Gaver Arkiver - Side 2 av 2

17. juli 2018

Pressede blomster – de vakreste små sommerskattene

pressede blomster

Selv om det heldigvis virker fryktelig fjernt akkurat nå, så vet vi at det kommer til å skje,- det BLIR vinter igjen! Det BLIR kølsvarte morgener med panser-is på frontruta, det blir skyhøye strømregninger fra el-verket, det blir sludd, slaps, sørpe og kald nordavind! Og DA,- akkurat da, når en sitter stucked midt i vinterkulda – da kommer det til å være skikkelig hyggelig å ha tatt vare på en bit av sommeren 2018 – selv om den skulle vise seg å bli kritisk tørr og langt mer brunsvidd enn vi noengang hadde trodd var mulig den gangen i april da vi fortsatt gikk rundt i dunjakke og lurte på om den i det hele tatt kom til å dukke opp noengang. Hvem hadde noensinne drømt om at det kunne bli for mye sommer her i landet lissom…? Uansett,- når kong vinter atter en gang tar nakketak på oss en eller annen gang i overskuelig fremtid, da blir det garantert koselig å ha noen fine sommerminner i blomsterform å kose seg med. Og det er nå vi må sikre oss dem. Før høsten kommer – eller rubbel og bit tørker inn.
Så hvorfor ikke gå ut og plukke noen blomster og legge i press sånn at du får med deg noen av sommerens små herligheter inn i mørketia?

Det er lissom noe sånn koselig, gammeldags, nostalgisk-aktig med pressede blomster, og i sommer har jeg gjenoppfrisket gamle kunster fra barneskoletiden, den gangen vi holdt på med herbarium. Jeg må nok ha drevet i relativt stor stil den gangen og presset blomster for harde livet hele sommeren igjennom, for bestefar lagde en spesialdesignet blomsterpresse til meg av en gammel syltepresse. Den skulle jeg forresten ha likt å hatt fortsatt.. Først var det om å gjøre å dandere alle kronblader, stilker og bladverk penest mulig mellom gamle aviser og deretter skynde seg å skru sammen hele sulamitten før de rakk å skifte stilling. Etterpå var det bare å smøre seg med tålmodighet til de var tørre og kunne limes inn og beskrives med navn og familie. Det var alltid like spennende å se hvordan det ferdige resultatet var blitt når jeg åpnet pressa, og sånn er det egentlig fortsatt.
Nå – akkurat som dengang da er det noen av blomstene som mister fargen under tørkeprosessen og andre mesteparten av kronbladene, men det er alltid noen som blir skikkelig bra også, og selv om fargen på enkelte falmer litt, så kan de være flotte likevel.
Det fine er at det ikke trengs noe spesielt utstyr for å presse blomster. Du kan gjerne bare putte dem inn mellom sidene i en bok, eller mellom noen ark med avispapir, men du bør legge noe tungt oppå. Hvis du fortsatt har et 30 binds leksikon fra før Wikipedia-tiden, så kommer det brått til nytte igjen – i hvert fall deler av det.
Tørkeprosessen tar en uke eller to, alt etter hva slags blomster du har valgt. Du kan med fordel bytte ut papiret underveis, siden det suger til seg en del fuktighet.
Når blomstene er tørre begynner moroa, – nå kan de brukes til å lage fine bilder, kort eller andre ting av!

pressede blomster

Smørblomster, eller soleie som de vel egentlig heter, er kanskje noen av de blomstene som er aller enklest å få et godt resultat med, og de beholder fargen helt suverent!

pressede smørblomster — Hvis ikke dette kommer til å lyse opp i vintermørket så vet ikke jeg…

Fioler fra hagen egner seg også kjempegodt til pressing og de tar seg flott ut sammen med markblomster.

pressede blomster

Papir fra gamle bøker og pressede blomster kler hverandre veldig godt,- kanskje fordi det er noe skjørt og sprøtt over begge deler.

pressede blomster

Disse blomstene har jeg «funnet» i hagen til mamma og pappa og papiret stammer fra et av vårens mange loppis-funn. Mammas blomsterbed er gull verdt når en trenger noen pene blomster og loppemarkeder når en ikke har hjerte til å klippe ut sidene i eget eldgammelt arvegods, men derimot ikke har noen skrupler når det kommer til å ofre en side av Schillers samlede verker på tysk fra 1895, som jeg betalte en femmer for og bare kjøpte fordi den var litt fin å se på, men aldri har tenkt å lese og derfor heller ikke noen gang vil merke at det mangler en side i.

Eldgammelt arvegods. Sjekk den hånsskrifta a….

pressede blomster

Rammene som er brukt til bildene er forøvrig noen gamle, mørke trerammer jeg hadde liggende, og som jeg har gitt noen strøk med hvit maling.

Hjemmelagde kort
er alltid koselig å både få og gi bort, og dessuten er det alltid kjekt å ha noen på lur i tilfelle det skulle brådukke opp en bursdag e.l. Disse er lagd av et litt tykt tegnepapir, vanlig mellomleggspapir og pressede blomster.

kort med pressede blomster

Slik gjør du:
Brett et papirark dobbelt og klipp ut kortet i den størrelsen du vil ha det. De jeg har lagd er 12,5 ganger 16 cm. Skjær eller klipp ut et «vindu» på den ene siden og lim mellomleggspapiret over dette fra baksiden. Klipp ut ytterligere et enkelt papirstykke med samme størrelse som kortet. Dette fester du blomstene på, og deretter limes det også fast på innsiden av forsiden. Du kan selvsagt gjerne droppe mellomleggspapiret, men i tillegg til at det gir en fin effekt, er blomstene også godt beskyttet bak det.

Og med dette ønsker jeg en superfin sommerkveld til absolutt alle, nyt livet og alt som nytes kan!

13. juli 2018

Fotkrem for glade sommerføtter og italienske affærer

Roma

For en del år siden befant jeg meg i Roma sammen med den nest yngste datteren min, Marte. En kveld da vi ruslet gjennom en liten park langs Tiber’n med kurs mot Peterskirken, dukket han plutselig opp fra ingensteder,- en litt tykkfallen framtoning med godt påbegynt hentesveis og en helt klar interesse for å stifte nye bekjentskaper.
Sett med kresne kvinneøyne var han vel så fjernt fra idealbildet på den italienske drømmemannen som det var mulig å komme,- du vet han høye og mørke i Armani-dress, men han hadde snille øyne bak de stålinnfattede brillene og så ikke ut til å ha planer om hverken ran eller voldtekt. Derimot ville han så fryktelig gjerne få lov til å massere føttene mine.
Alle som noen gang har travet rundt i sko uten ventilasjon en hel dag i sommer-Roma vil vite to ting:
For det første,- i samme øyeblikk som du tar av deg disse skoene vil du frigi avgasser som setter en real støkk i ozonlaget og som kan slå knock out på selv den mest hardbarkede gladiator.
For det andre,- du har nettopp fått et tilbud du ikke kan si nei til.
Han ble advart, uten at han tok det til følge, og det vibrerte ikke engang ørlite grann i neseborene hans da jeg lot skoene falle.

Når datteren din viser seg å være den fødte paparazzifotograf…

Så før jeg visste ordet av det så satt jeg plutselig der da, med de illeluktende bena mine i fanget på en vilt fremmed mann og en fnisende tenåringsdatter vakende i bakgrunnen, mens jeg lurte på hva jeg egentlig hadde rotet meg borti. Jeg tenkte et øyeblikk at han sikkert var en sånn fyr som fikk tenning av kvinneføtter, men med tanke på hvor undersåttene mine befant seg på det tidspunktet, burde jeg garantert ha merket det hvis så var tilfelle. Det vibrerte absolutt ingen steder på denne karen. Han virket rett og slett bare genuint interessert i fotmassasje og pratet i vei med glødende iver om hvor bra det var for føttene å gå barbeint på de små, runde brosteinene som fins mange steder i Romas gater,- de som jeg senere i livet har funnet ut at er drepen for høye hæler. Vi snakket litt om Norge og Italia også, men det var helt tydelig føtter som var favorittemnet hans, og under hele samtalen klemte og knadde han og gjorde underverker med slitne bein. Da han omsider anså jobben for avsluttet, kunngjorde han at han skulle vise oss hvor vi kunne spise god, italiensk mat for en billig penge og ledet an bortover gata mens han passet nøye på at jeg fulgte rådet hans om romersk brosteinmassasje. Jeg var veldig bevisst på at det ikke var noen andre som gikk barbeinte i Roma den kvelden, men jeg syntes at jeg skyldte ham såpass… Dessuten var jeg på det tidspunktet begynt å bli langt mer bekymret for hvordan i all verden vi skulle bli kvitt ham igjen. Men da vi hadde krysset elva stoppet han, forklarte hvor vi skulle gå, tok pent farvel og forsvant tilbake over broen. For alt vi vet inn i skyggene i parken igjen, på jakt etter mer tåfis.
Straks han var ute av syne kippet jeg på meg skoene, så satte vi kursen mot stedet han hadde pekt ut og spiste den beste carbonaraen vi noengang har smakt på et vaklevorent lite bord på et gatehjørne mens vi lo og lo…
Omtrent 17 år etterpå ler vi enda, og lurer fortsatt på hva som egentlig var greia.
En ting er i hvert fall sikkert,- en sjelden gang imellom KAN det faktisk komme noe godt ut av det hvis en sier ja takk når fremmede menn rasler med sukkertøyposen sin…

Lag din egen fotkrem med bare fire ingredienser

Han hadde rett i en ting, denne massasjeglade italieneren vår,- det er viktig å stelle pent med tottlottene sine! Og selv om jeg til dags dato vegrer meg mot å loffe barbeint rundt i Roma, så gjør jeg det gladelig hele sommerhalvåret på hjemmebane. For det er viktig å ha jording og bakkekontakt når en er gammal indianer, meeeen – det gir ikke akkurat silkeføtter. Derfor kan en god fotkrem være gull verdt. Denne lager du selv av helt naturlige, gjerne økologiske ingredienser, og den vil holde deg gående på myke pusepoter hele sommeren igjennom.

Den er rask å mikse sammen og ingrediensene du trenger finner du bl.a. i helsekostbutikker og i dagligvareforretninger.

Dette trenger du:

0,5 dl. sheabutter/sheasmør
0,5 dl. kokosolje
2 ss. olivenolje
15 dråper peppermynteolje

fotkrem-ingredienser — Sheabutter, kokosolje, olivenolje og peppermynteolje for fine føtter.

Og slik gjør du:

Smelt sheabutter og kokosolje i vannbad og tilsett olivenolje. La blandingen avkjøles og ha i peppermynteolje. Bland godt, fyll i en krukke og sett kjølig. Når den er kald vil den stivne og er klar til bruk.

fotkrem, hjemmelaget — Hjemmelaget fotkrem

Fordi kremen nødvendigvis blir ganske fet kan det være lurt å ikke vandre for mye rundt i huset med nysmurte ben, men heller ta smørejobben og dra på et par sokker før du legger deg om kvelden. Snakker av erfaring…

Strålende fin fredagskveld til alle, og noen ekstra gode tanker til en person spesielt!

24. mai 2018

Brødposer av lin og «Iveranna’s Secret»

brødpose av lin

Da var tiden inne for å sette saksa i den fine linduken jeg kjøpte på loppis for noen uker siden og gjøre den om til noe nytt. Jeg har ikke bruk for flere duker, derfor har jeg benyttet noe av den til å lage brødposer i stedet.
Det er noe helt eget ved lin syns jeg. Det har vært dyrket og brukt av mennesker i over ti tusen år, og har dermed et solid sus av tradisjon over seg. Det er naturlig, vakkert, slitesterkt – og selv om det blir ganske fort skrukkete, så blir det det lissom på en slags sånn litt eksklusiv måte.

lin

Bunadskjorter, Drømmeprinzens fineste sommerbukse og duker som man av og til kan finne på loppis er laget av lin. Og mange av de tingene som befant seg i den store kista på kottet vårt i «gamledager». Av en eller annen grunn får linstoff meg alltid til å tenke på utstyrskista til tante Iveranna. Hvilket igjen får meg til å huske de forbaskede underbuksene hennes…

Tante Iveranna var ikke tanten vår i det hele tatt, men pappa sin, og selve prototypen på en gammel frøken.
Siden hun døde da jeg var åtte, er minnene mine om henne egentlig ganske vage. Via en samtale mellom voksne som jeg antagelig ikke skulle ha overhørt, hadde jeg snappet opp at hun ikke var særlig glad i unger, så jeg prøvde stort sett å holde meg på avstand fra henne. Jeg klarer ikke å mane fram noe annet bilde i hodet mitt av henne enn et minne om en gammel dame som alltid satt i stolen sin på samme sted, som en litt skyggefull del av interiøret, mens hun fulgte med på oss og mislikte unger for harde livet. Jeg kan ikke huske hun sa mer enn en setning til meg så lenge hun levde, og det var en gang hun spurte meg hvordan det gikk på skolen.
Da tante Iveranna døde, slett ikke på noe spesielt gunstig tidspunkt, viste det seg at hun etterlot alt sitt jordiske gods og gull til pappa. Hvor mye gods og gull det var snakk om vet jeg ikke, jeg husker bare innholdet i den store kisten.
For en innbarket gammel frøken var det egentlig sørgelig bortkastet for egen del, å ha bygget seg opp en så innholdsrik utstyrskiste full av bare ubrukte bruksting som det tante Iveranna hadde gjort i løpet av et langt liv. Å samle utstyr til framtidig ekteskap og egen husholdning – det var sånt man holdt på med før man giftet seg i gamle dager, men siden tante Iveranna aldri kom så langt som til hverken mannfolk eller giftemål må hun bare ha fortsatt å samle i all evighet. I tillegg til vakkert broderte duker og andre ting, besto samlingen hennes altså av en svær kiste fylt med nok sengetøy, linservietter og kjøkkenhåndklær til å utstyre et helt lite hotell.
Denne ble stablet inn bakerst på kottet vårt, og der sto den som en bauta over tante Iverannas tapte drøm om en gedigen husholdning og holdt familien selvforsynt i all framtid med lakner, broderte putetrekk og kjøkkenhåndklær i fineste linkvalitet.

The best of tante Iverannas skattekiste..

Alt dette var både vel og bra, men med på lasset fulgte beklageligvis også en solid bunke med underbukser. Om tante Iverannas underbukser er det en ting å si,- de var tusen lysår unna alt vi forbinder med snasent undertøy. Det eneste positive med dem var at de i det minste så nye og ubrukte ut. De var laget av griserosa bomullsstoff, omtrent sånn som brukes i collegegensere, tykt, varmt og med flosset innside. De var store og romslige og hadde en rekkevidde fra godt over livet til midt nedpå lårene, der de endte i en strikk som rynket alt stoffet sammen rundt hvert bein. I tillegg hadde de et ekstra stykke av samme stoff innfelt i skrittet, sånn at du fikk følelsen av å bli sendt lukt tilbake til bleiestadiet i det øyeblikket du trakk dem over hoftene.
Denne tvilsomme delen av arvegodset til pappa var på ingen måte beregnet til noe som helst annet enn å beskytte et relativt stort areal av en gammel frøkens understell mot selv den kaldeste nordatrekk, og de burde helt klart ha fått lov til å gå i graven sammen med sin eierinne i all stillhet, eller å ha gjenoppstått som pussefiller. I stedet parkerte den vanligvis så tidsriktige moren vår all kulheten sin i hvilemodus og formelig pepret oss med favoritt-mammaord som PRAKTISK, FORNUFTIG og GODEOGVARME! Snille jenter uten tilstrekkelig med slagkraftige motargumenter og opprørsevne endte dermed opp som særdeles uheldige ofre for feilslått moderlig omtanke og tante Iverannas monsterunderbukser, i full visshet om at det aldri mer ville bli foretatt innkjøp av normale jentetruser i heimen før disse var blitt slitt sønder og sammen. Og sånt tar tid. Det tar så fryktelig lang tid…
En ting var å bruke dem i dagliglivet, selv om de var både klumpete og uformelige og la seg som tykke valker inni crimpline- og terylenebuksene våre. En helt annen ting var ydmykelsen ved å måtte vise seg med dem i all offentlighet. Og slikt skjedde fra tid til annen. Gymtimene på skolen gikk relativt greit,- man lærte seg fort til å være lynkjapp med klesskiftene. Men når det var legeundersøkelser – da var det kjørt! Da måtte alle jentene kle av seg alt unntatt trusa og vente i samlet flokk på å bli sendt inn til doktor Bull i tur og orden for kontroll av alle funksjoner. Blottlagt, ydmyket og rødmende av skam sto man der midt i flokken av helt normalt betrusede klassevenninner ikledd tante Iverannas underbukse-nikkers, som en manisk prøvde å justere ved diskret å skyve noe av overskudds-stoffet oppover lårene og nedover fra livet for å trykke den litt sammen og gi den et mer minimalistisk utseende. Det funka selvsagt ikke,- det er ikke mulig å få så mye tykt stoff til å forsvinne i løse luften.
Det må ha vært snille jenter i klassen min,- det var aldri noen som ertet eller lo, og dersom noen fniste litt i smug så så jeg det aldri. Men jeg tror det var sånn med ungene på den tiden, de fleste av oss risikerte på et eller annet tidspunkt å bli utsatt for pinlige mamma-innfall og viste at sånt rådde man ikke med. Og i neste omgang kunne det være en selv som ble offer for uheldig arvegods eller feilslåtte motepåfunn, derfor var det greit å ligge litt lavt i terrenget.
Det ble en utrolig møysommelig og langvarig prosess å få jobbet seg ned til bunnen av den rosa bunken, men selv om ydmykelsene sto i kø underveis er en ting hevet over enhver tvil,- Alle som i løpet av barndommen måtte lide seg gjennom vinter og votter i tante Iverannas undertøyskolleksjon kom styrket ut av det uten så mye som en eneste liten blærekatarr underveis, og vet bedre enn noen andre å sette pris på magien i en snerten liten blondetruse!

——————-

Tilbake til nåtiden:

Når man har en relativt stor linduk og en nøye uttenkt plan for hva deler av den skal brukes til, men ingen symaskin,- da er det superfint å også ha en mamma som er en racer til å sy! Dermed var det faktisk bare å klippe ut noen passende stoffbiter, ekspedere dem videre og få dem tilbake et par dager senere – fiks ferdige! Tusen takk for kjempefine brødposer mamma GS, – de ble akkurat sånn som jeg så dem for meg!
Hvis du har lyst til å sy din egen pose, så trenger du et rektangulært stoffstykke på sånn ca. 30×100 cm. Det kommer selvsagt litt an på hvor store brød du har. Dette brettes dobbelt og syes sammen i sidene. Øverst syes det en løpegang til å tre en snor gjennom. Sånn veldig enkelt forklart…

Tre gode grunner til å bruke brødposer av lin:

I brødposer av lin,- eller bomull for den saks skyld, vil brødet holde seg sprøtt og godt lenger. Plastposer gjør at skorpen blir fortere myk fordi all fuktigheten blir stengt inne sammen med brødet.

Det er altfor mye plast på jorda. Brødposer av stoff er miljøvennlige og plastbesparende.

Brødposer av lin har utseendet med seg. Det samme kan neppe sies om plastposer.

brødpose i lin

Tre brødposer ble det av loppeduken i første omgang, og med litt ekstra pynt på er de nå fiks ferdige og klare til bruk.

broderi

Til den første har jeg funnet en bit av et fint, gammelt broderi, som jeg fikk mamma til å sy på posen, – mest til pynt, og kanskje også som en slags liten gest til tante Iveranna nå som jeg ikke er et mislikt barn lenger,- fordi hun – helt uten å vite det, har lært meg å sette pris på lintøy og vakre broderier, … og fordi hun tross alt holdt rompa mi varm gjennom altfor store deler av barndommen…

brødpose i lin

Den andre har fått en enkel «brødtekst» ved hjelp av bokstavsjablonger og vannfast markeringstusj.

brødpose i lin

Det har den tredje fått også. Den skal Drømmeprinzen få. Det er gutten sin som liker brød med sprø svor, så den kommer han sikkert til å bli skikkelig glad for!

brødpose i lin

Det ene fører det andre med seg, så det har blitt mye baking av demo-brød denne uka. Man presenterer jo for skams skyld ikke splitter nye brødposer med en stusselig First Price-kneip stikkende ut av dem lissom… Utfordringen ble å ikke spise opp alt før bildene var i boks,- nystekt brødstoff vet du – ille godt!

Strålende fin sommerkveld til dere alle,- nyt sola, varmen og livet generelt!

20. april 2018

Strips kan brukes til mangt og mye

biler — Bilparken er klar for tørr asfalt og en laaang sommer!

Nå begynner det sannelig å bli skikkelig levelig ute – og det er både superherlig og velfortjent syns jeg! Fuglene kvitrer i tretoppene, bilen har fått sommerdekkene på og vintermøkka av og vårblomstene spretter opp rundt husveggene i en forbausende fart,- jadda,- nå går det rette veien!
For en stund siden var jeg på raid i hagen til mamma og pappa og tok med meg noen fine greiner av lønn som jeg har satt i vann. Etter at de har stått i stua en 5-6 dager har jeg nå fått lønn for strevet, bokstavelig talt. Lønneblomster har den fineste vårfargen jeg kan tenke meg!

Jeg har laget et fat av blomster også,- ekte plasticfantastic-blomster! Det er praktisk til utebruk nå som det etterhvert går an å nyte livet i solveggen igjen, og selv om det kanskje ser både spinkelt og skjørt ut, så er det skikkelig solid og tåler en trøkk. Det kan produkttester Alvin skrive under på, etter å ha røsket og dratt i det, tråkket, hoppet, tygd på og slengt det veggimellom utallige ganger. Alvin er 1 år og liker ikke at ting står på bordet.

fat av strips

Noe av det morsomste som fins er å bruke ting til noe helt annet enn det de egentlig er ment for, og å lage noe helt nytt av et produkt som i utgangspunktet ikke er særlig spennende. Strips er en sånn ting. Ja, så sant du ikke har en unge i huset da, som på død og liv må surre en av disse rundt fingeren og stramme til. Hardt. Skikkelig hardt! Da kan de for så vidt bringe litt spenning inn i hverdagen likevel… For de er seige som bikkjeskinn, sitter som et skudd og er vriene å klippe over når du ikke får lirket så mye som en mm. av tuppen på saksa under. Og presisjonskirurgi med tapetkniv på stripsen rundt fingeren til et lettere hysterisk pikebarn som akkurat har lært dennes geniale egenskaper å kjenne på den harde måten,- det er slett ikke noe å kimse av! Men det er sånn unger lærer og det er sånn strips virker. Disse plaststrimlene er supersolide og laget for å holde ting på plass,- kabler, kjeltringer og you name it… Når du fester dem sammen holder de hverandre på plass også, derfor trenger du bare en eneste ingrediens for å kunne lage et kult og faktisk overraskende vakkert fat til frukt, boller, brød eller andre ting,- du trenger strips!

fat av strips

Strips finnes i ulike farger og størrelser og du finner det bl.a. i dingsebutikker som Clas Ohlson og på Biltema. Til dette fatet har jeg brukt vanlige hvite med en lengde på 25 cm. Du kan fint bruke noen som er kortere, men det er alltid greit å ha litt slingringsmonn.

Slik gjør du:
Begynn med å lage 6 like, ganske store løkker og 6 litt mindre. Legg de små inni de store og fest dem sammen med hverandre med en strips rundt på hver side, sånn at du ender opp med en blomsterform. Dette blir bunnen på fatet. Klipp av alle løse ender etterhvert, så blir prosjektet lettere å jobbe med. Fortsett med å lage ytterlig 6 tilsvarende blomster. Alle blomstene stripses fast til «bunnen» og festes også i hverandre sånn at alt henger godt sammen.

Til slutt lager du 12 løkker som settes sammen to og to og festes i skillet mellom hver blomst i ytterkant.

strips

fat av strips

Da tenker jeg vi sier at det er hælja! Yr lover stor sol i morgen,- håper værgudene har fått det med seg også! Uansett,- kos deg med våren og ha en superfin helg!

9. februar 2018

Litt sludder og pølsevev om geitekofter og andre mesterverk

En gang i tiden, i de glade søttiåra, gikk jeg Tegning, form og farge på Mysen. Heggen videregående skole het skolen offisielt den gangen, men alle kalte det bare for «husfliden». Vi var unge og livsglade, gikk i slengbukser og gensere av uutslitelige, interessante syntetiske materialer og hadde stygge frisyrer som til enhver tid risikerte å bli ytterligere forverret grunnet eksperimentering med hjemmepermanenter eller gratis skamklipp av ufaglærte venninner og velmenende mødre. Ambisjonsnivået når det gjaldt skolearbeid tok vel ikke nattesøvnen fra så mange av oss. Vi hadde mer fokus på de viktige tingene i livet,- som gutter, venner, fest og moro enn på utdanning, men med ungdommelig pågangsmot klarte vi uten nevneverdige problemer å kombinere litt arbeid med mange fornøyelser på en utmerket måte.
Det var fine år!
Vi dro på skoleturer til Høstutstillingen og lot som om vi forsto oss på kunst, men siden mye av kunsten på Høstutstillingen ikke var forståelig for noen, spesialiserte vi oss raskt på Kunsten å gjøre maksimalt ut av en fridag i Tigerstaden i stedet.

Vi tegnet skisser og malte bilder, lærte om komplimentærfarger og primærfarger og satte farge på egen skolehverdag ved å lage kosekrok bakerst i klasserommet med en gammel sofa og en kokeplate, slik at vi hadde tilgang til varme drikker når vi måtte ønske. En dag fant et lyst hode ut at vi kunne bruke denne kokeplaten til å koke suppe på også, men det fikk en brå slutt da det kom inn klager fra toppetasjen om at hele skolen luktet mat og at lukten forstyrret konsentrasjonen til de øvrige elevene. Vi på vår side syntes det luktet misunnelse lang vei…
Jeg solgte forøvrig mitt første kunstverk på den tiden. Det gikk under hammeren på skolebussen mellom Mysen og Degernes og fikk ny eier for den nette sum av 30 kr. Der og da følte jeg at jeg var på vei mot noe stort, men det skulle vise seg at det var både starten og slutten på min handel med oljemalerier, og at jeg bare var på vei hjem til Degernes…

Vi kastet bort mange timer med god ungdomstid på tvangsbrodering av et velassortert utvalg med pene små sting på prøvelapper som bare skulle stiftes inn i en perm sammen med ulldotter fra ulike saueraser og annet rufs, og aldri mer komme fram i lyset. Jeg mener den dag i dag at brodering av prøvelapper er en forbasket uting.

Hadde vel neppe gitt noe pluss i boka fra Frk. Spydevold denne her…

Innimellom studier av popstjerner og filmhelter i Det Nye, leste vi kunsthistorie, og vi tilegnet oss dermed innsikt i en lett miks av ymse stilarter,- som rokokko, rock, barokk og pop.

Vi sydde tidkrevende veggtepper og sengetepper i lappeteknikk, som beklageligvis aldri skulle komme til å pryde et eneste fremtidig hjem slik som planlagt, fordi oransje og brunt viste seg å ha gått kraftig av moten og blitt erstattet av sarte pastellfarger før vi kom så langt som til egen husholdning en eller annen gang utover i åttiåra.

Og vi lærte å veve.
Du gikk ikke på husfliden uten å lære å veve. Det lå en aura av tunge tradisjoner og bunnsolid kunsthåndverk rundt vevstolene på Heggen Videregående. Vev var lissom selve skolens grunnpilar,- det var det mest husflidske av alt. Du tulla ikke med vev!
Men morsomt var det!
Jeg har fortsatt en suvernir fra glansdagene mine ved vevstolen på husfliden,- en slags merkelig, uformelig jakke som kaltes geitekofte.

Dette er et plagg jeg aldri noensinne hverken har sett eller hørt om siden. Ikke engang Google vet hva en geitekofte er. Jeg tror jeg bare brukte den en gang, for jeg syntes ikke engang den var fin da den var ny, men den har fulgt meg gjennom livet og ligger i en eske på kottet sammen med konfirmasjonskjolen min, i påvente av at den skal bli retro-kul. Hver gang jeg har sett den, har jeg tenkt at det kommer aldri til å skje, men nå for tiden er det ingenting som forundrer meg lenger, så man skal aldri si aldri.. Uansett blir jeg alltid litt glad for at den ikke er oransje og brun..

Ugh! Let’s make geitekofta great again! Når du har vært spysjuk i to dager, ser deg selv i selfieversjon og innser at det er en dårlig ide å ha med hue ditt på bildet …

Et eller annet sted på veien har mye matnyttig kunnskap om vevstolen og alle dens muligheter gått fullstendig i glemmeboken, og der vil den sannsynligvis hvile trygt til evig tid sammen med noen av stingene på prøvelappene og diverse annen dårlig vedlikeholdt skolelærdom. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke fortsatt syns det er morsomt å veve. Jeg syns bare det er morsomt å gjøre det på min egen måte,- jeg liker å tulle med det!
Og det er det som er så herlig med veving,- kan du få spent opp noen tråder, så kan du bare tulle ivei akkurat så mye du vil. Så finn fram posen med restegarn, hiv deg med og lag noen små kunstverk til ledig veggplass! Du trenger ikke avansert utstyr for å lage noe fint, og du kan lage din egen vev veldig enkelt av en gammel bilderamme og noen småspiker.

Denne egner seg superfint til å veve små veggtepper o.l. på.

For å skape liv i det du vever, er det fint å bruke garn med forskjellig tykkelse og struktur. Putt gjerne inn andre elementer også, som blonder, filler, lisser og bånd.

Hvis du fortsatt syns det ser litt tamt ut er det ingenting i veien for å brodere på litt mønster etterpå, eller å sy på noen perler eller annet stæsh.

Det nærmeste jeg kommer å lage en rosablogg

Flere ideer til ting du kan veve:

De ripete gamle cd’ene som synger på siste verset kan fortsatt skape glede i ny form,- f.eks. som morsomme, små drømmefangere til å henge på veggen.

Anne Maren, som elsker musikk, har fått sin egen drømmefanger, laget av noen av alle de ødelagte mobilladerne og øreproppene hun strør om seg med

Restegarn, perler, tynne ledninger, snorer eller skolisser,- bruk det du har og vev deg en liten drømmefanger med personlig vri!
Slik gjør du:
Surr 15-17 runder med hyssing rundt en cd. Du kan gjerne ta flere runder, men sørg for å ende opp med et oddetall. Stram godt og fest på baksiden. Start innerst og vev deg utover. Ta en dråpe lim på alle løse ender og dytt dem innunder det du allerede har vevet etterhvert, så er du kvitt dem. Fest en hempe på toppen og noen tråder nederst til slutt og knytt på fine perler, fjær eller noe annet småtteri.

Vev med gråpapir
Dersom du er glad i naturfarger og liker en litt rustikk stil, kan du lage fine, nye potter til plantene dine av gråpapir og tomme hermetikkbokser.
Slik gjør du:
Klipp strimler av gråpapir i ca. 4 cm’s bredde og tvinn disse sammen til «hyssing». Hvis du klipper langsetter rullen kan du lage dem så lange du vil, og slipper så mange skjøter underveis.

Spenn opp 9 tråder med naturfarget hyssing jevnt fordelt rundt kanten av boksen. Disse festes med tape under og inni boksen sånn at de holdes på plass.

Begynn nederst og vev deg oppover. Lim fast løse ender til underlaget etterhvert, og stram godt så du får en tett og fast vev.

Når hele boksen er dekket, klipper du opp hyssingen i bunnen og på toppen så det står igjen ca 1 cm.’s lengde. Disse stumpene skyves inn under papirhyssingen med litt lim på tuppen, slik at du får en pen avslutning og alt låses på plass. Til slutt kan du gi det hele et strøk med klarlakk for å få en mer holdbar overflate.

Tusen takk for at du leser! Ha en herlig helg, og en strålende fin morsdag til alle mammaer!

31. januar 2018

Milde måne,- makrameen er ute på vift igjen!

-Det er en tid for alt, bruker Drømmeprinzen å si. Det var akkurat det han sa den dagen han brått kastet alle orkideene sine ut av huset også. Orkideene til Drømmeprinzen var på ingen måte noen ordinære stueplanter,- de var babyene hans! Han gjødslet og stelte dem med faderlig omsorg og ga dem ukentlige karbad. Han satte til og med opp en bjørkestamme som gikk fra gulv til tak ved vinduet i stua, og hektet dem opp på den i nummerert rekkefølge, slik at de skulle få leve mest mulig sånn som de ville gjort det ute i naturen. Hver enkelt hadde sin faste plass på stammen, og nåde den som lagde rot i rekkene!
Så, plutselig en dag, uten noe som helst forvarsel, var det slutt. -Det er en tid for alt, sa Drømmeprinzen, og på null komma niks hadde han pælma samtlige orkideer på komposthaugen og hogd bjørkestammen opp til peisved. Deretter dro han og kjøpte seg ny sofa, og så falt gudsjelovogtakk alt tilbake i normale former igjen. Og HAN sier det er umulig å forstå seg på DAMER…!?

Ja, det er en tid for alt, men når man har levd noen år vil en av erfaringene en har gjort seg være at ting man trodde man forlengst var ferdig med på et eller annet tidspunkt gjør comeback. Klær, møbler, kjedelige potteplanter og pyntegjenstander vekkes til live igjen på løpende bånd, kalles for «retro» og taes imot med åpne armer av nye generasjoner.

For et barn av sekstitallet kan det av og til være en utfordring å fordøye at alle disse sakene som egentlig var på full fart ut døra allerede før en hadde rukket å stifte eget hjem, har begynt på en ny runde og er trendy igjen som aldri før. Det blir rett og slett en sånn «been there – done that»-greie som det ofte kan være tungt å ta inn over seg.
Makrame er definitivt en av disse tingene. Bare ordet sender meg lukt tilbake til en tid da det meste gikk i oransje og brunt, og gir meg tvilsomme bilder i hodet av støvete beige-brune, frynsete knyttekreasjoner av jutegarn, ispedd en og annen farget treperle, hengende på en bakgrunn av gulnende trepanel rundt om i de tusen søttitallshjem. I peisestuer og oppholdsrom ble de hektet opp, og der fikk de lov å henge og slurpe i seg alskens luftforurensing, omkranset av svarte smijernslysestaker og rosemalte peisblåser, mens de gradvis gikk mer og mer i ett med veggen ettersom årene gikk…

I virkeligheten er makramekunsten langt eldre enn fra søttitallet. Man regner med at den ble utviklet av arabiske håndverkere allerede på 1300-tallet og at den senere ble spredd ut i verden med sjøfolk, som hadde god nytte av de ulike knutene til tauverket på skipene sine.

Jeg har forøvrig et gammelt hefte etter bestemor med makrame-oppskrifter, så jeg regner med at denne kunstformen har hatt flere glansperioder opp gjennom tidene.

Det står ikke noe årstall på det, men ut fra oppskriftene og språket å dømme må det være ganske gammelt, – det er vel lenge siden noen har hatt behov for en muffesnor.

Jeg kan tenke meg at det er med makrame omtrent som med jojo-en,- den dukker opp med jevne mellomrom og har en kort og intens popularitetsperiode, for deretter å gå i dvale noen år igjen.

Nå er altså makrame oppe en tur og vaker igjen, og selv om jeg må innrømme at skepsisen lå på lur da jeg skjønte det, så husket jeg også at det brukte å være morsomt å LAGE det. Ja, åsså er det jo dette med å prøve å henge med i tia da naturligvis… Derfor har jeg, i utgangspunktet mest nysgjerrig, gitt meg i kast med å børste støvet av forlengst glemte knytekunster fra skoletidens håndarbeidssal, bare for å kjenne litt på følelsen. Og jo,- det er faktisk veldig morsomt, og med dagens vri så kan det egentlig bli ganske kult også.

Det fine med makrame er at det kan gjøres veldig avansert, men også helt enkelt og funke bra uansett. Siden jeg aldri var særlig god på det forrige gang det var i skuddet, og det raskt viste seg at det ikke har skjedd noen verdens ting med knuteforståelsen min i løpet av alle disse årene, går jeg for det enkle, som ikke krever all verdens fingerferdighet og tankevirksomhet. Det finnes imidlertid massevis av informative filmer på u-tube for de som har lyst til å ta det et skritt lenger. Det finnes også tråd som er spesielt beregnet til makrame i hobbybutikkene, men til enke småting som dette, går det helt greit med vanlig hyssing også.

Det er definitivt lettest å jobbe med knutene hvis du fester fast arbeidet først, så du får strammet trådene godt. Selv sverger jeg til gaffatape, det ser kanskje ikke så profft ut, men det holder det meste i sjakk.

Hvis du har en fin grein eller kvist, er det supert å bruke som oppheng. Mønsteret mitt har blitt til sånn delvis underveis, men egentlig er det smart å ha en kjøreplan på forhånd, for det er litt matte inne i bildet når det gjelder antall tråder i forhold til knuter osv.

Knutene jeg har brukt:

Den gamle katte-lysestaken fra barndommen ruler fortsatt!

Ha en strålende fin onsdagskveld!

23. januar 2018

Gjenbruk av små vaskekatastrofer

«Det er ikke bare bare å se mørkt på alt. Plutselig får du en lys ide og ødelegger hele greia». (Kjerstin Aune)

Det sies at de fleste ulykker skjer i hjemmet og en del av disse igjen finner utvilsomt sted i vaskemaskinen.
Vi har vel opplevd det de fleste av oss en eller gang i løpet av livet,- at den aller fineste ullgenseren vår, den som vi var skikkelig glad i, forviller seg inn på feil vaskeprogram og kommer ut igjen i hardpakket miniformat. Den (litt) gode nyheten er at selv om genseren er redningsløst fortapt som favorittplagg, så kan den få leve videre som herlige, myke grytekluter! Ja, jeg vet… Men de er morsomme å lage, kjekke å ha …og bedre enn ikke no’!

Til disse trenger du hverken symaskin eller broderikunnskap, alt er sydd sammen med enkle tråklesting.

Til hver gryteklut klipper du ut to like deler (disse er 20 ganger 16 cm), i tillegg til en litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle de tre lagene sammen med det minste stykket i midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting.

La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så blir det lettere å feste løse tråder underveis uten at det blir synlig på utsiden.
Fortsett med å sy mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene, bruk fantasien, kjør på og lag din egen vri!
Til slutt setter du inn en passende hempe og syr sammen den øverste kanten.

19. januar 2018

Et knappehjerte for gode minner

Det er ikke til å unngå at en blir angrepet av noen nostalgiske flashbacks av og til når man bor i kårboligen. Når jeg tenker etter, så må vi vel ha tilbragt nesten like mye tid hos bestemor og bestefar som hjemme hos oss selv i løpet av barndommen, og selv om begge to er borte for lengst, så liker jeg å tro at det henger igjen litt av dem her fortsatt. Som gode vibber i veggene og en slags lun og koselig trygghet. Dette er et hus som er fylt med utallige gode minner.

Det var her vi alltid ble tatt imot med åpne armer av en bestemor med allverdens tid til oss og en bestefar som bestandig hadde et ledig kne til små barnebarn.

Bestemor og storebror før han var blitt særlig stor

Det var her vi til enhver tid kunne få tigget til oss en ekstra middag, selv om mamma hadde gitt bestemor streng beskjed om at vi ikke fikk lov fordi vi skulle spise hjemme. Det var i hvert fall det bestemor sa når hun litt skyldbetynget lesset opp nok en porsjon til oss…
Det var her vi satt som tente lys på krakken under trappa i peisestua og prøvde å ikke fnise når bestemor hadde kvinnemøtene sine, mens vi ventet utålmodig på at de skulle bli ferdige med misjonspratet sitt og komme fram til bevertningen,- for det var den vi var der for. Det var også her besteforeldre og gamle tanter holdt oss på pinebenken i det uendelige med evigvarende julemiddager som inkluderte både VM i sakte-spising og påfølgende oppvask. Og det var her bestefar satt i kurvstolen sin foran ovnen i stua og stappet inn ved hele vinteren, eller på stolen sin ved kjøkkenbordet, hvor han slurpet kaffe fra skåla og lot oss dyppe sukkerbiter i koppen sin.

Kjøkkenstolen til bestefar hadde knallrødt plasttrekk med et svartsvidd hull i, forårsaket av en eksplosjon som fant sted i vedovnen da bestemor kom i skade for å mate den med gamle batterier fra høreapparatet hans. Han hadde nesten ikke hørsel og var umulig å ha hemmeligheter som medførte hvisking sammen med. Bestefar hadde tenner som lå i vinduskarmen når han spiste, og luktet trygt og godt av granskau og snus. Av og til sendte han oss i butikken for å kjøpe «»to blå» (som betydde to blå esker med snus), og hvis han dro dit selv, så ruset han bilmotoren så kraftig før igangkjøring at det hørtes ut som det var en Boing 707 som sto i gårdsplassen og var klar til avgang, og ikke en liten Simca..
Bestefar hadde «safen» sin i bokhylla, i form av et skap med nøkkel, hvor han oppbevarte lommeboka og snusen sin, og det hendte han stakk til oss noen kroner herfra bare fordi han hadde lyst.

Bestemor hadde småkaker i kottet og saft som begynte å smake nesten som vin når det led litt utover vinteren. Hun hadde en sofa som var full av hjemmelagde puter, sydd sammen av glitrende silkelapper, som vi fikk lov å bruke når vi øvde oss på å stå på hodet,- og også ganske ofte av andre gamle damer som sang salmer med skjelvne stemmer og snakket om misjonsarbeidet på Madagaskar. Eller om tilstanden til beboerne på pleiehjemmet i bygda.
Bestemor hadde sin egen påleggpåbrødskiva-politikk som gikk ut på å smøre skikkelig tjukt på, og det samme opplegget gjaldt når hun serverte dramatiske historier om alt mellom himmel og jord, eller satte en frydefull støkk i små barnebarn med skremselspropaganda om skumle ting som satan, fylliker og russere. Hun hadde myke, varme hender og var aldri sinna på oss. Bare på russerne…

Bestemor hadde også en vidunderlig skattekiste i form av en skuff full av gamle knapper.

I årenes løp hadde knappeskuffen til bestemor blitt fylt til randen med all slags herligheter i en salig røre. Her fantes det knapper i alle farger og fasonger, alt fra bittesmå underverker i regnbueskimrende perlemor til enorme svarte beist som må ha stammet fra gamle kåper og vinterfrakker.
For en liten unge var det selve lykken på jord å sitte på gulvet og tre de aller fineste knappene på hyssing, eller å bare rote rundt og kjenne alle sammen renne mellom fingrene som en liten knappefoss, mens bestemor på oppfordring nok engang dro den velkjente historien om et par fordums slektninger som en gang hadde konkurrert om hvem som klarte å svelge den største kåpeknappen…

Selv om jeg av og til har prøvd, og selv om jeg samler på mye, så har jeg forlengst innsett at jeg aldri kommer til å klare å matche knappesamlingen til bestemor. Men jeg har da noen, og fordi jeg er i det super-nostalgiske hjørnet, bruker jeg dem til å lage et hjerte. Et knappehjerte til å henge på veggen i huset til bestemor og bestefar,- to av barndommens kuleste helter!

Slik lager du et knappehjerte:
Fine knapper er som små smykker i seg selv, og her får de vist seg fram i all sin prakt. Jeg har brukt en miks av hvite og helt lyse knapper og tynn, sølvfarget ståltråd. I tillegg har jeg spedd på med noen perler, både for å få det mer fyldig og fordi jeg elsker perler.
Begynn med å forme et hjerte av ganske stiv ståltråd, sånn at det holder fasongen når du jobber med det. Deretter brukes den tynne tråden til å feste knappene med.

Tre ståltråden gjennom begge hullene i knappene og vri den noen ganger rundt på undersiden, så holder de seg bedre på plass når du vikler dem rundt hjertet. Tilslutt lages et lite oppheng på toppen.

Hjertelig takk for at du leser, og fin fredag til alle!

19. desember 2017

Hjemmelaget vaniljesukker,- den aller søteste julegaven!

I dag tenkte jeg å slå et slag for en enkel,hjemmelaget og skikkelig sukkersøt julegave som det skal godt gjøres å ikke like. Jeg snakker pent, lite glass med ekte vaniljesukker!
Selv elsker jeg smaken av vanilje og putter det oppi alt det kan passe i, enten det er med i oppskriften eller ei, og selv om jeg stort sett er godt fornøyd med den velkjente boksen fra Freia, så er det ikke til å komme forbi at det lissom blir mer sus over sakene når det er ekte vanilje og svarte, små prikker involvert.

Først fikser man glasset,- deretter innholdet, og begge deler er lett som en plett! Du kan selvsagt kjøpe splitter nye krukker i butikken og fylle dem, men hvis du har noen brukte småglass med lokk som har overlevd en eventuell juleopprenskning i kjøkkenskapet, så er det en smal sak å oppgradere disse i stedet,- og tanken er jo at hjemmelagde julegaver skal være mest mulig – hjemmelaget..

SLIK LAGER DU ET FINT GLASS:
Det er egentlig ikke selve glasset det er noe i veien med,- bare man får fjernet etikett og limrester ser det sannsynligvis helt greit ut det, men lokket som hører til har ikke alltid utseendet med seg.Det er lett å ordne med en serviett og decoupachelim. Jeg er nesten like glad i decoupache som i vaniljesukker. Det skyldes nok at jeg har brukt utallige timer gjennom mange år på å male detaljrike trefigurer i det lille enkeltmannsforetaket jeg holdt gående helt til en kreativ etterkommer rappet båndsagen min og dermed satte en effektiv og egentlig ganske behagelig stopper for mors etterhvert haltende engasjement for nisseproduksjon. Nå syns jeg det er så innmari deilig å bare kunne lime feiende flotte mønster som andre har laget på alt mulig. Det er forøvrig lurt å grunne lokket med hvit maling først for å få et pent sluttresultat.
Jeg har funnet noen juleservietter i skikkelige «vaniljefarger» i mitt etter hvert ganske rikholdige serviettarkiv, som jeg syns var midt i blinken å bruke her, fordi de kler innholdet i glasset og skaper en helhet.
Klipp til et stykke av servietten som er stort nok til å dekke hele lokket og riv av de to lagene med hvitt papir, sånn at du bare sitter igjen med det ytterste, med motivet på. Plasser det over lokket sånn som du vil ha det og påfør decoupachelim over hele greia med en myk pensel.

Det gjør ikke noe om papiret går litt utenfor kanten, det pusses bare forsiktig vekk med sandpapir når limet har tørket.
Heey,- nå har du et finfint glass som bare venter på å bli fylt med godsaker og havne under juletreet! Eller i eget kjøkkenskap…

DA VAR DET VANILJESUKKERET DA…
Hjemmelaget vaniljesukker er omtrent noe av det enkleste du kan lage og du trenger bare to ingredienser. Det kommer neppe som noen bombe at det er vanilje og sukker, nærmere bestemt 200 g sukker og en vaniljestang.
Kutt vaniljestangen opp i biter og kjør den sammen med sukkeret i en blender til det er finmalt.
Deretter heller du det opp i det pene glasset du har laget og tar deg tid til et skikkelig magadrag og en smaksprøve før du skrur på lokket.

Sett på en merkelapp som forteller hva som er inni og topp det hele med en sløyfe av hyssing eller et fint bånd.