gjenbruk Arkiver - Side 3 av 4

10. august 2018

Litt flaskeprat på en fredag

glassflasker

Årlig fyller Ola Nordmann ,- sjelden lydløst, opp landets glasscontainere med tonnevis av gamle syltetøyglass, flasker og annen glassemballasje i god resirkuleringsånd. I følge SSB blir ca. 90 % av alt glasset vårt levert til gjenvinning,- syns vi er flinke jeg! Og de siste 10 prosentene? De tar vi hobbyentusiaster gladelig på oss skylden for å ha beholdt selv for å bruke til mer og mindre matnyttige prosjekter.

Det er ikke til å komme fra at jeg er veldig svak for fine flasker. Noen ganger liker jeg faktisk innholdet i dem også, men det er en helt annen sak… Det er heller ikke til å komme fra at de aller fineste flaskene mine er laget av glass og veldig ofte stammer fra en statlig bedrift med monopol på salg av edle dråper. Derfor kan dette innlegget brått komme til å inneholde enkelte ufrivillige reklameinnslag for ymse styrkedrikker fra overnevnte og muligens få undertegnede til å framstå som litt av en drukkenbolt, men til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke har tømt alle disse flaskene selv, og at de dessuten er samlet sammen over mange år. Så det så!
Og når en har samlet på noe i mange år, så har det lett for å hope seg opp litt. Derfor er Kårboligen full av flasker i alle tenkelige varianter,- store og små, gamle og nye, i ulike fasonger.

Halden Bryggeri

Jeg har for eksempel ei hel bryggerikasse full av firkantede gamle gin-flasker, jeg har ei kulerund flaske fra Ungarn hvor innholdet smakte såpass pyton at Drømmeprinzen en dag tømte hele skiten i vasken og ga tomgodset til meg, og jeg har en trekantet en som heller aldri har vært drikkbar, riktignok av andre årsaker, men egentlig ganske close…

flasker

Og jeg har massevis av andre flasker som jeg har plukket med meg langs livets vei og spart på bare fordi de er pene. I det hele tatt,- jeg har flasker for enhver anledning. Og de fleste av dem er fine å bruke til litt av hvert så jeg beholder dem nok en stund til.

Vannkarafler
Enkelte flasker blir tatt vare på fordi jeg har et nært og personlig forhold til dem. Det gjelder blant annet Limoncello-flasken jeg kjøpte da vi var i Pompeii for noen år siden, og også en med italiensk markjordbærlikør som «bare» kommer fra polet på Liertoppen, men som ga Drømmers og meg en liflig smak av sommer gjennom mange kalde vinterkvelder. Den smakte faktisk skikkelig markjorbær! I tillegg til at de vekker mange hyggelige minner, er disse to hvite italienerne i frostet glass et pent par.

vannkarafler av flasker

Hvis du har endel fine flasker kan de være veldig dekorative å bruke som vannkarafler når du skal ha selskap. Sett gjerne et par, tre sammen hvis de ikke er så store, og det skaper bare ekstra liv til bordet hvis du bruker flere ulike.
Mine har fått tekst med sjablonger og hvit maling, men om du vil pynte litt ekstra på dem eller ei er selvsagt smak og behag.

Det er også enkelt å lage frost-effekt på glass selv dersom du syns det er fint. Bl.a. Panduro har en lakk til dette formålet, som du bare påfører det du ønsker å froste og herder i stekeovnen etterpå, og jeg mener å ha lest at det fins en spray til dette formålet også.

frostlakk

Olje og eddik

Når Bache Gabrielsen har slått på stortromma og laget en flott samleeske med en kolleksjon av fem utvalgte godbiter, og jeg er så heldig å kjenne en som tømmer dem i tur og orden og lar meg få arve alt tomgodset etterpå, da føles det nesten bittelittegranne som å vinne i lotto, for disse flaskene er skikkelig fine, i stilren design og med pottetette trekorker på toppen!

Et par av dem har jeg malt tekst på ved hjelp av sjablonger og maling og som den tilsier, bruker jeg dem til olje og edikk.

flasker

Jo eldre jeg blir, jo mer makelig anlagt blir jeg, og det gir seg bl.a. utslag i sånne ting som en nyvunnen forkjærlighet for bruk av sjablonger. Selv om det hender det tyter litt utenfor kantene, så går det superraskt å rydde opp i i forhold til å sitte å pirke-male bokstaver med tynn pensel.

Slike flasker kan også være kjekke å ha hvis du trenger en rask liten gave. Fyll den med god olivenolje og tilsett et par fedd med hviløk, en chili og en kvast timian eller rosmarin – så har du en krydderolje som både ser snasen ut og som smaker godt.

krydderolje

Eller fyll den opp med badesalt, hjemmelaget likør eller noe annet mottageren blir glad for..

Blomstervaser
En av de kuleste flaskene jeg har er denne hardbarkede lille tøffingen.

j. damoy paris

Den fant jeg i skauen en dag jeg var på pinnejakt, sånn halvveis stikkende opp fra bakken. Jeg aner ikke hvor gammel den er, hva som har vært i den eller hvordan den har havnet der, men selv om den må ha ligget i jorda i mange år ble den ikke så verst fin etter at jeg fikk tømt den for jord og barnåler og vasket den ren. Jeg har googlet J. Damoy, Paris, og kom ikke overraskende til Paris, men ble egentlig ikke så mye klokere, bortsett fra at jeg fant ut at den må stamme fra en ærverdig gammel bedrift med samme navn. Litt morsom er den i hvert fall, og den egner seg ypperlig som blomstervase for sånn passelig små blomster, så det har den fått lov å jobbe som i hele sommer.

blomstervaser, flasker

En aldri så liten honkepinker før avgang…

Når en bare skal ha det bittelittegranne ekstra morsomt på Gardermoen mens en venter på flyet til London – så er det ikke rare greiene som skal til. For når sola skinner og Clapton venter i Hyde Park, da er stemningen egentlig på topp fra før.

Eric Clapton — Sommerens konsertopplevelse

Et par knøttsmå knerter, rasket med fra hylla i taxfree’n gjorde da heller ikke noen særlig forskjell fra eller til, men synet av de små grønne flaskene fikk kreativiteten til å blaffe opp et ørlite svakt øyeblikk, og der og da kjentes det ut som en god ide å kanskje kunne bruke dem til et eller annet en eller annen gang.

Ikke akkurat noe å bli mett av, men sikkert veldig bra mot forkjølelse …kremt kremt..

Og sånn gikk det til at de fikk skrangle med hele veien til England og hjem til Kårboligen igjen, i stedet for å ende sine dager i ei søplebøtte på OSL.
Gjensynsgleden var vel sant og si ikke den aller største da de senere ble funnet igjen i en plastpose på bunnen av kofferten, for da var de forlengst glemt og jeg trodde at posen kanskje inneholdt et eller annet morsomt som jeg også hadde glemt og ikke bare fire klissete småflasker. Men når man først har drasset med seg dette tomgodset tur retur over Nordsjøen så får en for skams skyld prøve å gjøre det beste ut av det, derfor ble de befridd for etiketter, fikk en runde med frost-lakk for å bli mattere og til slutt litt enkel dekor med hvit, permanent tusj. Dermed endte de opp som noen bittesmå blomstervaser som passer akkurat til

Lysestaker
Disse har jeg vist i et innlegg før, men de tåler en reprise. Enkel og grei måte å lage seg noen nye lysestaker på!

Adventsstake
Selv om vel ingen har begynt å tenke på jula enda, så tar jeg med et par bilder av fjorårets adventsstake også. Bare man får fjernet etikettene og satt på noen tall i stedet, så blir enhver flaske skinnende uskyldsren og kan plasseres midt på stuebordet og hjelpe til med å holde styr på nedtellingen mot jul!

Og etikettene er greie å fjerne på denne måten:
Fyll flasken med kokende vann (og da snakker jeg kokende), så løsner den lett og er enkel og rive av. Eventuelle limrester taes bort med litt neglelakkfjerner.

Da ønsker jeg alle en feiende fin fredag,- hold på hatten! Og husk at bak enhver kjedelig etikett kan det skjule seg en vakker liten flaskeskatt!

6. august 2018

Strandbag av bæreposer,- skikkelig bærekraftig gjenbruk!

Plastic fantastic

Da jeg var liten hadde jeg en dukkevogn som vel sant og si ikke var noen dukkevogn i det hele tatt, men mer en slags …pulk. Jeg bare kalte det dukkevogn. Egentlig var det ikke noe annet enn en bag med kalesje,- helstøpt i rød hardplast. Ekte sekstitalls-plast, alle evigvarende plastprodukters mor! Den var tvers igjennom bunnsolid og dens eneste svakhet var mangel på understell og hjul. For at dukke-babyene mine likevel skulle komme seg litt ut og rundt omkring, dro jeg den etter meg over stokk og stein i en hyssing. Den veltet lett i krappe svinger, men den tålte absolutt alt. Det samme gjorde heldigvis babyene, siden de var av sekstitalls-plast de også.
Jeg fant igjen denne dukkevogn-pulken min for en del år siden, i en ospelund full av liljekonvall ved gården der vi vokste opp. Flere tiår i vær og vind hadde ikke engang bleknet rødfargen, og bortsett fra et stort menneskeskapt hull i bunnen var den lik seg. Det så overhodet ikke ut som noen nedbrytningsprosess var nær forestående, men naturen hadde i tidens løp grodd gjennom og rundt den og nesten gjort den til en del av seg. Selv om alle vet at plast og natur ikke er noen god kombo lot jeg den få ligge der den lå uten snev av dårlig samvittighet,- gamle barndomsminner fortjener tross alt en vakker gravplass!

I disse dager hvor det settes masse fokus på problematikken vedrørende alt plastavfallet både i havet og ellers på kloden, må jeg med skam bekjenne at jeg er en av dem som aldri har med meg eget handlenett i butikken heller, men alltid sier jatakk når jeg blir spurt om jeg vil ha bærepose. Med mindre jeg bare har kjøpt meg ei lita truse på H&M eller noe annet småtteri da,- det går rett i håndveska. Derfor hender det titt og ofte at det tyter tomme bæreposer opp av den nederste kjøkkenskuffen ( …og en sjelden gang imellom truser opp av veska mi ). Men nå har jeg tatt skikkelig grep. Rundt heklenåla. Så i sommer får alle posene bli med meg på stranda i stedet for å ligge og vansmekte i skuffen sin. Hvis du har et stort nok antall tomme bæreposer kan du nemlig hekle deg en fin strandbag med alt du trenger for en herlig dag i sola. Og ja, det går med mange. Jeg kom ut av tellinga etterhvert, men skuffen ble i hvert fall tom og jeg måtte ut på bygda og tigge til meg noen flere fra velvillige slektninger.

Selv om de fleste muligens så smått begynner å bli ferdige med ferien og det drar seg mot skolestart, så er det ikke nødvendigvis dermed sagt at sommeren er over på en stund enda, så hvis du driver på litt så rekker du sikkert fortsatt å hekle deg en bag til solfylte strand-dager du også,- og ellers så er den jo fin å bruke til mye annet.

strandbag av bæreposer

Slik lager du «garn» av bæreposer:
Legg posen flatt og brett den dobbelt tre ganger i lengderetningen. Fjern hanker og bunn og klipp 1 – 1,5 cm brede strimler tvers over hele posen.

"garn" av bæreposer

Brett deretter ut alle stykkene og lenk dem sammen som et kjede.

På denne måten slipper du mange «knuter på tråden» og kan enkelt bare lenke sammen mer «garn» etterhvert som du hekler.

Og slik hekler du en strandbag:
Legg opp 5 lm med heklenål i str. 5 og samle maskene i en ring med en kjm.
1. runde: Begynn med to lm (= 1. halvst.), fortsett med å hekle 7 halvst. rundt ringen og avslutt med en kjm i 2. lm. Start og avslutt hver runde på samme måte.
2. runde: Hekle 2 halvst. i hver av halvst. på forrige runde.
3. runde: ( 2 halvst. i første halvst., deretter en halvst. i neste halvst.) osv. hele runden.
4. rund øker du i hver 3. halvst., neste runde i hver 4. osv. Pass på at du får en flat og rund sirkel, og juster underveis om nødvendig med å øke litt mer eller mindre.

Når bunnen er ca. 25 cm i diameter, fortsetter du arbeidet uten å øke ytterligere 30 cm. Deretter lages en hullbord til å tre snor igjennom på denne måten: Begynn runden med 5 lm, lag en stav ned i 3. halvst., deretter 2 lm, hopp over 2 halvst., osv. ut runden. Neste runde hekles en halvst. i 1. stav, deretter 2 halvst. i lm-buen, osv. ut runden. Fortsett med halvst. 4-5 runder til.

Hvis du vil kan du avslutte med en bølgekant øverst. Denne lages ved å hekle 6 halvst. i samme halvst., hopp over en halvst. lag en kjm ned i neste halvst. hopp over en halvst., deretter 6 halvst. i neste osv.
Tre en solid snor gjennom hullborden til slutt, ta deg en tur på stranda og gled deg over hvor god plass det har blitt der nå som fellesferien er over – og ikke minst i poseskuffen!

Strålende fin dag til hver og en og takk for at du leser!

)

24. mai 2018

Brødposer av lin og «Iveranna’s Secret»

brødpose av lin

Da var tiden inne for å sette saksa i den fine linduken jeg kjøpte på loppis for noen uker siden og gjøre den om til noe nytt. Jeg har ikke bruk for flere duker, derfor har jeg benyttet noe av den til å lage brødposer i stedet.
Det er noe helt eget ved lin syns jeg. Det har vært dyrket og brukt av mennesker i over ti tusen år, og har dermed et solid sus av tradisjon over seg. Det er naturlig, vakkert, slitesterkt – og selv om det blir ganske fort skrukkete, så blir det det lissom på en slags sånn litt eksklusiv måte.

lin

Bunadskjorter, Drømmeprinzens fineste sommerbukse og duker som man av og til kan finne på loppis er laget av lin. Og mange av de tingene som befant seg i den store kista på kottet vårt i «gamledager». Av en eller annen grunn får linstoff meg alltid til å tenke på utstyrskista til tante Iveranna. Hvilket igjen får meg til å huske de forbaskede underbuksene hennes…

Tante Iveranna var ikke tanten vår i det hele tatt, men pappa sin, og selve prototypen på en gammel frøken.
Siden hun døde da jeg var åtte, er minnene mine om henne egentlig ganske vage. Via en samtale mellom voksne som jeg antagelig ikke skulle ha overhørt, hadde jeg snappet opp at hun ikke var særlig glad i unger, så jeg prøvde stort sett å holde meg på avstand fra henne. Jeg klarer ikke å mane fram noe annet bilde i hodet mitt av henne enn et minne om en gammel dame som alltid satt i stolen sin på samme sted, som en litt skyggefull del av interiøret, mens hun fulgte med på oss og mislikte unger for harde livet. Jeg kan ikke huske hun sa mer enn en setning til meg så lenge hun levde, og det var en gang hun spurte meg hvordan det gikk på skolen.
Da tante Iveranna døde, slett ikke på noe spesielt gunstig tidspunkt, viste det seg at hun etterlot alt sitt jordiske gods og gull til pappa. Hvor mye gods og gull det var snakk om vet jeg ikke, jeg husker bare innholdet i den store kisten.
For en innbarket gammel frøken var det egentlig sørgelig bortkastet for egen del, å ha bygget seg opp en så innholdsrik utstyrskiste full av bare ubrukte bruksting som det tante Iveranna hadde gjort i løpet av et langt liv. Å samle utstyr til framtidig ekteskap og egen husholdning – det var sånt man holdt på med før man giftet seg i gamle dager, men siden tante Iveranna aldri kom så langt som til hverken mannfolk eller giftemål må hun bare ha fortsatt å samle i all evighet. I tillegg til vakkert broderte duker og andre ting, besto samlingen hennes altså av en svær kiste fylt med nok sengetøy, linservietter og kjøkkenhåndklær til å utstyre et helt lite hotell.
Denne ble stablet inn bakerst på kottet vårt, og der sto den som en bauta over tante Iverannas tapte drøm om en gedigen husholdning og holdt familien selvforsynt i all framtid med lakner, broderte putetrekk og kjøkkenhåndklær i fineste linkvalitet.

The best of tante Iverannas skattekiste..

Alt dette var både vel og bra, men med på lasset fulgte beklageligvis også en solid bunke med underbukser. Om tante Iverannas underbukser er det en ting å si,- de var tusen lysår unna alt vi forbinder med snasent undertøy. Det eneste positive med dem var at de i det minste så nye og ubrukte ut. De var laget av griserosa bomullsstoff, omtrent sånn som brukes i collegegensere, tykt, varmt og med flosset innside. De var store og romslige og hadde en rekkevidde fra godt over livet til midt nedpå lårene, der de endte i en strikk som rynket alt stoffet sammen rundt hvert bein. I tillegg hadde de et ekstra stykke av samme stoff innfelt i skrittet, sånn at du fikk følelsen av å bli sendt lukt tilbake til bleiestadiet i det øyeblikket du trakk dem over hoftene.
Denne tvilsomme delen av arvegodset til pappa var på ingen måte beregnet til noe som helst annet enn å beskytte et relativt stort areal av en gammel frøkens understell mot selv den kaldeste nordatrekk, og de burde helt klart ha fått lov til å gå i graven sammen med sin eierinne i all stillhet, eller å ha gjenoppstått som pussefiller. I stedet parkerte den vanligvis så tidsriktige moren vår all kulheten sin i hvilemodus og formelig pepret oss med favoritt-mammaord som PRAKTISK, FORNUFTIG og GODEOGVARME! Snille jenter uten tilstrekkelig med slagkraftige motargumenter og opprørsevne endte dermed opp som særdeles uheldige ofre for feilslått moderlig omtanke og tante Iverannas monsterunderbukser, i full visshet om at det aldri mer ville bli foretatt innkjøp av normale jentetruser i heimen før disse var blitt slitt sønder og sammen. Og sånt tar tid. Det tar så fryktelig lang tid…
En ting var å bruke dem i dagliglivet, selv om de var både klumpete og uformelige og la seg som tykke valker inni crimpline- og terylenebuksene våre. En helt annen ting var ydmykelsen ved å måtte vise seg med dem i all offentlighet. Og slikt skjedde fra tid til annen. Gymtimene på skolen gikk relativt greit,- man lærte seg fort til å være lynkjapp med klesskiftene. Men når det var legeundersøkelser – da var det kjørt! Da måtte alle jentene kle av seg alt unntatt trusa og vente i samlet flokk på å bli sendt inn til doktor Bull i tur og orden for kontroll av alle funksjoner. Blottlagt, ydmyket og rødmende av skam sto man der midt i flokken av helt normalt betrusede klassevenninner ikledd tante Iverannas underbukse-nikkers, som en manisk prøvde å justere ved diskret å skyve noe av overskudds-stoffet oppover lårene og nedover fra livet for å trykke den litt sammen og gi den et mer minimalistisk utseende. Det funka selvsagt ikke,- det er ikke mulig å få så mye tykt stoff til å forsvinne i løse luften.
Det må ha vært snille jenter i klassen min,- det var aldri noen som ertet eller lo, og dersom noen fniste litt i smug så så jeg det aldri. Men jeg tror det var sånn med ungene på den tiden, de fleste av oss risikerte på et eller annet tidspunkt å bli utsatt for pinlige mamma-innfall og viste at sånt rådde man ikke med. Og i neste omgang kunne det være en selv som ble offer for uheldig arvegods eller feilslåtte motepåfunn, derfor var det greit å ligge litt lavt i terrenget.
Det ble en utrolig møysommelig og langvarig prosess å få jobbet seg ned til bunnen av den rosa bunken, men selv om ydmykelsene sto i kø underveis er en ting hevet over enhver tvil,- Alle som i løpet av barndommen måtte lide seg gjennom vinter og votter i tante Iverannas undertøyskolleksjon kom styrket ut av det uten så mye som en eneste liten blærekatarr underveis, og vet bedre enn noen andre å sette pris på magien i en snerten liten blondetruse!

——————-

Tilbake til nåtiden:

Når man har en relativt stor linduk og en nøye uttenkt plan for hva deler av den skal brukes til, men ingen symaskin,- da er det superfint å også ha en mamma som er en racer til å sy! Dermed var det faktisk bare å klippe ut noen passende stoffbiter, ekspedere dem videre og få dem tilbake et par dager senere – fiks ferdige! Tusen takk for kjempefine brødposer mamma GS, – de ble akkurat sånn som jeg så dem for meg!
Hvis du har lyst til å sy din egen pose, så trenger du et rektangulært stoffstykke på sånn ca. 30×100 cm. Det kommer selvsagt litt an på hvor store brød du har. Dette brettes dobbelt og syes sammen i sidene. Øverst syes det en løpegang til å tre en snor gjennom. Sånn veldig enkelt forklart…

Tre gode grunner til å bruke brødposer av lin:

I brødposer av lin,- eller bomull for den saks skyld, vil brødet holde seg sprøtt og godt lenger. Plastposer gjør at skorpen blir fortere myk fordi all fuktigheten blir stengt inne sammen med brødet.

Det er altfor mye plast på jorda. Brødposer av stoff er miljøvennlige og plastbesparende.

Brødposer av lin har utseendet med seg. Det samme kan neppe sies om plastposer.

brødpose i lin

Tre brødposer ble det av loppeduken i første omgang, og med litt ekstra pynt på er de nå fiks ferdige og klare til bruk.

broderi

Til den første har jeg funnet en bit av et fint, gammelt broderi, som jeg fikk mamma til å sy på posen, – mest til pynt, og kanskje også som en slags liten gest til tante Iveranna nå som jeg ikke er et mislikt barn lenger,- fordi hun – helt uten å vite det, har lært meg å sette pris på lintøy og vakre broderier, … og fordi hun tross alt holdt rompa mi varm gjennom altfor store deler av barndommen…

brødpose i lin

Den andre har fått en enkel «brødtekst» ved hjelp av bokstavsjablonger og vannfast markeringstusj.

brødpose i lin

Det har den tredje fått også. Den skal Drømmeprinzen få. Det er gutten sin som liker brød med sprø svor, så den kommer han sikkert til å bli skikkelig glad for!

brødpose i lin

Det ene fører det andre med seg, så det har blitt mye baking av demo-brød denne uka. Man presenterer jo for skams skyld ikke splitter nye brødposer med en stusselig First Price-kneip stikkende ut av dem lissom… Utfordringen ble å ikke spise opp alt før bildene var i boks,- nystekt brødstoff vet du – ille godt!

Strålende fin sommerkveld til dere alle,- nyt sola, varmen og livet generelt!

11. mai 2018

Lommetørkler – sånne søte, småblomstrete vintage-greier…

fioler

For en fantastisk uke det har vært,- sol, varme, traktorer overalt og gras som er så grønt at man nesten blir blendet av det. Det lukter til og med godt av regnet! Det er mai på sitt beste, og en kan lissom aldri få nytt det nok!
Og midt i all denne herligheten har jeg fått med meg enda et loppemarked også. Til enda mer begeistring og glede. For midt inne i en gedigen haug med falmede gardiner og velbrukt sengetøy fant jeg en skikkelig fin liten skatt. Du vet – den som graver på loppis den finner! Ja, nå er det vel ikke alle som ser den helt store verdien i en plastpose med gamle lommetørkler kanskje, men vi snakker sånne søte, småblomstrete vintage-saker da, rene og pene og fullstendig snørr og buse-frie.

lommetørkler, vintage

Vintage er vel i grunnen bare et finere ord for sånne halvgamle ting som ikke har rukket å eldes lenge nok enda til å falle inn under antikk-begrepet. I utgangspunktet ble det brukt som en betegnelse på vin av fin gammel årgang, men etterhvert har det blitt tatt i bruk som beskrivelse på det meste som har noen år bak seg, som klær, pyntegjenstander, møbler, lommetørkler …og av og til på sånne folk som meg… For en tid siden hadde jeg en T-skjorte som jeg egentlig likte godt og brukte ganske mye – helt til en sleivkjefta sambygding kommenterte: «Vintage ja… det må vel vel være innholdet som er det da…. Hø hø hø…»

Rakkestadkællær assa,- det er guttæne sine som kan kunsten å sjarmere damer i senk det gitt… Hø hø. «Innholdet» i T-skjorta fikk seg en aldri så liten knekk og som det kanskje kommer fram av bildet så blir dette plagget bare brukt til malejobber nå. Men om jeg ikke kan fordra å få vintage-stempelet på meg selv, så liker jeg disse lommetørklene desto bedre. Jeg digger alt ved dem, fargene, mønstrene,- jeg syns rett og slett at de er dritfine!

lommetørkle

Det er lissom et sus av sekstitall over dem. Det var sånne man kunne være så heldig å vinne en to-pack av på utlodningen i barneforeningen Vårsol hvis en hadde litt flaks. Sånne som var så pene at en aldri hadde hjerte til å snyte seg i dem, men bare gledet seg over å eie.

Åsså fantes det andre typer…

lommetørkle — Hakuna matata! På sekstitallet var Afrika et spennende sted veldig langt borte. Det var nesten bare misjonærer som hadde vært der…

Enkelte ting går aldri over, så når du mange år senere snubler over en stor pose med nesten femti slike klenodier på loppis, da er det ikke noe å lure på,- de blir med deg hjem!

Dermed gikk alle planlagte gjøremål for den kommende uka rett i vasken og i stedet ble 48 små tøystykker beundret, sortert, vasket, strøket og lagt en slagplan for. Jeg syns de fortjener å komme fram i lyset, derfor har jeg brukt de fineste av dem til å lage en gardin.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bare sy dem sammen i hverandre, men fordi de er ulike i størrelsen fant jeg ut at det ville bli mye enklere å rett og slett feste dem utenpå en ferdigsydd en.

gardin med lommetørkler

Dermed røk liftgardinen på soverommet. Det er mye stoff i en liftgardin når du får plukket den fra hverandre, og den hadde ikke noen stor nyttefunksjon der den hang uansett, for vi gamle indianere liker å se ut på stjernehimmelen om natta og å slippe sola inn om morgenen.
Lommetørklene ble først festet med tape til gardinen sånn at de holdt seg på plass der jeg ville ha dem, og deretter sydd fast. Til slutt satte jeg på noen hemper øverst, og det var det. En ny, lys og koselig sommergardin som ingen har maken til er født!

gardin med lommetørkler

Den passer ikke på soverommet lenger nå som liften er borte, for vinduet der sitter så lavt på veggen at jeg må slukke lyset før jeg kler av meg om kvelden for å unngå at eventuelle forbipasserende på veien borte ved postkassene skal se rompa mi. Men hvem trenger gardin så lenge det fins lysbrytere?
Derimot ble den helt perfekt i peisestua, som egentlig ikke er noen vanlig peisestue, men en litt stor gang med en peis i hjørnet, en bratt, ikke HMS-sertifisert trapp opp til 2. etasje og et ganske høyt vindu. Det er i det hele tatt fint lite som er helt A4 i kårboligen, og derfor er det sikkert ingen som syns det er spesielt rart at vi har en gardin av gam… eh.. vintage-lommetørkler hengende i vinduet heller tenker jeg…

gardin av vintage-lommetørkler

Ha en supergod helg, enten det blir sol eller regn! Kos deg med den fineste tia og takk for at du leser!

27. april 2018

Loppemarked,- alle glade gjenbrukeres skatteparadis!

Et sikkert og kjærkomment vårtegn er at det jevnt og trutt popper opp nye plakater som varsler om loppemarked langs den faste helgeruta mi mellom Degernes og Lier. Jeg digger loppemarked,- det er et herlig, uimotståelig sammensurium av fine skatter og gammal dritt! Her kan du finne alt fra det splitter nye og ubesudlede treningsapparatet til han/hun som gikk på en nyttårsforsett-smell allerede tidlig i januar til noens gamle dobørste. Her finner du nydelige, skjøre kaffekopper i nesten gjennomsiktig porselen med mye levd liv bak seg side om side med rimelige kjøkkenglass fra Ikea. På loppis kan du du grave litt i eskene under bordet som ingen har rukket å komme til bunns i enda og finne noe spennende hvis du har flaks,- eller bare noe sliten julepynt.. Du kan gjøre gode kupp og dumme impulskjøp. Sammen med likesinnede kan du falle i staver over gjensyn med gammelt skiutstyr du husker fra barndommen, og du kan angre på at du pælma det derre stygge serviset fra søttitallet som brått skulle vise seg å bli hyper-retrohippt og dermed svindyrt. Du kan nyse av støvet fra meter på meter med gamle, nye eller halvgamle bøker, du kan kjøpe deg en stygg stressless eller et fint maleri, du kan prute, prate, spise vafler og kanskje finne noe du ikke visste at du trengte. Og som du muligens finner ut i etterkant at du fortsatt ikke har bruk for.
Kort sagt,- loppemarked er skikkelig god underholdning! Det er stedet der noens gamle skrot blir til andres nye skatter, det er gjenbruk på sitt beste – og du støtter en god sak.
Og det beste av alt,- uansett hvor mye unødvendig tral du skulle finne på å drasse med deg hjem så har du neppe gått på noen stor økonomisk smell, og finner du ut at du ikke har bruk for det du har kjøpt likevel, så kan du alltids levere det videre til et loppemarked nær deg ved neste korsvei. Vandrelopper er ikke noe ukjent fenomen for loppemarkedentusiaster.

Etter at Drømmeprinzen og jeg med stor entusiasme og felles interesse for gammelt skrot har tilbragt noen morsomme april-lørdager på diverse loppemarked, har den allerede ganske velfylte kårboligen blitt beriket med følgende godsaker for bare noen få tjuekroninger:

3 stygge lampeskjermer – fordi jeg har lampene, men trenger nye skjermer på dem. Ja, ikke disse da, de er jo verre enn dem jeg har fra før, men hver av disse er håndplukket fordi de har et godt fundament som det kan bygges noe nytt på.

Noen gamle bøker. Innholdet er ikke særlig spennende, men jeg syns sånne bøker fra 50-tallet er så fine på utsiden, og de kan brukes til å lage noe kult av.

Et par cd’er som bare er til kos og hygge i bilen. Du vet,- etter en lang vinter fins det ikke noe bedre enn tørr asfalt, solbriller og favorittmusikken på full guffe. Overdøver alle eventuelle ulyder i bilen og gjør hver tur til en fest,- yo! Men en tur innom Kirkengen er nok påkrevd uansett hvor høyt jeg spiller…

En pose med gardinringer i metall som jeg trodde jeg hadde en plan med.. De kommer sikkert til nytte.

En fin linduk og en juleduk som jeg har tenkt å klippe istykker å lage noe annet av. Det har imidlertid kommet et forstyrrende element inn i bildet når det gjelder juleduken,- jeg har rett og slett fått følelser for den! Den er lissom sånn gammeldags koselig og bestemoraktig og minner meg om et eller annet fra fortiden. Den forbaskede nostalgien som bestandig skal ødelegge.. Men linduken ryker!

En dings. Bare fordi… Hvem har ikke alltid ønsket seg hodet til en ridder i rustning som spytter vin i glasset ditt lissom…? Den blir nok etter all sannsynlighet liggende å slenge…

En italiensk reisehåndbok på fransk fra 50-tallet. Siden jeg ikke har praktisert fransk siden jeg gikk ut av videregående i 1980, skjønner jeg ikke noe særlig av hva som står i den, og etter det rufsete utseendet å dømme har den nok vært med på mer enn en Italiatur. Den er neppe verdt mer enn den tjuekroningen jeg betalte for den, derfor kan jeg herpe den med god samvittighet. Den er nemlig full av fine kart over italienske byer,- og gamle kart… oh lala og Mama Mia,- de er kjempefine , enten bare å ramme inn og henge på veggen eller å bruke til å dekorere saker og ting med.

3 små bilderammer

Av disse har jeg bygd et bittelite mini-drivhus med akkurat nok plass til en liten plante.

Og det er i grunnen det jeg har rukket på hobbyfronten denne uka…

Alt i alt er jeg godt fornøyd med årets fangst og nå gleder jeg meg til å se hvor mye moro det går an å få ut av alle loppe-herlighetene!
Men akkurat nå er det jammen fredag igjen, så jeg tror jeg lar ridder Skramle få heve visiret en smule, mens jeg senker skuldrene…

Ha en strålende fin helg, og har du ikke noe annet å finne på, så se om du finner deg et loppemarked å kose deg med da vel!

12. april 2018

Blomster for jålejenter, flaskesamlere og gamle hippier

Blå blomster

Påskeferien ble jammen lang i år gitt,- ikke i det virkelige livet riktignok, men her på bloggen min ble den en god del lengre enn det som var tenkt. Jeg har prøvd hardt å finne på en god unnskyldning for unnasluntringen, men uten å lykkes nevneverdig. Jeg kunne muligens kalt det en kreativ tenkepause, men sannheten er vel at det handler mer om å bli rammet av en form for brå-slækkhet etter en lang vinter, etterfulgt av noen herlige, uventet solfylte påske-fridager mellom snøfonnene oppe i skakka over Tyrifjorden. Det er så mye snø der at det nesten blir det samme som å være på fjellet, bare at jeg blir skjemt bort og at jeg slipper å gå på ski. Påskeferie på Øverskauen er fine saker! Det innebærer – i tillegg til massevis av kos og hygge, også et ikke ubetydelig innhogg i det der beliggende «Godsets» velfylte vinkjeller ( les kjølerom), på folkemunne bare kalt «taxfree’n», opptil flere runder med Drømmeprinzens legendariske fløtesauser og omtrent… tja… tre kilo smågodt… for å ikke ta i for hardt. Å være ingeniør er faktisk (heldigvis) ikke nødvendigvis ensbetydende med å være god til å beregne kvantum når det skal kjøpes inn smågodt til påskeegg, så etter å først ha gjort et solid stykke bistandsarbeid for å hjelpe den i overkant handlekraftige innkjøpssjefen å bli kvitt en del av det enorme overskuddslageret han hadde stablet opp i en bolle på stuebordet og deretter ha tømt det største påskeegget som noen gang har blitt meg til del, fikk jeg sannsynligvis satt til livs mer sukker og e-stoffer i løpet av en kjapp påskehelg enn det som godt er. Og sånt tar på rett og slett. Man får smaken på det søte liv og på å ikke gjøre så mye…
Nå som egget for lengst er tomt, hverdagen har falt tilbake i hverdagslige former og blodsukkeret har begynt å stabilisere seg igjen, er det imidlertid på høy tid å brette opp armene og få ting på stell!

Jeg har forøvrig ikke BARE unnasluntret da,- jeg har jobbet litt i kulissene også, innimellom seigmenn og lakrisbåter. Fordi jeg syns det har gått relativt trått med vårblomstene i år, har jeg latt kreativiteten få lov til å småblomstre en smule i stedet og laget meg noen selv. For det blir jo aldri feil å sprite opp med litt flower power innendørs mens man venter på varmen fra vårsola, og selv og det naturligvis ikke er noe som kan måle seg med det Moder Jord kan levere bare hun får opp dampen, så kan det faktisk bli ganske fine blomster ut av gamle tomflasker, ståltråd, neglelakk og filler også,- yo!

«Bottom up!» for tomme flasker
Selv om man vanligvis er flink til å ta turen innom panteautomaten, er det ingenting i veien for å ta resirkuleringen i egne hender i blant og gi noen av tomflaskene sine en blomstrende framtid!

Slik gjør du:
Klipp eller skjær ut noen fine blomster av bunnen på myke plastflasker,- de har allerede formen inne! Deretter holder du dem over et brennende lys mens du dreier dem forsiktig sånn at kantene på kronbladene smelter litt og bøyer seg lett. Prøv deg fram, hvor mye varme de tåler før alt blir bare krøll varierer alt etter hvor myk plasten er. Du vil se at den blir hardere og får et nesten glass-lignende utseende.

blomster av tomflasker

Når du har fått en samling med blomster du er fornøyd med, lager du et hull til oppheng i hver av dem ved å varme spissen på en nål og stikke gjennom plasten der du vil ha det. Du kan også lime på en perle i midten på dem som litt ekstra pynt. Bind dem opp med fiskesnøre eller tynn tråd på en fin grein e.l. og fest et oppheng på denne. Disse blomstene tar seg ekstra godt ut i vinduet, hvor sola kan skinne gjennom dem.

blomster av tomme plastflasker — Blomster av ekte plast. Aller finest i vinduet, men enklest å ta bilde av andre steder.

Peace, love & flower power
Få ånden over deg i fillehaugen og frisk opp i huset med noen fargeglade hippie-inspirerte blomster av tøystrimler og ståltråd.

blomster av filler og ståltråd — Blomster av filler = filleblomster

Alt trenger ikke å være så strøkent bestandig. Av og til er det morsomt å lage noe som bare er litt – rufsete uperfekt, og disse blomstene er et godt eksempel på det. Her møtes den fineste selskapskjolen fra nittitallet og de gamle T-skjortene merket «pussefillemateriale» for første gang, og de trives utmerket i hverandres selskap!

Slik gjør du:
Selve blomsterformen lages av et stykke ståltråd som bøyes til slik at du får 5 ganske like store løkker som vikles sammen i midten. Det er ikke farlig om det ikke ser så pent ut, det blir borte under stoffet. Hvor lang du skal kutte ståltråden avhenger av hvor store du vil ha blomstene. Til de største, som er ca. 25 cm. i diameter, har jeg brukt en lengde på 180 cm. Riv eller klipp opp tøystrimler i fine farger og vikle dem rundt hvert av kronbladene. Bruk litt lim til å feste endene med. Til slutt surrer du noen runder rundt midten av blomsten, f.eks. med en remse gult stoff, sånn at all ståltråden dekkes.

blomster av filler

Knytt blomstene sammen i hverandre med hyssing eller fiskesnøre og hekt dem opp i en kjedelig krok som trenger en fargeklatt.

blomster av filler og ståltråd

Blomster for jålejenter
Bittesmå, men utrolig søte blir disse blomstene som lages av ståltråd og neglelakk.

blomster av neglelakk

En rask liten ettersøksjakt rundt i huset avslørte at det befinner seg ikke mindre enn 30-40 flasker med neglelakk i all verdens farger og fasonger innenfor Kårboligens fire vegger, og siden et minimum av dem er i drift, kan de med fordel få komme ut av skapet og gjøre karriere på hobbyfronten i stedet for å ligge å slenge.

neglelakk

Slik gjør du:
Først vikler du sammen en liten blomst av tynn ståltråd. Du kan med fordel lage dem penere enn mine, Men ved å lime på en liten perle på midten i innspurten, blir sluttresultatet ganske greit uansett.
Deretter stryker du neglelakk over et og et kronblad slik at det dannes en tett hinne. La dem tørke og lim ev. på en perle i midten til slutt. Jeg bruker en potet til å stikke dem ned i under tørkeprosessen, så står de fint. Det er som det blir sagt,- poteter kan brukes til nesten alt!

Disse små blomstene er kjempefine som hårpynt. Fest dem til hårspenner eller lag en hel krans,- så kan du gå alle vårens og sommerens festligheter i møte med blomster i håret!

blomsterkrans — Marte Tjerbo,- fineste modellen, og da er det ikke så farlig at kransen ble litt uskarp..

Kos deg med våren, og takk for at du leser!

16. mars 2018

Drikkebokser, harryhandel og kampen om vindusplassen

La oss spole tilbake til sekstitallet igjen et øyeblikk,- det er søndag og familien skal på biltur. Søndag var turdag. Glem alt du har lært om sikkerhet i bil, glem alt om antall tillatte passasjerer – i forsetet, i baksetet eller i bilen generelt. Vi var åtte,- to voksne og seks barn. Og en liten Fiat.
Pappa inntok førersetet og lillesøster hadde fast plass på fanget til mamma i forsetet, med minstemann-privilegier som omfattet både armsleng og fritt utsyn i alle retninger.
For oss fem resterende startet nå kampen om de to ytterste plassene i baksetet. Det var de som gjaldt, og bare de, men det skulle både sleipe knep og harde forhandlinger til for å sikre seg en av disse. Et vanlig triks var å somle i det lengste med å sette seg inn, men dette knepet kunne alle, og det var ikke mye verdt når du måtte konkurrere med fire andre somlekopper som somlet akkurat like mye som deg selv. En annen klassiker var å si «Fritt for å sitte ytterst» før noen andre rakk å tenke så langt, men heller ikke dette ga noen garantier for suksess, det var som regel noen som la inn protest. Eldstebror f.eks. påsto alltid at han ble bilsyk og krevde særbehandling på grunnlag av det. Vi så aldri at han spydde, så vi trodde ikke noe på ham, men han brukte det for det det var verdt og kunne av og til få lurt til seg noen sitteplass-fordeler av den grunn.
Når jeg tenker på det nå så må det ha tatt ulidelig lang tid og krevd mye finurlig diplomati før sistemann var skviset inn i bilen så vi kunne kjøre. Til slutt var alle likevel ombord og dagens heldige vinnere av vindusplass-kampen kunne lukke dørene,- en utfordring i seg selv siden presset fra baksetets midtseksjon var formidabelt. Vi så jo aldri bilen vår fra utsiden med alle inni, men jeg er nesten helt sikker på at den må ha bulet…
Selv på sekstitallet var åtte personer i en bil helt klart ikke etter regelboka, så hvis vi møtte en politibil eller det var kontroll, hadde vi fått klare instrukser om at minst et par stykker av oss måtte dukke. Det brakte et kjærkomment spenningsmoment inn i en trang baksete-tilværelse hver gang en slik situasjon oppsto, og handlingen ble alltid utført med stor entusiasme og en følelse av å være litt deilig småkriminell. Jeg tror vi dukket alle sammen og jeg tror det var greit at vi aldri ble stoppe
Trange kår til tross, – vi hadde utallige herlige turer i den vesle Fiaten vår, og mangel på pusterom og bevegelsesfrihet la aldri noen demper på hverken stemning eller turglede. Alle kamphandlinger i søskenkjærlighetens navn ble utført i friluft,- det var på en måte ikke rom for noe krangling i baksetet.

Hvor vi dro? Litt hit og dit, avhengig av årstid og værforhold, men ganske ofte til «Svinesund for å kjøpe tyggegummi». Lenge før ordet «harryhandel» var oppfunnet, putret Fiaten vår jevnt og trutt over Svinesundbroen, fullstappet til bristepunktet, med skrotbuene på den andre siden av grensen som mål for søndagsturen. Jeg kan rett og slett ikke huske at det ble handlet stort annet enn tyggegummi på disse utfluktene,- det var selve Svinesund-opplevelsen som var greia med turen, men tyggisen hørte med som en viktig bestanddel, selv om den vel sant og si som oftest ble kjøpt i en kiosk i Halden på vei hjem,- en pakke Wrigley’s Spearmint på deling. Det ble akkurat en plate til hver, og hadde du viljestyrke av stål så var det mulig å fortsatt ha en utygd flis igjen av den når vi passerte kafeen i Degernes. Greide du det,- da var du helt sjef i baksetet et par sekunder, vindusplass eller ei…

Hvor jeg har tenkt meg hen med alt dette?

Egentlig bare enda en tur til Svinesund, men i 2018-versjon.
Skrotbuene står der de alltid har stått, men vi drar til Nordbysenteret på shopping nå, sammen med drøssevis av andre landsmenn, på jakt etter billig kjøtt, tobakk og løsgodis fra Godisfabriken til 7.90 pr. hekto. Og de fleste av oss som bedriver litt harryhandel i ny og ne, vet at det også har lett for å følge med et brett eller to med cola-bokser eller andre drikkevarer hjem.

Sånt blir det fryktelig fort veldig mange tomme bokser av, og alle som har prøvd vil vite at norske panteautomater spytter svenskeboksene ut igjen med dødsforakt. Derfor ender de ofte i søpla. Dermed blir det brått veldig mye søppel, så i dag tenkte jeg at jeg skulle slå et slag for et nytt og bedre liv for tomme drikkebokser. De kan nemlig forvandles til nye, kule greier!

Lyslykter
Disse lyktene gir ikke så veldig mye lys, men de tar seg utrolig godt ut i mørket og er fine å bruke både ute og inne.

Gamle drikkebokser blir som nye med litt maling og stæsh

Slik gjør du:
Begynn med å matte ned overflaten på boksen med sandpapir,slik at malingen får bedre feste. Skjær toppen av den tett inntil kanten på innsiden øverst. Gi den det første strøket med maling før du tegner opp mønsteret du vil ha, så er det enklere å se hvordan det blir. Bruk en tegnestift eller nål for å lage hullmønster.

For å unngå at boksen trykkes sammen når du stikker i den, er det lurt å stappe den full, f.eks. med et kjøkkenhåndkle før du begynner. Mal deretter et par strøk til og dekorer ev. med noen innslag av andre farger. Her har jeg brukt utklipp fra servietter til detaljene.
Til slutt stikker du et hull på hver side av boksen øverst sånn at du kan feste hanken. Denne er laget av en bit ståltråd som er tredd gjennom hullene og krøllet i endene for å holde seg på plass.
Fordi boksen buer innover på undersiden, er det smart å fylle litt sand e.l. i bunnen sånn at lyset blir stående rett.

Lag en fiskestim
Med noen tomme drikkebokser, sytråd og et smalt armbånd av metall er du garantert fiskelykke!

Slik gjør du:
Start med å kutte toppen og bunnen av 3-4 bokser og klipp dem deretter opp i siden slik at du sitter igjen med flate metallstykker. Puss bort fargen på yttersiden med sandpapir og tegn opp og klipp ut enkle, små fisker.

Det er ikke så nøye med antallet, men de er morsomme å lage og det er bare fint med mange!
Bruk f.eks. en strikkepinne og en tegnestift og dekorer dem i forskjellige mønster.

Lag et oppheng av ståltråd rundt armbåndet , så det kan henges opp før du fester fiskene til det, så sparer du deg selv for mye virvar.

Tre en sytråd gjennom et hull øverst på ryggen på hver av fiskene og bind dem rundt ringen i ulik høyde.

Krans av drikkebokser
Hvis du trenger litt veggpynt, kan du jo f.eks. bruke noen gamle brusbokser og lage deg en søt, liten krans.

Slik gjør du:
Begynn med å klippe ut og pusse 3-4 metallstykker på samme måte som til fiskene og klipp ut 28-30 passe store blader av metallet. Hvis du har en taggete saks er dette fint å bruke her, men det er ikke nødvendig.

Nervene i bladene ripes inn med en strikkepinne e.l.
Form en ring, ca. 15 cm. i diameter, ved å vikle 5-6 runder ståltråd løst sammen.

Bladene limes deretter fast til kransen. Jeg har brukt et tokomponent-lim til dette for å få godt feste.

Når limet har tørket kan bladene bøyes forsiktig sånn som du vil ha dem. Den siste finishen legges ved å surre på noen fine perler med tynn ståltråd. Jeg har brukt noen fra et gammelt kjede jeg hadde liggende å slenge. Perlene er først bundet sammen i små klaser og deretter festet rundt kransen.

Ha en strålende fin helg, med eller uten harrytur, og tusen takk for at du leser!

9. mars 2018

Det er på tide å få våren i boks

Jeg lurer på hvor all tiden egentlig tar veien,- jeg syns dagene går så svinaktig fort. De bare tøffer avsted, snart er det påske og kalenderen viser allerede 9.mars. Ja , ikke den jeg har på veggen over kjøleskapet da, i følge den er vi i juni… I fjor. Det er fordi det er en sånn evighetskalender med 31 små trebrikker som må stables om så de kommer i riktig rekkefølge hver måned, og det er jo ikke sånt man går rundt å tenker på til daglig. Da er det egentlig langt verre å oppdage at julegardina henger oppe i kjøkkenvinduet enda, og at det fortsatt står «God jul!» på krittavla ved siden av komfyren.. Sånne små åpenbaringer får meg til å innse at ting går litt over stokk og stein av og til og at det gamle begrepet om at jula varer helt til påske er faretruende nær å bli en sannhet her i huset.
Nå må det riktignok sies at det er en nokså diskret julegardin og en ganske lite dominerende tavle, og ikke minst at utsikten ut av vinduet uansett gir mer inntrykk av god, gammeldags hvit jul enn det som var tilfelle i jula, men allikevel da gitt…! Her må det iverksettes strakstiltak,- det er på høy tid å få lurt litt vårstemning inn på kjøkkenet!
Herlig! Det betyr at jeg kan finne fram hermetikkboks-samlingen min, som takket være trofaste sponsorer og noen ekstra fiskebolle-middager for en god sak, har rukket å vokse til anseelig størrelse siden sist jeg gjorde innhogg i den da jeg lagde julebjeller i desember.
Med en solid stabel tomgods i varierende størrelse, noen servietter og litt fint papir i herlige mønstre og vårfarger, maling, lim og diverse nødvendig arbeidsredskap er det duket for et par dager med kosejobb og kaos på kjøkkenbordet!

Jeg elsker hermetikkindustrien,- tomme blikkbokser kan brukes til nesten alt mulig! Det er en enkel og billig måte å gjøre små fornyelser på både her og der, og ikke minst er det skikkelig morsomt!

Her kommer noen forslag, tips og gode råd dersom du har lyst til å henge deg på og følge mitt eksempel

Aller først litt HMS:
Fordi boksene som regel er veldig skarpe i kanten på innsiden øverst, klemmer jeg denne inn hele veien rundt med en liten tang før jeg gjør noe som helst annet. Da vil den brette seg oppover og bli fullstendig harmløs, det blir null blod og mer trivsel!

Mal, lim og dekorer
Bruk det du har,- maling, stoff, servietter, tapetrester eller annet papir, – det meste funker! Om du vil male boksen inni eller ha den som den er, er fritt valg. Hvis du skal bruke servietter og decoupache-teknikk er det imidlertid lurt å grunne den med hvit maling på utsiden først for å få et best mulig sluttresultat. Deretter er det bare å male, klippe, lime og kose seg av hjertens lyst!

Lag en lykt eller flere
Bruk hammer og spiker og lag fine hullmønster i en tom hermetikkboks. Det er lurt å tegne opp før du begynner, så har du en kjøreplan. For at det skal være mulig å slå hull uten at boksen trykkes sammen når du jobber med den, bør du fylle den med vann og la det fryse til is først. Mal og dekorer med farger og mønster du liker, og lag en hank av ståltråd hvis du vil henge den opp. Disse lyktene er fine å bruke ute også, fordi lysene er godt beskyttet mot vær og vind.

Dekorer med tavlemaling og kritt
Først legges grunnlaget med et par strøk tavlemaling, deretter kan dekoren forandres så ofte man vil med et stykke kritt,- enkelt og greit!

Gamle fakkelbokser blir som nye med tavlemaling og kritt!

Ha det på badet
Pynt opp små bokser og bruk dem til oppbevaring av Q-tips, hårstrikker og andre nødvendige småsaker som trenger et fast tilholdssted.

På arbeidsbordet

Til skrivesaker og sånn…

På kjøkkenbenken

Og vi må ikke glemme potteplantene…

Potteplanter på photo shoot i splitter nye gamle blikkbokser

Hengende herligheter
Blir det trangt om saligheten i vinduskarmen, så er det bare å fortsette i høyden. Da kan en hengende sak som denne være en grei løsning.

Her har tre middels store bokser fått et løft og ny look med dekorasjonspapir i pastellfarger. Hver av dem har blitt utstyrt med en hank av ståltråd og er deretter hektet opp på kroker som er festet rundt en passelig lang grein.

Og med dette går jeg i tenkeboksen og prøver å klekke ut noen flere ideer, men først er det helg! En strålende fin weekend ønskes til dere alle fra AS Skrammel og Skrot!

1. mars 2018

Vårlengsel og gjenbruk på ramme alvor

Mens russerkulde og nordavind samarbeider om å bite av oss både nesa og ørene med det samme vi stikker hodet ut av døra, gjør kalenderen og det faktum at dagene blir lengre og lysere likevel sitt til at bittelittegranne vårfølelse smyger seg på meg,- i hvert fall så lenge jeg holder meg innendørs, sprengfyrer og ikke titter ut. Det merkes best på at jeg får skikkelig lyst til å være kreativ,- jeg får lyst til å GJØRE noe, til å piffe opp litt i huset kanskje… Av og til kan jeg til og med føle trang til å rydde og gjøre rent, men plutselig er jeg oppslukt i noen nye prosjekter, og da går det over…

I årenes løp har jeg pådratt meg stadig mer gammelt tral. Det er sånt man kan koste på seg når man tross alt har tre romslige kott og en garasje å stappe det inn i. Derfor har det hopet seg opp en anseelig samling av likt og ulikt,- ting som var fine en gang i tiden, noe som har affeksjonsverdi, en del som er for godt til å kastes og litt som kan være «kjekt å ha». Alt har egentlig gått ut på dato. Det er derfor det ligger i kottet, og jo mer utdatert det er, jo lenger inn ligger det.
Blant alle disse sakene befinner det seg også en haug med bilder som har hengt rundt sånn litt hist og pist og som har blitt byttet ut med nye ting underveis ettersom tiden har gått. Bildene i seg selv har ikke noen stor verdi, men vi snakker mange fullt brukbare rammer. Den opprinnelige tanken har vært å ekspedere dem til nærmeste loppemarked når det passer sånn, men siden det ser ut til at det aldri kommer til å skje, foreligger det nå istedet en ny og revidert plan om å gi noen av dem en makeover og få dem opp på veggen igjen i ny form.
Det er utrolig hva en skvett maling og litt nytenking kan gjøre med kjedelige gamle greier, så det er egentlig bare å legge en slagplan, velge favorittfargene sine og kjøre ivei!

Denne fine malingen fant jeg hos Søstrene Grene for en stund siden og det var kjærlighet ved første blikk, så disse fikk bli med meg hjem. Hvis man tar en titt i den nye vårkatalogen deres, så ser det ut til å være favorittfargene deres også…

Herlig med pasteller igjen, de har vært temmelig fraværende i livet mitt helt siden jeg malte over den lyseblå og søtsuppe-rosa stua vår med en ikke helt heldig grønntone en gang på nittitallet. Denne malingen kan forøvrig brukes utendørs også, men jeg holder meg inne inntil videre og lar den i første omgang få lov til å gi ny farge til noen mørke trerammer.

En hylle til små planter
Den bredeste av rammene hadde jeg lyst til å bruke som et slags display for noen små kaktuser som har stått strødd tilfeldig rundt i huset og stukket fra seg etter beste evne.

Det måtte litt tankevirksomhet til for å finne ut hvordan jeg enklest mulig kunne lage hyller inni rammen med godt nok feste. På en liten skattejakt i et av de innholdsrike kottene mine fant jeg imidlertid disse små skuffene i en parkert krydderhylle, og de passet så godt som perfekt i størrelsen, så der kom jammen de til nytte også gitt!

Knottene ble fjernet og jeg har brukt dem med baksiden fram. For å få festet dem har jeg skåret ut to brede lister i omtrent samme høyde som skuffene av den tynne huntonittplaten som fulgte med rammen, og limt disse inn på baksiden.

Deretter er skuffene limt fast til denne, og rubb og stubb ble malt i den fine, litt bleke rosafargen, som jeg syns er akkurat passe sukkersøt og helt innafor i et jentehus, og som dessuten gjør seg godt til kaktusene. Det krevdes endel strøk, så det hadde sikkert i etterpåklokskapens navn lønt seg å grunne den først, men det ble bra til slutt. For å gi mer liv, har jeg pyntet litt på den med noen papirdetaljer, noen hvite kanter og et par treperler.

Nå er det opp på veggen med kaktusene!

Blomstervaser

Disse to små identiske rammene har jeg kombinert med et par like identiske glasssrør og gjort om til noen vegghengte blomstervaser.

Slike glassrør eller reagensrør kan brukes til mye rart. Disse har inneholdt noen av Drømmeprinzens sigarer.
Siden rammene er ganske smale, har jeg først spikket ut en fordypning i dem nederst for å få mer støtte til glassrøret. Deretter har jeg surret sandpapir rundt røret og brukt dette til å pusse med til det passet perfekt nedi, før rammene har blitt malt lysegrønne.

Fordi rørene skal brukes til blomster, bør de festes sånn at det er mulig å ta dem løs når de trenger vask. Jeg har derfor sydd sammen en liten ring av mykt skinn med semsket bakside (gammel veske) som er tilpasset diameteren på glassrøret. Det semskede skinnet på innsiden holder glasset på plass, men den bør lages så trang som mulig.

Denne er limt ned i fordypningen nederst på rammen. Opphenget er en remse av samme skinn som er festet på toppen. En vakker dag kommer jeg helt sikkert til å angre på at jeg klippet istykker den veska, men inntil videre er jeg bare gledelig overrasket over hvor bra dette egentlig funka…

Enkelt og greit
Hvis du har noen fine kort eller bilder som du har lyst til å vise fram, kan dette være en enkel og morsom måte å gjøre det på.

På selve rammen har jeg brukt decoupache, men den kan like gjerne males eller være som den er hvis du liker den. Deretter skal det ikke noe mer til enn litt hyssing som knyttes fast i over- og underkant. Kortene er bare festet til hyssingen med litt tape på baksiden.

Skriften på veggen
Alt trenger ikke å gå i pastellfarger,- det er bestandig like morsomt å leke seg med tavlemaling! Da kan man skrive eller tegne og forandre på dekoren på nytt og på nytt så ofte man vil.

Denne rammen har jeg brukt bak fram for å få en bredere flate å skrive på, og også for å kunne utnytte det innfelte sporet langs innerkanten. Først er den malt med tavlemaling, og deretter har jeg kuttet til og limt fast en bjørkekvist, satt på en spurv av garn og hengt på en liten gullstjerne.
Dekoren min er inspirert av teksten rundt, som er et sitat signert John Bon Jovi, men slipp løs fantasien og gjør det på din egen måte! Hvis du f.eks. vil bruke den som en slags oppslagstavle, kan du benytte en litt tykkere kvist, feste små klyper på den til å henge opp huskelapper i.

Ha en fortsatt fin torsdag og takk for at du leser!

22. februar 2018

Magiske øyeblikk og en blues for gamle cd’er

Å sitte på terrassen til Drømmeprinzen en sen sommerkveld, mens myke bluestoner smyger seg ut av cd-spilleren, finner veien ut døra og tar seg en ekstra runde rundt grillen før de flyter videre utover i natta og uendeligheten,- det er noe av det fineste som finnes! – Walter Trout, sier Drømmers, nesten sakral i stemmen, – er den eneste som spiller Jimi Hendrix bedre enn Jimi Hendrix selv! Og jeg nikker enig, selv om jeg ikke har noe særlig mer greie på blues enn jeg har på hva slags druesorter og region vinen som skvulper rundt i glasset mitt kommer fra. For en ting forstår jeg meg på, og det er nytelse. Jeg elsker disse øyeblikkene nesten mer enn noe annet. Disse sjeldne sommerkveldene når luften er akkurat passe varm og verden er helt i vater. Når det er fullstendig mer enn godt nok å bare dele den andres glede over gitarsoloer og musikalske krumspring, og å kjenne lukten fra «Dette er en kveld som fortjener en sigar»-sigaren hans kile trivelig i nesa før den slår følge med bluestonene ut i natten. Og vinen i glasset er like fløyelsmyk som musikken, kveldsbrisen og stemmen til Drømmeprinzen som prater ivei om storheter som ZZ Top, Stevie Ray Vaughan, om Notodden Bluesfestival og om Clapton og Crossroads.

De kuleste folka å henge med på bluesfestival!

De er myke øynene hans også, mye på grunn av musikken, litt på grunn av vinen, men også når han ser på meg, og jeg kjenner meg skikkelig superheldig!!

Så tar vi en skål for oss selv, for Jimi Hendrix og Walter Trout, for konge og fedreland og for livet og alle herlighetene det fører med seg.

———–

Med nettopp sånne magiske sommerkveld-øyeblikk i tankene midt i snøslaps og vinterkulde, satte jeg kursen mot en cd-butikk her om dagen, for å se om jeg kunne finne en kul blues-cd å gi Drømmeprinzen i bursdagsgave, men jeg fant ikke engang butikken, for den var søkk borte. Cd’ene er også borte, i hvert fall på full fart ut. Det viser seg at det nesten ikke selges noen lenger, for alle striiimer nå… Og jeg har ikke engang merket at de er i ferd med å forsvinne,- heey! Sånn er det å være ho som ikke følger med i tia, som kjøper all bilmusikken sin på Rause for en tier og tror hun har gjort et kupp! Som overhodet ikke har fått med seg at musikk på små, runde skiver er så utkonkurrert av Spotify og co. at selv bruktbutikkene sliter med å bli kvitt den og at den splitter nye bilen til Drømmeprinzen ikke engang er utstyrt med cd-spiller, selv om den har et dashbord med flere knapper, taster og duppeditter enn et jetfly og til og med forteller ham når han trenger påfyll av kaffe.

Men snør det, så snør det, samme hvor ny bil du har…

Den gode nyheten for meg som er kraftig teknologisk på etterskudd og bare har bil med FM-radio og cd-spiller, er at jeg kan fortsette å sikre meg knasende god bilmusikk rasende billig. Den gode nyheten for deg som får musikken din servert i mer moderne former, er at du kan høgge opp de gamle cd’ene dine og lage kule ting av dem!
Og noe av det aller morsomste du kan foreta deg, er sannsynligvis å omskape dem til det ugjenkjennelige ved å lage små, nesten glasslignende figurer av dem. Disse blir ordentlig fine,- de kan formes som mosaikkfliser eller andre figurer og benyttes til dekor på glass, rammer, esker og bokser, til smykker, nøkkelringer eller helt andre ting. Jeg har brukt dem til å lage noen små uroer i sommerglade farger som tar seg ekstra godt ut i vinduet, der lyset får skinne gjennom dem.

Slik gjør du:

Det første du må gjøre er å skrape ren den siden av cd’en som er belagt med farge, sånn at den får en gjennomsiktig overflate. Bruk en glass-skrape eller en skarp kniv.

Du får masse gratis glitter med på kjøpet…

Deretter tegner du opp og klipper ut de figurene du har lyst på i to og to like eksemplarer.

Mal den ene siden på den første biten med hobbymaling e.l. i ønsket farge og legg den andre oppå (som en sandwich).

Dekk bunnen på en langpanne med aluminiumsfolie og legg figurene på denne med litt avstand imellom. Varm stekeovnen til ca. 225 grader og stek figurene til de har smeltet ordentlig sammen. Det er sikkert fornuftig å sørge for god utluftning under prosessen,- jeg kan ikke tenke meg at det er spesielt helsebringende å puste inn lukten av nybakt plast. Følg med og ta dem ut så snart de ser ferdige ut,- det tar bare noen få minutter.

Hvis du vil lage hull i dem for å kunne henge dem opp, bør dette gjøres mens de fortsatt er varme, etterpå blir de så godt som ugjennomtrengelige. bruk en syl e.l. La dem ligge på folien til de er kalde, deretter er det bare å leke seg ivei av hjertens lyst!

Justin Bieber i ny og forbedret versjon! (Sorry, Anne Maren…)

Uansett hva slags musikk du liker og hvordan du foretrekker å nyte den,- ha en herlig torsdagskveld og takk for at du leser!