November er egentlig en sånn måned som ikke har noe særlig sjarmerende ved seg – med mindre man klarer å få tynt noe positivt ut av den selv. Den bare ligger der på en måte,- midt mellom fårikålen og juleribba, – grå, våt, sluddete, slapsete – stort sett gjennomført ufyselig sånn rent værmessig. I forkant av den ligger de fine, fargesprakende høstmånedene, og etter den kommer desember, – selve toppen av kransekaka, med julestemning, lys, glitter og sola som snur igjen. Men November… Njææææ…. November er måneden da gatelysene knapt rekker å skru seg av i løpet av dagen, og da du aldri vet hvilken værtype du kan vente deg når du kikker ut av vinduet om morran. Men som regel regner det. Eller sludder…
På den annen side,- det er ingen som slår november når det kommer til helt fantastisk fint innevær! I hvilken annen måned er det man kan slå seg til i sofa’n med like god samvittighet og bare skylde på drittværet lissom? Med pledd, fyr på peisen, varm kakao, strikketøy, godt lesestoff, filmer, levende lys – eller hva man nå enn måtte syns er mest koselig… Kanskje til og med et aldri så lite glass rødvin i utrengsmål… Jeg syns i grunnen at november er ganske koselig jeg. Særlig på dager jeg slipper å kjøre bil på sørpeføre og bare kan pusle med mitt – under tak. Jeg hater sørpe og elsker å pusle med mitt. Under tak.
November er også en finfin måned å glede seg til jul i, og å bruke til å produsere julepynt dersom du har lyst til å bremse litt på kjøpepress og overforbruk ved å heller lage noe selv. I desember rekker man jo knapt å snu seg før julekvelden står for døren og banker, men november derimot – er som skapt for sånne gode formål.
Siden innekos ofte er ensbetydende med en hel del lysbrenning, noe som igjen har lett for å generere en ikke rent liten mengde skrapmetall i form av små, utbrente metallbeholdere fra telys, syns jeg at det er en lysende ide å slå to fluer i en smekk,- ved å gjenbruke restavfallet fra kosestundene til å lage julepynt av.
Godt gammeldags førjulskos-gjenbruk er slett ikke å forakte. Da sparer man søppel og får en ekstra pluss i miljøregnskapboka, noe som igjen gir rom for å slække litt på kjøttskammen og koste på seg minst en ekstra ribbebit eller to i jula, vel vitende om at en fortsatt har full balanse i budsjettet. Og med på kjøpet får man skikkelig kul julepynt som ingen skulle tro var lagd av gamle telysrester! Det er regnestykket sitt det tenker jeg! Dessuten er det kjempemorsomt å lage fine ting av noe som egentlig bare er søppel,- nesten litt magic! Derfor,- her er noen ideer til snasen pynt du kan lage av restavfallet fra stemningsfulle novemberkvelder med «mykje lys og mykje varme»:
KRANS AV SØLVBLADER
Ikke spesielt julete, men like fin året rundt og enkel å mekke sammen. For å lage den, trenger du i tillegg til noen oppbrukte telys, en skvett lim, en hammer, tynn, ganske myk ståltråd til stilkene og en litt stivere til selve kransen. Størrelsen bestemmer du selv, ut fra mengde råmaterialer, behov og lyst. Den kransen jeg har lagd har en diameter på sånn ca. 20 cm, og jeg har brukt 14 blader.
Slik gjør du:
Begynn med å klippe og bøye til stilker av ståltråd, omtrent sånn.
Fjern eventuelle lysrester i metallbeholderen og brett den inn sånn at de øverste kantene møtes på midten.
Ta litt lim på stilken og putt den på plass før du banker metallet helt flatt med en hammer.
Bruk en strikkepinne el.l. til å ripe inn nerver i bladene.
Lag en ring av tykkere ståltråd og surr bladene fast til denne.
JULESTJERNER
Litt stjerne og litt blomst.. Jeg er ikke helt sikker på hva det egentlig skal være, men det ligner vel i grunnen mest på julestjerner, så da sier vi det sånn. Det går med tre telys-beholdere og litt tynn ståltråd til hver stjerne.
Slik gjør du: Begynn på samme måte som til bladene i kransen, med å brette inn mot midten og banke flatt, men dropp stilken.
Brett dobbelt
Brett en gang til, på denne måten. Og bank litt mer.
Bruk en nål eller tegnestift til å lage to hull, ett i hvert hjørne nederst.
Klipp til to ståltråder og tre alle delene inn på disse på denne måten.
Stram til og surr ståltrådene sammen i hverandre. Klipp av de løse endene og bøy deretter metallet på plass i stjernefasong.
Bruk en liten kniv el.l. til å bøye metallet på hver av takkene fra hverandre (på den flate siden) sånn at du får fin form på dem. Stikk et hull øverst og tre inn en tråd til oppheng.Lim gjerne på en perle på midten også, hvis du vil ha litt ekstra glam.
Eller bare la de bare være som de er..
OG NOEN FLERE STJERNER
Disse små stjernene blir utrolig fine og er så enkle og morsomme å lage at det nesten er umulig å slutte igjen!
Slik gjør du:
Klipp 8 spisser jevnt fordelt rundt hele kanten på metallbeholderen og brett dem ned.
Legg stjernene på et mykt underlag og dekorer dem ved å lage hullmønster med en nål eller tegnestift.
Tataaaa,- ferdig! Superenkelt, ikke sant? Disse stjernene er fine på juletreet, eller heng flere sammen på en passelig pinne.
Eller bruk dem i en girlander. Eller akkurat sånn som du har lyst.
Da ønsker jeg deg en superfin helg,- nyt siste rest av november, tenn noen lys og kos deg!
I stua til bestemor sto det i sin tid et lite hvitmalt orgel. Før små barnebarn vokste opp og fant ut at det kunne presses lyder ut av det hvis en pumpet hardt og fort nok på pedalene, tror jeg aldri det hadde noe annet formål enn å være et slags oppbevaringssted for potteplanter og nips. Mest sannsynlig var det like ustemt som pianoet vi hadde stående i vår egen stue, bare litt mer hest og lavmælt. Hvorfor vi i det hele tatt hadde et piano i huset aner jeg ikke, for hverken mamma eller pappa kunne spille på det, men det sto nå der og fylte opp en krok i stua. En eller annen gang i løpet av barndommen vår fikk det en real makeover med mørkegrønn, skinnende blank, evigvarende, garantert ikke miljøvennlig maling, sånn at det tok seg godt ut sammen med alt det brune og oransje i resten av interiøret, men stemt ble det aldri.
For en tonedøv unge spilte det ingen rolle hva slags farge det var på pianoet, eller om både det og bestemors lille orgel manglet både litt svart og litt hvitt på noen av tangentene eller en og annen tone også for den saks skyld,- lyd ble det! Med seks unger i huset, som sikkert sjelden rundet hjørnet på det pianoet uten å slenge ut en arm og brenne av en kjapp skala eller tre i forbifarten, er det et mirakel i seg selv at mamma ikke kastet det ut av huset under et eller annet moderlig raseriutbrudd allerede på tidlig sekstitall, men tyngden på en slik sak kan ha vært en medvirkende årsak. Det er ingen impulshandling å kaste et piano ut av huset, samme hvor sint man blir.
Ulyder og frynsete tangenter eller ei, etter litt prøving og feiling lærte jeg meg med iherdig pedalpumping å presse «Lover Herren» ut av orgelet til bestemor med en finger. Det var salmer det gikk i, noe som nok hadde sin naturlige forklaring i all salmevers-puggingen vi måtte gjennom på skolen – i kombinasjon med at det sto en diger utgave av «Landstads salmebok» pent parkert på notehylla. De spinkle musikkferdighetene mine må på en eller annen måte ha gitt bestefar noen ideer. Hva tanken var, vet jeg ikke, men han hadde av og til noen drømmer for oss som vi ikke nødvendigvis delte. Kanskje så han på meg som en mulig arvtager til Kjell Bekkelund, eller muligens tenkte han bare at det kunne vært fint med litt orgel-akkompagnement når alle de gamle damene til bestemor sang salmer med skjelvende stemmer på kvinnemøtene som stadig fant sted under hans tak. Uansett troppet han en dag opp på kjøkkenet vårt og erklærte at hvis jeg ville ta pianotimer, så skulle han betale for dem!
Jeg kan formelig forestille meg at mamma i hui og hast sendte en bønn opp til høyere makter og i taus avmakt tryglet om at jeg skulle blånekte, Mammaer ser nemlig ikke bestandig på slike innspill fra velmenende besteforeldre som et raust tilbud. Derimot ser de av og til på det bare som en ekstra topping på en allerede fullsatt timeplan. Mødre vet at enhver form for musikalsk barneaktivitet et stykke fra hjemmet vil medføre ekstra kjøring og henting, i tillegg til å måtte lide seg gjennom timevis med maltraktering av klaverstykker på hjemmefronten. Og ikke å forglemme,- forventet frammøte på elevaftener minst et par ganger i året, der man med påtvunget entusiasme, ikke bare må se sin egen unge snuble i tangentene, men også applaudere seg gjennom timevis med enda flere unoter fra alle de andre potensielle vidunderbarna i bygda. I tillegg visste min mamma at bestefar hadde en lei tendens til å glemme sine økonomiske lovnader etter en tid, og dermed kunne dette på litt sikt komme til å svi i lommeboka også og ikke bare i ørene. Det er imidlertid først når man blir mamma selv at man begynner å forstå seg på sånt, så der og da syntes jeg det hørtes ut som en brukbar ide.
Det gikk veldig fort over.
Jeg tror jeg så for meg inni hodet mitt at jeg bare skulle avlegge noen kjappe besøk hos «Spilledama», som pianolæreren min raskt ble døpt til, og så ville jeg komme ut i den andre enden som familiens fiks ferdige musikalske stjerneskudd. Jeg var rett og slett ikke klar over at det skulle så mye øving til for å bli god, og jeg var heller ikke forberedt på at det var involvert hjemmelekser..
Spilledama ønsket meg smilende velkommen med et plettfritt piano uten slark i en eneste tangent, men et piano uten ulyder gjorde ikke noen nevneverdig forskjell i mine ører og lekser var lekser.. Akkurat som med skolearbeid var det noe som kom helt nederst på listen over nødvendig tidsfordriv. Det ble som regel med ti minutters krampeøving tett før avgang til neste time.
Etter et par pianotimer syntes jeg hele greia var drit kjedelig, men etter mye strev og dyrekjøpt undervisning klarte jeg omsider å få øvd inn noen muntre, tyske låter, som gikk i skikkelig hoppsa-takt og formelig oste av skummende seidler, lederhosen og en real oktoberfest. Jeg likte disse melodiene, – det var takt, rytme, fest og glede i dem, men allerede den gangen så jeg for meg at det på en måte må ha vært pianospillernes form for dansebandmusikk. Det var relativt enkel moro uten det høykulturelle preget som en ekte pianist var forventet å skulle prestere, og disse tankene la en viss demper på entusiasmen.
Ganske sikker på at komponisten må ha fått i seg litt for mye schnaps,- har aldri sett sånne noter før…
Det hersker ingen tvil om at jeg hadde en utrolig slakk læringskurve. Denne var forøvrig helt synkron med motivasjonen, og ettersom tiden gikk senket jeg gradvis kravene til egen musikkariere til laveste nivå. Jeg hadde likevel fortsatt et spinkelt mål,- jeg ville kunne spille «Til Elise». De som var litt gode, spilte «Til Elise» alle som en, og det var ikke til å komme fra at det var mer stil over Beethoven enn over de enkle melodiene mine. Det ble imidlertid en lang og tornefull vei å gå gjennom diverse notehefter før jeg nådde det målet, og da jeg til slutt endelig var der – var det faktisk for sent.
Jeg innbiller meg at det til syvende og sist var storebror som reddet meg, fordi de voksne fikk et sammenligningsgrunnlag da han også begynte å ta pianotimer. Av praktiske årsaker hadde vi timer samtidig, og da han kom på banen, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Han tok meg egentlig igjen allerede fra første stund, og ga Spilledama gnisten og gløden tilbake med å prestere å klunke fram fine melodier uten å kunne en eneste note. Deretter imponerte han glatt på den første elevaftenen sin med å spille et stykke han hadde laget selv. Ikke skjønte jeg hvordan han fikk det til, men jeg så på det som en gylden mulighet til å overlate til ham å redde familiens musikalske ære.
Omsider innså heldigvis også resten av slekta at det aldri kom til å bli noen pianist av meg, og det ble ymtet innpå om at jeg kanskje hadde lyst til å slutte..? Når jeg tenker tilbake på det nå, så lurer jeg av og til litt på hvorfor jeg ikke rett og slett kom på denne supergode ideen selv mye tidligere, og sparte både meg selv og lommeboka til bestefar – eller mamma og pappa for mye unødvendig lidelse..
En av de lykkeligste dagene i barndommen, var uansett den dagen jeg ble befridd fra pianotimenes tunge byrde, selv om jeg på det tidspunktet faktisk hadde kreket meg omtrent halvveis inn i «Til Elise». Jeg er sikker på at det var en like stor lykkedag for Spilledama, selv om hun la ansiktet i korrekt sørgmodige former og prøvde å late som om hun kom til å savne meg. Er det noen som fortjener cred her i verden, så er det Spilledama! Jeg må ha vært en prøvelse, men jeg kan ikke huske at hun særlig ofte viste de helt store tegnene til frustrasjon og oppgitthet. Jeg var svært glad for å kunne gi et lite bidrag tilbake til henne som takk for hjelpen, – i form av en skikkelig flink storebror som kunne spille på gehør!
Lykkelig som en frigitt straffange omfavnet jeg den nyvunne friheten og vandret ut i verden uten å se meg tilbake en eneste gang.
Storebror spiller og synger den dag i dag til stor jubel og applaus på fester både her og der, og en gang jeg husker det skal jeg spørre ham om han har lært seg noter i årenes løp.
Det eneste jeg har å varte opp med på den musikalske arena er halvparten av «Til Elise» og et par muntre melodier som selv den mest joviale tyroler langt nedi den femte halvliteren neppe ville tatt av seg hatten for.
Det er forresten ikke helt sant,- forrige gang jeg prøvde hadde jeg sannelig glemt det lille jeg en gang kunne også …
Det er nå engang sånn det er her i livet, at alle er utstyrt med litt forskjellige evner. Broren min er flink til å spille og jeg er flink til å ikke gjøre det. Derimot liker jeg å prøve andre ting, så for en tid tilbake kjøpte jeg meg en hel bunke med gamle notehefter i en bruktbutikk bare for å se om de kunne brukes til noe annet enn musikk.
Og det kunne de jo. De kan bli til mye rart de – dersom man mangler skrupler og har hjerte til å klippe dem i stykker.
Mendelssohn og Beethoven ville muligens snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan jeg har herpet verkene deres, men trøsten får være at de fikk langt hardere medfart i løpet av min korte karriere som pianist.
Hvis blikk kunne drepe…
Dersom du har noen gamle notehefter som bare ligger og støver ned,- her er noen tips til enkelt stæsj du kan lage av dem:
Heng Strauss på juletreet Det går fort til jul nå, så det kan være like greit å begynne å tenke på julepynt først som sist. Med et noteark, en trekule og litt hyssing kan du brette en enkel papirengel som pynter opp på juletreet.
Del et noteark i to, brett hver av delene sammen i trekkspillform og bøy ned den øverste delen til vinger.
Lim de to delene sammen med en passe lang hyssingbit mellom. Lim vingene inntil kroppen. Til slutt festes trekulen ned på hyssingen og limes fast, sånn at det holder seg på plass.
La Mozart få stjernestatus
En veldig enkel julekrans av tynn ståltråd og stjerner kan du lage sånn: Kutt til 3 like lange ståltråder og klipp ut noen doble papirstjerner som limes rundt hver av trådene i litt sånn tilfeldig uorden. Vikle ståltrådene løst rundt hverandre og fest dem sammen på toppen. Lim en stjerne over skjøten, så den ikke syns.
Kanskje ikke akkurat vakker – mer litt sånn slomsete kul..
Pakk inn gavene med Beethoven
Noteark er også finfint å bruke til å pakke inn små gaver.
Dekk bordet med Mendelssohn
Noteark funker til mangt og mye,- også som dekkebrikker på festbordet
… eller lag en gammeldags poster av en fin forside.
Mange gamle notehefter har dekorative forsider som kan være verdt å vise fram. Med et par trepinner og litt hyssing kan du henge dem opp på veggen, – over pianoet f.eks… Fordi gammelt papir ofte er nokså skjørt, har jeg gitt overflaten på det et strøk med matt klarlakk først. Deretter er det bare å lime fast en pinne øverst og en pinne nederst og feste en hyssing til oppheng på toppen.
Og da var det sannelig plutselig hælja igjen, så ha en strålende fin weekend og tusen takk for at du leser!
Jeg elsker ringblomster. Jeg elsker fargen på dem og at de er så superenkle å dyrke. Dessuten syns jeg de lukter himla godt. De lukter barndom og kjøkkenhagen til mamma. Derfor sådde jeg en rad sammen med grønnsakene i våres, og selv på dager da regnet har hølja ned og tåka har hengt så lavt at den subba nedi vannskorpa på Tyrifjorden, har de stått og lyst opp i hagen som små gule og oransje soler i hele sommer. Ringblomster er rett og slett noen skikkelige glad-blomster!
Og ikke bare er de flotte å se på, de er nesten som levende, små medisinskap også. Ringblomsten er proppfull av velgjørende saker, og en kjær og velkjent gammel traver innenfor området urtemedisin, noe den har vært nesten siden tidenes morgen. Det er omtrent ikke grenser for hvilke skavanker den kan hjelpe mot, både inn – og utvortes, og noen av disse gode egenskapene kan jo være vel verdt å plukke med seg inn i mørketia, der de helt sikkert kommer til å gjøre nytte for seg.
Så i år har jeg forsøkt meg på å lage ringblomstsalve av noe av den særdeles voksevillige avlingen min. Det er bestandig like morsomt å prøve noe nytt, og særlig når det en lager har bruksverdi. Og ringblomstsalve har i aller høyeste grad det. Det er egentlig superfint å bruke til det aller meste, – som tørr hud, rufsete lepper, eksem, såre barnerumper, skrubbsår, solbrenthet eller insektstikk – for å nevne noe.Siden vinteren begynner å krype farlig nær innpå oss og blomsterprakten kan finne på å møte dagen med rim i skjegget, så begynner det å haste faretruende å få plukket inn blomstene nå dersom du også har lyst til å prøve deg som medisinmann.
Når kong vinter begynner å yppe seg…
Men mangler du råstoff – eller har blitt tatt på senga av nattefrosten, så får du kjøpt ferdig tørkede ringblomster på nettet også.
Selv føler jeg meg rimelig ovapå, fordi jeg mot alle odds var føre var i år og fikk sikret meg en solid ladning med kronblader før plantene begynte å henge med nebbet etter at opptil flere kuldegrader smøg seg inn i hagen ei natt og gjorde kort prosess med både det ene og det andre. Jeg hadde egentlig ikke planlagt at kulda skulle komme på lange tider enda jeg, så det kaller jeg skikkelig flaks! Eller egentlig mer hell i uhell kanskje, siden jeg på ingen som helst måte er klar for vinterkulda og alt dens vesen enda og neppe kommer til å bli det noen gang heller…
Å lage selve salven, viste seg å være kjempeenkelt, men det er en prosess som tar litt tid, noe som for så vidt kan være utfordrende nok for en utålmodig sjel. Bare forarbeidet var unnagjort, gikk imidlertid resten som en lek. Og sluttresultatet,- det ble helt smæshing og kan anbefales på det varmeste!
Slik lager du ringblomstsalve:
Det første leddet i prosessen er å plukke inn og tørke kronblader fra blomstene. Det kan nesten føles litt som hærverk, men husk at det går til en god sak.
Hærverk i det godes tjeneste
Du trenger ca 1 dl tørket ringblomst til denne oppskriften.
Når tørkingen er unnagjort, legges kronbladene i en krukke sammen med 2,5 dl. olje. Jeg har brukt olivenolje, men du kan godt velge en annen type.
Plasser krukken i vinduskarmen, smør deg med tålmodighet og vent minst to uker før du siler vekk kronbladene.
Sjekk den fargen ‘a,- ser nesten ut som flytende gull! …. eller en vellykket urinprøve, alt ettersom…
Resten er plankekjøring, men du trenger noen flere ingredienser:
– Bivoks for å få fast konsistens på salven.
– E- vitaminolje – bl.a. for å øke holdbarheten – og fordi det er godt for huden.
– Lavendelolje eller annen eterisk olje. Bidrar til god lukt, men kan sløyfes.
Bivoks får du bl.a. tak i på Panduro, E-vitamin og lavendelolje selges i helsekostbutikker og på apotek.
I tillegg trenger du et par, rene små glasskrukker e.l. til å ha salven i.
Fit for fight!
Smelt sammen 30 g bivoks og 170 ml. ringblomstolje i vannbad til alt er flytende. Avkjøl mens du rører hele tiden for å unngå at det skiller seg. Når salven begynner å stivne, heller du oppi 2 ml. E- vitamin og ev. 2ml. lavendelolje. Deretter fortsetter du å røre helt til blandingen er kald.
Ser jo nesten ut som noe jeg kunne ha lyst til å spise dette her…
Og det var det!
Fyll ringblomstsalven i pene, små krukker, og oppbevar den kjølig når den ikke er i bruk.
Finfin til en vintertørr skrott – eller kanskje som julegave til noen som har det!
Ha en knirkefri og superfin onsdag alle som en, og nok en gang – tusen takk til alle som leser, liker og eller deler, og for de hyggelige tilbakemeldingene jeg får!
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er nevneverdig hardt angrepet av hverken av fly – eller kjøttskam. Dertil flyr jeg for sjelden og er altfor glad i koteletter. Jeg har ikke noe horn i siden til de superhyggelige veganer- naboene våre heller, selv om de sikkert både raper og fiser i vildens sky og etter all sannsynlighet kommer til å fortsette med det helt til de en dag går over til de evige jaktmarker som saftige biffer, grytekjøtt og oksehalesuppe.
Nabolagets triveligste gassprodusenter
Ikke er jeg så flink til å brøle lenger heller. Sist det var kult for min generasjon var vel sånn omtrent da vi gikk på u-skolen, den gangen det var om og gjøre å komme på skolen med minst mulig stemme igjen etter å vrælt og hvint høyest mulig av skrekkblandet fryd i karusellene på Momarken kvelden i forveien. Det var på en måte en målestokk på hvor gøy vi hadde hatt det, og hadde absolutt null og nix med miljøengasjement å gjøre. Men du verden,- Det skulle da rimelig sterk innsatsvilje til for å klare å miste stemmen etter et par runder med Cyklontwisten også…
Selv om jeg hverken brøler eller får til å skamme meg over alt mulig så har jeg likevel stor tro på å gjøre noen grep for et bedre miljø sånn i det daglige. Etter at det ble obligatorisk å sortere søpla på hjemmebane, har det samtidig blitt mye enklere å se hvor mye det blir av hva også, og jeg må jeg si at jeg blir nokså skremt over hvor uhorvelig store mengder plast som hoper seg opp i en enkelt husstand, bestående av bare to personer i løpet av en måned. Derfor prøver vi, i den grad det er mulig å gjenbruke og ta vare på – i hvert fall enkelte ting her i huset.
Særlig Drømmers har vært god på dette. Da jeg flyttet inn her, var jeg nødvendigvis nødt til å rydde litt i skuffer og skap for å få presset inn noe av det jeg hadde med meg på flyttelasset, og aldri har jeg funnet en større samling av tomme rømmebeger i noe kjøkkenskap noen gang. Jeg husker jeg tenkte at både bestemor og mormor og alle andre gamle damer jeg noengang har kjent ville ha blitt grønne av misunnelse over en slik fantastisk rømmebegersamling..
Dersom noen skulle leve i villfarelsen om at gjenbruk og resirkulering er et nytt fenomen må de nemlig tro om igjen. Det er ingen som slår besteforeldregenerasjonen vår når det gjaldt dette. Jeg tror riktignok ikke et sekund at det var bekymring for miljøet og en mulig nær forestående undergang av kloden som drev dem,- jeg tror rett og slett bare det var det at de husket krigen… Uansett kastet de sjelden noe som kunne brukes om igjen eller som hadde et snev av verdi tilbake i seg. Derfor vasket mormor opp papptallerkenene helt til de gikk i oppløsning når vi var på campingtur og derfor sprettet bestemor ut knappene fra klær som skulle kasseres og hadde en hel, vidunderlig skuff full av dem – i all verdens farger og fasonger. Mormor hadde bryggerhuset fullt av tomme ketchupflasker av glass som hun tok vare på og brukte når vi skulle på tur, sånn at vi alltid fikk hver vår flaske med saft i, mens bestemor på sin side hadde sofaen full av puter som var sydd sammen av glitrende, små stoffprøvelapper som hun hadde fått av en annen gammel dame. Og midt oppi alle disse sofaputene satt hun og heklet gulvtepper av filler og de gamle strømpebuksene sine. Mormor hadde flere årganger av Alle Kvinner stablet i en bunke på kottet sitt og og bestemor hamstret brukt julepapir hver juleaften og lagret det på sitt kott, sånn at vi kunne bruke det om igjen året etter. Og året etter der.. Jeg kan faktisk ikke huske at vi kjøpte julepapir en eneste gang i løpet av hele barndommen vår. Bestemødrene våre stoppet, lappet og reparerte klær som var ødelagt, og de syltet, saftet, forvellet og frøs ned kortreist frukt, bær og grønnsaker fra egen hage – og fra skogen. De kastet nødig så mye som en matbit, og kom det et rømmebeger eller annen emballasje i hus så ble det behørlig vasket og stablet inn i kjøkkenskapet i påvente av framtidig gjenbruk.
De sto aldri utenfor stortinget og brølte eller la ut bilder på sosiale medier av noe klimaengasjement, bestemødrene våre. De puslet med sitt i all stillhet og med den største selvfølgelighet. Likefullt våger jeg å kalle dem noen skikkelig superstjerner på miljøregnskapets himmel!
Heldigvis fikk jeg med meg noe av dette i bagasjen hjemmefra, og selv om jeg har tenkt å fortsette å gafle i meg koteletter og ta meg en flytur når det faller seg sånn, så lever lykkefølelsen over å kunne skape noe nytt av gammelt ruskrask inni meg i beste velgående, sammen med sansen for å kunne plukke litt av maten vår fra egen hage, gleden over fine glassflasker og drømmen om en gang å kunne eie en fullastet knappeskuff..
Jeg har fortsatt et stykke igjen….
Derfor tok jeg også vare på noen av rømmebegerene i skapet til Drømmeprinzen, så blir det litt mindre plast ute i verden – og vi har samtidig mer emballasje å fryse bort det bærekraftige, super- kortreiste eplesyltetøyet vårt i…
I dag slår jeg rett og slett et slag for bruk av litt mindre plast til fordel for et mer miljøvennlig alternativ som kan gjenbrukes om igjen og om igjen helt til det ryker i stykker. Kanskje bare et bittelite skritt i den store sammenhengen, men i det minste et i riktig retning og dessuten er det et veldig koselig prosjekt å holde på med nå som høsten begynner å smyge seg på for alvor, Yr overøser oss med flomvarsler annenhver dag og stearinlys og innekos frister mer og mer. Og det må vel fortsatt være innafor å ha det hyggelig mens vi gjør en innsats for framtiden vel, både for oss som kan finne på å være litt slomsete med både skamfølelse og kjeftament og for alle andre. Så finn fram heklenåla og kjør på, gøøørls,- bytt ut noen plastposer til fordel for bokstavelig talt skikkelig bærekraftige bomullsnett til frukt og grønnsaker! De er både raske og rimelige å lage – alt du trenger er en drittværsettermiddag, en heklenål og et nøste med bomullsgarn.
Slik gjør du:
Jeg har brukt heklenål nr. 3 og naturfarget bomullsgarn som jeg har kjøpt på Europris for en billig penge.
Legg opp 6 lm og samle dem i en ring med en kj.m.
omg. Hekle 4 lm ( = 1 dbst), 25 dbst rundt ringen, 1 kjm i 4. lm.
omg. Hekle 7 lm ( = 1 dbst + 3 lm) *1 dbst i neste stav på forrige omg., 3lm*. Gjenta fra * til * 25 gng. 1 kjm i 4. lm.
Gjenta 2. omgang 15-16 ganger eller til du har fått nettet så langt du vil ha det og avslutt med en hullrad som hekles slik:
1. omg. 1 lm, 4 fm rundt hver luftmaskebue, avslutt med 1 kjm i første lm.
2. omg. 1 lm, 1 fm, *2 lm, hopp over 2 fm, 2 fm i de neste 2 fm*, gjenta ut runden, 1 kjm i første lm.
3. omg. 1 lm, *1 fm i hver maske på forrige omg*. Gjenta ut omg. og avslutt med 1 kjm i lm
.Fest trådene og tvinn en passe lang snor som tres gjennom hullraden.
Et nøste rekker til flere poser og hvis du syns de er morsomme å lage, men ikke har bruk for så mange selv, så er et heklet nett med frukt eller grønnsaker fra egen hage en finfin gave å gi bort også.
Tusen takk til alle som leser, liker og/eller deler og en superfin dag til alle mann!
Da er sannelig denne bloggen oppe og vaker igjen etter en ekstremt lang …eh ..sommerferie… kan vi jo kalle det.
Det er et visdomsord på engelsk som sier at «Scares is a tatoo with a better story».. Jeg vet ikke om Drømmeprinzen er helt enig i det, for det er ikke noen god historie som ligger bak det gedigne broderiet av et arr han har nedover langs det lange, tynne benet sitt. Det er en sånn historie som du egentlig grøsser når du hører, om knasing av bein, leddbånd, korsbånd og i det hele tatt det meste som knases kan inni et kne. Av en eller annen grunn syns jeg det høres ekstra guffent ut når sånt skjer med sånne veldig tynne bein som han har, uten noen form for polstring hverken her eller der. Forøvrig er det et annet ordtak som sier at «gale hunder får revet skinn», og det ligger vel muligens noe der også… Det er en gammel skade, helt tilbake fra til den tiden da han var noen år yngre og jobba i forsvaret. Men du vet, ettersom åra går- blir gamle kneskader som nye – og de blir bare nyere og nyere jo eldre en blir. Selv om det ikke plager ham nevneverdig i det daglige, så kan det bli nokså ubehagelig for en gammel kriger når det skal utføres arbeid som medfører krabbing på knærne – som f. eks ved pusling i hagen.
Og nå er det ikke akkurat småtteri av en hage den kællen har,- det er mer som en liten plantasje, – en pr. dags dato relativt fruktbar og velstriglet park bestående av x antall mål plen, et par rader med bringebærbusker, elleve epletrær med like mange ulike sorter epler, to plommetrær, pæretre, morelltre , diverse prydbusker i varierende str, 110 m hekk, rips, solbær og stikkelsbær nok til å forsyne en hel bataljon, blomsterbed, urtebed, kjøkkenhage – og et par druestokker som hittil aldri har gitt grunnlag for noen storstilt vinproduksjon, men som muligens kan ha potensiale dersom klimaendringene får enda mer fart på seg..
Så sant og si har vi hendene fulle med hagearbeid hele sommeren, både Drømmers og jeg. Og vi elsker det.
Jeg elsker det nesten hele tiden og Drømmeprinzen elsker det hvert år helt fra tidlig i mai til litt uti august når han vanligvis har blitt så drit lei å klippe plenen at han begynner å snakke om å kjøpe seg leilighet…
Jeg liker å rote i jorda og holde ugresset i sjakk, og han liker å rusle rundt å klippe av små kvister på buskene sine, frisere plenen og ikke minst å stulle og stelle med bringebærbuskene sine. Drømmers + bringebærbusker = true love,- uten at jeg helt skjønner greia – eller bæret…
…men vi liker bringebær begge to.
…og epler
og solbær.
Og på godværsdager, sånn omtrent litt før kveldssola bikker ned bak tretoppene liker vi å ta oss en rundtur gjennom hele hagen for å beundre hvor fint det er, skryte litt av oss selv for vel utført arbeid og le av hvor vanvittig mye plommer det blir i år.
Heldigvis liker vi plommer også!
Ganske fint i grunnen – å ha så stor hage at du ikke engang trenger å forlate egen tomt for å få deg en aldri så liten kveldstur… Både for fordums offiserer og for selvutnevnte lotter av den mer tvilsomme sorten.
Men så var det disse knea da..For å gjøre tilværelsen enklere for skrøpelige mannebein har jeg laget en hagepute til Drømmeprinzen, sånn at han har noe mykt å lande på når han må ned i knestående.
Nå ble det Ikke akkurat noen svanemadrass kanskje, – sant og si minner den meg vel mest av alt om lakk og lær-kåpa mi av ekte plast fra søttitallet, men den er myk og deilig og utrolig funksjonell – i motsetning til den gamle kåpa som aldri bidro til stort- hverken på sjekkefronten eller som inspirasjon for trendeliten i bygda…
Men blide det var vi,- det kan ingen ta fra oss – selv om vi ikke hadde vett på å kle oss…
Lakk og lær for skjøre knær,- heey!
For å lage en hagepute trenger du: noen svarte søplesekker, bakepapir et strykejern og symaskin.
Det hele handler om å smelte sammen flere lag med plast sånn at du ender opp med et utrolig slitesterkt materiale som kan ligne litt på lær og er fint å sy ulike ting som skal tåle en trøkk av.
Til hageputen har jeg brukt søplesekker fordi det trengs ganske store stykker, men til mindre prosjekter, som f.eks. sminkepunger, vesker e.l., er det fint å bruke vanlige bæreposer – og det er enda morsommere.
Nesten som grafitti
Det er viktig å ha akkurat passe varmt strykejern. Er det for kaldt, vil ikke plasten smelte sammen og er det for varmt krøller den seg. Så prøv deg fram før du starter. Legg flere lag plast oppå hverandre med bakepapir over og under og stryk ivei til alt har smeltet helt sammen.
Til puten har jeg brukt fire lag.
Deretter har jeg klippet ut to like store stykker. Jeg fant ut at langpannen hadde akkurat passe størrelse , så jeg brukte den som mal, sydde sammen tre av sidene fra retten, fylte puten med vatt og sydde sammen den siste siden.
Klipp, sy, stapp og lukk,- ferdig!
For å kunne henge den opp når den ikke er i bruk, er det ogå kjekt med en hempe. Til dette fant jeg en gardinring av metall – som jeg kom i skade for å kjøpe minst en kilo av på loppis i fjor..
Pynte litt på den også kanskje?
Hvis du vil gjøre puta mer fargerik, kan den pyntes på – f.eks. med noen blomster som er klippet ut av fargede bæreposer og strøket på til slutt.
Sånt dilldall og kvinnfolkfjas bryr imidlertid ikke gamle offiserer seg om, derfor ble det enkel, svart macho-pute denne gangen…
…bare lett krydret med et ørlite dryss av peace, love and flowerpower…
Det var forøvrig heller ikke nevneverdig interesse for tilbudet om et par skreddersydde lederhosen av restene….
Ha en strålende fin sensommerdag, og takk for at du leser!
Det er ingen steder du kan få tak i mer spennende, billig skrot som du ikke visste at du trengte enn på loppemarkeder. Av og til kan du faktisk gjøre litt av et kupp for bare fem kroner, og hva får du egentlig kjøpt for en femmer andre plasser i våre dager? Denne gangen fikk jeg med meg et ubetalelig stykke historie i form av en herlig liten skatt!
Det er jo ikke bestandig skatter ligger nedgravd i en jernbeslått eikekiste i hvit korallsand på ei øde øy i Karibien. Noen ganger befinner de seg rett og slett i en sliten pappeske fra Alf Bjercke, merket KNUT under et bord i en gymsal.
Og det er ikke alltid skatter består av gullmynter og glitrende edelstener heller,- av og til kommer de ganske enkelt i form av tynt, skjørt papir som bærer et umiskjennelig preg av akkurat passe fjern fortid – og har en kraftig eim av gammalt kott. Begravd under en topping av glorete, stygge juleservietter i esken til Knut fant jeg noe skikkelig kult,- en eller annens store serviettsamling fra seksti-søttitallet!
Nesten alle jentene jeg kjente samlet på servietter da vi gikk på barneskolen. Jeg prøvde jeg også, mest fordi det lissom hørte med, men jeg fikk aldri helt dreisen på det. Problemet var nok mest at jeg ikke helt klarte å se meningen i å ha en pappeske full av papirflak som man ikke kunne bruke til noe annet enn å se på. Eller bytte med andre. Så jeg hadde vel aldri mer enn maks en 3-4 stk. på det meste og kom aldri i en posisjon som gjorde meg attraktiv i serviettsamler-miljøet.
Nå derimot – er jeg superglad for at andre tok seg bryet, enten det var Knut eller noen som bare hadde rappa esken hans. For det er så utrolig mye god retro-historie i denne bunken, og jeg er ganske sikker på at den har stått helt urørt siden den ble parkert for godt en gang for ganske lenge siden.
Inntil jeg begynte å rote rundt og lage kaos i herlighetene, lå alt vakkert stablet og omhyggelig sortert i ulike kategorier, og jeg fikk meg en heidundrende tidsreise og en hel ettermiddag i nostalgi-paradis. Samme hvem det er som har eid disse serviettene, så er det noen som har levd barndommen sin i samme tidsepoke som meg selv, og uansett oppvekstmiljø og ståsted, så vil det alltid være fellesnevnere og man finner igjen mange av sine egne minner i en vilt fremmeds historie,- en historie fortalt med gamle servietter…
Så da var det duket for mimrestund igjen da…
Den nyervervede pappesken min rommer pust fra ei tid da mange ting var ganske annerledes enn nå, og den vekker til live minner om ting jeg husker – og noen jeg hadde glemt at jeg husket…
Jeg husker bilturer og cafeer med respatexbord og Kroneis til ei krone. Og softis-pause på Nebbenes med mormor og morfar på tur til eller fra Hedemarken.
Det var en tid uten reklame på tv – eller tv i det hele tatt, og reklamebransjen gikk andre veier for å få budskapet sitt ut til folket.
Det var den gangen vi lekte cowboy og indianere i skauen – med kruttlapp-pistoler, ladd med røde remser med krutt som alltid tok slutt for tidlig. At folk blir plaffa ned på åpen gate er forøvrig neppe helt innafor som motiv på servietter lenger, men som bilde på veggen i furtebua til en etterhvert nokså tilårskommen cowboy kan det muligens funke fortsatt..
Ville vesten er ikke som før…
Det var misjonsmøter – med misjonærer som var hjemme på perm og fortalte i det vide og brede om livet på Madagaskar, og kanskje til og med viste lysbilder av misjonsstasjonene sine – som så omtrent sånn ut alle sammen:
Det var påskeferier i den lille røde og hvite SMV’n vår med pølsegrilling og bål. Jeg husker også lykken over å finne den første hestehoven om våren – og vektløsheten på bena den aller første gangen vi endelig fikk lov å bytte ut tunge vinterstøvler med lette, små sommersko.
Og jeg husker alle barndommens juler, da «væla var et hus med fire vegger og saligheta var et bessmorfang»,- og jeg brukte å drøye ventetiden med å produsere utallige tegninger med favorittmotivet mitt – stearinlys og grankvister,- en interesse det later til at jeg delte med serviettindustrien..
Jeg husker bursdagsselskaper hos klassevenninner,- og kanskje aller best mitt eget i 1. klasse, da jeg på impuls hadde invitert jentene i klassen + et par andre som også hadde lyst til å komme, men glemte hele greia og mamma fikk panikk da dattera til presten plutselig ringte utpå formiddagen og lurte på når selskapet begynte.
Jeg husker safta til bestemor som hadde mugg på toppen og vi syns smakte som vin, selv om vi ikke hadde den ringeste anelse om hvordan vin skulle smake. Nå i ettertid vet jeg at det i hvert fall ikke var nevneverdig Amarone-preg over den.
Jeg husker at mamma og pappa tok oss med på sirkus en gang og gikk på en økonomisk smell fordi de hadde så mange unger og ikke hadde sjekka billettprisene på forhånd. Den minste broren vår tissa i buksa og vi andre venta på at elefantene skulle innta manesjen.
Og jeg husker alle de kule fargekombinasjonene og mønstrene som fantes på ting før alt forsvant i ei smørje av oransje og brunt en eller annen gang utpå søttitallet.
Retroservietter er forresten superkule å bruke som dekor på tomme blikkbokser dersom du skulle trenge noen nye potter til retro-potteplantene dine.
Eller du kan lage en helt unik, liten gave-eske av den ganske ordinære esken som den nye mobilen din lå i en gang
Og sist – men ikke minst, så har vi selvsagt alle blomster-serviettene da, som kanskje var de peneste av alle og formelig oser av møblerte hjem, selskapeligheter, kaffeslabberaser, skramling med skjøre kaffekopper – og litt av gamle damer. Og små jenter med sans for vakre ting.
I motsetning til dengang da, har jeg null problemer med å se nytteverdien i en sånn serviettsamling i dag, men jeg syns fortsatt ikke det er noen vits i å stue dem bort i en eske,for de er jo så fine og fortjener å bli sett! Derfor fant jeg fram decoupache-limet og klippet og limte litt underveis i mimreøkta. For med decoupache-lim og servietter, gamle eller nye, kan du enkelt og rimelig pimpe opp både det ene og det andre, eller rett og slett lage noe helt nytt!
Til bildene har jeg brukt noen rimelige, små lerretsrammer og boksene har jeg tradisjonen tro tatt vare på etterhvert som innholdet har blitt fortært.
Og fortsatt har jeg en hel eske full av gamle servietter til framtidige prosjekter,- du preker om å få mye glede for en femmer!
En strålende fin dag til DEG, og takk for at du leser!
Det skjedde mye rart på sekstitallet, ikke minst på motefronten. Vi fikk nye hårete helter – fra gutta i Beatles med skammelig lang lugg til den engelske modellen Twiggy som skranglet seg på tynne bein over catwalken med minst like oppsiktsvekkende kort guttesveis. Fordi mamma og pappa var flinke til å følge med i tia, skulle slike hårreisende motestunt ute i den store verden raskt komme til å få ringvirkninger langt inn i heimen.
Vi gikk aldri til frisøren. I likhet med det meste annet var det mamma som fikset den biffen. Hun tauet oss inn etter behov, plasserte oss på en stol midt på kjøkkengulvet og ga oss en omgang med saksa enten vi ville eller ikke. Hun var en racer på rette pannelugger og frisyrer som nok etter alle solemerker av og til må ha vært mer inspirert av plastbollene i kjøkkenskapet enn av hårprakten til engelske popstjerner. Selv om vi hadde stor frihet ellers i hverdagen, var det på ingen måte ensbetydende med å ha råderett over egne hoder. Det fantes ikke rom for protester og det lureste vi kunne gjøre var å sitte dørgende stille for å unngå for mange feilskjær.
Det beste ordet mammaer vet om er praktisk, og en dag fant vår mamma ut at det ville være fryktelig praktisk å klippe kort guttefrisyre på alle jentene sine. Fra å være en søt sjuåring med halvlangt hår og ei diger sløyfe på toppen, ble jeg over natta forvandlet til en snauklipt åtteåring, fortsatt ganske søt, men uten mulighet for å finne feste til så mye som en liten hårspenne.
Når jeg kikker på gamle familiebilder fra den tiden, så ser jeg at hun må ha feid over hele ungeflokken i samme jafs, – vi er temmelig identisk snauklipte hele gjengen, jenter som gutter. Det er riktignok litt mer luft og fylde i sveisen til den nest yngste, men det skyldes bare at håret hennes var som resten av ungen,- helt umulig å temme. Jeg ser også at jeg tross alt kom heldigere ut enn lillesøster, både når det gjelder frisyre og skjørtelengde…
Selvfølgelig er det veldig praktisk med kort hår, særlig på ungene til en seksbarnsmor med mer enn nok annet å henge fingrene i enn nisseknuter og sløyfeknyting. Det var bare det at det ga alle de tre nyblevne guttejentene hennes fikse ideer som skulle vise seg å slå ut på de underligste måter. Vi brydde oss ikke om hva som var hipt og kult, vi bodde i Degernes og det var uansett ikke stedet der fashion var det som sto i høysetet. Vi ville bare ha langt hår, og jo kortere mamma klipte oss, jo lenger ønsket vi at det skulle være.
Det vi ikke hadde av selvråderett over egne topplokk, tok vi imidlertid igjen i kreative løsninger.
Småsøstrene mine begynte å eksperimenter med skjerf. Ikke for å skjule sine snauklipte hoder, men som en form for parykk-substitutt. Årtier før debatten om muslimske hodeplagg ble et hett tema her i landet vandret de rundt på gården vår med lange skjerf som hang over hodet og ned på begge sider og lot som om det var langt hår. Fantasi er en vidunderlig ting, men selv i små jentehoder strakk den i dette tilfellet ikke til. De var skjønt enige om at det var vanskelig å få den rette look’en med rutete eller grønt hår som ikke hang helt sammen med de rette panneluggene deres, hverken når det gjaldt farge eller mønster. Og samme hvor langt det var på sidene, så var det ingen verdens ting bak.
Selv levde jeg i min egen lille verden og bedrev mye av tiden med å beundre måten de store jentene i skolegården gjorde et kast med hodet for å slenge det lange håret sitt vekk fra ansiktet på. Dette så bare så utrolig kult ut, derfor begynte jeg å gjøre det samme, selv om jeg ikke hadde så mye som et lite fjon å slenge hverken den ene eller den andre veien.
Det kjente utsagnet som de fleste unger har fått høre en eller annen gang opp gjennom barndommen: » Ikke hold på sånn,- du kan bli sånn!», skulle raskt vise seg å stemme på en prikk. Slik hodeslenging er nemlig fryktelig vanedannende. På en måte kan det sammenlignes med å røyking,- du begynner fordi det er tøft, men plutselig en dag sitter du i saksa og klarer ikke å slutte igjen. Fra å være en uskyldig liten tulleting, gled det gradvis over til å bli en uvane som hodet mitt jevnlig utførte helt på egenhånd, uten at jeg behøvde å ofre det en tanke. Hadde jeg hatt det lange håret jeg drømte om, ville sikkert ingen ha reagert på bevegelsen i det hele tatt, men siden det glimret så til de grader med sitt fravær, ble det i stedet svært synlig.
Det plaget ikke meg, i hvert fall ikke før de voksne begynte å stille spørsmål om saken. Jeg skjønte imidlertid at jeg umulig kunne ha forventet noen forståelse fra dem dersom jeg hadde prøvd å forklare at når man går rundt og gjør et kast med hodet x antall ganger i minuttet, så er det bare for at det lange håret man ikke har ikke skal kile en i ansiktet. Derfor holdt jeg kjeft om det, og det begynte etterhvert å bygge seg opp en viss bekymring i de voksnes rekker.
En dag fikk jeg beskjed om at jeg skulle til en eller annen slags form for skolepsykolog, noe jeg på ingen måte hadde noe imot. Jeg bare nøt å være mottager av oppmerksomhet fra offentlig hold og solte meg i glansen over å være litt spesiell. Det ble på en måte mine 15 minutter i rampelyset i løpet av barneskoletiden og jeg skrøt uhemmet av det til alle jeg så. Jeg kan huske at han stilte mange spørsmål og ba meg tegne noen tegninger, og det var det. Hva slags tilbakemeldinger han ga fikk jeg aldri vite, men jeg regner med at jeg ble friskmeldt momentant, for saken ble lagt død.
Først mange år senere fortalte bestefar meg at bakgrunnen for denne oppstandelsen var at de voksne var redd for at jeg led av en hjernesykdom som kalles St. Veitsdans,- en lidelse som bl.a. fører til ufrivillige rykninger, hukommelsesvikt og det som verre er. Et raskt lite googlesøk i nåtid viser at dette på ingen måte er noen trivelig sykdom. Derfor er jeg sjeleglad for at jeg slapp å ødelegge barndommen min med å dele de voksnes bekymring på dette området, og i stedet i lykkelig uvitenhet kunne fortsette med mitt,- like hoderystende som før over datidens hårmoter, men for øvrig fullstendig fornøyd med tingenes tilstand.
Det fins gaver som er kjempemorsomme å få, sånn som f.eks. en splitter ny symaskin, og det fins skikkelig kjedelige gaver,- sånn som slips.
Det kule er at dersom man slår sammen disse to tingene, så ryker glatt den gamle matteregelen om at pluss og minus blir minus, og du kan ende opp med et aldeles positivt sluttresultat! Vi snakker Drømmeprinzens gamle, italienske silkeslips – lemlestet av ei god stoffsaks og gjenfødt som noe helt nytt og mye kulere av en Singer Confidence,- nemlig snasen hårstæsj for våryre småfrøkner i alle aldre! For det er jo alltid morsomt med noe nytt å pynte seg med nå som det drar seg mot sommer. Og av og til er det greit å få ryddet litt i klesskapet også.
Det begynte med at Drømmeprinzen foretok en utrenskning i det store arsenalet han hadde av gamle slips og tilbød meg en hel bærepose full av overskuddsmateriell i all verdens spraglete varianter. Han tenkte bedre plass – og jeg tenkte gjenbruk.
Og katta tenkte ny seng…
Når du plutselig oppdager at gartneren har finni igjen det gamle skinnslipset sitt i haugen han ga bort og muligens ikke føler seg helt klar til å gi slipp likevel…
Med tanke på stoffmengden som fins i et slips, får det nødvendigvis ikke blitt de helt store kreasjonene ut av dem, men når du får sprettet dem opp og brettet dem ut, blir det likevel mer enn det ser ut til, og det holder fint til å lage en hårstrikk ala dette:
Eller til et hårbånd som dette:
Siden det er forskjell på slips, både i lengde og bredde, blir målene på de ulike tingene litt sånn omtrentlig, det kan variere ganske mye hvor mye det er mulig å få presset ut av hvert enkelt.
Slik lager du hårbånd:
Hårbåndet har myk, bøyelig ståltråd inni og er derfor enkelt å forme som du vil uten å behøve å knytte det. Du trenger et ganske langt og bredt slips for å få nok stoff til det, men det er jo ingenting i veien for å sy det av noe annet heller.
Klipp ut to like lengder på ca 80 ganger 7 cm, eller i den lengden og bredden som slipset tillater og skråklipp i hver ende. Sy sammen fra vrangen, men la det være igjen en liten åpning sånn at du får tredd inn ståltråden, som kuttes i samme lengde som hårbåndet.
Lag en liten bøy i hver ende på den, så den ikke stikker hull i stoffet, sett den på plass og sy igjen åpningen for hånd.
Snilleste modellen med et hav av tålmodighet. Endelig kom det hue til nytte!
Hårstrikker, eller scrunchies som de også kalles, kan du sy enkelt selv. Dersom du pynter dem med en sløyfe i tillegg blir de ekstra fine.
Sløyfen er forøvrig løs, så den kan taes av og på ettersom du vil.
Slik gjør du:
Det er lurt å bruke den bredeste, nedre delen av slipset til sløyfen, så du er sikker på at du har nok stoff til den. Til denne klipper du ut to like stykker som ser omtrent sånn ut:
Sløyfen syes sammen fra vrangen nesten hele veien rundt, men spar en liten åpning midt på så du får vrengt den. Deretter syr du igjen resten og gir den en runde med strykejernet.
Til selve strikken klippes to like stykker på 6 ganger 45 cm. Legg disse rette mot rette og sy sammen langsidene. Vreng stykket og tre gjennom en strikk som måler ca. 18 cm. Jeg har brukt vanlig buksestrikk. Sy sammen denne først, deretter bretter du inn kantene på hver side og syr dem sammen i hverandre for hånd.
Da ønsker jeg deg en strålende fin dag her fra slipshaugen, enten du har mye eller lite hår, og tusen takk for at du leser!
Selv om påska er sen i år, så er jeg enda senere,- derfor kom den sannelig litt brått på meg nok en gang. Akkurat som med jula trodde jeg at jeg skulle hatt mye mer tid igjen før den slo inn.. Siden det fortsatt er så mye snø igjen rundt veggene her, har det på en måte ikke helt gått opp for meg at vi er langt uti april alt, og da folk for noen dager siden begynte å snakke om å farte på ferie allerede i helga, ble jeg i grunnen tatt litt på senga. For jeg hadde egentlig tenkt å kose meg med å lage påskepynt både lenge og vel jeg – sånn etterhvert… når jeg fikk tid og ånden over meg…
Med snevre tidsrammer begrenser det seg i stedet til noe kjapt og lettvint. Derfor gikk jeg ut i hagen og beskar kirsebærtreet en smule, pyntet kvistene med fjær som er laget med enkle grep av litt ulike materialer, og tenker som så at det ble da i grunnen ikke så gæærnt. Egentlig helt midt i blinken for en gammal indianer som ikke følger med på kalender’n og plutselig får det bråtravelt…
Kontaktpapir – en gang i tiden, sånn omtrent akkurat da vi gikk på barneskolen, var dette egentlig ikke noe annet enn det det utga seg for å være,- blank, selvklebende plastfolie på en bakgrunn av hvitt papir med blått rutemønster. Superfint å bruke når vi skulle lime pressede blomster inn i herbariene våre, særlig dersom vi klarte å få dekket alt med plastflaket uten at det skrukket seg.
Litt senere i livet fant vi ut at det hadde flere interessante bruksområder…
Som alle vet var internett, mobiltelefoner, selfier og dårlig påvirkning fra influencere fortsatt en fjern framtidsgreie for unge sjeler på søttitallet, men vi hadde da en form for sosiale medier på den tia også. Noen hadde telefonkiosken nede ved kafe’n i Degernes sentrum – selve arnestedet for utklekking av mer og mindre kreative telefonterrorister,- venninna mi og jeg hadde postkontoret litt lenger opp i gata.
Vi brukte det med liv og lyst og postla brev i hytt og gevær, både til hverandre, til folk vi kjente – og av og til til noen vi ikke kjente spesielt godt. Innimellom tok vi korrespondansen til nye høyder og beriket mailene våre med vedlegg…
I tillegg til å holde postvesenet i ånde, hadde vi andre sunne interesser også – som gutter og friluftsliv.
Fordi venninna mi deltok på endel idrettsarrangementer, hadde hun tilgang på et mye større gutte-marked enn meg, som manglet både sportsånd og sex appeal, men siden vi hang sammen som erteris, ble på en måte hennes bekjentskaper litt mine også, uavhengig av om jeg hadde truffet dem eller ei. Vi var partners in crime, selv om vår kriminelle løpebane begrenset seg til å kjøre to på en moped og å sende tullebrev i posten til folk.
En dag var vi, som en del av friluftsinteressen, på fisketur i elva nedenfor gården hvor hun bodde. Tradisjonen tro ble det mye fjas og lite fiskelykke, men vi halte til slutt i land en enslig, liten abbor.
Fisk er fisk…
Uvisst av hvilken grunn, fikk vi det for oss at det ville være en god ide å vise fram fangsten vår til en fyr som venninna mi hadde blitt litt sånn delvis kjent med og som befant seg i militæret i Nord-Norge. Hva som var greia er jeg som sagt ikke sikker på, men hvis det var forsøk på et sjekketriks – så må det ha vært tidenes dårligste.
Vi plasserte i hvert fall fisken vår mellom to lag kontaktpapir som vi klemte godt sammen hele veien rundt kanten, puttet den i en konvolutt, la med et hyggelig brev og ekspederte hele greia opp til det kalde nord via postverket.
Nå skulle det beklagelig nok vise seg at mottageren hadde dratt hjem noen dager akkurat på det tidspunktet forsendelsen dumpet ned i postkassa i leiren hans og at kontaktpapir overhodet ikke er egnet til vakumpakking av fisk. Disse uheldige omstendighetene førte til at han mildt sagt ikke ble fra seg av begeistring da han omsider kom tilbake etter endt perm og mottok leveransen fra oss. Jeg aner til dags dato ikke hvem fyren var, men regner det som nokså sannsynlig at han svartelistet Degernesjenter som mulige kjæresteemner for all framtid og at han brukte litt tid på å bli kvitt minnet om abbor i full oppløsning.
Enten så er det jeg som ikke har holdt meg oppdatert på kontaktpapir-fronten de siste førti åra, eller så har det skjedd revolusjonerende ting på området i det siste, for nå selges det i alle mulige fine farger og mønstre, er mer populært enn noensinne og kan brukes til å dekorere nær sagt hva du vil. Selvsagt lar jeg meg glatt rive med!
Med litt ståltråd og kontaktpapir kan du f.eks. lage noen fine fjær – superraskt!
Slik gjør du:
Klipp ut to like biter formet som fjær av kontaktpapir. Legg en ståltråd mellom dem og press dem sammen.
Klipp opp tynne strimler hele veien rundt.Hvis du beregner ganske lang «stilk» på fjærene, får du mulighet til å bruke dem på flere måter.
Papir
Disse fjærene kan selvsagt like gjerne lages på samme måte av papir som bare limes sammen. Kanskje du har noe pent gavepapir liggende,- og ellers er det gjort på et blunk å gå på en aldri så liten smell i papiravdelingen i en eller annen hobbybutikk, for – OMG! – det er jo altfor mye fint å velge i…
Fjær av garn
Hvis du har mye restegarn liggende, er dette også fint å lage fjær av.
Jeg har brukt bomullsgarn til disse, men det går helt sikkert akkurat like bra med hva som helst.
Slik gjør du:
Legg en tråd dobbelt og klipp den litt lenger enn du vil ha fjæren. Knytt endene sammen helt ytterst og fest tråden stramt opp på ei trefjøl e.l. med en tegnestift i hver ende.
Deretter klipper du opp kortere tråder og knytter dem rundt den lange på denne måten:
Begynn å knytte noen cm. opp på tråden, sånn at den nederste delen kan brukes til oppheng.
Når du har fått fjæra så lang som du vil ha den, klippes den i fasong.
For et mer fluffy uttrykk kan du frynse opp trådene med en kam. Til slutt fuktes den, formes i fasong og får ligge å tørke.
Sånn! Da erklærer er jeg påskepyntingen for sånn stort sett unnagjort for i år og ønsker deg en herlig påskeuke der du er eller dit du skal! Selv har jeg tenkt å sitte på terrassen og se sola jobbe med å bli kvitt resten av snøen. Ha en fortsatt strålende fin palmesøndag!
En gang i fjern fortid så gikk jeg faktisk rundt og het Lovvise et helt år. Ikke Louvise eller Louise, men Lovvise med trykk på minst to v-er. Det var rett etter videregående da jeg hadde fått jobb på Miranda kafeteria mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle bli her i livet. Jeg kjenner forøvrig litt på at det begynner å haste nå hvis jeg skal rekke det før pensjonsalderen kicker inn, men det er en helt annen sak.
Sjefen på Miranda het Oline. Eller Olline med trykk på minst to l-er. På Rakkestadspråk. Sett med mine den gangen ungdommelige øyne var Oline en interessant blanding av travel businesskvinne, diva og Mor Godhjerta. Hun gikk i blanke, raslende kjoler, hadde det alltid heseblesende travelt og kunne av og til virke bittelittegranne skremmende på meg, selv om hun egentlig var god som gull og ei kul dame – som tok meg inn i varmen, kjørte meg hardt, ga meg grunnleggende kunnskap om viktigheten av skikkelig morgenkaffe – og konsekvent kalte meg for Lovvise.
Etter noen uker i den nye jobben min prøvde jeg å ymte innpå om at jeg i grunnen het Anne-Sofie, bare sånn i tilfelle hun ikke hadde fått det med seg, men tilbakemeldingen jeg fikk var klinkende klar og ga ikke rom for noen videre diskusjon: «Det er ikke noe verre for deg å hete Lovvise enn det er for meg å hete Oline!».
Det er jo kul umulig å finne brukbare motargumenter til en sånn påstand, så det neste året lød jeg altså navnet Lovvise, og selv om jobben var hektisk og lønna så som så, var det en fin tid. Fordi det eneste frynsegodet som fulgte med stillingen var gratis mat, måkte jeg skruppelløst innpå drøssevis av wienerbrød bak disken i ledige stunder og jeg ble godvenner med alle «fyllikene» i Rakkestad, som var en fast del av inventaret og spedde opp brusen sin med en klunk eau de vie så snart jeg snudde ryggen til. Wienerbrødene på Miranda var vidunderlig gode, så jeg la sikkert på meg flere kilo i løpet av det året og den tidvis lett beduggede delen av klientellet var skikkelig trivelige karer alle som en, selv om de ikke nødvendigvis alltid responderte på at lyset ble slukket når det var stengetid hvis jeg hadde snudd ryggen til for mange ganger i løpet av dagen.
Og hvis du lurer på hvorfor jeg drar fram dette gamle kallenavnet mitt nå, så fins det overhodet ingen god forklaring,- annet enn at det lissom bare sklei så fint på plass inn i overskriften. Egentlig er det engler det skal handle om.
Jeg liker engler. Jeg liker tanken på at det kanskje er noen der som passer på meg litt,- særlig når jeg er ute og kjører på sørpeføre. Bare sånn helt i all stillhet og uten å komme med en eneste kommentar om kjøringa mi. Og jeg liker dem som julepynt også. Derfor står det et assortert utvalg av engler du kan lage selv på timeplanen i dag – felles for de fleste av dem er at jeg endelig har fått brukt opp noen av alle trekulene jeg har hamstret hemningsløse mengder av hos Søstrene Grene i løpet de siste par årene.
Helt engelsk
Familiens lille engelsk-ordbok bærer preg av å ha vært flittig brukt en gang i tiden, men det var før Google tok over jobben med å oversette fremmedlegemer i det engelske språket. Nå sto den bare i bokhylla og hadde perfekt størrelse til et planlagt prosjekt, derfor ble den glatt ofret på gjenbrukets alter for en god englesak. Det er ingenting i veien for å bruke større bøker, men i forhold til trekulen jeg skulle bruke som hode hadde denne helt riktig format. Å brette engler av gamle bøker er akkurat like morsomt som det ser ut til – og Slik gjør du det:
Start med å fjerne permen og skjær løs de første 70-80 sidene (sånn at de fortsatt henger sammen). Start med å brette det øverste høyre hjørnet ned og inn mot venstre kant på arket.
Brett det inn en gang til.
Brett den lille trekanten nederst bakover jevnt med den nederste kanten og putt den inn i siden du har brettet.
Fortsett på samme måte med alle sidene.
Etterhvert blir det veldig mye papir å forholde seg til, så det kan være lurt å holde de ferdigbrettede sidene sammen med en klype. Når du har kommet helt rundt, limes den første og den siste siden sammen.
Til vingene har jeg brukt tre løse sider som er limt sammen kant i kant og deretter brettet i trekkspillform. Disse limes fast på toppen av kjolen. For at alt skal holde seg ordentlig på plass har jeg festet en liten trepinne inn i hullet i trekulen som brukes til hode, stukket et hull gjennom vingene og limt pinnen ned i dette.
Med stålkontroll i alle ledd
Til disse englene trenger du to typer ståltråd, en som er relativt stiv og en som er tynnere.
Tykk ståltråd som egner seg utmerket selges bl.a. i trepack på Clas’ern. Den tynne som jeg har brukt stammer fra Panduro og er også midt i blinken.
Du trenger også en trekule til hode og noe å lage vingene av. Jeg har klippet dem ut av vliselin, men de kan også laget av filt, papir eller andre materialer som ikke frynser seg opp i kantene.
Slik gjør du:
Klipp et ca. 1,30 m langt stykke av den tykkeste ståltråden. Finn deg et rundt emne ( f.eks. bakepulverboksen ) med diameter på 7-8 cm som du kan bruke når du former foten på engelen, så er det enklere å få den jevnt rund. Start omtrent 10 cm til side for midten på ståltråden og dra den to ganger rundt emnet så du får en sirkel. Bøy den korteste enden rett oppover og dra den andre enda en halv gang rundt før denne også bøyes opp. Deretter surres den tynne ståltråden rundt foten og videre 13 cm oppover på den ene siden.
Dra den andre tråden inntil, fest dem sammen med et par ekstra runder og fortsett ned mot foten på den andre siden. Klipp av ståltråden og fest den. Klipp til armene så de blir like lange, ca. 14 cm, og vikle ståltråd rundt disse også.
Begynn nederst på den ene armen, lag en ekstra liten «utstikker» på toppen til å feste hodet på før du fortsetter ned den andre armen. Klipp av og fest tråden. Bøy armene i fasong og lag en liten krøll på dem i enden , så kan du henge på litt dingeldangel til pynt. Lim fast hodet og mal på ansikt og hår.
Renspikka engleglede
Noen ganger er det så utrolig deilig og avstressende å bare sitte å spikke litt, og hvis ikke ambisjonene er så store, så er dette engleprosjektet helt greit og ganske fort gjort. finn deg et flatt trestykke, tegn opp et mønster og spikk ut noe som blir seende omtrent sånn ut:
Puss over med sandpapir til slutt. Hvis du vil ha treverket mørkere, kan du røre ut en liten skvett brun maling i mye vann og beise det. Jeg syns ikke det gjør noe at det blir seende nokså hjemmelagd ut, litt sånn ala gamle sløydprosjekter fra barneskolen. Det er en del av imaget til disse englene, og i kombinasjon med den blanke, fine tråden jeg fant på loppers i våres, blir det en kul kræsj mellom røft og silkemykt som jeg liker veldig godt.
Når spikkejobben er unnagjort trenger du tråd eller garn til kjolen. Klipp til to bunter som er omtrent dobbelt så lange som du vil ha kjolen, sånn at de kan brettes over skuldrene på engelen, og en som er tynnere og kortere til å binde sammen rundt livet med.
Klipp til så det ser pent ut. Dersom du har en bitteliten øyeskrue til å feste på toppen av hodet for oppheng, er det greit å bruke. Hvis du er like fomlete som meg til å håndtere sånne ørsmå dingser, så kan du like gjerne stikke et lit hull der i stedet og lime en tråd rett ned i dette.
Sprudlene champagne-frøkner
Disse småtassene er fine å bruke som pynt på en flaske du skal gi bort i gave, men de liker også godt å dingle på juletreet.
Lim en passe stor trekule på toppen av korken og tegn eller mal på ansikt. Gi dem gjerne en kul sveis også. Disse har fått en slags permanent av små trekuler. Vingene er laget av smale blonder, formet til en sløyfe og limt på bak. Til slutt har de fått en glorie av en bit metalltråd som er limt ned i hullet på trekulen.
Cola-engler
Nå begynner det jammen å bli en god stund siden jeg har lagd noe av tomme bokser, men ettersom det nærmer seg jul passer det bra å få ryddet litt i tomgods-lageret igjen, og disse små metallenglene er ikke bare kjempesøte,- de er også fort gjort å lage.
Slik gjør du: Kutt toppen og bunnen av en tom boks og klipp den opp i siden sånn at du får et flatt metallstykke. Lag en mal av papp som ser omtrent sånn ut:
Strek opp på metallet og klipp den ut. Lag snitt på vingene og på siden som vist med de svarte strekene, bøy engelen forsiktig i fasong, skyv vingene i hverandre og putt den lille klaffen inn i åpningen på siden. For at hodet skal få bedre feste har jeg limt en liten trepinne inn i det og deretter hatt lim på denne sånn at det festes til metallet på innsiden av kjolen. Sett gjerne en tråd på toppen også, så kan de henges opp.
Dagene flyr fort nå i desember, så da var det jammen brått hælja igjen – og samme hva du har på programmet ønsker jeg deg en himmelsk weekend med et lite visdomsord: Never run faster than your guardian angel can fly.
Da jeg gikk på videregående hadde vi en tysklærer som var av den oppfatningen at begrepet «kosetime» den siste dagen før juleferien ble forsvarlig ivaretatt med å lære oss noen tyske julesanger. Det var nok ikke en del av planen hans å bli stående å synge helt alene foran en gjeng halvvoksne slamper som ikke tok hverken teksten eller underholdningsverdien på strak arm. Dermed utviklet det hele seg til en ganske flau seanse med en tysklærer som stadig rødere i ansiktet og med gradvis svakere og mer usikker røst, avsluttet hele sangkarrieren relativt brått, og med et aldri så lite raseriutbrudd sendte oss inn i den helnorske julefeiringen med en leksjon i an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor og zwischen i stedet. Men jeg kan den nå, i hvert fall den første linja; «O Tannenbaum, o Tannenbaum, wie treu sind deine Blätter» sitter som spikret til evig tid, så jeg lærte minst to matnyttige ting den timen,- hva juletre heter på tysk, og at man aldri skal dra igang med tysk allsang uten å kjenne sitt publikum godt nok, med mindre en er forberedt på å ende opp som ufrivillig soloartist.
Hver gang jeg hører denne sangen i ettertid får jeg assosiasjoner til sånne koselige små alpelandsbyer med snødekte kirkespir og bindingsverkshus, stappfulle Bierstuben og glade, rødmussede tyskere, fulle av glühwein og julestemning. Ispedd noen små flashbacks til et klasserom på Indre Østfold videregående skole.
Den siste uka har kjøkkenbordet mitt vært åsted for juletre-verksted, og for å komme i den rette stemningen plukket jeg fram det stygge glühweinkruset som fulgte med på kjøpet den gangen vi testet ut denne tvilsomme måten å drikke rødvin på – i Wien, fra den innerste kroken i det øverste kjøkkenskapet.
Og jeg koser meg med juletre-produksjon – akkompagnert av «O Tannenbaum» med Andrea Bocelli – på italiensk… Det er gutten sin som kan synge det gitt! Med andre ord er det ingenting å si på den internasjonale julestemningen her i huset, og det eneste som muligens skurrer litt er at det er kaffe i det stygge glühweinkruset og ikke glühwein…
Små juletrær, eller grantrær er superduper julepynt som kan lages på utallige måter, fra det tidkrevende og naturtro til noe som egentlig er så enkelt som en likebeint trekant med stjerne på toppen,- alt etter lyst og innsatsvilje, smak og behag. Det kan være dekorativt å plassere flere trær i ulik form og størrelse sammen i grupper, og det passer meg i grunnen skikkelig bra, for etter å ha prøvd ut endel forskjellige varianter, så ser det sannelig ut for at jeg har endt opp som skogeier…
Det er vel dette som kalles blandingsskog vel..
Picea abies er det korrekte latinske navnet på grantre-slekten, men dette innlegget handler nok mest om en del kanskje hittil ukjente medlemmer av denne familien.
Furugran
– Eller hvordan forvandle en furukvist til et grantre.
Hvis du liker skikkelige puslejobber så er dette en sikker vinner!
Begynn med å finne en passe tykk pinne til stamme, surr mose rundt litt mer enn halvparten av den med ståltråd sånn at du får en kjegleform. Den trenger ikke å være perfekt.
Deretter ribber du noen furukvister og limer barnålene fast til mosekjeglen.
Begynn nederst og jobb deg oppover med noen barnåler om gangen, sånn at du får en tett og fin overflate. Det er enklest å bruke limpistol, så fester nålene med det samme.
For at treet skal stå trenger du også en fot til det.
Hvis du har mer tid og tålmodighet igjen etter all limingen kan du jo spikke til en «ordentlig» juletrefot, men det funker like bra med en enkel trekloss, eller du kan bruke sement og støpe det ned i en pen liten potte og stappe litt mose på toppen.
Blåbærgran
Blåbærgrana er en raskere variant av furugrana. Prinsippet er egentlig det samme, men du kan droppe mosekjeglen og lime kvistene fast rett på stammen. Blåbærris er fint å jobbe med, det tåler en trøkk, har passe lengde og beholder fargen godt når det tørker.
Spikk pinnen som skal brukes som stamme spiss i toppen og fest den ned i en passende fot så den står stødig. Lim fast blåbærris ganske tett rundt hele pinnen, fra der du vil at det skal begynne nede på stammen og opp, så har du høyden og formen på treet. Det holder å lime den øverste halvdelen av riset. Deretter fortsetter du oppover med stadig kortere kvister helt til du når toppen. Klipp til stilkene underveis hvis det trengs sånn at treet ikke blir for tykt øverst, men ender i en spiss.
Blåbærgran og kongledyr
Konglegran Jeg blir aldri lei av kongler, og det medfører at jeg har et stort nok lager av dem til å kunne brødfø en hel ekornfamilie i lange tider, så for å få brukt opp noen av dem ble det et par juletrær av kongleskjell også.
Sånn du liker å presentere prosessen for offentligheten
…og sånn det EGENTLIG ser ut når du lager kongletrær…
Til disse har jeg brukt en kjegle av isopor og limt skjellene på, nedenfra og oppover. De har fått en stjerne på toppen også, – av stjerneanis.
Pinnegran
Jeg blir aldri lei pinner heller jeg, og dersom du har mye julesmåtteri som du ikke har noen spesielle planer for, kan det være fint å samle det på et hengende pinne- juletre på veggen.
Dette er veldig enkelt å lage i akkurat den størrelsen du vil og kan også være et morsomt alternativ dersom du ikke har plass eller mulighet til å ha et tradisjonelt juletre.
Mitt er laget av rekved, men har du ikke tilgang på det så går det jo akkurat like bra å bruke andre ting.
Slik gjør du:
Kutt opp ønsket antall emner i økende lengder. Klipp til en snor, et tau eller solid hyssing som er godt og vel lang nok til å rekke hele veien rundt begge langsidene av treet du skal lage ( Ta i så du er sikker, det går en del ekstra til knutene), legg den dobbelt og lag en liten løkke på toppen så den kan henges opp på veggen før du begynner å knytte fast pinnene. Da er det mye enklere å få festet dem rett med en gang. Jobb deg nedover, pinne for pinne, sørg for passe avstand mellom dem og at de blir hengende rett og knytt dem godt fast i ytterkanten på hver side.
Jeg har slått i noen småspiker hist og pist på hver av pinnene til slutt, sånn at det er enkelt å bytte ut pynten når jeg blir lei den, og dekorert treet med alle de små stjernene jeg kunne finne i kista med julepynt, samt noen små grønne innslag.
Lavgran Et godt tips når du skal ut i skauen for å finne ting du trenger til julepynt; ikke gap over for mye på en gang, men ta heller flere småturer. For det første er det veldig hyggelig med en tur i skauen og for det andre så er det vanskelig å konsentrere seg om altfor mye samtidig,- selv for oss damer. Og de små tingene, sånn som f.eks. lav som du trenger for å lage dette treet, er fort gjort å overse selv om det vokser så godt som overalt.
Slik gjør du:
Klipp ut to identiske likebeinte trekanter av tykk papp og lim dem rundt en pinne, sånn at den nederste delen stikker fram og danner stammen på treet.
spikk av pinnen først sånn at den blir flat på den delen som skal være på innsiden av pappen. Deretter limes det lav over hele treet. Bruk gjerne flere typer, det gir mer liv til overflaten.
I et forsøk på å få det til å se ut som rim, dro jeg forsiktig over treet med et par strøk hvit maling og strødde på litt glitter. Det funka ikke helt som tenkt, men samma det..
Til slutt fikk det fot i bunnen, stjerne på toppen og noen nesten ekte perler på midten. Og litt mer hvit maling.
Pappmachegran
Disse enkle trærne fra fjoråret får også lov til å henge med ei jul til. De er av pappmache, men de kan like gjerne lages med lufttørkende leire, eller hvorfor ikke børste støvet av den gamle nittitalls-klassikeren trolldeig…?
Da ser det sannelig ut for at det er på høy tid med en aldri så liten ryddesjau her i gård’n,- håper du har fått noen nyttige tips og gode ideer med deg på veien inn i førjulskosen!
Ich wünche euch allen einen schönen Freitag, und danke fürs lesen!
Auf Wiedersehen!
Helga von Skrimmelskrammel
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.