gjenbruk Arkiver - Side 4 av 4

9. februar 2018

Litt sludder og pølsevev om geitekofter og andre mesterverk

En gang i tiden, i de glade søttiåra, gikk jeg Tegning, form og farge på Mysen. Heggen videregående skole het skolen offisielt den gangen, men alle kalte det bare for «husfliden». Vi var unge og livsglade, gikk i slengbukser og gensere av uutslitelige, interessante syntetiske materialer og hadde stygge frisyrer som til enhver tid risikerte å bli ytterligere forverret grunnet eksperimentering med hjemmepermanenter eller gratis skamklipp av ufaglærte venninner og velmenende mødre. Ambisjonsnivået når det gjaldt skolearbeid tok vel ikke nattesøvnen fra så mange av oss. Vi hadde mer fokus på de viktige tingene i livet,- som gutter, venner, fest og moro enn på utdanning, men med ungdommelig pågangsmot klarte vi uten nevneverdige problemer å kombinere litt arbeid med mange fornøyelser på en utmerket måte.
Det var fine år!
Vi dro på skoleturer til Høstutstillingen og lot som om vi forsto oss på kunst, men siden mye av kunsten på Høstutstillingen ikke var forståelig for noen, spesialiserte vi oss raskt på Kunsten å gjøre maksimalt ut av en fridag i Tigerstaden i stedet.

Vi tegnet skisser og malte bilder, lærte om komplimentærfarger og primærfarger og satte farge på egen skolehverdag ved å lage kosekrok bakerst i klasserommet med en gammel sofa og en kokeplate, slik at vi hadde tilgang til varme drikker når vi måtte ønske. En dag fant et lyst hode ut at vi kunne bruke denne kokeplaten til å koke suppe på også, men det fikk en brå slutt da det kom inn klager fra toppetasjen om at hele skolen luktet mat og at lukten forstyrret konsentrasjonen til de øvrige elevene. Vi på vår side syntes det luktet misunnelse lang vei…
Jeg solgte forøvrig mitt første kunstverk på den tiden. Det gikk under hammeren på skolebussen mellom Mysen og Degernes og fikk ny eier for den nette sum av 30 kr. Der og da følte jeg at jeg var på vei mot noe stort, men det skulle vise seg at det var både starten og slutten på min handel med oljemalerier, og at jeg bare var på vei hjem til Degernes…

Vi kastet bort mange timer med god ungdomstid på tvangsbrodering av et velassortert utvalg med pene små sting på prøvelapper som bare skulle stiftes inn i en perm sammen med ulldotter fra ulike saueraser og annet rufs, og aldri mer komme fram i lyset. Jeg mener den dag i dag at brodering av prøvelapper er en forbasket uting.

Hadde vel neppe gitt noe pluss i boka fra Frk. Spydevold denne her…

Innimellom studier av popstjerner og filmhelter i Det Nye, leste vi kunsthistorie, og vi tilegnet oss dermed innsikt i en lett miks av ymse stilarter,- som rokokko, rock, barokk og pop.

Vi sydde tidkrevende veggtepper og sengetepper i lappeteknikk, som beklageligvis aldri skulle komme til å pryde et eneste fremtidig hjem slik som planlagt, fordi oransje og brunt viste seg å ha gått kraftig av moten og blitt erstattet av sarte pastellfarger før vi kom så langt som til egen husholdning en eller annen gang utover i åttiåra.

Og vi lærte å veve.
Du gikk ikke på husfliden uten å lære å veve. Det lå en aura av tunge tradisjoner og bunnsolid kunsthåndverk rundt vevstolene på Heggen Videregående. Vev var lissom selve skolens grunnpilar,- det var det mest husflidske av alt. Du tulla ikke med vev!
Men morsomt var det!
Jeg har fortsatt en suvernir fra glansdagene mine ved vevstolen på husfliden,- en slags merkelig, uformelig jakke som kaltes geitekofte.

Dette er et plagg jeg aldri noensinne hverken har sett eller hørt om siden. Ikke engang Google vet hva en geitekofte er. Jeg tror jeg bare brukte den en gang, for jeg syntes ikke engang den var fin da den var ny, men den har fulgt meg gjennom livet og ligger i en eske på kottet sammen med konfirmasjonskjolen min, i påvente av at den skal bli retro-kul. Hver gang jeg har sett den, har jeg tenkt at det kommer aldri til å skje, men nå for tiden er det ingenting som forundrer meg lenger, så man skal aldri si aldri.. Uansett blir jeg alltid litt glad for at den ikke er oransje og brun..

Ugh! Let’s make geitekofta great again! Når du har vært spysjuk i to dager, ser deg selv i selfieversjon og innser at det er en dårlig ide å ha med hue ditt på bildet …

Et eller annet sted på veien har mye matnyttig kunnskap om vevstolen og alle dens muligheter gått fullstendig i glemmeboken, og der vil den sannsynligvis hvile trygt til evig tid sammen med noen av stingene på prøvelappene og diverse annen dårlig vedlikeholdt skolelærdom. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke fortsatt syns det er morsomt å veve. Jeg syns bare det er morsomt å gjøre det på min egen måte,- jeg liker å tulle med det!
Og det er det som er så herlig med veving,- kan du få spent opp noen tråder, så kan du bare tulle ivei akkurat så mye du vil. Så finn fram posen med restegarn, hiv deg med og lag noen små kunstverk til ledig veggplass! Du trenger ikke avansert utstyr for å lage noe fint, og du kan lage din egen vev veldig enkelt av en gammel bilderamme og noen småspiker.

Denne egner seg superfint til å veve små veggtepper o.l. på.

For å skape liv i det du vever, er det fint å bruke garn med forskjellig tykkelse og struktur. Putt gjerne inn andre elementer også, som blonder, filler, lisser og bånd.

Hvis du fortsatt syns det ser litt tamt ut er det ingenting i veien for å brodere på litt mønster etterpå, eller å sy på noen perler eller annet stæsh.

Det nærmeste jeg kommer å lage en rosablogg

Flere ideer til ting du kan veve:

De ripete gamle cd’ene som synger på siste verset kan fortsatt skape glede i ny form,- f.eks. som morsomme, små drømmefangere til å henge på veggen.

Anne Maren, som elsker musikk, har fått sin egen drømmefanger, laget av noen av alle de ødelagte mobilladerne og øreproppene hun strør om seg med

Restegarn, perler, tynne ledninger, snorer eller skolisser,- bruk det du har og vev deg en liten drømmefanger med personlig vri!
Slik gjør du:
Surr 15-17 runder med hyssing rundt en cd. Du kan gjerne ta flere runder, men sørg for å ende opp med et oddetall. Stram godt og fest på baksiden. Start innerst og vev deg utover. Ta en dråpe lim på alle løse ender og dytt dem innunder det du allerede har vevet etterhvert, så er du kvitt dem. Fest en hempe på toppen og noen tråder nederst til slutt og knytt på fine perler, fjær eller noe annet småtteri.

Vev med gråpapir
Dersom du er glad i naturfarger og liker en litt rustikk stil, kan du lage fine, nye potter til plantene dine av gråpapir og tomme hermetikkbokser.
Slik gjør du:
Klipp strimler av gråpapir i ca. 4 cm’s bredde og tvinn disse sammen til «hyssing». Hvis du klipper langsetter rullen kan du lage dem så lange du vil, og slipper så mange skjøter underveis.

Spenn opp 9 tråder med naturfarget hyssing jevnt fordelt rundt kanten av boksen. Disse festes med tape under og inni boksen sånn at de holdes på plass.

Begynn nederst og vev deg oppover. Lim fast løse ender til underlaget etterhvert, og stram godt så du får en tett og fast vev.

Når hele boksen er dekket, klipper du opp hyssingen i bunnen og på toppen så det står igjen ca 1 cm.’s lengde. Disse stumpene skyves inn under papirhyssingen med litt lim på tuppen, slik at du får en pen avslutning og alt låses på plass. Til slutt kan du gi det hele et strøk med klarlakk for å få en mer holdbar overflate.

Tusen takk for at du leser! Ha en herlig helg, og en strålende fin morsdag til alle mammaer!

23. januar 2018

Gjenbruk av små vaskekatastrofer

«Det er ikke bare bare å se mørkt på alt. Plutselig får du en lys ide og ødelegger hele greia». (Kjerstin Aune)

Det sies at de fleste ulykker skjer i hjemmet og en del av disse igjen finner utvilsomt sted i vaskemaskinen.
Vi har vel opplevd det de fleste av oss en eller gang i løpet av livet,- at den aller fineste ullgenseren vår, den som vi var skikkelig glad i, forviller seg inn på feil vaskeprogram og kommer ut igjen i hardpakket miniformat. Den (litt) gode nyheten er at selv om genseren er redningsløst fortapt som favorittplagg, så kan den få leve videre som herlige, myke grytekluter! Ja, jeg vet… Men de er morsomme å lage, kjekke å ha …og bedre enn ikke no’!

Til disse trenger du hverken symaskin eller broderikunnskap, alt er sydd sammen med enkle tråklesting.

Til hver gryteklut klipper du ut to like deler (disse er 20 ganger 16 cm), i tillegg til en litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle de tre lagene sammen med det minste stykket i midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting.

La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så blir det lettere å feste løse tråder underveis uten at det blir synlig på utsiden.
Fortsett med å sy mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene, bruk fantasien, kjør på og lag din egen vri!
Til slutt setter du inn en passende hempe og syr sammen den øverste kanten.

19. januar 2018

Et knappehjerte for gode minner

Det er ikke til å unngå at en blir angrepet av noen nostalgiske flashbacks av og til når man bor i kårboligen. Når jeg tenker etter, så må vi vel ha tilbragt nesten like mye tid hos bestemor og bestefar som hjemme hos oss selv i løpet av barndommen, og selv om begge to er borte for lengst, så liker jeg å tro at det henger igjen litt av dem her fortsatt. Som gode vibber i veggene og en slags lun og koselig trygghet. Dette er et hus som er fylt med utallige gode minner.

Det var her vi alltid ble tatt imot med åpne armer av en bestemor med allverdens tid til oss og en bestefar som bestandig hadde et ledig kne til små barnebarn.

Bestemor og storebror før han var blitt særlig stor

Det var her vi til enhver tid kunne få tigget til oss en ekstra middag, selv om mamma hadde gitt bestemor streng beskjed om at vi ikke fikk lov fordi vi skulle spise hjemme. Det var i hvert fall det bestemor sa når hun litt skyldbetynget lesset opp nok en porsjon til oss…
Det var her vi satt som tente lys på krakken under trappa i peisestua og prøvde å ikke fnise når bestemor hadde kvinnemøtene sine, mens vi ventet utålmodig på at de skulle bli ferdige med misjonspratet sitt og komme fram til bevertningen,- for det var den vi var der for. Det var også her besteforeldre og gamle tanter holdt oss på pinebenken i det uendelige med evigvarende julemiddager som inkluderte både VM i sakte-spising og påfølgende oppvask. Og det var her bestefar satt i kurvstolen sin foran ovnen i stua og stappet inn ved hele vinteren, eller på stolen sin ved kjøkkenbordet, hvor han slurpet kaffe fra skåla og lot oss dyppe sukkerbiter i koppen sin.

Kjøkkenstolen til bestefar hadde knallrødt plasttrekk med et svartsvidd hull i, forårsaket av en eksplosjon som fant sted i vedovnen da bestemor kom i skade for å mate den med gamle batterier fra høreapparatet hans. Han hadde nesten ikke hørsel og var umulig å ha hemmeligheter som medførte hvisking sammen med. Bestefar hadde tenner som lå i vinduskarmen når han spiste, og luktet trygt og godt av granskau og snus. Av og til sendte han oss i butikken for å kjøpe «»to blå» (som betydde to blå esker med snus), og hvis han dro dit selv, så ruset han bilmotoren så kraftig før igangkjøring at det hørtes ut som det var en Boing 707 som sto i gårdsplassen og var klar til avgang, og ikke en liten Simca..
Bestefar hadde «safen» sin i bokhylla, i form av et skap med nøkkel, hvor han oppbevarte lommeboka og snusen sin, og det hendte han stakk til oss noen kroner herfra bare fordi han hadde lyst.

Bestemor hadde småkaker i kottet og saft som begynte å smake nesten som vin når det led litt utover vinteren. Hun hadde en sofa som var full av hjemmelagde puter, sydd sammen av glitrende silkelapper, som vi fikk lov å bruke når vi øvde oss på å stå på hodet,- og også ganske ofte av andre gamle damer som sang salmer med skjelvne stemmer og snakket om misjonsarbeidet på Madagaskar. Eller om tilstanden til beboerne på pleiehjemmet i bygda.
Bestemor hadde sin egen påleggpåbrødskiva-politikk som gikk ut på å smøre skikkelig tjukt på, og det samme opplegget gjaldt når hun serverte dramatiske historier om alt mellom himmel og jord, eller satte en frydefull støkk i små barnebarn med skremselspropaganda om skumle ting som satan, fylliker og russere. Hun hadde myke, varme hender og var aldri sinna på oss. Bare på russerne…

Bestemor hadde også en vidunderlig skattekiste i form av en skuff full av gamle knapper.

I årenes løp hadde knappeskuffen til bestemor blitt fylt til randen med all slags herligheter i en salig røre. Her fantes det knapper i alle farger og fasonger, alt fra bittesmå underverker i regnbueskimrende perlemor til enorme svarte beist som må ha stammet fra gamle kåper og vinterfrakker.
For en liten unge var det selve lykken på jord å sitte på gulvet og tre de aller fineste knappene på hyssing, eller å bare rote rundt og kjenne alle sammen renne mellom fingrene som en liten knappefoss, mens bestemor på oppfordring nok engang dro den velkjente historien om et par fordums slektninger som en gang hadde konkurrert om hvem som klarte å svelge den største kåpeknappen…

Selv om jeg av og til har prøvd, og selv om jeg samler på mye, så har jeg forlengst innsett at jeg aldri kommer til å klare å matche knappesamlingen til bestemor. Men jeg har da noen, og fordi jeg er i det super-nostalgiske hjørnet, bruker jeg dem til å lage et hjerte. Et knappehjerte til å henge på veggen i huset til bestemor og bestefar,- to av barndommens kuleste helter!

Slik lager du et knappehjerte:
Fine knapper er som små smykker i seg selv, og her får de vist seg fram i all sin prakt. Jeg har brukt en miks av hvite og helt lyse knapper og tynn, sølvfarget ståltråd. I tillegg har jeg spedd på med noen perler, både for å få det mer fyldig og fordi jeg elsker perler.
Begynn med å forme et hjerte av ganske stiv ståltråd, sånn at det holder fasongen når du jobber med det. Deretter brukes den tynne tråden til å feste knappene med.

Tre ståltråden gjennom begge hullene i knappene og vri den noen ganger rundt på undersiden, så holder de seg bedre på plass når du vikler dem rundt hjertet. Tilslutt lages et lite oppheng på toppen.

Hjertelig takk for at du leser, og fin fredag til alle!

12. januar 2018

Good girls gone bad

Sjenert og forsiktig pikebarn sammen med storebror

Et av mine første møter med nål og tråd falt sammen med starten på min karriere i barneforeningen Vårsol, og huskes som en nokså pinlig affære. Jeg var sikkert ikke mer enn 6-7 år gammel og et ganske sjenert og forsiktig pikebarn.
Pliktoppfyllende satt jeg med et utdelt broderi i fanget og sydde små sting, akkurat som jeg hadde fått beskjed om. Det var i grunnen det vi holdt på med på barneforeningsmøter tror jeg,- vi sydde ting som skulle loddes ut på en basar en gang i framtiden, til inntekt for arbeidet på misjonsmarken, eller hedningemarken som bestemor brukte å kalle det. Den lå stort sett i Afrika og var veldig langt vekk fra stua til fru Storeheier, men det var viktig arbeid, så jeg la sjela mi i å brodere så pent jeg kunne. Jeg husker at jeg var relativt imponert over egen innsats og syntes det var mye enklere enn jeg hadde trodd det skulle være. Men det var bare helt til jeg skulle løfte det opp for å ta en nærmere titt på det, noe som viste seg å være komplett umulig fordi jeg hadde sydd hele herligheten godt fast i foldeskjørtet mitt . med sirlige og bunnsolide korssting!
Fru Storeheier klippet meg løs, alle lo og jeg hadde lyst til å synke i jorden…
Selv om denne ydmykende seansen ikke akkurat bygget opp under mestringsfølelsen hos en liten syerske, la den heldigvis heller ikke noen nevneverdig demper på videre entusiastiske krumspring med nål og tråd i misjonens tjeneste, så i tiden som fulgte ble det produsert både sofaputer i diamantsøm i skrikende farger og det som verre var.
Akkurat interessen min for brodering har ligget brakk noen år nå, men av og til kan det være morsomt å ta opp igjen gamle kunster og gjøre noe en ikke har gjort på en stund. Om ikke annet så kan man jo bruke ferdighetene sine til å justere litt på andres mesterverk…

Dette gamle pyntehåndkledet fant jeg i en bruktbutikk, og selv om det var nokså slitt og lurvete, vekket det sånne hyperkoselige minner om bestemødre og gamle damer fra barndommen, så jeg tok det med meg hjem med en tvilsom plan om å gjøre det om til noe som kanskje kunne få lov til å bli et morsomt innslag på veggen.
Denne flinke lille husmoren har sikkert hengt over syltetøykrukka med sleiva i handa på noens vegg i en mannsalder, taus og pliktoppfyllende,, med særdeles dårlig utført vippe-extension og en ikke helt heldig makeup.

Nå skal hun få henge litt hos meg, men først syntes jeg hun fortjente et lite løft. Derfor har jeg børstet støvet av gamle syferdigheter og gjort henne en anelse tegneseriepreget ved å utstyre henne med mer fremtredende konturer, egne meninger og splitter nye løsvipper, brodert på med svart sytråd og kontursting.

Deretter har jeg funnet en gammel ramme til henne, og nå skal hun få holde til på kjøkkenet mitt til jeg blir lei henne.

Det er kanskje ikke spesielt pent, men ganske morsomt å leke seg med andres broderier på denne måten. Hvis man føler at man trenger en unnskyldning for ugjerningene, så kan en jo alltids kalle det å ta vare på gamle kulturskatter…
Det er selvsagt ikke meningen at man skal gå til angrep på de fineste familieklenodiene, men hvis ting likevel har blitt gnagd i filler av tidens tann og ikke lenger egner seg til noe som helst annet enn å ligge i skapet og ta opp plass, syns jeg ikke det er noe i veien for at man skal kunne tillate seg å begå litt kreativt hærverk i god gjenbruksånd.
Så la de forseggjorte gamle broderte sakene, preget av forfall og glemsel, få komme ut av skapet og svinge seg! Lek deg med nål og tråd og benytt de brukbare delene av dem til å lage noe helt nytt. Pent, stygt eller midt imellom, det er opp til deg! Kanskje kan de bli til nye puter, bilder eller noe helt annet.
Og har du ikke hjerte til å gå løs på eget arvegods så fins det flust av andres på loppiser og i bruktbutikker som du helt samvittighetsløst kan boltre deg med i stedet.