Jeg har en del forskjellige små skatter som jeg har arvet etter bestemor og mormor. Mesteparten av det har kanskje ikke nevneverdig stor verdi sånn i kroner og øre, men affeksjonsverdien derimot – er skyhøy! For hver eneste en av disse tingene har så mange fine minner i seg – om to fantastiske damer som i aller høyeste grad var med på å prege og sette farge på barndommen vår.
Etterhvert som tia har gått, har jeg innsett at jeg muligens har fått med meg noe annet arvegods etter disse to også, som ikke består av håndfaste gjenstander. Jeg tenker på den iboende trangen jeg har til å ta vare på alt mulig, enten det dreier seg om emballasje eller andre ting som kan brukes på nye måter eller bli til noe helt nytt. Her var bestemor og mormor i en klasse for seg, og jo eldre jeg blir, jo mer forståelse har jeg fått for verdien av det de holdt på med når de samlet på alt – fra fjorårets julepapir til flasker og tomme rømmebegre.
Når jeg av og til tar innover meg hvor mye tral jeg egentlig lagrer på, så klarer jeg likevel aldri å bli helt enig med meg selv i om dette bare er en positiv egenskap.
For selv om gjenbruk, ombruk, redesign, resirkulering, oppsirkulering eller hva man nå enn velger å kalle det, er både miljøvennlig, fornuftig og fullstendig politisk korrekt – så er det en kjensgjerning at det hoper seg opp fryktelig mye skrammel og skrot etter hvert. Og alt dette tar en god del plass mens det ligger og venter på å kanskje kunne komme til nytte en vakker dag.
På den annen side har jeg jo alltid et eller annet på lur hvis jeg får lyst til å lage noe.
Og nå har det altså blitt spist noen runder med fiskeboller siden sist, så da var det på’n igjen med hermetikkboks-gjenbruk, om ikke annet så for å få ryddet litt i tomgodset før jul.
Tomme hermetikkbokser er kjempefine å bruke til mye forskjellig, blant annet til å lage lykter av. Og noen flere lyspunkter kan vel de fleste ha bruk for nå i vintermørke, gråvær og evinnelig pissregn. Disse lyktene er fine å henge ute også, og de tar seg spesielt godt ut i mørket.
Det gjør i grunnen jeg også når jeg tenker meg om..
Siden temaet er stjerner, var det det som ble dekoren på lyktene denne gangen, og den er lagd ved hjelp av litt maling, litt papir, litt decoupachelim – og mange hull.
Slik gjør du:
Først av alt er det lurt å bruke en tang til å klemme inn den skarpe kanten øverst på boksen med. Da slipper du å kutte opp fingrene.
Matt ned boksen litt med sandpapir og gi den et strøk eller to med grunning. Tegn opp det mønsteret du vil ha på den, fyll boksen med vann og putt den i fryser’n. Når vannet har frosset kan du banke hull i den med hammer og en passe stor spiker. Isen bidrar til at boksen beholder fasongen mens du lager hullene, i motsatt fall vil den lett bli trykket sammen.
Når alle hullene er på plass, fjernes isen, og etter at du har blitt varm på fingrene igjen kan du fortsette å dekorere boksen sånn som du vil ha den. Til slutt lages en hank av ståltråd hvis du vil henge den opp.
Sånn! Da er det to bokser mindre på «lageret» mitt, men enda litt mer julepynt å finne en plass til.
Superfin kveld til alle! I morra er det fare for sol enkelte steder – heey!
Det er rare tider og nokså lite som er på stell i verden om dagen. Etter at den tilværelsen vi var vant til ble snudd helt på hue, har vi alle støtt på nye utfordringer og alle har et eller annet vi savner, enten det er av stor eller mindre betydning. Felles for de aller, aller fleste av oss er vel at vi ganske enkelt savner den helt vanlige, trygge hverdagen som vi alltid har tatt for gitt. Jeg savner folka mine. Ellers er jeg i grunnen veldig heldig stilt. Mye heldigere enn mange andre. For det første har vi et stort beist av en hage som bare ligger og venter på å få striglet og frisert pelsen etter vinter’n, og vi også har store områder med fantastisk natur rett utenfor døra, milevis med fortsatt utråkka stier og drøssevis av spennende turmål å utforske.
Blåveisen bryr seg ikke filla om at hele verden er på tuppa,- våren skal fram!
Ikke minst har jeg nok av hobbyer å fylle opp alle de rare tomrommene som har oppstått med. Etter en liten vareopptelling viser det seg at jeg har rikelig med fyllmasse også, for selv om jeg kvittet meg med utrolig mye skrammel og skrot som kanskje, muligens en eller annen gang i framtia kunne finne på å bli kjekt å ha den gangen jeg flyttet fra Kårboligen, rekker man fint å få samlet opp ganske mye nytt i samme kategori i løpet av et års tid. Så selv om jeg i verste fall skulle bli sittende her oppe i lia i månedsvis, er jeg trygg på at jeg har et mer enn solid nok beredsskapslager til å skulle komme meg helskinnet gjennom denne krisen. Kort sagt lider jeg i grunnen ingen nød. Det eneste som kanskje kan kile bittelittegranne, sånn på hjemmebane, er at Drømmeprinzen i det siste stadig oftere har begynt å ymte innpå om at det begynner å bli nokså «fullt» her.. Alle som liker å klippe, lime, spikke, sy, pusse, male – eller i det hele tatt å fikle med et eller annet, vet jo at det har lett for bli litt rusk og rask av det mens prosessen står på. Derfor er dette sånne aktiviteter som jeg ellers stort sett har brukt å benytte anledningen til å fylle tia med når Drømmers har vært ute på farten, både for å skåne ham for synet av det kaoset som følger i kjølvannet av ei god økt med skapende virksomhet – og også for å få arbeidsro for min egen del – til å rote i fred. Men nå som all farting glimrer med sitt fravær, sier det seg jo selv at han får alt sammen rett i fleisen 24/7.
Det er med andre ord duket for nokså krevende tider for en gammal offiser som aldri fikk orden, struktur og tellekanter ut av blodet igjen etter at han dimma for siste gang. Og som i den senere tid har pådratt seg hjemmekontor og har en hang til å bli litt sånn lettere småstressa av å vasse rundt med hyssingstumper og papirbiter fulle av tapetklister under sokkene og ymse halvferdige skaperverk strategisk plassert rundt i stua, – midt oppi Teams-møter, mailer og annet forefallende kontorarbeid.
Han har naturligvis min dypeste medfølelse, særlig når han må bedrive avspasering med støvsugeren rundt øra på meg midt i arbeidstiden for å få ro i sjela, men jeg tenker samtidig at det er mye god psykisk helse i kreative gjøremål, og at akkurat nå kan det være mer gull verdt enn et plettfritt hjem. Dessuten er påskeferien over oss, og selv om noen ekstra fridager i den forbindelse kanskje aldri har føltes mindre påkrevd for enkelte, så er det jo i det minste et godt påskudd for å lage litt pynt til huset, ettersom det er duket for tidenes hjemmepåske for hele fedrelandet. Derfor har jeg funnet fram til noen kule prosjekter som kan være verdt å teste ut, enten du er i ferd med å kjede gørra av deg med nasjonal dugnadsjobbing – eller bare trenger et lite avbrekk fra dårlige nyheter og tiltagende brakkesyke.
Lyslykter av ballonger
Lys opp med noen nye lykter!
Man skal ikke kimse av den avstressende effekten det har på kropp og sjel å sitte og lime papirbiter utenpå på en ballong, bit for bit, lag på lag. Det beste av alt er at det blir kjempefine lykter av det etter mange nok biter og lag. Prinsippet er veldig enkelt, og med mindre ballongen sprekker underveis i prosessen, er det umulig å ikke ende opp med et knasende fint sluttresultat. Du trenger egentlig bare en ballong, tapetklister og en rull med Torky. Du kan godt bruke annet papir i stedet, men jeg syns Torky egner seg best fordi dette papiret både er solid og har akkurat passe tykkelse. Siden papir og levende lys en dårlig kombo, kommer du også til å trenge en batteridrevet led-lysslynge for å få lys i lykten når den er ferdig.
Slik gjør du:
Blås opp en ballong og tape den fast opp ned til en kopp e.l. så den holder seg på plass.
Riv opp papirbiter og lim dem utenpå ballongen med tapetlim, til et stykke over kanten på koppen.
Hvis du ikke har tapetlim i huset, kan du bruke trelim som røres ut i en skvett med vann i stedet, – det funker like bra. Du trenger ganske mange lag med papir for at lykten skal bli stødig, og det kan være lurt og la den få stå og tørke litt innimellom sånn underveis i prosessen, for å unngå at ballongen blir for tung og våt. Når du syns det holder med papir, er det bare å parkere hele greia og la det stå til alt er helt tørt. Deretter stikker du hull på ballongen, gir den en hank av ståltråd hvis du ønsker å henge den opp – og det var i grunnen det!
I hvert fall hvis du vil gå for den aller enkleste varianten. Har du derimot lyst til å dra’n litt lenger, kan det også være fint å legge til mønster, struktur eller farger på lykten underveis, så prøv deg gjerne fram med forskjellige effekter.
Garn, f.eks., er fint å bruke til å lage mønster med. Fest det med tapetklister sånn som du vil ha det og dekk det deretter med et par lag papir. Ikke bry deg om at det ser ut som noe fra verdensrommet. Det blir fint når det er ferdig!
Voila!
Du kan også lime på andre elementer, som perler eller annen pynt.
Eller sett påskepreg på den med decoupachelim og en serviett.
Når du bare har lyst til å surre litt…
Hvis du har en bunt med ganske tynn ståltråd og et nøste med ganske tykt ullgarn, da har du faktisk akkurat det som skal til for å surre sammen en påskehare eller to. Spesielt vakre er de kanskje ikke, men om ikke annet så er de ganske unike på sin litt sånn kul-stygge måte og de er morsomme å lage
Slik gjør du: Noen ganger er det i grunnen enklere å lage ting enn å beskrive hvordan det gjøres, og dette er en sånn gang. Egentlig handler det bare om å vikle sammen ståltråd litt sånn på kryss og tvers, men samtidig på en sånn måte at du ender opp med noe som blir seende ut som et slags hare- skjelett som deretter «kles på» med ullgarn.
Noen enkle kjøreregler kan det imidlertid være greit å benytte seg av. Fordi ståltråd ofte har en tendens til å leve litt sitt eget liv, har jeg etter en del prøving og feiling, kommet fram til at det er enklest å slippe å forholde seg til alle kroppsdelene på en gang, men heller lage de ulike delene hver for seg og feste alt i hverandre til slutt.
Ørene lages for seg
Deretter festes de til hodet
Så lages føttene som også festes til hodet
Og så er tiden inne for å gi haren litt «Kjøtt på beina».
For å slippe å bruke unødvendig mye garn, har jeg formet kroppen med papir og tape først og deretter surret garnet utenpå.
I full gang med påkledningen
Og dermed var både herr og fru påkledd og klare for et lite familieportrett
Blå påske for gamle indianere
Jeg liker så godt blåfargen på velbrukte olabukser. Den gir assosiasjoner til himmel og hav, blåskjell og fine sommerdager. Derfor bruker jeg å spare på dem, for selv når de er slitt sønder og sammen, kan de alltids oppsirkuleres til noe nytt. Som f.eks. noen fine fjær å henge opp til påske. Nå har vel ikke fjærprakt av gamle olabukser nødvendigvis noe spesielt påske-preg over seg, men det er ikke så mye ved denne påsken som henger på grep uansett, og liker du bohemestilen, så tenker jeg det må være helt innafor. Dessuten er det veldig praktisk med sånne saker som kan få henge framme året rundt.
Slik gjør du: Klipp ut et rektangulært stykke stoff i den størrelsen du vil ha på fjæren. For å få blå fjær, er det viktig å klippe på tvers av trådretningen. I motsatt fall blir de hvite. Trekk ut alle de langsgående trådene på stoffbiten på hver side, nesten inn til midten, sånn at du bare sitter igjen med en smal stripe stoff.
Deretter fuktes hele greia, formes som en fjær med en kam og legges til tørk. For å få formen til å holde seg bedre, kan det være lurt å tilføre litt tapetlim e.l. når du styler den. Når fjæren er tørr, fester du en tråd øverst, så den kan henges opp. Piff gjerne opp med en treperle også hvis du føler for det og heng dem opp, enten enkeltvis på noen kvister eller samlet på en pinne.
Blomster av eggekartong
Fordi forbruket av egg har en tendens til å øke ganske kraftig i påsken, er det gode muligheter for at du kan bli sittende igjen med en tom eggekartong eller flere. Mens selve eggene visstnok skal være bra for både det ene og det andre, er emballasjen viden kjent i hobbykretser som et glimrende råmateriale, og har du et par eggekartonger til overs, er du bare en kjapp klippe-lime-malejobb unna en søt, liten blomsterkvast som holder seg like fin til langt over påske.
Slik gjør du: Klipp ut små blomster av eggekartongen og mal dem i ønsket farge.
Fordi kartongen er så porøs, funker den nesten som akvarellpapir, derfor er det fint å bruke vannfarger å male med.
La blomstene tørke. Klipp ut en liten sirkel av gult papir og lim denne midt fast midt i blomsten. Tips: En hullmaskin er midt i blinken å bruke til dette! Plukk noen fine kvister og lim blomstene fast til disse med limpistol.
Sånn! Da erklærer jeg årets påskeforberedelser for unnagjort og tenker at jeg kanskje skal prøve å få ryddet litt..
Ta vare på deg selv og andre og ha en riktig fin påske!
Det er sannelig mye man skal lære seg om vin for å kunne brilljere i det gode selskap. Takket være Drømmers, som kan være litt av en gentleman når det faller seg sånn, hender det at jeg av og til er heldig nok til å befinne meg nettopp der, – det vil si på en eller annen fin restaurant med tykke hvite duker på bordene og priser som er enda stivere enn kulingen som brukte å trekke inn gjennom kjøkkenskapene i Kårboligen og treffe meg midt i pannebrasken når jeg tok oppvasken mens vinden herjet som verst på kalde vinterdager… Jeg trives i grunnen godt på sånne steder jeg. De har bestandig god mat der. Den serveres riktignok ganske ofte bare i små, nesten mikroskopiske klatter, men hvis en bare får mange nok klatter innabords så blir man faktisk mett likevel. De har godt drikke der også, og det er de ikke nødvendigvis like sparsommelige på…
Hva slags klatter jeg skal velge å spise, avgjør jeg selv, men vinvalget er langt utenfor mitt herredømme. Dette er en sak mellom Drømmeprinzen og vinkelneren. Sant og si er det heller sjelden at noen tar seg bryet med å spørre om min mening. Med den største selvfølgelighet er det Drømmeprinzen vinkelneren peiler seg inn på når han kommer seilende stille inn fra sidelinja, og han på sin side, tar ansvar med den største selvfølgelighet.
Når disse to vinkyndige herrer møtes, fører det ofte først til en engasjert dialog om opphavsland, sødme og fruktighet – eller noe i den dur’n, og hakk i hæl følger et fastspikret rituale med åpning av flaske, skjenking i glass, litt snurring på glass, lukting på glass – og en liten slurk fra glass – etterfulgt av en kortere eller lengre kunstpause… (Trommevirvel) Og spenningen stiger blant publikum – dvs. vinkelneren og meg, i påvente av at Drømmers skal bli enig med seg selv om hvorvidt de edle dråpene svarer til forventningene eller ikke. Mens vinkelner’n venter spent på å få dommen, venter jeg på at det skal kommes til enighet så jeg kan få mat. Mat er enkelt, det går til det meste. Det gjør forresten vin også det – i min verden. Så selv om jeg en sjelden gang imellom kan få lyst til å rufse opp litt i denne » It’s a mans world» – greia med å minne om at jeg faktisk også er tilstede, er arbeidsfordelingen egentlig helt grei den,- Drømmeprinzen velger og jeg svelger. For jeg vet jo selv at jeg, i motsetning til min bedre halvdel som er vel bevandret i faget, ikke har særlig peiling og at hvis noen hadde spurt meg, så hadde jeg bare bedt kelneren rote fram et eller annet, tatt en slurk av glasset, kjent at det smakte vin og sagt ja takk uansett.
En gang var vi på mat og vinkurs på Grand. Jeg lærte i grunnen ikke stort om vin der heller, men derimot ganske mye om hvordan ni glass på løpende bånd kan forandre en samling totalt fremmede og i utgangspunktet relativt reserverte mennesker som møtes for første gang, til en flokk med joviale og snakkesalige kammerater – bare i løpet av et par timer. Det var en eventyrlig aften! Og det ble tidlig kvelden.
Litt lærdom har jeg da likevel plukket med meg underveis. Sakte, men sikkert har det smøget seg inn små drypp av kunnskap om druetyper, vindistrikter og om hva som passer til hva. Om tunge, lette, søte og tørre. Jeg har snappet opp ting som at Zinfandel er en druetype fra California, at Amarone lages av tørkede druer og at Barolo er en vin fra Piemonte, der de rådende druetypene har kule navn som Sangiovese, Nebbiolo og Barbera. Jeg vet også at blodige biffer krever kraftige viner, at hvitvin er fint til fisk og skalldyr og at enkelte søte dessertviner smaker nydelig sammen med ost.
Gode kvalitetsrosiner…
En del sånt småtteri har jeg gradvis lært meg og lagt til lagring i bakhodet, i påvente av at jeg en vakker dag skal ha samlet nok info til å kunne imponere litt ekstra i selskapslivet med kløkt og kunnskap om edle dråper. Men. Det er så mye jeg ikke kan,- så mye som må læres og forstås for å kunne stikke nesa i et vinkart og vite hva en snakker om når man løfter hodet igjen. Og selv om jeg gjerne vil – så er det ærlig talt ikke særlig mye som fester seg. Hjernen min absorberer uten nevneverdige problemer virkningen av de edle dråpene, men kunnskapen om dem flyter stort sett glatt forbi – på vei mot glemselens hav…
Det får så være at læringsprosessen går litt sakte. Jeg er så heldig å ha en herlig kjæreste å spise og drikke god mat og vin sammen med,- med massevis av kunnskap som han raust deler med meg. Og som kan ta en diskusjon med en hvilke som helst vinkelner på strak arm. Så mens Drømmeprinzen tar seg av den møysommelige prosessen med å velge riktig vin til riktig mat, kan jeg lene meg trygt tilbake, nyte øyeblikket, de tykke, hvite dukene og livet i sin skjønne allminnelighet, mens jeg ser forventningsfullt fram til øyeblikket da han skal snu seg mot meg for å spørre: – Hva syns du kjære,- skal vi ta vann med eller uten kullsyre ved siden av..?
————————————
Vin er en ting. Noe helt annet er de fine, små trekassene som av og til kan følge med rundt en flaske du får i gave – eller kjøper inn selv for den saks skyld. Her er jeg på hjemmebane!
Hvem i all verden kan vel motstå en sånn fin kasse?
Sånne kasser er nemlig kjempefine å bruke til å lage et eller annet av. Som f.eks. en koselig, liten restaurant til småfuglene som flakser rundt i hagen.
Det er trivelig med fugleliv, særlig nå på denne tia da det ikke skjer så mye annet spennende ute, og med en velfylt matstasjon rett utenfor stueveggen er du garantert action!
For å lage en fuglerestaurant trenger du: En vinkasse i tre med lokk. Sag, lim, et par småspiker, en malingskvett og noen korker.
Og slik gjør du det: Sett et merke 6-7 cm ned fra toppen foran på begge sider på kassen, strek opp fra merket og til toppen i bakkant og sag av etter denne streken.
Bryt løs endestykket på toppen og fjern eventuelle stifter. Dette limes eller spikres fast foran nederst på kassen, sånn at du får et rom til å legge fuglematen i. Taket skjæres ut av lokket til kassen, sånn at det blir stort nok til å dekke det som dekkes skal. Lim sammen og slå gjerne i noen spiker hist og pist også, så ting holder seg på plass. Jeg har malt kassen med maling som er beregnet for bruk utendørs og gitt hele greia et strøk med matt, klar gulvlakk helt til slutt. Siden utgangspunktet er en vinkasse, syns jeg det passet bra å bruke kork som takstein. De både beskytter treverket og pynter opp.
Disse er delt i to på langs og limt fast med limpistol. Til slutt har jeg boret og limt inn en passelig sittepinne, laget et lite navneskilt, skrudd inn en øyeskrue på toppen bak på kassa så den kan henges opp, og også en foran til å hekte opp litt ekstra snadder i.
Hvis du syns vanlige meiseboller blir litt kjedelig å servere i en nyåpnet restaurant, kan du jo lage din egen fuglemat også med det samme du er i siget, av matfett, fuglefrø, tørket frukt og bær.
Ikke det at jeg tror fuglene bryr seg filla om utseendet på maten, men den ser jo god ut da…
Velbekomme,- dinner is served!
Italiensk gourmetrestaurant for små og store, sultne fjærballer
November er egentlig en sånn måned som ikke har noe særlig sjarmerende ved seg – med mindre man klarer å få tynt noe positivt ut av den selv. Den bare ligger der på en måte,- midt mellom fårikålen og juleribba, – grå, våt, sluddete, slapsete – stort sett gjennomført ufyselig sånn rent værmessig. I forkant av den ligger de fine, fargesprakende høstmånedene, og etter den kommer desember, – selve toppen av kransekaka, med julestemning, lys, glitter og sola som snur igjen. Men November… Njææææ…. November er måneden da gatelysene knapt rekker å skru seg av i løpet av dagen, og da du aldri vet hvilken værtype du kan vente deg når du kikker ut av vinduet om morran. Men som regel regner det. Eller sludder…
På den annen side,- det er ingen som slår november når det kommer til helt fantastisk fint innevær! I hvilken annen måned er det man kan slå seg til i sofa’n med like god samvittighet og bare skylde på drittværet lissom? Med pledd, fyr på peisen, varm kakao, strikketøy, godt lesestoff, filmer, levende lys – eller hva man nå enn måtte syns er mest koselig… Kanskje til og med et aldri så lite glass rødvin i utrengsmål… Jeg syns i grunnen at november er ganske koselig jeg. Særlig på dager jeg slipper å kjøre bil på sørpeføre og bare kan pusle med mitt – under tak. Jeg hater sørpe og elsker å pusle med mitt. Under tak.
November er også en finfin måned å glede seg til jul i, og å bruke til å produsere julepynt dersom du har lyst til å bremse litt på kjøpepress og overforbruk ved å heller lage noe selv. I desember rekker man jo knapt å snu seg før julekvelden står for døren og banker, men november derimot – er som skapt for sånne gode formål.
Siden innekos ofte er ensbetydende med en hel del lysbrenning, noe som igjen har lett for å generere en ikke rent liten mengde skrapmetall i form av små, utbrente metallbeholdere fra telys, syns jeg at det er en lysende ide å slå to fluer i en smekk,- ved å gjenbruke restavfallet fra kosestundene til å lage julepynt av.
Godt gammeldags førjulskos-gjenbruk er slett ikke å forakte. Da sparer man søppel og får en ekstra pluss i miljøregnskapboka, noe som igjen gir rom for å slække litt på kjøttskammen og koste på seg minst en ekstra ribbebit eller to i jula, vel vitende om at en fortsatt har full balanse i budsjettet. Og med på kjøpet får man skikkelig kul julepynt som ingen skulle tro var lagd av gamle telysrester! Det er regnestykket sitt det tenker jeg! Dessuten er det kjempemorsomt å lage fine ting av noe som egentlig bare er søppel,- nesten litt magic! Derfor,- her er noen ideer til snasen pynt du kan lage av restavfallet fra stemningsfulle novemberkvelder med «mykje lys og mykje varme»:
KRANS AV SØLVBLADER
Ikke spesielt julete, men like fin året rundt og enkel å mekke sammen. For å lage den, trenger du i tillegg til noen oppbrukte telys, en skvett lim, en hammer, tynn, ganske myk ståltråd til stilkene og en litt stivere til selve kransen. Størrelsen bestemmer du selv, ut fra mengde råmaterialer, behov og lyst. Den kransen jeg har lagd har en diameter på sånn ca. 20 cm, og jeg har brukt 14 blader.
Slik gjør du:
Begynn med å klippe og bøye til stilker av ståltråd, omtrent sånn.
Fjern eventuelle lysrester i metallbeholderen og brett den inn sånn at de øverste kantene møtes på midten.
Ta litt lim på stilken og putt den på plass før du banker metallet helt flatt med en hammer.
Bruk en strikkepinne el.l. til å ripe inn nerver i bladene.
Lag en ring av tykkere ståltråd og surr bladene fast til denne.
JULESTJERNER
Litt stjerne og litt blomst.. Jeg er ikke helt sikker på hva det egentlig skal være, men det ligner vel i grunnen mest på julestjerner, så da sier vi det sånn. Det går med tre telys-beholdere og litt tynn ståltråd til hver stjerne.
Slik gjør du: Begynn på samme måte som til bladene i kransen, med å brette inn mot midten og banke flatt, men dropp stilken.
Brett dobbelt
Brett en gang til, på denne måten. Og bank litt mer.
Bruk en nål eller tegnestift til å lage to hull, ett i hvert hjørne nederst.
Klipp til to ståltråder og tre alle delene inn på disse på denne måten.
Stram til og surr ståltrådene sammen i hverandre. Klipp av de løse endene og bøy deretter metallet på plass i stjernefasong.
Bruk en liten kniv el.l. til å bøye metallet på hver av takkene fra hverandre (på den flate siden) sånn at du får fin form på dem. Stikk et hull øverst og tre inn en tråd til oppheng.Lim gjerne på en perle på midten også, hvis du vil ha litt ekstra glam.
Eller bare la de bare være som de er..
OG NOEN FLERE STJERNER
Disse små stjernene blir utrolig fine og er så enkle og morsomme å lage at det nesten er umulig å slutte igjen!
Slik gjør du:
Klipp 8 spisser jevnt fordelt rundt hele kanten på metallbeholderen og brett dem ned.
Legg stjernene på et mykt underlag og dekorer dem ved å lage hullmønster med en nål eller tegnestift.
Tataaaa,- ferdig! Superenkelt, ikke sant? Disse stjernene er fine på juletreet, eller heng flere sammen på en passelig pinne.
Eller bruk dem i en girlander. Eller akkurat sånn som du har lyst.
Da ønsker jeg deg en superfin helg,- nyt siste rest av november, tenn noen lys og kos deg!
I stua til bestemor sto det i sin tid et lite hvitmalt orgel. Før små barnebarn vokste opp og fant ut at det kunne presses lyder ut av det hvis en pumpet hardt og fort nok på pedalene, tror jeg aldri det hadde noe annet formål enn å være et slags oppbevaringssted for potteplanter og nips. Mest sannsynlig var det like ustemt som pianoet vi hadde stående i vår egen stue, bare litt mer hest og lavmælt. Hvorfor vi i det hele tatt hadde et piano i huset aner jeg ikke, for hverken mamma eller pappa kunne spille på det, men det sto nå der og fylte opp en krok i stua. En eller annen gang i løpet av barndommen vår fikk det en real makeover med mørkegrønn, skinnende blank, evigvarende, garantert ikke miljøvennlig maling, sånn at det tok seg godt ut sammen med alt det brune og oransje i resten av interiøret, men stemt ble det aldri.
For en tonedøv unge spilte det ingen rolle hva slags farge det var på pianoet, eller om både det og bestemors lille orgel manglet både litt svart og litt hvitt på noen av tangentene eller en og annen tone også for den saks skyld,- lyd ble det! Med seks unger i huset, som sikkert sjelden rundet hjørnet på det pianoet uten å slenge ut en arm og brenne av en kjapp skala eller tre i forbifarten, er det et mirakel i seg selv at mamma ikke kastet det ut av huset under et eller annet moderlig raseriutbrudd allerede på tidlig sekstitall, men tyngden på en slik sak kan ha vært en medvirkende årsak. Det er ingen impulshandling å kaste et piano ut av huset, samme hvor sint man blir.
Ulyder og frynsete tangenter eller ei, etter litt prøving og feiling lærte jeg meg med iherdig pedalpumping å presse «Lover Herren» ut av orgelet til bestemor med en finger. Det var salmer det gikk i, noe som nok hadde sin naturlige forklaring i all salmevers-puggingen vi måtte gjennom på skolen – i kombinasjon med at det sto en diger utgave av «Landstads salmebok» pent parkert på notehylla. De spinkle musikkferdighetene mine må på en eller annen måte ha gitt bestefar noen ideer. Hva tanken var, vet jeg ikke, men han hadde av og til noen drømmer for oss som vi ikke nødvendigvis delte. Kanskje så han på meg som en mulig arvtager til Kjell Bekkelund, eller muligens tenkte han bare at det kunne vært fint med litt orgel-akkompagnement når alle de gamle damene til bestemor sang salmer med skjelvende stemmer på kvinnemøtene som stadig fant sted under hans tak. Uansett troppet han en dag opp på kjøkkenet vårt og erklærte at hvis jeg ville ta pianotimer, så skulle han betale for dem!
Jeg kan formelig forestille meg at mamma i hui og hast sendte en bønn opp til høyere makter og i taus avmakt tryglet om at jeg skulle blånekte, Mammaer ser nemlig ikke bestandig på slike innspill fra velmenende besteforeldre som et raust tilbud. Derimot ser de av og til på det bare som en ekstra topping på en allerede fullsatt timeplan. Mødre vet at enhver form for musikalsk barneaktivitet et stykke fra hjemmet vil medføre ekstra kjøring og henting, i tillegg til å måtte lide seg gjennom timevis med maltraktering av klaverstykker på hjemmefronten. Og ikke å forglemme,- forventet frammøte på elevaftener minst et par ganger i året, der man med påtvunget entusiasme, ikke bare må se sin egen unge snuble i tangentene, men også applaudere seg gjennom timevis med enda flere unoter fra alle de andre potensielle vidunderbarna i bygda. I tillegg visste min mamma at bestefar hadde en lei tendens til å glemme sine økonomiske lovnader etter en tid, og dermed kunne dette på litt sikt komme til å svi i lommeboka også og ikke bare i ørene. Det er imidlertid først når man blir mamma selv at man begynner å forstå seg på sånt, så der og da syntes jeg det hørtes ut som en brukbar ide.
Det gikk veldig fort over.
Jeg tror jeg så for meg inni hodet mitt at jeg bare skulle avlegge noen kjappe besøk hos «Spilledama», som pianolæreren min raskt ble døpt til, og så ville jeg komme ut i den andre enden som familiens fiks ferdige musikalske stjerneskudd. Jeg var rett og slett ikke klar over at det skulle så mye øving til for å bli god, og jeg var heller ikke forberedt på at det var involvert hjemmelekser..
Spilledama ønsket meg smilende velkommen med et plettfritt piano uten slark i en eneste tangent, men et piano uten ulyder gjorde ikke noen nevneverdig forskjell i mine ører og lekser var lekser.. Akkurat som med skolearbeid var det noe som kom helt nederst på listen over nødvendig tidsfordriv. Det ble som regel med ti minutters krampeøving tett før avgang til neste time.
Etter et par pianotimer syntes jeg hele greia var drit kjedelig, men etter mye strev og dyrekjøpt undervisning klarte jeg omsider å få øvd inn noen muntre, tyske låter, som gikk i skikkelig hoppsa-takt og formelig oste av skummende seidler, lederhosen og en real oktoberfest. Jeg likte disse melodiene, – det var takt, rytme, fest og glede i dem, men allerede den gangen så jeg for meg at det på en måte må ha vært pianospillernes form for dansebandmusikk. Det var relativt enkel moro uten det høykulturelle preget som en ekte pianist var forventet å skulle prestere, og disse tankene la en viss demper på entusiasmen.
Ganske sikker på at komponisten må ha fått i seg litt for mye schnaps,- har aldri sett sånne noter før…
Det hersker ingen tvil om at jeg hadde en utrolig slakk læringskurve. Denne var forøvrig helt synkron med motivasjonen, og ettersom tiden gikk senket jeg gradvis kravene til egen musikkariere til laveste nivå. Jeg hadde likevel fortsatt et spinkelt mål,- jeg ville kunne spille «Til Elise». De som var litt gode, spilte «Til Elise» alle som en, og det var ikke til å komme fra at det var mer stil over Beethoven enn over de enkle melodiene mine. Det ble imidlertid en lang og tornefull vei å gå gjennom diverse notehefter før jeg nådde det målet, og da jeg til slutt endelig var der – var det faktisk for sent.
Jeg innbiller meg at det til syvende og sist var storebror som reddet meg, fordi de voksne fikk et sammenligningsgrunnlag da han også begynte å ta pianotimer. Av praktiske årsaker hadde vi timer samtidig, og da han kom på banen, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Han tok meg egentlig igjen allerede fra første stund, og ga Spilledama gnisten og gløden tilbake med å prestere å klunke fram fine melodier uten å kunne en eneste note. Deretter imponerte han glatt på den første elevaftenen sin med å spille et stykke han hadde laget selv. Ikke skjønte jeg hvordan han fikk det til, men jeg så på det som en gylden mulighet til å overlate til ham å redde familiens musikalske ære.
Omsider innså heldigvis også resten av slekta at det aldri kom til å bli noen pianist av meg, og det ble ymtet innpå om at jeg kanskje hadde lyst til å slutte..? Når jeg tenker tilbake på det nå, så lurer jeg av og til litt på hvorfor jeg ikke rett og slett kom på denne supergode ideen selv mye tidligere, og sparte både meg selv og lommeboka til bestefar – eller mamma og pappa for mye unødvendig lidelse..
En av de lykkeligste dagene i barndommen, var uansett den dagen jeg ble befridd fra pianotimenes tunge byrde, selv om jeg på det tidspunktet faktisk hadde kreket meg omtrent halvveis inn i «Til Elise». Jeg er sikker på at det var en like stor lykkedag for Spilledama, selv om hun la ansiktet i korrekt sørgmodige former og prøvde å late som om hun kom til å savne meg. Er det noen som fortjener cred her i verden, så er det Spilledama! Jeg må ha vært en prøvelse, men jeg kan ikke huske at hun særlig ofte viste de helt store tegnene til frustrasjon og oppgitthet. Jeg var svært glad for å kunne gi et lite bidrag tilbake til henne som takk for hjelpen, – i form av en skikkelig flink storebror som kunne spille på gehør!
Lykkelig som en frigitt straffange omfavnet jeg den nyvunne friheten og vandret ut i verden uten å se meg tilbake en eneste gang.
Storebror spiller og synger den dag i dag til stor jubel og applaus på fester både her og der, og en gang jeg husker det skal jeg spørre ham om han har lært seg noter i årenes løp.
Det eneste jeg har å varte opp med på den musikalske arena er halvparten av «Til Elise» og et par muntre melodier som selv den mest joviale tyroler langt nedi den femte halvliteren neppe ville tatt av seg hatten for.
Det er forresten ikke helt sant,- forrige gang jeg prøvde hadde jeg sannelig glemt det lille jeg en gang kunne også …
Det er nå engang sånn det er her i livet, at alle er utstyrt med litt forskjellige evner. Broren min er flink til å spille og jeg er flink til å ikke gjøre det. Derimot liker jeg å prøve andre ting, så for en tid tilbake kjøpte jeg meg en hel bunke med gamle notehefter i en bruktbutikk bare for å se om de kunne brukes til noe annet enn musikk.
Og det kunne de jo. De kan bli til mye rart de – dersom man mangler skrupler og har hjerte til å klippe dem i stykker.
Mendelssohn og Beethoven ville muligens snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan jeg har herpet verkene deres, men trøsten får være at de fikk langt hardere medfart i løpet av min korte karriere som pianist.
Hvis blikk kunne drepe…
Dersom du har noen gamle notehefter som bare ligger og støver ned,- her er noen tips til enkelt stæsj du kan lage av dem:
Heng Strauss på juletreet Det går fort til jul nå, så det kan være like greit å begynne å tenke på julepynt først som sist. Med et noteark, en trekule og litt hyssing kan du brette en enkel papirengel som pynter opp på juletreet.
Del et noteark i to, brett hver av delene sammen i trekkspillform og bøy ned den øverste delen til vinger.
Lim de to delene sammen med en passe lang hyssingbit mellom. Lim vingene inntil kroppen. Til slutt festes trekulen ned på hyssingen og limes fast, sånn at det holder seg på plass.
La Mozart få stjernestatus
En veldig enkel julekrans av tynn ståltråd og stjerner kan du lage sånn: Kutt til 3 like lange ståltråder og klipp ut noen doble papirstjerner som limes rundt hver av trådene i litt sånn tilfeldig uorden. Vikle ståltrådene løst rundt hverandre og fest dem sammen på toppen. Lim en stjerne over skjøten, så den ikke syns.
Kanskje ikke akkurat vakker – mer litt sånn slomsete kul..
Pakk inn gavene med Beethoven
Noteark er også finfint å bruke til å pakke inn små gaver.
Dekk bordet med Mendelssohn
Noteark funker til mangt og mye,- også som dekkebrikker på festbordet
… eller lag en gammeldags poster av en fin forside.
Mange gamle notehefter har dekorative forsider som kan være verdt å vise fram. Med et par trepinner og litt hyssing kan du henge dem opp på veggen, – over pianoet f.eks… Fordi gammelt papir ofte er nokså skjørt, har jeg gitt overflaten på det et strøk med matt klarlakk først. Deretter er det bare å lime fast en pinne øverst og en pinne nederst og feste en hyssing til oppheng på toppen.
Og da var det sannelig plutselig hælja igjen, så ha en strålende fin weekend og tusen takk for at du leser!
Det er ingen steder du kan få tak i mer spennende, billig skrot som du ikke visste at du trengte enn på loppemarkeder. Av og til kan du faktisk gjøre litt av et kupp for bare fem kroner, og hva får du egentlig kjøpt for en femmer andre plasser i våre dager? Denne gangen fikk jeg med meg et ubetalelig stykke historie i form av en herlig liten skatt!
Det er jo ikke bestandig skatter ligger nedgravd i en jernbeslått eikekiste i hvit korallsand på ei øde øy i Karibien. Noen ganger befinner de seg rett og slett i en sliten pappeske fra Alf Bjercke, merket KNUT under et bord i en gymsal.
Og det er ikke alltid skatter består av gullmynter og glitrende edelstener heller,- av og til kommer de ganske enkelt i form av tynt, skjørt papir som bærer et umiskjennelig preg av akkurat passe fjern fortid – og har en kraftig eim av gammalt kott. Begravd under en topping av glorete, stygge juleservietter i esken til Knut fant jeg noe skikkelig kult,- en eller annens store serviettsamling fra seksti-søttitallet!
Nesten alle jentene jeg kjente samlet på servietter da vi gikk på barneskolen. Jeg prøvde jeg også, mest fordi det lissom hørte med, men jeg fikk aldri helt dreisen på det. Problemet var nok mest at jeg ikke helt klarte å se meningen i å ha en pappeske full av papirflak som man ikke kunne bruke til noe annet enn å se på. Eller bytte med andre. Så jeg hadde vel aldri mer enn maks en 3-4 stk. på det meste og kom aldri i en posisjon som gjorde meg attraktiv i serviettsamler-miljøet.
Nå derimot – er jeg superglad for at andre tok seg bryet, enten det var Knut eller noen som bare hadde rappa esken hans. For det er så utrolig mye god retro-historie i denne bunken, og jeg er ganske sikker på at den har stått helt urørt siden den ble parkert for godt en gang for ganske lenge siden.
Inntil jeg begynte å rote rundt og lage kaos i herlighetene, lå alt vakkert stablet og omhyggelig sortert i ulike kategorier, og jeg fikk meg en heidundrende tidsreise og en hel ettermiddag i nostalgi-paradis. Samme hvem det er som har eid disse serviettene, så er det noen som har levd barndommen sin i samme tidsepoke som meg selv, og uansett oppvekstmiljø og ståsted, så vil det alltid være fellesnevnere og man finner igjen mange av sine egne minner i en vilt fremmeds historie,- en historie fortalt med gamle servietter…
Så da var det duket for mimrestund igjen da…
Den nyervervede pappesken min rommer pust fra ei tid da mange ting var ganske annerledes enn nå, og den vekker til live minner om ting jeg husker – og noen jeg hadde glemt at jeg husket…
Jeg husker bilturer og cafeer med respatexbord og Kroneis til ei krone. Og softis-pause på Nebbenes med mormor og morfar på tur til eller fra Hedemarken.
Det var en tid uten reklame på tv – eller tv i det hele tatt, og reklamebransjen gikk andre veier for å få budskapet sitt ut til folket.
Det var den gangen vi lekte cowboy og indianere i skauen – med kruttlapp-pistoler, ladd med røde remser med krutt som alltid tok slutt for tidlig. At folk blir plaffa ned på åpen gate er forøvrig neppe helt innafor som motiv på servietter lenger, men som bilde på veggen i furtebua til en etterhvert nokså tilårskommen cowboy kan det muligens funke fortsatt..
Ville vesten er ikke som før…
Det var misjonsmøter – med misjonærer som var hjemme på perm og fortalte i det vide og brede om livet på Madagaskar, og kanskje til og med viste lysbilder av misjonsstasjonene sine – som så omtrent sånn ut alle sammen:
Det var påskeferier i den lille røde og hvite SMV’n vår med pølsegrilling og bål. Jeg husker også lykken over å finne den første hestehoven om våren – og vektløsheten på bena den aller første gangen vi endelig fikk lov å bytte ut tunge vinterstøvler med lette, små sommersko.
Og jeg husker alle barndommens juler, da «væla var et hus med fire vegger og saligheta var et bessmorfang»,- og jeg brukte å drøye ventetiden med å produsere utallige tegninger med favorittmotivet mitt – stearinlys og grankvister,- en interesse det later til at jeg delte med serviettindustrien..
Jeg husker bursdagsselskaper hos klassevenninner,- og kanskje aller best mitt eget i 1. klasse, da jeg på impuls hadde invitert jentene i klassen + et par andre som også hadde lyst til å komme, men glemte hele greia og mamma fikk panikk da dattera til presten plutselig ringte utpå formiddagen og lurte på når selskapet begynte.
Jeg husker safta til bestemor som hadde mugg på toppen og vi syns smakte som vin, selv om vi ikke hadde den ringeste anelse om hvordan vin skulle smake. Nå i ettertid vet jeg at det i hvert fall ikke var nevneverdig Amarone-preg over den.
Jeg husker at mamma og pappa tok oss med på sirkus en gang og gikk på en økonomisk smell fordi de hadde så mange unger og ikke hadde sjekka billettprisene på forhånd. Den minste broren vår tissa i buksa og vi andre venta på at elefantene skulle innta manesjen.
Og jeg husker alle de kule fargekombinasjonene og mønstrene som fantes på ting før alt forsvant i ei smørje av oransje og brunt en eller annen gang utpå søttitallet.
Retroservietter er forresten superkule å bruke som dekor på tomme blikkbokser dersom du skulle trenge noen nye potter til retro-potteplantene dine.
Eller du kan lage en helt unik, liten gave-eske av den ganske ordinære esken som den nye mobilen din lå i en gang
Og sist – men ikke minst, så har vi selvsagt alle blomster-serviettene da, som kanskje var de peneste av alle og formelig oser av møblerte hjem, selskapeligheter, kaffeslabberaser, skramling med skjøre kaffekopper – og litt av gamle damer. Og små jenter med sans for vakre ting.
I motsetning til dengang da, har jeg null problemer med å se nytteverdien i en sånn serviettsamling i dag, men jeg syns fortsatt ikke det er noen vits i å stue dem bort i en eske,for de er jo så fine og fortjener å bli sett! Derfor fant jeg fram decoupache-limet og klippet og limte litt underveis i mimreøkta. For med decoupache-lim og servietter, gamle eller nye, kan du enkelt og rimelig pimpe opp både det ene og det andre, eller rett og slett lage noe helt nytt!
Til bildene har jeg brukt noen rimelige, små lerretsrammer og boksene har jeg tradisjonen tro tatt vare på etterhvert som innholdet har blitt fortært.
Og fortsatt har jeg en hel eske full av gamle servietter til framtidige prosjekter,- du preker om å få mye glede for en femmer!
En strålende fin dag til DEG, og takk for at du leser!
Det skjedde mye rart på sekstitallet, ikke minst på motefronten. Vi fikk nye hårete helter – fra gutta i Beatles med skammelig lang lugg til den engelske modellen Twiggy som skranglet seg på tynne bein over catwalken med minst like oppsiktsvekkende kort guttesveis. Fordi mamma og pappa var flinke til å følge med i tia, skulle slike hårreisende motestunt ute i den store verden raskt komme til å få ringvirkninger langt inn i heimen.
Vi gikk aldri til frisøren. I likhet med det meste annet var det mamma som fikset den biffen. Hun tauet oss inn etter behov, plasserte oss på en stol midt på kjøkkengulvet og ga oss en omgang med saksa enten vi ville eller ikke. Hun var en racer på rette pannelugger og frisyrer som nok etter alle solemerker av og til må ha vært mer inspirert av plastbollene i kjøkkenskapet enn av hårprakten til engelske popstjerner. Selv om vi hadde stor frihet ellers i hverdagen, var det på ingen måte ensbetydende med å ha råderett over egne hoder. Det fantes ikke rom for protester og det lureste vi kunne gjøre var å sitte dørgende stille for å unngå for mange feilskjær.
Det beste ordet mammaer vet om er praktisk, og en dag fant vår mamma ut at det ville være fryktelig praktisk å klippe kort guttefrisyre på alle jentene sine. Fra å være en søt sjuåring med halvlangt hår og ei diger sløyfe på toppen, ble jeg over natta forvandlet til en snauklipt åtteåring, fortsatt ganske søt, men uten mulighet for å finne feste til så mye som en liten hårspenne.
Når jeg kikker på gamle familiebilder fra den tiden, så ser jeg at hun må ha feid over hele ungeflokken i samme jafs, – vi er temmelig identisk snauklipte hele gjengen, jenter som gutter. Det er riktignok litt mer luft og fylde i sveisen til den nest yngste, men det skyldes bare at håret hennes var som resten av ungen,- helt umulig å temme. Jeg ser også at jeg tross alt kom heldigere ut enn lillesøster, både når det gjelder frisyre og skjørtelengde…
Selvfølgelig er det veldig praktisk med kort hår, særlig på ungene til en seksbarnsmor med mer enn nok annet å henge fingrene i enn nisseknuter og sløyfeknyting. Det var bare det at det ga alle de tre nyblevne guttejentene hennes fikse ideer som skulle vise seg å slå ut på de underligste måter. Vi brydde oss ikke om hva som var hipt og kult, vi bodde i Degernes og det var uansett ikke stedet der fashion var det som sto i høysetet. Vi ville bare ha langt hår, og jo kortere mamma klipte oss, jo lenger ønsket vi at det skulle være.
Det vi ikke hadde av selvråderett over egne topplokk, tok vi imidlertid igjen i kreative løsninger.
Småsøstrene mine begynte å eksperimenter med skjerf. Ikke for å skjule sine snauklipte hoder, men som en form for parykk-substitutt. Årtier før debatten om muslimske hodeplagg ble et hett tema her i landet vandret de rundt på gården vår med lange skjerf som hang over hodet og ned på begge sider og lot som om det var langt hår. Fantasi er en vidunderlig ting, men selv i små jentehoder strakk den i dette tilfellet ikke til. De var skjønt enige om at det var vanskelig å få den rette look’en med rutete eller grønt hår som ikke hang helt sammen med de rette panneluggene deres, hverken når det gjaldt farge eller mønster. Og samme hvor langt det var på sidene, så var det ingen verdens ting bak.
Selv levde jeg i min egen lille verden og bedrev mye av tiden med å beundre måten de store jentene i skolegården gjorde et kast med hodet for å slenge det lange håret sitt vekk fra ansiktet på. Dette så bare så utrolig kult ut, derfor begynte jeg å gjøre det samme, selv om jeg ikke hadde så mye som et lite fjon å slenge hverken den ene eller den andre veien.
Det kjente utsagnet som de fleste unger har fått høre en eller annen gang opp gjennom barndommen: » Ikke hold på sånn,- du kan bli sånn!», skulle raskt vise seg å stemme på en prikk. Slik hodeslenging er nemlig fryktelig vanedannende. På en måte kan det sammenlignes med å røyking,- du begynner fordi det er tøft, men plutselig en dag sitter du i saksa og klarer ikke å slutte igjen. Fra å være en uskyldig liten tulleting, gled det gradvis over til å bli en uvane som hodet mitt jevnlig utførte helt på egenhånd, uten at jeg behøvde å ofre det en tanke. Hadde jeg hatt det lange håret jeg drømte om, ville sikkert ingen ha reagert på bevegelsen i det hele tatt, men siden det glimret så til de grader med sitt fravær, ble det i stedet svært synlig.
Det plaget ikke meg, i hvert fall ikke før de voksne begynte å stille spørsmål om saken. Jeg skjønte imidlertid at jeg umulig kunne ha forventet noen forståelse fra dem dersom jeg hadde prøvd å forklare at når man går rundt og gjør et kast med hodet x antall ganger i minuttet, så er det bare for at det lange håret man ikke har ikke skal kile en i ansiktet. Derfor holdt jeg kjeft om det, og det begynte etterhvert å bygge seg opp en viss bekymring i de voksnes rekker.
En dag fikk jeg beskjed om at jeg skulle til en eller annen slags form for skolepsykolog, noe jeg på ingen måte hadde noe imot. Jeg bare nøt å være mottager av oppmerksomhet fra offentlig hold og solte meg i glansen over å være litt spesiell. Det ble på en måte mine 15 minutter i rampelyset i løpet av barneskoletiden og jeg skrøt uhemmet av det til alle jeg så. Jeg kan huske at han stilte mange spørsmål og ba meg tegne noen tegninger, og det var det. Hva slags tilbakemeldinger han ga fikk jeg aldri vite, men jeg regner med at jeg ble friskmeldt momentant, for saken ble lagt død.
Først mange år senere fortalte bestefar meg at bakgrunnen for denne oppstandelsen var at de voksne var redd for at jeg led av en hjernesykdom som kalles St. Veitsdans,- en lidelse som bl.a. fører til ufrivillige rykninger, hukommelsesvikt og det som verre er. Et raskt lite googlesøk i nåtid viser at dette på ingen måte er noen trivelig sykdom. Derfor er jeg sjeleglad for at jeg slapp å ødelegge barndommen min med å dele de voksnes bekymring på dette området, og i stedet i lykkelig uvitenhet kunne fortsette med mitt,- like hoderystende som før over datidens hårmoter, men for øvrig fullstendig fornøyd med tingenes tilstand.
Det fins gaver som er kjempemorsomme å få, sånn som f.eks. en splitter ny symaskin, og det fins skikkelig kjedelige gaver,- sånn som slips.
Det kule er at dersom man slår sammen disse to tingene, så ryker glatt den gamle matteregelen om at pluss og minus blir minus, og du kan ende opp med et aldeles positivt sluttresultat! Vi snakker Drømmeprinzens gamle, italienske silkeslips – lemlestet av ei god stoffsaks og gjenfødt som noe helt nytt og mye kulere av en Singer Confidence,- nemlig snasen hårstæsj for våryre småfrøkner i alle aldre! For det er jo alltid morsomt med noe nytt å pynte seg med nå som det drar seg mot sommer. Og av og til er det greit å få ryddet litt i klesskapet også.
Det begynte med at Drømmeprinzen foretok en utrenskning i det store arsenalet han hadde av gamle slips og tilbød meg en hel bærepose full av overskuddsmateriell i all verdens spraglete varianter. Han tenkte bedre plass – og jeg tenkte gjenbruk.
Og katta tenkte ny seng…
Når du plutselig oppdager at gartneren har finni igjen det gamle skinnslipset sitt i haugen han ga bort og muligens ikke føler seg helt klar til å gi slipp likevel…
Med tanke på stoffmengden som fins i et slips, får det nødvendigvis ikke blitt de helt store kreasjonene ut av dem, men når du får sprettet dem opp og brettet dem ut, blir det likevel mer enn det ser ut til, og det holder fint til å lage en hårstrikk ala dette:
Eller til et hårbånd som dette:
Siden det er forskjell på slips, både i lengde og bredde, blir målene på de ulike tingene litt sånn omtrentlig, det kan variere ganske mye hvor mye det er mulig å få presset ut av hvert enkelt.
Slik lager du hårbånd:
Hårbåndet har myk, bøyelig ståltråd inni og er derfor enkelt å forme som du vil uten å behøve å knytte det. Du trenger et ganske langt og bredt slips for å få nok stoff til det, men det er jo ingenting i veien for å sy det av noe annet heller.
Klipp ut to like lengder på ca 80 ganger 7 cm, eller i den lengden og bredden som slipset tillater og skråklipp i hver ende. Sy sammen fra vrangen, men la det være igjen en liten åpning sånn at du får tredd inn ståltråden, som kuttes i samme lengde som hårbåndet.
Lag en liten bøy i hver ende på den, så den ikke stikker hull i stoffet, sett den på plass og sy igjen åpningen for hånd.
Snilleste modellen med et hav av tålmodighet. Endelig kom det hue til nytte!
Hårstrikker, eller scrunchies som de også kalles, kan du sy enkelt selv. Dersom du pynter dem med en sløyfe i tillegg blir de ekstra fine.
Sløyfen er forøvrig løs, så den kan taes av og på ettersom du vil.
Slik gjør du:
Det er lurt å bruke den bredeste, nedre delen av slipset til sløyfen, så du er sikker på at du har nok stoff til den. Til denne klipper du ut to like stykker som ser omtrent sånn ut:
Sløyfen syes sammen fra vrangen nesten hele veien rundt, men spar en liten åpning midt på så du får vrengt den. Deretter syr du igjen resten og gir den en runde med strykejernet.
Til selve strikken klippes to like stykker på 6 ganger 45 cm. Legg disse rette mot rette og sy sammen langsidene. Vreng stykket og tre gjennom en strikk som måler ca. 18 cm. Jeg har brukt vanlig buksestrikk. Sy sammen denne først, deretter bretter du inn kantene på hver side og syr dem sammen i hverandre for hånd.
Da ønsker jeg deg en strålende fin dag her fra slipshaugen, enten du har mye eller lite hår, og tusen takk for at du leser!
Det sies ofte at kjøkkenet er husets hjerte, og hver gang jeg sitter ved siden av komfyren til Drømmeprinzen og ser på at han lager mat til meg, så tror jeg fullt og fast på at det stemmer. Helt fra første gangen han tok meg med seg hjem har dette vært et yndet samlingspunkt hvor det har blitt løst utallige verdensproblemer og utført imponerende handlinger på rekke og rad. Det aller første han imponerte med var vel egentlig å skrive bursdags-datoen min med sprittusj på veggen under kjøkkenvifta, for deretter å koke sammen et skikkelig herremåltid til meg,- og etterpå har det på en måte bare gått slag i slag…
Den godeste Drømmeprinzen viste seg nemlig raskt å være litt av en gourmetkokk, og sånt blir det naturligvis smøremyke damer og stjerner i boka av. En mann som mestrer matlagingens edle kunst og som aldri kommer til å glemme bursdagen din skal du jammen ta godt vare på!
Det er ikke småtterier han har tryllet fram av festmåltider i den tiden jeg har kjent ham, og når Drømmeprinzen kokkelerer – da er det han som er Chef! Jeg får aller nådigst lov til å dekke bordet og å hakke opp grønnsaker. Egentlig er jeg ganske god til å ikke tråkke i salaten med utidig innblanding om jeg skal si det selv. Jeg fyller heller gladelig resten av assistent-rollen med å holde ham med selskap, drikke rødvin og med å bedrive det han veldig snilt kaller for smalltalk. Med en smule selvinnsikt vil jeg vel heller kalle det for kontinuerlig kakling, men det er et resultat av at fordi vi bare ser hverandre i helgene, så lagrer jeg jo opp masse smalltalk hele uka igjennom, og når vi endelig møtes så renner mesteparten ut igjen på en gang.
Drømmeprinzen er den eneste jeg vet om som kan time et måltid nesten på sekundet. -Da er det mat om 23 og et halvt minutt, sier han, og bevæpnet med stekespade, gryter, panner og en eggeklokke jeg aldri blir klok på tryller han fram gyldne stekeskorper, deilige smaker og perfekt kokte små mandelpoteter som om han aldri skulle ha gjort annet.
Illustrasjonsfoto. Personen i historien er på ingen som helst måte identisk med personen på bildet.
Det er allikevel ingenting som slår de legendariske sausene hans! Her spares det aldri på godsakene. Stekesky, fløte, rømme og finhakket løk,- i tur og orden havner det i gryta. Helt til slutt setter han kronen på verket med en romslig skvett fra flasken med god vin av høy klasse som på dette tidspunktet har ført smalltalken til nye høyder og gjort meg lettere løsmunnet. Jeg våger meg derfor innpå med en antydning om det hadde vel egentlig holdt å bruke noe billig bordvin til sånn sauseproduksjon…? Dette får ham til å titte fortørnet opp fra grytene sine et lite sekund og svare med et slags indignert snøft,- Billig bordvin? Nei, sånt har vi da ikke her i huset!
– Og det er mer der det kommer fra, fortsetter han, jekker opp en ny flaske og vipper korken opp i skuffen under komfyren. Når denne skuffen etterhvert blir full, puttes alle korkene opp i en pose som jeg får med meg hjem.
God mat, god vin og en god porsjon bohem-ish ekstravaganse,- der har du Drømmeprinzen lissom – og jeg lever i grunnen godt med det jeg!
På hverdagene derimot, når helgen er tilbakelagt og jeg er tilbake i Kårboligen igjen med veska full av kork og må lage all maten min selv, så hender det av og til at jeg er litt mer i tvil med hensyn til det der med hus og plassering av hjertet… Om ikke annet så er jeg rimelig sikker på at kjøkkenet i Kårboligen rammes av noen små infarkt av og til. Mesteparten av året humper og går det riktignok helt fint, men på skikkelig kalde vinterdager, når gradestokken kryper under minus 20, hender det at hovedpulsåra kan fryse igjen i skapet under vasken og må tines opp med hårføner. Og når nordavinden kommer gufsende ut av dørsprekken i overskapet og treffer meg rett i pannebrasken mens jeg står å vasker opp, og det lissom blir et ørlite varmt drag i lufta hver gang jeg åpner kjøleskapet,- da blir det samling i stua! Men trøsten får være at uansett hvor kaldt det er på kjøkkenet, så er det enda kaldere på badet, og ni av ti dager i året er det et koselig kjøkken,- sånn gammeldags sommerhus-koselig på en måte. Og selv om hjertet skranter litt av og til, så har det flust med sjel.
Det er først når en skal ta bilde av kjøkkenet sitt man skjønner hvilken krevende oppgave det må være å være en sånn fotograf som tar bilder til sånne boligsalgprospekter. Åsså så mye rydding som må gjøres unna først da gitt… Men i det minste så ble det mer strøkent på kjøkkenbenken enn det har vært på år og dag.
Bortsett fra en og annen strømførende ledning og ny farge på veggene, så er det ingenting som er forandret noe særlig på her siden sekstitallet. Moderne fiksfakseri som oppvaskmaskin og avtrekksvifte glimrer med sitt fravær uten at det legger noen demper på stemningen, men når det skal tilberedes større middager eller noe skal stekes litt hardt, er det lurt å åpne døra, ta ut batteriet i røkvarsleren og å skru av andre elektriske apparater før start for å spare seg selv for strømbrudd og/eller skarpe pipelyder.
Dette er ikke et kjøkken hvor det er noe særlig poeng i å prøve å henge med i tia,- stilren design og moderne nyskapninger passer på en måte ikke så godt inn her. Selv den ikke lenger helt nye komfyren ser egentlig litt malplassert ut.
Det som derimot sklir rett inn, det er sånt som ikke er helt A4,- ting som er litt rare, morsomme, retro – eller hjemmegjorte!
Et par gamle skatter og en nesten ny kaktus fra Ikea
Og det passer jo egentlig ganske bra det, siden jeg liker å pusle med gjenbruk og sånt. Så i dag serverer jeg noen ideer til kjekke og praktiske kjøkkenting som du kan koke sammen selv av gamle rester og billige råvarer.
Og vi kan jo starte med alle vinkorkene fra skuffen til Drømmers.
Siden jeg har hatt jevnt tilsig av dem i flere år nå, har jeg kunnet tillate meg å virkelig fråtse i kork! Noen har jeg brukt til en oppslagstavle med plass til huskelapper, kort, gamle konsertbilletter, bilder og alt sånt ruskomsnusk som jeg liker å ta vare på.
Denne er laget i en ramme jeg hadde fra før. Korkene er først delt i to på langs og deretter limt fast til bakgrunnen med trelim. Selve rammen rundt er malt med tavlemaling.
Korker er også fine å lage gryteunderlag av. Jeg har to stykker,- et hjerteformet et til helårsbruk og en stjerne som tas fram til jul.
Man får jo aldri for mange gryteunderlag, så her følger et par forslag til:
Gryteunderlag av kosteskaft
For å lage dette trenger du et gammelt kosteskaft, sag og en drill, i tillegg til ca. 1 m med tynt tau. Dersom du ikke har et som passer er det enkelt å tvinne et selv av hyssing.
Slik gjør du:
Kapp 6 biter på 18 cm. av kosteskaftet og bor hull gjennom alle stykkene på begge sider, ca. 1.5 cm. inn fra ytterkanten. Puss over med sandpapir der det trengs. Alle delene har fått et par strøk med hvit maling i endene, men resten av treverket har fått beholde den naturlige fargen. Lag en knute i enden av tauet og tre det nedenfra og opp gjennom hullene i kosteskaft-bitene på den ene siden. Knytt en knute tett over det øverste hullet og deretter enda en 20 cm. ut på tauet, før du trer det på samme måte ned på den andre siden og avslutter med en knute på undersiden.
Kule kuler
Det aller enkleste gryteunderlaget lager du av trekuler som tres på en solid snor, strammes godt og knyttes sammen.
Til dette, som blir sånn middels stort, har jeg brukt 12 kuler som er 3 cm i diameter.
Felles for alle disse gryteunderlagene er at de også funker fint som pynt på veggen når de ikke er i bruk.
Siden jeg først er inne på gryter,- gode grytekluter er en viktig ingrediens på ethvert kjøkken, og de aller beste er ofte dem du lager selv – f.eks. av gamle T-skjorter eller den fine ullgenseren som kom skeivt ut etter en runde på kokvask.
Med 2-3 lag ihelkokt lammeull er du bare noen enkle tråklesting unna å ha skaffet deg et sett kjempedeilige, myke grytekluter.
Dersom du liker å strikke, så trenger du bare 1 stk utvasket T-skjorte i str XL, et par strikkepinner og en ledig kveldsstund for å mekke sammen disse tykke, herlige godbitene!
Slik tråkler du:
Til hver av gryteklutene klipper du ut to like stykker på 20 ganger 16 cm, pluss et som er litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle tre lagene sammen med det minste i midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting. La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så er det enklere å feste tråder underveis uten at det blir synlig fra utsiden. Broder mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene. Til slutt festes en hempe og den øverste kanten syes igjen.
Og slik strikker du:
Klipp opp en gammel T-skjorte i ca 1.5 cm brede strimler og legg opp 20 masker på pinne nr 8-9. Strikk rettstrikk fram og tilbake til grytekluten ser passelig firkantet ut. Fell av, fest løse ender og sy på en passende hempe.
Her lukter det vel forresten superdupre, rasende billige julegaver lang vei…??
Bokser til smått og stort
Etter noen år med trege kjøkkenskuffer som gjør at jeg må ta i så hardt for å åpne dem at når de først går opp så er det med et rykk som får alt bestikket til å ende opp i en salig røre, ble jeg litt lei. For å få bedre oversikt og enklere tilgang til spiseredskapene begynte jeg derfor å samle dem i bokser på benken i stedet. Tomme hermetikkbokser vettu… ❤❤❤! Fordi jeg aldri blir enig med meg selv om hvordan de skal se ut, byttes de ut ganske ofte. Akkurat nå ser de sånn ut, så får vi se hvor lenge det varer. Sånn ca. til jul tenker jeg…
Noen bokser er egentlig dekorative akkurat sånn som de er også. Dersom de i tillegg er firkantede i formen og ikke altfor store, er de helt ideelle å henge på kjøleskapet og samle skrivesaker o.l. i. Det eneste du trenger å gjøre er å lime en litt skikkelig magnet på baksiden av boksen. Utrolig praktisk!
Ta kjøleskapmagnetene til nye høyder!
Bokser av papp
Har du noengang kjøpt melet ditt i en sånn boks og tenkt at: – Oi, det var jammen en fin boks! Den kan sikkert brukes om igjen.
Det har i hvert fall jeg tenkt, men jeg har også tenkt at det kan være greit å fikse litt på den først. Med litt ny dekor på utsiden blir de fine nok til å få komme ut av skapet og briljere på kjøkkenbenken.
Først er de malt hvite, og deretter har jeg kledd dem med papir og servietter som er limt på med decoupachelim. Sånne bokser er supre til oppbevaring av både nytt mel og alskens andre tørrvarer.
Smått, men godt
Det er ikke bestandig størrelsen det kommer an på, og av og til kan små gjenbruksbloggere være så heldige å kjenne noen med små fysiske plager som medfører knasking av små piller, som igjen på litt sikt fører til superfint tomgods i form av små pillebokser – som viser seg å bare trenge noen små justeringer for å bli helt perfekte salt- og pepperbøsser!
Slik gjør du:
Fjern etiketten og mal eller trykk på bokstaver. Skjær av den ytterste ringen på lokket så det får samme størrelse som boksen. Puss det jevnt med fint sandpapir og lag hull med en syl e.l.
Og dette var dagens porsjon med smalltalk fra meg,- tusen takk for at du leser og strålende fin, ny uke til alle som en!
Av og til så får man seg noen sånne rare små aha- opplevelser, og her en dag så datt det plutselig ned i hodet mitt at jeg faktisk aldri har bodd helt alene før i hele mitt liv. Aldri.
Ikke før nå i høst.
Anne Maren fikk nemlig lærlingplass i en frisørsalong i Moss i sommer, og ingenting er bedre enn når sånne ting faller på plass. Men å bo i Degernes er ikke forenlig med å jobbe i Moss når du ikke har hverken bil eller lappen, så for noen uker siden pakket hun pikkpakket sitt og avsluttet samboerskapet vårt i Kårboligen til fordel for en liten leilighet i Fredrikstad, der hun og Kjell Trygve skal lære seg å stå på egne ben og poter.
Amy Flamy – klar for nye utfordringer!
Og da var det brått bare meg igjen her da, så med andre ord befinner jeg meg for tiden i nokså ukjent terreng, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg egentlig syns det er ganske deilig eller litt kjedelig… Det er vel det som kalles blandede følelser. Etter en mildt sagt heseblesende sommer hvor mammadrosja gikk i skytteltrafikk mellom Degernes og Særp slæsh Moss jevnt og trutt til alle døgnets tider dag ut og dag inn, har det vært godt for både sjåføren og drosja å få parkert litt, men det har blitt veldig tomt i huset, og veldig stille. Det er ingen som spiller musikk for full guffe på badet klokka sju om morran lenger, ingen som lurer meg til å se på YouTube-snutter av morsomme katter og Vegard Harm når jeg egentlig er opptatt med andre ting, det er ingen som lurer på hva det er til middag eller om vi skal se på enda en gammal «Mot i brøstet»-episode mens vi spiser. Og ingen som mjauer og krafser på døra og vil inn i varmen. Sånne enkle småting som var med på å sette farge på hverdagen er historie, og selv om jeg aldri var så veldig opplagt til full fest på badet klokka sju om morran eller syntes at Vegard Harm var så forbaska morsom – så savner jeg det. Men samtidig har det også blitt mye mindre klesvask, mindre kattehår i krokene, dorullene varer dobbelt så lenge og jeg kan spise lapskaus til middag hver hele uka hvis jeg har lyst…
Men,- jo, det ble tomt, selv om det også , i hvert fall innimellom, har blitt litt mer ryddig etter at Anne Maren tok med seg gitaren, katta, alle klærne og alle sminkesakene som brukte å ligge strødd rundt i huset,- selv om det fortsatt kan flagre en om annen løsvippe forbi og jeg sikkert kan finne enda en 2-3 hvite ankelsokker hvis jeg graver langt nok under sofa’n. Ja, åsså har vi naturligvis alle hodene da, som ikke fikk plass i en liten leilighet og som derfor har fått innvilget midlertidig asyl i kårboligen. Jeg har forlengst sluttet å skvette når jeg ser dem, men noe særlig selskap i dem er det ikke.
For de som måtte lure skal Anne Maren bli frisør og ikke bøddel…
Det tar litt tid å falle inn i en ny rytme,- for meg, og helt sikkert for Anne Maren også. Hun må lære seg å lage mat og å finne øreproppene sine uten mamma-hjelp og jeg må lære meg å betjene fjernkontrollen til tv’n selv. Ja, jeg er så lite inne i alle sånne duppeditter med mange knotter på, så etter å bare ha fått inn TV2 i tre uker, ga jeg opp og gikk løs på en bunke uleste Jørn Lier Horst-bøker i stedet. Det blir faktisk ganske spennende å lese krim på senga når det er så innmari tomt i huset, for gamle Kårboliger gir fra seg de underligste lyder enten det bor folk i dem eller ikke.
Det er livets gang dette her, og det er sånn det skal være,- at ungene vokser opp og skal videre ut i verden og framover, og det føles så utrolig bra når alt faller på plass for dem. Anne Maren har vært heldig med lærlingplass og leilighet, hun tar ansvar, finner løsninger på ting selv og vokser på det. Og sånt gleder et mammahjerte mer enn noe annet. Jeg syns hun er kjempeflink jeg! Og av og til får jeg til og med lov til å være modell når hun trenger et ekte hode å trene «økende lengde» på. Hvem har ikke drømt om en aldri så liten modellkarriere i blant lissom… 😎
Jeg hadde lyst til å gi henne noe med på veien da hun flyttet ut, noe mer enn den gamle stekepanna og alle de velmente mammarådene som hun aldri har vist noen overveldende interesse for. Noe hun kunne ha glede og nytte av når hun skal lære seg å stå på egne, vaklevorne husmorben for første gang.
Anne Maren ønsket seg rett og slett en kokebok. Ikke en sånn kjøpt en, men en som var hjemmelaget og spesialdesignet, med all favorittmaten hennes fra mamas kjøkken. Det syns jeg var en kjempegod ide og dessuten er det en skikkelig hyggelig ting å lage, så derfor sender jeg like godt tipset videre til andre mammaer som måtte være i samme båt,- eller til alle som sitter og klør seg litt i hue og lurer på hva de skal finne på i julegave til voksne unger som ikke har noe spesielt på ønskelista.
Det har tatt sin tid, for jeg ville gjerne gjøre den litt spesiell, og jeg har glatt latt meg inspirere av den gamle kokeboka etter mormor, som mamma og jeg ble sittende å bla litt i tidligere i høst.
Mormors kokebok er i aller høyeste grad bygd opp etter lappeteppe-prinsippet, og gjenspeiler i tillegg til at hun jobbet på posten, også at hun helt klart var ei dame med egne meninger. Hun har justert på så godt som hver eneste oppskrift. Kuleste mormor! ❤
Så jeg kjøpte et sånn akkurat passe stort fotoalbum på Nille, fant fram skrivesaker, lim, saks og alt av gamle matblader og brosjyrer som jeg har tatt vare på i årenes løp, og en storstilt skrive-klippe-lime-prosess ble iverksatt. Den har holdt meg sysselsatt og engasjert i minst et par uker og gitt Kårboligen et velkjent og hjemmekoselig preg av godt gammeldags rotehus.
Det er en del jobb med sånne prosjekter, det blir utrolig mye papirsøppel av det – og i tillegg blir man så fryktelig sulten av å sitte og bla gjennom forlokkende bilder av sprøstekt svor og saftige kjøttfiller, nydelig dandert på glanset papir i time etter time, men det er supermorsomt, det utfordrer fantasien og det gir deg et unikt sluttprodukt som ingen har maken til! For håndskrevne kokebøker gror jo ikke akkurat på trær lenger, og selv om min versjon må sies å være skrevet i fonten «Rustikk slomsehåndskrift», så tenker jeg at det har vel sin sjarm det også…
Den mest krevende oppgaven viste seg fort å bli å lage forståelige oppskrifter ut av enkelte av husholdningens gamle klassikere, for det er ikke til å komme fra at de fleste av dem i utgangspunktet har vært nokså løselig bygd opp av tilfeldige slumper, dæsjer og skvetter, uten noen klar målestokk – for sånn blir det jo gjerne. Og begrep som «sånn passelig mye» eller «bare hiv oppi littegranne» sier faktisk ikke en nybleven husmor noe som helst. Det må inn med teskjeer og kryddermål i ordnede former for å gi mening.
Men nå er boka endelig ferdig. Det er ikke en kokebok med avanserte oppskrifter og eksotiske ingredienser,- det går for det meste i helt vanlig mat, som fiskegrateng, pizza og en og annen god kake, alt sånt som hun liker.
Ost er ost og ostekake er ostekake…
Men visse retter er utstyrt med relativt spenstige navn, opplest og vedtatt en gang for alle av kreative unger for år og dag siden, utfra smak eller fasong på maten.
Det ville aldri i verden ha funka med noen navneendring etter alle disse åra, men det skader jo ikke å pynte litt på sannheten.
Som vanlig drar det ene det andre med seg, så akkurat da jeg trodde jeg hadde kommet i mål, fikk jeg en ide om at det kunne være hyggelig å supplere med litt krydder, olivenolje og sånt som er kjekt å ha når seriøs kokkelering skal bedrives. Åsså fant jeg et søtt lite salatbestikk på Søstrene Grene som jeg ikke kunne motstå. Og det pynter jo alltid opp med en potte med litt grønt også…
Når det lissom bare baller seg på…
Dermed hadde det jammen plutselig vært svinaktig kjekt å ha noe å samle alt sammen oppi… Nå mangler det ikke akkurat på gammalt tral her i huset, så sannelig fant jeg en gammel vinflaske-kasse som etter en liten makeover viste seg å bli helt perfekt til formålet – og dermed var prosjekt kokebok til slutt i boks.
Ta taaa,- Mammas matkasse klar til levering!
For et par dager siden hadde Anne Maren bursdag. Da ble hun 19 år, og det eneste hun kom på at hun ønsket seg var en feiekost og et søplebrett. Voksenlivet ass…
Da ønsker jeg alle en fin, ny uke,- og tusen takk til alle som leser/liker/deler/og/eller følger med meg! Ikke minst – tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger! Det varmer og gleder meg kjempemasse! ❤
«Det er på tide å gå hjem når du begynner å se ut som passbildet ditt.» (Erma Bombeck)
Selv den mest veltalende og godhjertede Drømmeprinz kan tråkke i salaten av og til og komme med uttalelser som han med fordel kunne ha spart seg for. Det mest krenkende han noen gang har sagt til meg er at jeg faktisk ser ut sånn som jeg gjør på passbildet mitt. Denne ytringen førte til laber stemning helt fra køen i passkontrollen på Gardermoen til et godt stykke utenfor norsk luftrom og vil aldri bli glemt. Det er da vel for svingende ingen som har lyst til å se ut som passbildet sitt!!
Selv i disse selfie og photoshop-tider finnes det ting på fotofronten som er aldeles utenfor vår kontroll,- ja, det er selvsagt passbilder jeg snakker om. Ikke før har en begynt å bli fortrolig med sitt gamle jeg – så har det jammen allerede gått ti år og tiden er inne for fornyelse av både dokument og bilde. I visshet om at dette portrettet skal fremvises i hver eneste passkontroll en måtte komme til å passere ti år framover i tid, prøver man naturligvis å gjøre maksimalt ut av utseendet sitt i forkant. Så da jeg måtte fornye passet mitt sist, la jeg en «pen og diskret hverdags-makeup», temmet hvert eneste hårstrå til en viss grad av lydighet, kledde meg med omhu og øvde meg en time foran speilet på å se blid og naturlig avslappet ut med lukket munn. Tro meg,- det hjalp ikke en dritt! Alle anstrengelser til tross ble bildet seende ut som noe som er hentet rett ut fra politiets mugshot-arkiv og alt håp jeg eventuelt måtte ha hatt om noe annet forduftet i det damen på passkontoret utbrøt i det hun så det på skjermen sin: – Oi,- det ser kanskje ut som om jeg har skremt deg litt…! Det er aldri noe godt tegn når folk begynner setningen med «Oi»! Det hjalp heller ikke nevneverdig at hun sa med trøstende stemme at bildet ville bli myye mindre i passet og dessuten i svart hvitt. Det er der og da du skjønner at du lissom bare ikke har dagen din. Det er forøvrig ikke fargene det er noe galt med og det ble ikke SÅ lite. Som en ekstra bonus ble det til og med lagt inn noen slags grå kruseduller over ansiktet mitt som ligner til forveksling på en del ekstra rynker.. Med ønske om en fin tur og hjertelig hilsen fra mitt ikke lenger spesielt lokale passkontor!
Dette bildet skal jeg altså leve med i mange år framover, og hver eneste gang jeg har stæshet meg opp og føler meg ganske fin og ferieklar skal jeg komme til å få en brutal påminnelse om egen tilstand før jeg forlater landet. Så i det jeg går gjennom sikkerhetskontrollen tørker jeg av meg fliret så de lettere skal kjenne meg igjen, holder munnen tett lukket og drar håret godt bak ørene. For det er ørene de tar deg på vet du,- hvorfor skal de ellers på død og liv måtte være synlige på passbildet? Det hender forresten ofte at de tar meg på både det ene og det andre. For mens reisefølget mitt, til tross for at han faktisk fikk passet sitt påskrevet av selveste bombepatruljen for bare et par blogginnlegg siden, sklir glatt igjennom, blir jeg mistenkelig ofte hektet til side for en såkalt «tilfeldig» sjekk etter sprengstoff og annet snusk. Åsså jeg – som avsluttet min kriminelle løpebane allerede sommeren 1983, etter lettere smånervøs, men med hellet på min side å ha smuglet en blårev-jakke fra Rhodos inn i landet, – forøvrig et heller lite gjennomtenkt impulskjøp forårsaket av et par glass ouzo for mye, raust skjenket av en ivrig selger…
Sånn går det når du ser ut som en skurk i passet ditt…
Nokså nytt pass på en seng av mykt og deilig gammelt smuglergods…
Men så,- når kvalitetssikringen endelig er i boks og jeg under tvil har blitt godkjent som en ganske harmløs norsk borger med rent mel i posen og bare litt uskyldig ruskrask i bunnen på håndbagasjen,- får jeg slippe gjennom perleporten og føres rett inn til paradis! For har du tenkt på at noe av det første som møter deg når du har kommet deg gjennom alle sluser og er trygt inne i avgangshallen er kosmetikkavdelingen i taxfree’n? Tilfeldigheter? JEG tror det er det sleipeste salgstrikset i hele verden. Jeg tror de VET hvilket lett bytte du er for skjønnhetsindustrien etter nylig å ha blitt konfrontert med eget passbilde, ribbet for belte, sko, sommer-reisehatt og andre pyntegjenstander, kommandert gjennom metalldetektoren med hattesveis og antrekket på halv tolv, har blitt plukket ut nok engang for den «tilfeldige» sjekken etter sprengstoff for deretter å ha blitt plukket enda mer på både her og der av en myndig dame og har fått hvert minste støvfnugg i den kaotiske håndvesken din gjennomlyst og gransket med mistenksomme blikk. Klart de vet du er nede for telling – og med list og lempe loses du rett inn i deres velduftende beauty-paradis,- som er fylt til randen med antirynkekremer, guddommelige serumer, posehindrende øyekremer – og gode to for en-tilbud på Biotherm bodylotion. Og jeg lar meg mer enn gladelig bedra hver gang. For der,- blant flasker, krukker og deilige dufter fra Lancome og Gucci – rekker jeg nesten å gjenvinne et snev av kvinnelig verdighet og troen på gode muligheter for evig ungdom, før vi styrer videre mot nærmeste restaurant hvor aller siste snev av fornedrelse druknes i et overpriset glass rødvin før avgang…
Ut på tur – nesten aldri sur..
Jeg elsker taxfree’n! Jeg elsker at den er der og får meg i balanse igjen med alle sine falske løfter om glatt babyhud, lukten av luksus og dyre dråper fra hyllemeter på hyllemeter med skinnende små glassflasker i de vakreste former. Og selv om klokka bare er halv sju på morraskvisten og du ser ut som ei kråke både i passet ditt og i det virkelige livet, så er det ingen verdens ting i veien for å ta seg en liten dusj fra en av prøveflaskene og i hvertfall LUKTE som en diva resten av dagen!
Vel ombord i flyet stapper jeg det begredelige passet ned i den kaotiske håndvesken, vipper sommer-reisehatten ned i pannen og nyter tanken på at verden venter mens jeg trøster meg med at både ungene mine og dama på passkontoret syns det var et stygt bilde av meg. En gang i blant velger jeg å tro at de har bedre dømmekraft enn Dømmeprinzen… Men han er jo snill da,- jeg får alltid vindusplassen! Og om en 8-10 år kommer jeg muligens til å syns at jeg ser helt smæshing ut på det bildet,- litt halvgæærn, men på en smæshing måte…
For tiden lukter det taxfree i hele Kårboligen,- skikkelig god gammeldags taxfree – og falmede idoler. Det har det gjort i flere dager nå og jeg tror nok det kommer til å henge i enda en stund…
Da Anne Maren flyttet hjemmefra for noen uker siden, lot hun det nemlig stå igjen en solid samling med forlengst parkerte, halvtomme parfymeflasker (eller halvfulle, alt etter om man er optimist eller pessimist vet du…), med grei melding om at hun tenkte at jeg kanskje kunne bruke dem til et eller annet… Og det kunne jeg jo.
Når du oppdager at dattera di i årenes løp har klart å samle så godt som hele regnbuen i form av parfyme…
Nå har jeg på ingen måte noen planer om å begynne å dynke legemet mitt i Justin Bieber-parfyme anno 2014, men med noen enkle små grep og solid redskap så kan sånne gamle flasker bli til verdens søteste små blomstervaser!
«Someday», Justin,- det er visst i dag det gitt…
Avbitertang fra Europris,- alle flaske-herperes beste venn…
Kort forklart,- du går til angrep med en avbitertang, fjerner alt på toppen av flasken, heller ut eventuelle parfymerester og skyller flaskene godt.. Ferdig!
I skrivende stund stiger det fortsatt en eim av ungdommelig belieber-lukt opp av avløpsrøret i kjøkkenvasken, og brødskivene hadde en aldri så liten smak av One Direction’s «Our moment» i minst to dager. Ja, det ble visst litt søl, så et godt tips: Ikke demonter parfymeflasker på kjøkkenbenken! For å vasse rundt i tilårskommen godlukt i dagevis kan bli litt i meste laget for hvem som helst, men jeg er ganske så fornøyd med de nye blomstervasene mine da, som kan kombineres i alle mulige varianter, alt etter humør, årstid eller hva slags blomster en har å putte oppi!
Pretty in pink…
Servert på et sølvfat. De små sølvplett-fatene, kjøpt på loppis for en femmer, er fine å samle flaskene på.
Med fargerike vaser trenger du egentlig ikke blomster engang. Det kan bli fint med bare noen grønne blader også.
Men nå er det på tide å komme seg ut og trekke inn litt deilig, frisk høstluft. Strålende fin oktoberdag til alle som en! 🌞
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.