Det vokser veldig mange ville nyperoser rundt omkring her i distriktet. Og når jeg sier ville, så mener jeg VILLE.
De går til angrep når du minst venter det. De hogger tak og holder deg fast, og det er nesten umulig å komme løs igjen uten å rive i stykker både hud og klær.
«Etter mange år i vill tilstand er jeg sikker på at de har utviklet noen helt spesielle egenskaper», sier jeg til Drømmers når jeg kommer oppkloret og blodig hjem etter enda en tur i skauen. – Hvis det er sånn at planter har en eller annen form for sjel – så er disse onde. Jeg tror tornene funker nesten som fiskekroker, og det er antagelig bare et tidsspørsmål før disse buskene videreutvikler seg til å bli kjøttetende og begynner å fange både rådyr og småvilt og gnafse i seg …
– Hm, sier Drømmeprinzen bare, og har for lengst gitt opp håpet om at det skal komme noe fornuftig ut av samtalen…
Selv skogens mest ondskapsfulle skapninger har likevel noe positivt ved seg.
Det blir noen skikkelig fine, små nyper på disse buskene, og tidligere i høst plukket jeg en hel drøss av dem for å lage julepynt med – slett ikke uten at det utspilte seg harde kamphandlinger mens plukkejobben pågikk.
Som et slags fredsbudskap til det ville buskaset i skauen, har jeg valgt å bruke avkommet deres til å lage et hjerte av.
Og så enkelt lages det: Har du tilgang på noen nyper og en bit med ståltråd, så har du i grunnen det du trenger til dette prosjektet. (Det går å bruke andre røde bær også, for eksempel tranebær som du får kjøpt i poser i butikken).
Start med å forme et hjerte av ganske stiv ståltråd på denne måten:
Tre på nyper til det er fullt og tvinn ståltråden sammen nederst sånn at alt holder seg på plass. Klipp av endene om nødvendig.
Selv om nypene vil skrumpe inn en del når de tørker, så beholder de fargen godt, og er derfor fine å bruke når du ønsker å tilføre jula noen røde innslag.
Det var det jeg hadde i dag, men i morra kommer det et nytt innslag – og jeg håper du henger med videre. Ha en strålende fin tirsdag, og takk for at du leser! ❤
Det sies ofte at kjøkkenet er husets hjerte, og hver gang jeg sitter ved siden av komfyren til Drømmeprinzen og ser på at han lager mat til meg, så tror jeg fullt og fast på at det stemmer. Helt fra første gangen han tok meg med seg hjem har dette vært et yndet samlingspunkt hvor det har blitt løst utallige verdensproblemer og utført imponerende handlinger på rekke og rad. Det aller første han imponerte med var vel egentlig å skrive bursdags-datoen min med sprittusj på veggen under kjøkkenvifta, for deretter å koke sammen et skikkelig herremåltid til meg,- og etterpå har det på en måte bare gått slag i slag…
Den godeste Drømmeprinzen viste seg nemlig raskt å være litt av en gourmetkokk, og sånt blir det naturligvis smøremyke damer og stjerner i boka av. En mann som mestrer matlagingens edle kunst og som aldri kommer til å glemme bursdagen din skal du jammen ta godt vare på!
Det er ikke småtterier han har tryllet fram av festmåltider i den tiden jeg har kjent ham, og når Drømmeprinzen kokkelerer – da er det han som er Chef! Jeg får aller nådigst lov til å dekke bordet og å hakke opp grønnsaker. Egentlig er jeg ganske god til å ikke tråkke i salaten med utidig innblanding om jeg skal si det selv. Jeg fyller heller gladelig resten av assistent-rollen med å holde ham med selskap, drikke rødvin og med å bedrive det han veldig snilt kaller for smalltalk. Med en smule selvinnsikt vil jeg vel heller kalle det for kontinuerlig kakling, men det er et resultat av at fordi vi bare ser hverandre i helgene, så lagrer jeg jo opp masse smalltalk hele uka igjennom, og når vi endelig møtes så renner mesteparten ut igjen på en gang.
Drømmeprinzen er den eneste jeg vet om som kan time et måltid nesten på sekundet. -Da er det mat om 23 og et halvt minutt, sier han, og bevæpnet med stekespade, gryter, panner og en eggeklokke jeg aldri blir klok på tryller han fram gyldne stekeskorper, deilige smaker og perfekt kokte små mandelpoteter som om han aldri skulle ha gjort annet.
Illustrasjonsfoto. Personen i historien er på ingen som helst måte identisk med personen på bildet.
Det er allikevel ingenting som slår de legendariske sausene hans! Her spares det aldri på godsakene. Stekesky, fløte, rømme og finhakket løk,- i tur og orden havner det i gryta. Helt til slutt setter han kronen på verket med en romslig skvett fra flasken med god vin av høy klasse som på dette tidspunktet har ført smalltalken til nye høyder og gjort meg lettere løsmunnet. Jeg våger meg derfor innpå med en antydning om det hadde vel egentlig holdt å bruke noe billig bordvin til sånn sauseproduksjon…? Dette får ham til å titte fortørnet opp fra grytene sine et lite sekund og svare med et slags indignert snøft,- Billig bordvin? Nei, sånt har vi da ikke her i huset!
– Og det er mer der det kommer fra, fortsetter han, jekker opp en ny flaske og vipper korken opp i skuffen under komfyren. Når denne skuffen etterhvert blir full, puttes alle korkene opp i en pose som jeg får med meg hjem.
God mat, god vin og en god porsjon bohem-ish ekstravaganse,- der har du Drømmeprinzen lissom – og jeg lever i grunnen godt med det jeg!
På hverdagene derimot, når helgen er tilbakelagt og jeg er tilbake i Kårboligen igjen med veska full av kork og må lage all maten min selv, så hender det av og til at jeg er litt mer i tvil med hensyn til det der med hus og plassering av hjertet… Om ikke annet så er jeg rimelig sikker på at kjøkkenet i Kårboligen rammes av noen små infarkt av og til. Mesteparten av året humper og går det riktignok helt fint, men på skikkelig kalde vinterdager, når gradestokken kryper under minus 20, hender det at hovedpulsåra kan fryse igjen i skapet under vasken og må tines opp med hårføner. Og når nordavinden kommer gufsende ut av dørsprekken i overskapet og treffer meg rett i pannebrasken mens jeg står å vasker opp, og det lissom blir et ørlite varmt drag i lufta hver gang jeg åpner kjøleskapet,- da blir det samling i stua! Men trøsten får være at uansett hvor kaldt det er på kjøkkenet, så er det enda kaldere på badet, og ni av ti dager i året er det et koselig kjøkken,- sånn gammeldags sommerhus-koselig på en måte. Og selv om hjertet skranter litt av og til, så har det flust med sjel.
Det er først når en skal ta bilde av kjøkkenet sitt man skjønner hvilken krevende oppgave det må være å være en sånn fotograf som tar bilder til sånne boligsalgprospekter. Åsså så mye rydding som må gjøres unna først da gitt… Men i det minste så ble det mer strøkent på kjøkkenbenken enn det har vært på år og dag.
Bortsett fra en og annen strømførende ledning og ny farge på veggene, så er det ingenting som er forandret noe særlig på her siden sekstitallet. Moderne fiksfakseri som oppvaskmaskin og avtrekksvifte glimrer med sitt fravær uten at det legger noen demper på stemningen, men når det skal tilberedes større middager eller noe skal stekes litt hardt, er det lurt å åpne døra, ta ut batteriet i røkvarsleren og å skru av andre elektriske apparater før start for å spare seg selv for strømbrudd og/eller skarpe pipelyder.
Dette er ikke et kjøkken hvor det er noe særlig poeng i å prøve å henge med i tia,- stilren design og moderne nyskapninger passer på en måte ikke så godt inn her. Selv den ikke lenger helt nye komfyren ser egentlig litt malplassert ut.
Det som derimot sklir rett inn, det er sånt som ikke er helt A4,- ting som er litt rare, morsomme, retro – eller hjemmegjorte!
Et par gamle skatter og en nesten ny kaktus fra Ikea
Og det passer jo egentlig ganske bra det, siden jeg liker å pusle med gjenbruk og sånt. Så i dag serverer jeg noen ideer til kjekke og praktiske kjøkkenting som du kan koke sammen selv av gamle rester og billige råvarer.
Og vi kan jo starte med alle vinkorkene fra skuffen til Drømmers.
Siden jeg har hatt jevnt tilsig av dem i flere år nå, har jeg kunnet tillate meg å virkelig fråtse i kork! Noen har jeg brukt til en oppslagstavle med plass til huskelapper, kort, gamle konsertbilletter, bilder og alt sånt ruskomsnusk som jeg liker å ta vare på.
Denne er laget i en ramme jeg hadde fra før. Korkene er først delt i to på langs og deretter limt fast til bakgrunnen med trelim. Selve rammen rundt er malt med tavlemaling.
Korker er også fine å lage gryteunderlag av. Jeg har to stykker,- et hjerteformet et til helårsbruk og en stjerne som tas fram til jul.
Man får jo aldri for mange gryteunderlag, så her følger et par forslag til:
Gryteunderlag av kosteskaft
For å lage dette trenger du et gammelt kosteskaft, sag og en drill, i tillegg til ca. 1 m med tynt tau. Dersom du ikke har et som passer er det enkelt å tvinne et selv av hyssing.
Slik gjør du:
Kapp 6 biter på 18 cm. av kosteskaftet og bor hull gjennom alle stykkene på begge sider, ca. 1.5 cm. inn fra ytterkanten. Puss over med sandpapir der det trengs. Alle delene har fått et par strøk med hvit maling i endene, men resten av treverket har fått beholde den naturlige fargen. Lag en knute i enden av tauet og tre det nedenfra og opp gjennom hullene i kosteskaft-bitene på den ene siden. Knytt en knute tett over det øverste hullet og deretter enda en 20 cm. ut på tauet, før du trer det på samme måte ned på den andre siden og avslutter med en knute på undersiden.
Kule kuler
Det aller enkleste gryteunderlaget lager du av trekuler som tres på en solid snor, strammes godt og knyttes sammen.
Til dette, som blir sånn middels stort, har jeg brukt 12 kuler som er 3 cm i diameter.
Felles for alle disse gryteunderlagene er at de også funker fint som pynt på veggen når de ikke er i bruk.
Siden jeg først er inne på gryter,- gode grytekluter er en viktig ingrediens på ethvert kjøkken, og de aller beste er ofte dem du lager selv – f.eks. av gamle T-skjorter eller den fine ullgenseren som kom skeivt ut etter en runde på kokvask.
Med 2-3 lag ihelkokt lammeull er du bare noen enkle tråklesting unna å ha skaffet deg et sett kjempedeilige, myke grytekluter.
Dersom du liker å strikke, så trenger du bare 1 stk utvasket T-skjorte i str XL, et par strikkepinner og en ledig kveldsstund for å mekke sammen disse tykke, herlige godbitene!
Slik tråkler du:
Til hver av gryteklutene klipper du ut to like stykker på 20 ganger 16 cm, pluss et som er litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle tre lagene sammen med det minste i midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting. La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så er det enklere å feste tråder underveis uten at det blir synlig fra utsiden. Broder mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene. Til slutt festes en hempe og den øverste kanten syes igjen.
Og slik strikker du:
Klipp opp en gammel T-skjorte i ca 1.5 cm brede strimler og legg opp 20 masker på pinne nr 8-9. Strikk rettstrikk fram og tilbake til grytekluten ser passelig firkantet ut. Fell av, fest løse ender og sy på en passende hempe.
Her lukter det vel forresten superdupre, rasende billige julegaver lang vei…??
Bokser til smått og stort
Etter noen år med trege kjøkkenskuffer som gjør at jeg må ta i så hardt for å åpne dem at når de først går opp så er det med et rykk som får alt bestikket til å ende opp i en salig røre, ble jeg litt lei. For å få bedre oversikt og enklere tilgang til spiseredskapene begynte jeg derfor å samle dem i bokser på benken i stedet. Tomme hermetikkbokser vettu… ❤❤❤! Fordi jeg aldri blir enig med meg selv om hvordan de skal se ut, byttes de ut ganske ofte. Akkurat nå ser de sånn ut, så får vi se hvor lenge det varer. Sånn ca. til jul tenker jeg…
Noen bokser er egentlig dekorative akkurat sånn som de er også. Dersom de i tillegg er firkantede i formen og ikke altfor store, er de helt ideelle å henge på kjøleskapet og samle skrivesaker o.l. i. Det eneste du trenger å gjøre er å lime en litt skikkelig magnet på baksiden av boksen. Utrolig praktisk!
Ta kjøleskapmagnetene til nye høyder!
Bokser av papp
Har du noengang kjøpt melet ditt i en sånn boks og tenkt at: – Oi, det var jammen en fin boks! Den kan sikkert brukes om igjen.
Det har i hvert fall jeg tenkt, men jeg har også tenkt at det kan være greit å fikse litt på den først. Med litt ny dekor på utsiden blir de fine nok til å få komme ut av skapet og briljere på kjøkkenbenken.
Først er de malt hvite, og deretter har jeg kledd dem med papir og servietter som er limt på med decoupachelim. Sånne bokser er supre til oppbevaring av både nytt mel og alskens andre tørrvarer.
Smått, men godt
Det er ikke bestandig størrelsen det kommer an på, og av og til kan små gjenbruksbloggere være så heldige å kjenne noen med små fysiske plager som medfører knasking av små piller, som igjen på litt sikt fører til superfint tomgods i form av små pillebokser – som viser seg å bare trenge noen små justeringer for å bli helt perfekte salt- og pepperbøsser!
Slik gjør du:
Fjern etiketten og mal eller trykk på bokstaver. Skjær av den ytterste ringen på lokket så det får samme størrelse som boksen. Puss det jevnt med fint sandpapir og lag hull med en syl e.l.
Og dette var dagens porsjon med smalltalk fra meg,- tusen takk for at du leser og strålende fin, ny uke til alle som en!
Da har det jammen allerede blitt februar, det er fredagskveld og leirbålet er tent i kårboligen. Det er både påkrevet og koselig på en gang. Det er noe med februar… Selv når huset er gulvkaldt som aldri før og gradestokken ikke går i vår favør, så henger det lissom et ørlite snev av håp om vår og lysere tider i luften. Dagene har blitt merkbart lengre og butikkene er fulle av tulipaner. Og i motsetning til i januar, så skjer det så mye i februar. Det er karnevalstid, det er fastelavn og boller med krem, og det er morsdag.
Åsså har vi Valentinsdagen da.
Fordi denne dagen aldri, ALDRI noensinne ever har bragt så mye som en eneste liten rose eller en ørliten sjokoladebit eller et snev av ekstra romantikk inn i livet mitt, er jeg i prinsippet litt i mot den og vurderer å søke om medlemskap i den store furtegruppa «Vi som syns Valentinsdagen er noe tull og bare enda et påfunn fra handelsstanden for at de skal tjene mer penger». Nå er det bare det at jeg er så heldig at jeg får både roser og romantikk litt sånn hist og pist gjennom hele resten av året, og lønning den 14., så jeg har ingenting å klage over, snarere tvert imot!
kjærstepar i gamledar
Dessuten er jeg fryktelig lite prinsippfast når det kommer til sånne ting som egentlig er litt koselig…
Derfor benytter jeg heller anledningen, nå som vi så vidt har startet på februar og den store kjærlighetsdagen nærmer seg, til å komme med forslag til en kul liten gave i hjerteform som du fortsatt fint rekker å lage selv før deadline, og som du kan gi bort til noen du liker. Forøvrig funker disse fint som morsdagsgave også hvis du ikke har noen Valentinsdag-tradisjoner – eller noen du liker. For alle liker vel mammaer!
Disse papirhjertene er både enkle å lage og hyggelige å få. Og best av alt,- de er mye mer enn et pent lite stykke papir, for de skal leve, varme og glede ekstra lenge! De inneholder nemlig frø, og når de legges i en potte med jord og vannes jevnlig, så vil det etterhvert begynne å spire og gro. Magic!
Hjertene kan lages med alle slags frø, fra blomster, urter eller hva du vil. Jeg hadde et par chilier som hadde blitt liggende å tørke, så jeg har brukt frøene fra disse.
Jeg liker nemlig hjerter med varme og skikkelig futt i, og chiliplanter er enkle å dyrke fram, først i en potte i vinduskarmen og senere utover sommeren, ute i i sola på et lunt sted. Etterhvert vil du få massevis av røde, fine, nye chilier.
Slik gjør du:
Riv papir opp i biter og hell over kokende vann. Jeg har brukt First Price-dopapir, det er billig, lettoppløselig og midt i blinken.
La det stå og godgjøre seg en stund og kjør deretter papirmassen i en blender eller smuldre det opp med fingrene til en jevn masse.
Bland inn frø og gjerne litt ekstra stæsj for fargen og effektens skyld. Jeg har tillsatt litt knust chili og noen grønne blader fra en kvist med timian.
Legg massen i en sikt og klem ut mest mulig vann.
Deretter presser du den ned i en hjerteform i et ikke altfor tykt lag.
Bruk tørkepapir til å presse med, så får du sugd opp mesteparten av fuktigheten samtidig.
Lirk hjertet forsiktig ut av formen igjen og legg det flatt til tørk på et lunt sted. Snu litt på det av og til under tørkeprosesssen.
Når papirhjertene er tørre, kan de brukes på mange forskjellige måter. Du kan lime dem på et kort, skrive en heit hilsen på dem, bruke dem som gavelapp eller rett og slett pakke dem i en pen gavepose.
Eller gi et til en ufordragelig eks og si at det er kjeks…
Det er ikke til å unngå at en blir angrepet av noen nostalgiske flashbacks av og til når man bor i kårboligen. Når jeg tenker etter, så må vi vel ha tilbragt nesten like mye tid hos bestemor og bestefar som hjemme hos oss selv i løpet av barndommen, og selv om begge to er borte for lengst, så liker jeg å tro at det henger igjen litt av dem her fortsatt. Som gode vibber i veggene og en slags lun og koselig trygghet. Dette er et hus som er fylt med utallige gode minner.
Det var her vi alltid ble tatt imot med åpne armer av en bestemor med allverdens tid til oss og en bestefar som bestandig hadde et ledig kne til små barnebarn.
Bestemor og storebror før han var blitt særlig stor
Det var her vi til enhver tid kunne få tigget til oss en ekstra middag, selv om mamma hadde gitt bestemor streng beskjed om at vi ikke fikk lov fordi vi skulle spise hjemme. Det var i hvert fall det bestemor sa når hun litt skyldbetynget lesset opp nok en porsjon til oss…
Det var her vi satt som tente lys på krakken under trappa i peisestua og prøvde å ikke fnise når bestemor hadde kvinnemøtene sine, mens vi ventet utålmodig på at de skulle bli ferdige med misjonspratet sitt og komme fram til bevertningen,- for det var den vi var der for. Det var også her besteforeldre og gamle tanter holdt oss på pinebenken i det uendelige med evigvarende julemiddager som inkluderte både VM i sakte-spising og påfølgende oppvask. Og det var her bestefar satt i kurvstolen sin foran ovnen i stua og stappet inn ved hele vinteren, eller på stolen sin ved kjøkkenbordet, hvor han slurpet kaffe fra skåla og lot oss dyppe sukkerbiter i koppen sin.
Bestefar og to velfødde barnebarn
Kjøkkenstolen til bestefar hadde knallrødt plasttrekk med et svartsvidd hull i, forårsaket av en eksplosjon som fant sted i vedovnen da bestemor kom i skade for å mate den med gamle batterier fra høreapparatet hans. Han hadde nesten ikke hørsel og var umulig å ha hemmeligheter som medførte hvisking sammen med. Bestefar hadde tenner som lå i vinduskarmen når han spiste, og luktet trygt og godt av granskau og snus. Av og til sendte han oss i butikken for å kjøpe «»to blå» (som betydde to blå esker med snus), og hvis han dro dit selv, så ruset han bilmotoren så kraftig før igangkjøring at det hørtes ut som det var en Boing 707 som sto i gårdsplassen og var klar til avgang, og ikke en liten Simca..
Bestefar hadde «safen» sin i bokhylla, i form av et skap med nøkkel, hvor han oppbevarte lommeboka og snusen sin, og det hendte han stakk til oss noen kroner herfra bare fordi han hadde lyst.
Bestemor hadde småkaker i kottet og saft som begynte å smake nesten som vin når det led litt utover vinteren. Hun hadde en sofa som var full av hjemmelagde puter, sydd sammen av glitrende silkelapper, som vi fikk lov å bruke når vi øvde oss på å stå på hodet,- og også ganske ofte av andre gamle damer som sang salmer med skjelvne stemmer og snakket om misjonsarbeidet på Madagaskar. Eller om tilstanden til beboerne på pleiehjemmet i bygda.
Bestemor hadde sin egen påleggpåbrødskiva-politikk som gikk ut på å smøre skikkelig tjukt på, og det samme opplegget gjaldt når hun serverte dramatiske historier om alt mellom himmel og jord, eller satte en frydefull støkk i små barnebarn med skremselspropaganda om skumle ting som satan, fylliker og russere. Hun hadde myke, varme hender og var aldri sinna på oss. Bare på russerne…
Bestemor hadde også en vidunderlig skattekiste i form av en skuff full av gamle knapper.
I årenes løp hadde knappeskuffen til bestemor blitt fylt til randen med all slags herligheter i en salig røre. Her fantes det knapper i alle farger og fasonger, alt fra bittesmå underverker i regnbueskimrende perlemor til enorme svarte beist som må ha stammet fra gamle kåper og vinterfrakker.
For en liten unge var det selve lykken på jord å sitte på gulvet og tre de aller fineste knappene på hyssing, eller å bare rote rundt og kjenne alle sammen renne mellom fingrene som en liten knappefoss, mens bestemor på oppfordring nok engang dro den velkjente historien om et par fordums slektninger som en gang hadde konkurrert om hvem som klarte å svelge den største kåpeknappen…
Selv om jeg av og til har prøvd, og selv om jeg samler på mye, så har jeg forlengst innsett at jeg aldri kommer til å klare å matche knappesamlingen til bestemor. Men jeg har da noen, og fordi jeg er i det super-nostalgiske hjørnet, bruker jeg dem til å lage et hjerte. Et knappehjerte til å henge på veggen i huset til bestemor og bestefar,- to av barndommens kuleste helter!
Slik lager du et knappehjerte: Fine knapper er som små smykker i seg selv, og her får de vist seg fram i all sin prakt. Jeg har brukt en miks av hvite og helt lyse knapper og tynn, sølvfarget ståltråd. I tillegg har jeg spedd på med noen perler, både for å få det mer fyldig og fordi jeg elsker perler.
Begynn med å forme et hjerte av ganske stiv ståltråd, sånn at det holder fasongen når du jobber med det. Deretter brukes den tynne tråden til å feste knappene med.
Tre ståltråden gjennom begge hullene i knappene og vri den noen ganger rundt på undersiden, så holder de seg bedre på plass når du vikler dem rundt hjertet. Tilslutt lages et lite oppheng på toppen.
Hjertelig takk for at du leser, og fin fredag til alle!
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.