La oss spole tilbake til sekstitallet igjen et øyeblikk,- det er søndag og familien skal på biltur. Søndag var turdag. Glem alt du har lært om sikkerhet i bil, glem alt om antall tillatte passasjerer – i forsetet, i baksetet eller i bilen generelt. Vi var åtte,- to voksne og seks barn. Og en liten Fiat.
Pappa inntok førersetet og lillesøster hadde fast plass på fanget til mamma i forsetet, med minstemann-privilegier som omfattet både armsleng og fritt utsyn i alle retninger.
For oss fem resterende startet nå kampen om de to ytterste plassene i baksetet. Det var de som gjaldt, og bare de, men det skulle både sleipe knep og harde forhandlinger til for å sikre seg en av disse. Et vanlig triks var å somle i det lengste med å sette seg inn, men dette knepet kunne alle, og det var ikke mye verdt når du måtte konkurrere med fire andre somlekopper som somlet akkurat like mye som deg selv. En annen klassiker var å si «Fritt for å sitte ytterst» før noen andre rakk å tenke så langt, men heller ikke dette ga noen garantier for suksess, det var som regel noen som la inn protest. Eldstebror f.eks. påsto alltid at han ble bilsyk og krevde særbehandling på grunnlag av det. Vi så aldri at han spydde, så vi trodde ikke noe på ham, men han brukte det for det det var verdt og kunne av og til få lurt til seg noen sitteplass-fordeler av den grunn.
Når jeg tenker på det nå så må det ha tatt ulidelig lang tid og krevd mye finurlig diplomati før sistemann var skviset inn i bilen så vi kunne kjøre. Til slutt var alle likevel ombord og dagens heldige vinnere av vindusplass-kampen kunne lukke dørene,- en utfordring i seg selv siden presset fra baksetets midtseksjon var formidabelt. Vi så jo aldri bilen vår fra utsiden med alle inni, men jeg er nesten helt sikker på at den må ha bulet…
Selv på sekstitallet var åtte personer i en bil helt klart ikke etter regelboka, så hvis vi møtte en politibil eller det var kontroll, hadde vi fått klare instrukser om at minst et par stykker av oss måtte dukke. Det brakte et kjærkomment spenningsmoment inn i en trang baksete-tilværelse hver gang en slik situasjon oppsto, og handlingen ble alltid utført med stor entusiasme og en følelse av å være litt deilig småkriminell. Jeg tror vi dukket alle sammen og jeg tror det var greit at vi aldri ble stoppe
Trange kår til tross, – vi hadde utallige herlige turer i den vesle Fiaten vår, og mangel på pusterom og bevegelsesfrihet la aldri noen demper på hverken stemning eller turglede. Alle kamphandlinger i søskenkjærlighetens navn ble utført i friluft,- det var på en måte ikke rom for noe krangling i baksetet.
Hvor vi dro? Litt hit og dit, avhengig av årstid og værforhold, men ganske ofte til «Svinesund for å kjøpe tyggegummi». Lenge før ordet «harryhandel» var oppfunnet, putret Fiaten vår jevnt og trutt over Svinesundbroen, fullstappet til bristepunktet, med skrotbuene på den andre siden av grensen som mål for søndagsturen. Jeg kan rett og slett ikke huske at det ble handlet stort annet enn tyggegummi på disse utfluktene,- det var selve Svinesund-opplevelsen som var greia med turen, men tyggisen hørte med som en viktig bestanddel, selv om den vel sant og si som oftest ble kjøpt i en kiosk i Halden på vei hjem,- en pakke Wrigley’s Spearmint på deling. Det ble akkurat en plate til hver, og hadde du viljestyrke av stål så var det mulig å fortsatt ha en utygd flis igjen av den når vi passerte kafeen i Degernes. Greide du det,- da var du helt sjef i baksetet et par sekunder, vindusplass eller ei…
Hvor jeg har tenkt meg hen med alt dette?
Egentlig bare enda en tur til Svinesund, men i 2018-versjon.
Skrotbuene står der de alltid har stått, men vi drar til Nordbysenteret på shopping nå, sammen med drøssevis av andre landsmenn, på jakt etter billig kjøtt, tobakk og løsgodis fra Godisfabriken til 7.90 pr. hekto. Og de fleste av oss som bedriver litt harryhandel i ny og ne, vet at det også har lett for å følge med et brett eller to med cola-bokser eller andre drikkevarer hjem.
Sånt blir det fryktelig fort veldig mange tomme bokser av, og alle som har prøvd vil vite at norske panteautomater spytter svenskeboksene ut igjen med dødsforakt. Derfor ender de ofte i søpla. Dermed blir det brått veldig mye søppel, så i dag tenkte jeg at jeg skulle slå et slag for et nytt og bedre liv for tomme drikkebokser. De kan nemlig forvandles til nye, kule greier!
Lyslykter
Disse lyktene gir ikke så veldig mye lys, men de tar seg utrolig godt ut i mørket og er fine å bruke både ute og inne.
Slik gjør du:
Begynn med å matte ned overflaten på boksen med sandpapir,slik at malingen får bedre feste. Skjær toppen av den tett inntil kanten på innsiden øverst. Gi den det første strøket med maling før du tegner opp mønsteret du vil ha, så er det enklere å se hvordan det blir. Bruk en tegnestift eller nål for å lage hullmønster.
For å unngå at boksen trykkes sammen når du stikker i den, er det lurt å stappe den full, f.eks. med et kjøkkenhåndkle før du begynner. Mal deretter et par strøk til og dekorer ev. med noen innslag av andre farger. Her har jeg brukt utklipp fra servietter til detaljene.
Til slutt stikker du et hull på hver side av boksen øverst sånn at du kan feste hanken. Denne er laget av en bit ståltråd som er tredd gjennom hullene og krøllet i endene for å holde seg på plass.
Fordi boksen buer innover på undersiden, er det smart å fylle litt sand e.l. i bunnen sånn at lyset blir stående rett.
Lag en fiskestim
Med noen tomme drikkebokser, sytråd og et smalt armbånd av metall er du garantert fiskelykke!
Slik gjør du:
Start med å kutte toppen og bunnen av 3-4 bokser og klipp dem deretter opp i siden slik at du sitter igjen med flate metallstykker. Puss bort fargen på yttersiden med sandpapir og tegn opp og klipp ut enkle, små fisker.
Det er ikke så nøye med antallet, men de er morsomme å lage og det er bare fint med mange!
Bruk f.eks. en strikkepinne og en tegnestift og dekorer dem i forskjellige mønster.
Lag et oppheng av ståltråd rundt armbåndet , så det kan henges opp før du fester fiskene til det, så sparer du deg selv for mye virvar.
Tre en sytråd gjennom et hull øverst på ryggen på hver av fiskene og bind dem rundt ringen i ulik høyde.
Krans av drikkebokser
Hvis du trenger litt veggpynt, kan du jo f.eks. bruke noen gamle brusbokser og lage deg en søt, liten krans.
Slik gjør du:
Begynn med å klippe ut og pusse 3-4 metallstykker på samme måte som til fiskene og klipp ut 28-30 passe store blader av metallet. Hvis du har en taggete saks er dette fint å bruke her, men det er ikke nødvendig.
Nervene i bladene ripes inn med en strikkepinne e.l.
Form en ring, ca. 15 cm. i diameter, ved å vikle 5-6 runder ståltråd løst sammen.
Bladene limes deretter fast til kransen. Jeg har brukt et tokomponent-lim til dette for å få godt feste.
Når limet har tørket kan bladene bøyes forsiktig sånn som du vil ha dem. Den siste finishen legges ved å surre på noen fine perler med tynn ståltråd. Jeg har brukt noen fra et gammelt kjede jeg hadde liggende å slenge. Perlene er først bundet sammen i små klaser og deretter festet rundt kransen.
Ha en strålende fin helg, med eller uten harrytur, og tusen takk for at du leser!
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.