ideer til kjekke og praktiske kjøkkenting som du kan koke sammen selv av gamle rester og billige råvarer.
Og vi kan jo starte med alle vinkorkene fra skuffen til Drømmers.
Siden jeg har hatt jevnt tilsig av dem i flere år nå, har jeg kunnet tillate meg å virkelig fråtse i kork! Noen har jeg brukt til en oppslagstavle med plass til huskelapper, kort, gamle konsertbilletter, bilder og alt sånt ruskomsnusk som jeg liker å ta vare på.
Denne er laget i en ramme jeg hadde fra før. Korkene er først delt i to på langs og deretter limt fast til bakgrunnen med trelim. Selve rammen rundt er malt med tavlemaling.
Korker er også fine å lage gryteunderlag av. Jeg har to stykker,- et hjerteformet et til helårsbruk og en stjerne som tas fram til jul.
Man får jo aldri for mange gryteunderlag, så her følger et par forslag til:
Gryteunderlag av kosteskaft
For å lage dette trenger du et gammelt kosteskaft, sag og en drill, i tillegg til ca. 1 m med tynt tau. Dersom du ikke har et som passer er det enkelt å tvinne et selv av hyssing.
Slik gjør du:
Kapp 6 biter på 18 cm. av kosteskaftet og bor hull gjennom alle stykkene på begge sider, ca. 1.5 cm. inn fra ytterkanten. Puss over med sandpapir der det trengs. Alle delene har fått et par strøk med hvit maling i endene, men resten av treverket har fått beholde den naturlige fargen. Lag en knute i enden av tauet og tre det nedenfra og opp gjennom hullene i kosteskaft-bitene på den ene siden. Knytt en knute tett over det øverste hullet og deretter enda en 20 cm. ut på tauet, før du trer det på samme måte ned på den andre siden og avslutter med en knute på undersiden.
Kule kuler
Det aller enkleste gryteunderlaget lager du av trekuler som tres på en solid snor, strammes godt og knyttes sammen.
Til dette, som blir sånn middels stort, har jeg brukt 12 kuler som er 3 cm i diameter.
Felles for alle disse gryteunderlagene er at de også funker fint som pynt på veggen når de ikke er i bruk.
Siden jeg først er inne på gryter,- gode grytekluter er en viktig ingrediens på ethvert kjøkken, og de aller beste er ofte dem du lager selv – f.eks. av gamle T-skjorter eller den fine ullgenseren som kom skeivt ut etter en runde på kokvask.
Med 2-3 lag ihelkokt lammeull er du bare noen enkle tråklesting unna å ha skaffet deg et sett kjempedeilige, myke grytekluter.
Dersom du liker å strikke, så trenger du bare 1 stk utvasket T-skjorte i str XL, et par strikkepinner og en ledig kveldsstund for å mekke sammen disse tykke, herlige godbitene!
Slik tråkler du:
Til hver av gryteklutene klipper du ut to like stykker på 20 ganger 16 cm, pluss et som er litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle tre lagene sammen med det minste i midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting. La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så er det enklere å feste tråder underveis uten at det blir synlig fra utsiden. Broder mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene. Til slutt festes en hempe og den øverste kanten syes igjen.
Og slik strikker du:
Klipp opp en gammel T-skjorte i ca 1.5 cm brede strimler og legg opp 20 masker på pinne nr 8-9. Strikk rettstrikk fram og tilbake til grytekluten ser passelig firkantet ut. Fell av, fest løse ender og sy på en passende hempe.
Her lukter det vel forresten superdupre, rasende billige julegaver lang vei…??
Bokser til smått og stort
Etter noen år med trege kjøkkenskuffer som gjør at jeg må ta i så hardt for å åpne dem at når de først går opp så er det med et rykk som får alt bestikket til å ende opp i en salig røre, ble jeg litt lei. For å få bedre oversikt og enklere tilgang til spiseredskapene begynte jeg derfor å samle dem i bokser på benken i stedet. Tomme hermetikkbokser vettu… ❤❤❤! Fordi jeg aldri blir enig med meg selv om hvordan de skal se ut, byttes de ut ganske ofte. Akkurat nå ser de sånn ut, så får vi se hvor lenge det varer. Sånn ca. til jul tenker jeg…
Noen bokser er egentlig dekorative akkurat sånn som de er også. Dersom de i tillegg er firkantede i formen og ikke altfor store, er de helt ideelle å henge på kjøleskapet og samle skrivesaker o.l. i. Det eneste du trenger å gjøre er å lime en litt skikkelig magnet på baksiden av boksen. Utrolig praktisk!
Ta kjøleskapmagnetene til nye høyder!
Bokser av papp
Har du noengang kjøpt melet ditt i en sånn boks og tenkt at: – Oi, det var jammen en fin boks! Den kan sikkert brukes om igjen.
Det har i hvert fall jeg tenkt, men jeg har også tenkt at det kan være greit å fikse litt på den først. Med litt ny dekor på utsiden blir de fine nok til å få komme ut av skapet og briljere på kjøkkenbenken.
Først er de malt hvite, og deretter har jeg kledd dem med papir og servietter som er limt på med decoupachelim. Sånne bokser er supre til oppbevaring av både nytt mel og alskens andre tørrvarer.
Smått, men godt
Det er ikke bestandig størrelsen det kommer an på, og av og til kan små gjenbruksbloggere være så heldige å kjenne noen med små fysiske plager som medfører knasking av små piller, som igjen på litt sikt fører til superfint tomgods i form av små pillebokser – som viser seg å bare trenge noen små justeringer for å bli helt perfekte salt- og pepperbøsser!
Slik gjør du:
Fjern etiketten og mal eller trykk på bokstaver. Skjær av den ytterste ringen på lokket så det får samme størrelse som boksen. Puss det jevnt med fint sandpapir og lag hull med en syl e.l.
Og dette var dagens porsjon med smalltalk fra meg,- tusen takk for at du leser og strålende fin, ny uke til alle som en!
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.