Nå begynner jammen merkedagene å komme så tett som hagl gitt. I går snudde sola og i dag, den 22. er det «Den store bulkedagen». Det betyr at det er den dagen i året da det skjer flest småuhell med bil. Med andre ord er det god grunn til å senke farten og skuldrene og prøve å slappe av litt i dag. Og å ikke parkere med snuta inn – særlig hvis du ikke har kasko …
Et annet alternativ er å rett og slett holde seg hjemme og heller lage litt mer julepynt hvis det ligger til rette for det…
I år har jeg tenkt å erstatte det pjuskete, tilårskomne glitteret som Drømmers liker å hekte opp på juletreet med noen splitter nye, minst like glitrende girlandere. Og noen av ullkuler.
Til førstnevnte har jeg plukket fram den mest skinnende gullkartongen jeg har og klippet den opp til små «vimpler».
For å lage dem trenger du bare litt gullfarget papir og så mange meter med hyssing som du gidder å klippe ut papir til.
Sånn gjør du: Brett papiret dobbelt og klipp ut på denne måten:
Lim disse fast på hyssingen med passe mellomrom.
Og ferdig!
Siden denne girlanderen var så rask å lage, tenkte jeg at jeg like godt kunne lage en av hvite ullkuler også. Idéen er lissom at det skal minne om små snøballer.
Det er i grunnen sånn snø jeg liker best.
Det kan være like fort gjort å lage denne også, i hvert fall hvis du bruker ferdige kuler. Jeg hadde imidlertid noen ulldotter liggende – så da ble det kule-toving da, og dermed en god del mere jobb.
Men resten gikk fort, og trenger vel neppe noen nærmere forklaring heller.
Da tror jeg jammen det gamle glitteret skal få lov til å ligge å slappe av i esken sin på loftet hele jula jeg gitt.
Visste du forresten at det fins en dag som kalles «Den lille bulkedagen» også? Det er visstnok 16. mai..
I kveld, nøyaktig kl 22:48 skjer det folkens! Da «snur sola», og ting begynner å gå den riktige veien igjen! At jeg vet klokkeslettet skyldes selvsagt at jeg støtte på det på en Google-tur, ellers hadde jeg ikke hatt peiling, men det gledes! – for meg og sikkert også for alle andre som ikke er spesielt overbegeistret for veldig korte, mørke, kalde dager spekket med alt fra sludd og slaps til holkeføre og iskalde innslag rett fra Sibir. Jeg syns det er helt fantastisk at vi faktisk begynner å bevege oss mot lysere tider og sol og sommer igjen – og det har jeg tenkt å feire med å vise fram litt mer julepynt…
Lette som fnugg og fine som snus blir disse kulene som er lagd av papirstrimler og tar seg like godt ut enten de får lov til å briljere alene, eller hektes opp på juletreet.
For å lage dem trenger du: Noen små trekuler, litt ståltråd og pent papir eller en tapetrest.
Slik gjør du: Klipp ut seks like strimler som er 22 cm lange og 1,5 cm brede av papiret.
Bruk en tegnestift eller nål og stikk hull i hver av strimlene, et midt på og et i hver ende, ca 1 cm inn fra ytterkanten.
Klipp til en ståltrådbit på 10-15 cm, lag en liten løkke i enden på denne og tre på den ene trekulen.
Tre deretter ståltråden gjennom hullet i midten på alle de seks papirstrimlene.
Fortsett med å tre – først den ene enden og så den andre på den innerste papirstrimmelen inn på ståltråden.
Jobb deg utover med klokka til alle strimlene er på plass. Tre på den andre trekula og lag en løkke på ståltråden som er stor nok til å låse alt på plass og til å knytte fast en hyssing til oppheng i.
Og det var det.
Med sola snart på rett kjøl igjen og fortsatt et par dager igjen til jul, ønsker jeg alle en superfin dag!❤🌞
De fleste av oss har vel flettet julekurver av glanspapir en eller annen gang, om ikke annet så på barneskolen.
Dette er en litt annen variant.
Disse flettede hjertene kan lages av spon, papir, en tapetrest – eller som her, av vaskbart papir. Det er seigt som bikkjeskinn og tåler det meste, derfor tenkte jeg at det kunne egne seg godt til sånt flettearbeid som jeg erfaringsmessig vet at fort kan føre til litt krøll. Å lage disse gikk imidlertid over all forventning, og slik gjøres det:
Klipp til 8 strimler som er 1 cm brede og 20 cm lange.
Alle strimlene festes med lim ytterst og flettes sammen på denne måten:
Snu arbeidet rundt.
Begynn med de to strimlene nærmest midten og lim disse sammen.
Flett deg videre utover med en strimmel fra hver side av midten til du har to identiske sider.
Lim de to sidene sammen fra innsiden i nederkant.
Hanken kan festes på ulike måter.
Det kan være fint å piffe opp kurven med noen treperler eller lignende.
Man trenger egentlig ikke noe annet enn noen helt ordinære hvite papirark for å lage superfin julepynt. Ja, og litt lim og kanskje ei lita perle da, men den trenger på ingen måte å være ekte.
Disse papirblomstene er fine å pynte med, og det er ikke noe hokus pokus å lage dem heller.
Størrelsen bestemmer du selv, alt etter hva du vil bruke dem til. I liten utgave kan de være flotte på juletreet – eller kanskje som bordpynt. I større format er de fine å pynte opp med andre steder.
Hver blomst er satt sammen av to enheter, en stor og en litt mindre, og du trenger 6 deler til hver av dem.
Det enkleste er å lage maler i papp å klippe etter. De skal se omtrent sånn ut:
Størrelsen er som sagt valgfri, men den minste malen lages alltid 2 cm mindre begge veier enn den store.
Strek opp rundt malen, legg den deretter speilvendt mot den delen du har tegnet opp og strek opp rundt denne også.
Klipp ut i et stykke.
Stable gjerne flere ark på hverandre, så sparer du litt klippejobb – lenge leve latskapen!
Brett hver av delene sammen som et trekkspill, og brett dem deretter inn på midten.
Lim delene sammen til to blomster, en stor og en mindre.
Fest den minste blomsten midt på den store, og lim på en liten perle til slutt.
Og det var det! Ha en vakker dag, og takk for at du leser! ❤❄
Av en eller annen grunn så er det sånn at det er enkelte dyr som har fått en spesiell julestatus. Sånn som reinsdyr …og mus. Åsså har vi naturligvis marsipangrisen – og halmbukken.
I dag har jeg lyst til å introdusere dere for julehesten.
Den er på en måte dyreverdenens svar på dorullnissen, ganske fin – og av rasen gyngehest.
Det ville være løgn å påstå at det er den raskeste traveren, i hvert fall når det gjelder å lage den, men skulle du ha litt tid til overs i julestria så er det et morsomt lite prosjekt.
Sånn lages den: Du kan bruke en dorull til kroppen, men har du et papprør som er tykkere og stivere er det å foretrekke. Røret jeg brukte var ganske solid og såpass langt at det holdt til to hester.
Tegn opp og klipp ut et hestehode i to eksemplarer av papp. Legg til en ekstra liten kant som brettes ut til siden nederst på hver av delene. Lim sammen hodedelene, men unngå å påføre lim mellom ørene.
Lim fast hodet på papprøret – som heretter vil bli titulert som «kroppen».
Klipp ut to runde pappbiter i samme samme størrelse som hullet i hver ende av kroppen og lim fast disse.
Til forbein og bakbein klippes det ut to identiske sett som ser omtrent sånn ut:
De to korte stykkene limes fast til det lange. Deretter festes beina til kroppen med lim som påføres den midterste delen..
Hvis hesten går ned i spagaten på dette tidspunktet, kan du bruke litt limpistol-lim eller tape på innsiden av hvert av beina for å få stivet den opp.
Sånn. Da gjenstår bare den morsomme delen av jobben.
Riv opp biter med papir fra en avis eller bok og lim disse fast med tapetklister eller litt trelim som røres ut i vann sånn at hele hesten dekkes.
Manen og halen er laget av hyssing , og det samme er seletøyet. Salen er egentlig en liten gavelapp som passet akkurat til formålet, men her går det naturligvis like bra å bruke andre ting.
Meiene er laget av noen tynne kvister. For å få den riktige bøyen på dem, strammet jeg dem opp med hyssing mens de var friske og lot dem bli helt tørre før jeg monterte dem på hesten. Da beholder de formen helt fint.
Tørk gjerne pinnene i stekeovnen på svak varme, så går det mye fortere.
Og da gjenstår det bare å ønsker alle en fin desemberdag! Tusen takk til alle som leser, deler eller legger igjen hyggelige kommentarer – det setter jeg utrolig stor pris på! 💖
Oisann – da var det sannelig allerede palmesøndag og påske igjen gitt! Det betyr at det er på høy tid å få på plass litt påskepynt, og en tid hvor det er så mye søkelys på å ta vare på miljøet, er det neppe noe som er mer bæærekraftig enn å lage mest mulig av den selv. Flaks for meg da – for det er sånt jeg liker å holde på med. Når jeg tenker etter så ligger vel imidlertid sant og si mesteparten av bærekraften bak årets påskepynt her i huset i at en god del av det jeg har brukt for å lage den – har jeg på et eller annet tidspunkt båret med meg hjem …
I hvert fall inn og ut av bilen…
Stort sett fra Søstrene Grene på Liertoppen …
De har så mange uimotståelig fine hobbygreier på Søstrene Grene at hver gang jeg går inn der kjennes det litt ut som om jeg har kommet til paradis …
Det var blant annet der jeg fant gipsbandasjene som jeg har brukt til å lage disse «eggeskallene», som kan være fine til litt av hvert.
For å lage dem trenger du I tillegg til gipsbandasje, en ballong eller flere – og det er i grunnen det.
Sånn gjør du:
Blås opp ballongen i den størrelsen du vil ha på den og tape den fast med bunnen i været oppi en kopp eller lignende, sånn at den holder seg i ro.
Klipp opp gipsbandasjen i mindre biter og legg disse i vann et øyeblikk. (Gips stivner ganske fort – selv under vann, så det kan være lurt å ikke bløtlegge for mye om gangen).
Dekk så mye som du ønsker av ballongen med minst et par, tre lag av gipsbandasjen.
La stå til gipsen er helt tørr før du stikker hull på ballongen.
Hvis du ikke finner på noe annet å bruke dem til, så kan du jo gjøre som meg og fylle dem med karse.
Du husker vel karse – om ikke annet så fra barneskolen? Karse må vel nesten være verdens mest effektive frø, og er helt supert å så hvis du trenger noe grønt og skikkelig vårlig i en fei.
Jeg får nok aldri spist opp all karsen jeg har sådd, men den gikk i det minste fra null til hundre på under ei uke, og sånt er utrolig kjekt når ting haster litt …
For ordens skyld: Ikke så/ plant noe rett oppi gipseggene, men bruk en tett beholder som kan settes oppi.
Søte, små harepuser til påskeeggene
Har du mye restegarn og lite eggeglass kan det gledes med at det er en smal sak å få gjort noe med! Disse slår på en måte to fluer i en smekk – ved å fylle rollen som både eggeglass og eggevarmere. Det beste av alt er at det er fort gjort å lage dem, så det er bare å fyre opp heklenåla og kjøre på dersom du mangler noe å putte påskeeggene i.
Det spiller ingen rolle hva slags garn du bruker, men tykkelsen på det vil være avgjørende for for hvor mange runder du må hekle, og det kan også være praktisk å bruke noe som det er litt «hold» i. Disse er heklet i jutetråd og heklenål str. 3.
Slik gjør du:
runde: Legg opp 6 lm og fest i en ring med en kjm.runde: Start med en lm, og fortsett med å hekle 7 fm rundt ringen, avslutt med en kjm i 1. lm.
Start og avslutt alle rundene på samme måte.
2. runde: Hekle 1 lm, deretter 2 fm i hver av maskene fra 1. runde. Avslutt med 1 kjm i 1. lm.
3. runde: 1 lm, *2 fm i neste maske, deretter 1 fm i neste*. Avslutt med en kjm i 1. lm.
Hekle en omgang til om nødvendig, men øk da bare to fm i hver tredje maske.
Nå er bunnen ferdig.
Fortsett å hekle uten å øke, 5-6 runder til, eller til du har fått den høyden på eggeglasset som du ønsker. Også her kommer det an på tykkelsen på garnet.
Nå er det ørenes tur. De er heklet med dobbeltstaver og lages slik:
Legg opp 8 lm, begynn i 3. maske fra nålen og hekle en dobbeltstav i hver av de resterende 6 lm. Hopp over en maske og hekle tre kjm bortover langs kanten før du hekler det andre øret på samme måte.
Avslutt med en kjm og fest tråden.
Fukt arbeidet sånn at det kan formes i fasong og la det tørke.
For å gjøre eggeglasset mer stabilt har jeg klippet til en rund skive av stiv plast på samme størrelse som bunnen og lagt inni. (bruk lokket fra en tom isboks eller lignende.) Til slutt har jeg laget en liten haledusk av hvitt garn og festet på forsiden.
Påskeharer av trekuler
To trekuler i ulik størrelse, en hyssingstump og litt filt til ører er stort sett det du trenger for å komme i mål med disse små harepusene.
Det er i grunnen bare å gjøre litt slik …
… og litt sånn. Åsså er du i mål.
Påskeegg av papir
Disse påskeeggene av papir lagde jeg egentlig til påske i fjor. Da rakk jeg aldri å legge dem ut, men vips så var det jammen ny påske og nye muligheter igjen, og de funker like fint i år.
Slik gjør du:
Klipp ut 10-12 like figurer av papir, brett alle sammen langs midten og stable dem oppå hverandre.
Sy sammen hele bunken.
Det er enklest å få nåla gjennom alle lagene hvis du stikker hull med en tegnestift eller lignende først.
Brett ut papiret sånn at egget får en fin form, lag et oppheng av sytråd, og fest gjerne på en liten treperle også, dersom du føler for litt ekstra stæsj.
Påskepynt med en eim av gammelt skolebibliotek
Det er ikke alle materialene jeg bruker som kommer fra Søstrene Grene. Noe stammer fra loppemarkeder også.
For et par, tre år siden kjøpte jeg en bunke med gammel femtitalls- litteratur på loppis for en slikk og ingenting. Bøkene er nøye håndplukket med et formål for øyet, og det var aldri å lese dem, men fordi jeg syntes permene var så fine, med kule mønster og farger.
Det har riktignok tatt både vinter og votter å finne ut hva jeg skulle bruke dem til, men nå som Norge har åpnet opp igjen og det er fritt fram for nye loppemarkeder, var det på høy tid at de røk – sånn at det blir plass til noen nye skatter etter hvert.
Resultatet ble noen fugler og noen egg, ganske enkle, og med et såpass kraftig retro-preg at Drømmeprinzen rynket på nesa og erklærte at han ikke på noen måte delte begeistringen min for sluttresultatet. Men opp og fram i lyset fra vårsola kom de, uavhengig av hva husets herre måtte mene om saken. For sånn er det bare noen ganger – at happy wife er happy life.
Sånn lages de:
Tegn opp et mønster på de figurene du ønsker å lage, klipp ut to like deler og lim sammen.
Lag en løkke av tråd eller hyssing og legg. mellom de to delene før du limer dem sammen, sånn at du får et oppheng.
Vil du lage fugler, så husk å lage den ene delen speilvendt, så sparer du deg selv for en del svinn og ekstra arbeid. Snakker av erfaring.
Bokpermer er veldig harde og stive, og tunge å trenge gjennom. Derfor kan det være lurt å bruke en tapetkniv i kombinasjon med saks til å skjære/ klippe ut figurene.
Hvis kantene blir litt rufsete pusses de bare over med fint sandpapir etter at du har limt figurene sammen.
Noen av fuglene monterte jeg på en pinne med en trekloss nederst, sånn at de kan stå.
Når jeg tenker på kunstige blomster, så sneier ofte tankene innom dem som bestemor hadde stående på peishylla.
En eller annen gang i løpet av barndommen vår på det glade sekstitallet, fant vi ut at når folk ryddet opp på gravene sine på kirkegården i Degernes, så hendte det at det ble kastet fine, kunstige blomster.
Når vi snakker kunstige blomster på den tiden, da snakker vi om ting som liljer og julestjerner som var lagd av skikkelig solid, evigvarende plastikk. Plast het plastikk på sekstitallet.
Lang historie kort – en dag vi ikke hadde noe bedre å foreta oss, så raida vi ungene søpledynga på kirkegården og fant noen – etter vår mening fantastisk fine plastikkblomster som vi tok vi med hjem til mamma sånn at hun kunne pynte opp litt i huset med dem i stedet for at de skulle ligge der å slenge. Det hjalp ikke et dugg at vi forsikret henne om at vi bare hadde tatt de som lå på søplehaugen og ikke hadde rappet dem fra gravene. Mamma viste absolutt null interesse.
Det gjorde derimot ikke bestemor, som tok imot vrakgodset fra kirkegården med åpne armer og parkerte det i en mosaikkvase hun hadde stående på peishylla. Der ble blomstene værende i årevis, like fine i fasongen. Julestjerna falmet bare gradvis litt i rødfargen i takt med at tiden gikk.
Det at bestemor ikke brydde seg det aller minste om hvor blomstene vi «plukket» hadde sitt opphav var kanskje ikke så rart. Hun hadde svarte, blankpolerte kantsteiner rundt de levende blomstene i blomsterbedene sine også, som stammet fra akkurat samme sted – og i det hele tatt et nokså avslappet forhold til sånne ting som andre kanskje kunne syns var litt creepy.
Bestemor tok i det hele tatt det meste på strak arm, og lot seg ikke vippe av pinnen så lett. Bestemor var helten vår. Det eneste jeg kan huske at hun var redd for var russerne … Eller egentlig tror jeg at hun var mest sinna på dem. Fordi vi var unger uten snev av interesse for storpolitikk, hadde vi overhodet ikke noe begrep om den spente situasjonen som verden befant seg i på den tiden – om den kalde krigen, atomvåpen, stormakter og alt det der, og derfor brydde vi oss ikke nevneverdig mye om russerne heller. Vi var bare sorgløse barn som hadde nok med oss selv og ga blanke i hele «den røde arme», selv om vi naturligvis alltid var på parti med bestemor.
Fy flate, så enkelt livet var den gangen.
Siden jeg først er tilbake på sekstitallet, velger jeg å kjøre på med litt god, gammeldags flower-power denne gangen, samtidig som jeg krysser fingrene for at noen må klare å få banka noen fornuftige tanker om peace og love inn i skallen på en viss svinepels borti Kreml.
Blomster er alltid fint, og selv om det er liten tvil om at jeg helt klart er mest glad i de som er ekte, så er jeg veldig glad i å lage ting også, og akkurat nå var det blomster jeg hadde lyst til å lage. Derfor spurte jeg Drømmeprinzen om vi ikke skulle ta oss en tur til Liertoppen – fordi det var et par ting jeg trengte. Den samtalen gikk omtrent sånn:
– Vi skulle ikke ha tatt oss en liten tur til Liertoppen i dag da, Drømmers? Jeg har en slags plan, og det er et par ting jeg trenger.
-Hva er det da?
-Jeg trenger en ananas og en flaske med hvit neglelakk.
-Hahaha …
-Hva er det du ler av?
-Haha – nei, det er bare at akkurat nå så du minner du meg litt om Egon i Olsenbanden …
Så dro vi til Liertoppen og kjøpte ananas og hvit neglelakk, og etterpå reiste vi hjem – jeg søplet til i huset igjen og følte meg relativt fornøyd med å kunne gi meg hen til det jeg velger å kalle for avstressende aktiviteter. Av og til kan det faktisk være ganske sunt med sånne gjøremål som får koblet tankegangen inn på noe annet enn triste ting og dramatiske nyhetsoverskrifter – tenker jeg. Noen gjør det med å strikke eller å lese ei god bok – jeg gjør det stort sett med å lage rare greier av rare ting – som ananas, neglelakk og ellers litt sånn alt mulig som jeg har på lager.
Resultatet av akkurat denne avkoblingsmanøveren ble et assortert utvalg av blomster som du kanskje ikke visste at fantes i norsk flora …
Akvarellpapir- blomster
Disse blomstene er innmari morsomme og enkle å lage, og de blir aller finest hvis du bruker akvarellpapir. Det er ganske tykt, og bidrar til at fargene flyter fint i hverandre. Kronbladene er revet og ikke klippet ut, noe som gir blomstene et mer naturlig preg.
For å lage dem trenger du:
Akvarellpapir – eller annet nokså tykt og absorberende papir. Vannfarger – eller annen maling. Jeg har brukt vanlig akrylmaling som jeg tynnet ut i vann – og det funker like fint. Ståltråd Lim Litt hyssing eller garn.
Sånn gjør du:
Riv ut åtte sånn omtrent like store «kronblader» fra et papirark. De trenger ikke å være helt jevne.
Mal hvert av kronbladene i ønsket farge og la dem tørke.
Ligner nesten litt på potetgull – bare i syke farger …
Klipp til en passe lang stilk av ståltråd og lag en liten bøy på toppen av den.
Stikk hull i den ene enden på hvert kronblad og tre dem inn på ståltråden i tur og orden med litt lim mellom hvert enkelt.
Lag en liten «ball» av hyssing og lim fast over ståltråden midt i blomsten. Form bladene sånn at blomsten får en fin fasong.
Eggepapproser
Disse rosene er laget av eggekartong – etter omtrent samme rive-prinsipp som blomstene over. Det betyr at du ikke trenger å finne fram saksen her heller, og har du en kartong med frokostegg fra Prior, så har den en fiks ferdig, fin, rosa farge – som skapt til å lage roser av.
Det du trenger for å lage disse rosene er:
Eggekartong Lim Ståltråd til stilk En liten trekule Blomstertape. Når man skal lage kunstige blomster, kan blomstertape være en god investering. Det er en klebrig papirtape som er fin å bruke til å dekke stilker og lignende med. Du finner det i både hobby- og blomsterbutikker, og det koster ikke stort.
Slik gjør du det:
Start med å rive ut en remse av pappen, som du ruller og limer tett sammen.
Dette blir midten i rosen. Resten av blomsten bygges opp av passe store pappbiter som limes fast utenpå hverandre til rosen har fått den størrelsen og formen du vil ha.
Form kronbladene sånn at de ser naturlige ut. Det kan være greit å fukte pappen litt før du gjør det.
Stikk et hull i bunnen på rosen og lim inn en passe lang og tykk ståltråd til stilk. For å få en pen avslutning på undersiden, har jeg limt på en trekule øverst på ståltråden, og deretter dekket både denne og stilken med blomstertape.
Ananasblomster
Som du sikkert skjønner, er det her ananasen fra Liertoppen kommer inn i bildet. Disse «blomstene» av tørkede ananasskiver er ikke bare superfine å bruke til å pynte kaker med – de smaker himla godt også! (Hvis du liker ananas).
Slik lager du dem:
Skrell ananasen, skjær den opp i så tynne skiver du klarer og legg disse på et bakepapir på et stekebrett.
Sett stekeovnen på ca 75 grader (helst på varmluft) og la ananasskivene stå et par timer med ovnsdøra på en ørliten gløtt.
Når noe av fuktigheten har fordampet, bør ananasskivene plasseres i små former for å tørke videre dersom du ikke vil ha dem helt flate. Sandkakeformer funker fint.
Følg med og ta dem ut når de er helt tørre. Det tar noen timer – egentlig ganske mange …
Selv om disse muffinsene ærlig talt ikke ble like gode som jeg hadde håpet på, så ble de i det minste pene å se på …
Munnbindblomster
De er stygge, de er plagsomme, de får brillene til å dugge – og de er overhodet ikke forenlige i kombinasjon med spising av sterke pastiller. Men har du noen til overs, kan munnbind også brukes til å lage blomster av!
Det er egentlig ganske artig å forvandle et objekt – som kanskje mer enn noe annet symboliserer de siste par årene til noe som er mye koseligere. Å lage blomster av munnbind føles faktisk som verdens beste oppsirkulering – selv om jeg ærlig talt ikke er noen fan av den lyseblå fargen, og disse blomstene nok aldri kommer til å få noen hedersplass i stua. I den rette settingen derimot – kan de sikkert gjøre nytte for seg …
For å lage dem trenger du:
Munnbind, saks, lim, en ståltrådbit til stilk og blomstertape.
Og sånn gjør du det:
Klipp av begge kortsidene og langsiden uten ståltråd på munnbindet.
Klipp av den resterende siden 1-2 cm innenfor den hvite stripen, fjern tråden inni og klipp deretter opp hele strimmelen på denne måten:
Klipp ut 16 like, passelig store kronblader av det du sitter igjen med. Det kan være lurt å legge munnbindet under en fuktig klut og stryke det først, så slipper du alle brettene.
Rull og lim strimmelen fast rundt ståltråden i den ene enden.
Tre alle kronbladene på en tråd på denne måten:
Legg tråden med kronbladene jevnt fordelt rundt «dusken» du har limt på ståltråden, stram godt til og knyt fast.
Hjelp til med litt lim på undersiden, så alt holder seg på plass.
Til slutt dekkes ståltråden med blomstertape.
Neglelakk-snøklokker
Jeg kan rett og slett ikke tenke meg noen søtere vårblomster enn snøklokker. Fordi vi beklageligvis ikke har noen i hagen, lagde jeg noen av ståltråd og neglelakk i stedet. De slår selvsagt ikke ekte vare, men de står lenge – og jeg ble ganske fornøyd med dem.
Du trenger:
Neglelakk, tynn ståltråd og grønn blomstertape.
Slik gjør du:
Du trenger tre kronblader til hver snøklokke. Bøy til biter av ståltråd på denne måten:
Dekk kronbladene med hvit neglelakk og la dem stå til de er tørre.
Det kan være greit å ha litt lange ender på ståltråden, sånn at du kan stikke kronbladene ned i noe mens de står til tørk.
(En halv, rå potet er supert å bruke til «tørkestativ»).
Kutt av endene rett på utsiden av der ståltråden er vridd. Klipp til en ny ståltråd (til stilk), og bruk den til å feste sammen kronbladene med sånn:
Surr blomstertape rundt ståltråden og bøy snøklokkene i fasong.
Og det var i grunnen det jeg hadde på hjertet i dag – tusen takk for at du leser!
Kjærstepar i gamleda’r. Ingenting er som gamle barnetegninger. Dette kunstverket er det datteren min, Marte som har æren for.
Jeg hadde et eneste nyttårsforsett i år. Det var at jeg skulle få litt mer fart på denne bloggen. Hittil har det i grunnen gått akkurat som forventet – litt trått. Likevel velger jeg å si meg fornøyd med at det tross alt er mer driv her i år enn det det var i fjor på denne tiden, for det er fortsatt bare februar.
I motsetning til januar, som er en relativt lang og seig måned uten de helt store høydepunktene, er februar en måned som har et snev av forsiktig optimisme i seg. På fine dager kan man allerede kjenne en liten lunk i lufta og dagene har blitt merkbart lengre. Det går mot lysere tider folkens!
I tillegg til at vinteren er på bedringens vei, er februar rene festfyrverkeriet av en måned når det gjelder merkedager, med både morsdag, valentinsdag – og ikke minst boller med krem – alt klemt sammen i den aller korteste måneden i året.
Og i en verden hvor utfordringer står i kø, får man sannelig gripe tak i de anledningene som byr seg og feire det som feires kan!
Her i gård’n feirer vi den gryende vårfølelsen og alt det andre med å hekte opp noen hjemmelagde hjerter hist og pist – og jeg tror helt sikkert at vi skal klare å få til noen velfylte boller etterhvert også, når den tia kommer!
Jeg syns i grunnen hjerter passer til alt – hele tiden, og ikke bare på en spesiell dag i året.
Visste du forresten at hjertet er et av de aller eldste symbolene vi kjenner til, og har vært i bruk helt siden før siste istid?
Opp gjennom årene har det symbolisert ulike ting, avhengig av tidsepoke og religion – som hell og lykke, union, samhold, ild – og selvsagt elskov og kjærlighet.
Her på berget brukte vi det stort sett på døra til utedassen.
Beveger vi oss et godt stykke framover i tid – til den tidsepoken som ofte bare kalles nær fortid, puslet folk med mye rart. Før Spotify og sånne ting hendte det blant annet ofte at man brukte å brenne favorittmusikken sin selv på egne cd’er.
Er man heldig kan man fortsatt komme over en del slike, stuet bort i kroker og kriker i norske hjem …
Skulle du ha noen sånne – uten spesielt verneverdig innhold, kan de med enkle grep forvandles til noe helt nytt og annerledes – som hjerter.
Nå er muligens ikke dette den raskeste måten å skaffe seg noen fine, små hjerter på, men det er definitivt en av de morsomste.
Når de er ferdige ser det akkurat ut som om de er lagd av glass.
Slik forvandler du gammal musikk til nye hjerter:
Skrap ren den siden av cd’en som er belagt med farge, sånn at overflaten blir gjennomsiktig. Bruk en glass-skrape eller en skarp kniv.
Deretter tegner du opp og klipper ut hjerter i to og to like eksemplarer.
Mal den ene siden på et av hjertene med hobbymaling e.l. og legg det andre hjertet oppå (som en sandwich).
Dekk bunnen på en langpanne med en bit aluminiumsfolie og legg hjertene på denne med litt avstand imellom.
Varm stekeovnen til ca. 225 grader og stek hjertene til de har smeltet ordentlig sammen. Det går ganske fort, så følg med og ta dem ut så snart de ser ferdige ut.
Hvis du vil lage hull i hjertene for å kunne henge dem opp, må dette gjøres relativt raskt. Når de er kalde blir de så godt som ugjennomtrengelige.
Det går å prøve å lage disse med andre cd’er enn hjemmebrente også, men erfaringsvis kan de som er ferdiginnspilte være vanskelig å få skrapt rene.
Kjærleik og ståltråd
Det er et eller annet med ståltråd …
Jeg klarer sjelden å gå forbi en bunt hvis jeg finner en i butikken, for ståltråd er nyttig til veldig mye. I tillegg fins det så mange ulike typer og farger av den – og jeg syns egentlig alltid at jeg trenger alle jeg finner.
Utfordringen med ståltråd er at samme hvor snill uskyldig den kan se ut, så har den på en måte sin egen vilje, og ganske ofte vil den ikke det samme som det jeg vil. Noen ganger kan den rett og slett være ganske vrien å kontrollere. Den vrir og vrenger på seg – og innimellom stikker den.
Jeg har sloss mye med ståltråd i tia.
Likevel syns jeg det er et kult materiale – og av og til kan det være morsomt med en liten fight. Det er riktignok ikke bestandig det er jeg som går av med seieren
Så jeg har kasta en del ståltråd i tia også …
Det beste tipset jeg har når det gjelder å jobbe med ståltråd er å legge perfeksjonismen på hylla for et øyeblikk og blåse i om sluttresultatet ikke nødvendigvis blir nøyaktig sånn som forventet. For jeg tenker at alt ikke trenger å være så forbaska strøkent hele tiden for å være fint. Man kan heller bare kalle det rustikt.
Hjerter av ståltråd og neglelakk
En av favoritt- ståltrådene mine for øyeblikket er en sølvfarget, tynn og faktisk overraskende føyelig sak.
Fordi den er ganske myk, egner den seg best til mindre ting, som for eksempel noen bittesmå hjerter av neglelakk. Det blir ikke store greiene, men de er veldig søte likevel.
For å lage disse trenger du tynn ståltråd, en avbitertang og neglelakk.
Begynn med å forme et lite hjerte av ståltråden, omtrent sånn som dette:
Dra kosten med neglelakk forsiktig over hjertet slik at lakken danner en hinne.
Det kan være litt vrient å få til å før du får dreisen på det, men ikke gi opp.
Jo bredere kost og mindre hjerte – jo enklere er det.
Sørg for å ha noe å plassere hjertene i etter hvert som de er ferdige, sånn at de kan stå og tørke før du bruker dem til det du har lyst til.
Jeg brukte mine til litt forskjellig.
Litt slik …
… og litt sånn.
Og restene brukte jeg opp på en liten «kjærlighetsbusk» til Drømmeprinzen. Det syns jeg han fortjener – ikke minst fordi han aldri klager når jeg søpler rundt i huset hans med alle de pågående prosjektene mine.
Hjerter med trekuler
Etter å ha fortatt en liten vareopptelling innså jeg at det ikke bare er ståltråd jeg er svak for, men trekuler også.
Jeg elsker trekuler, men det var på høy tid å få brukt noen av dem til noe fornuftig i stedet for å bare ha dem liggende og skrangle.
Resultatet ble et par kulehjerter, som jeg i grunnen syns ble ganske – kule.
Den største har fått status som blomstervase, med en liten flaske hengende i midten.
Det minste har null nytteverdi, men jeg syns de kler hverandre.
Til større ting som dette, trengs det ganske stiv og sterk ståltråd i to like lange lengder.
For å få disse hjertene til å stå oppreist, er det nødvendig å lage en slags stabil fot til dem, og fordi jeg er en utålmodig sjel, støpte jeg dem av gips. Det tørker velsignet fort. Det går fint med betong også, men det tar lenger tid.
Til å støpe foten har jeg brukt et passelig stort papprør som jeg har fylt opp med et par cm med gips.
De to ståltrådene puttes inntil hverandre ned i gipsen før den stivner.
Når denne er tørr fjernes pappen, og deretter er det bare å begynne å tre på kuler. Etter litt prøving og feiling kom jeg fram til at det funka mest å starte med å tre begge trådene gjennom samme kule, før man fortsetter å fylle på med likt antall på hver av ståltrådene. Deretter bøyes hele greia til i hjertefasong, og avslutningsvis tres begge ståltrådene gjennom samme trekule igjen. Denne fylles med litt lim, sånn at alt holder seg på plass.
Papirhjerter
Hvis du har litt fint papir liggende, er det fort gjort å mekke noen dekorative hjerter av det – som du for eksempel kan henge opp på en kvist.
Og slik gjør du det:
Klipp ut ti eller gjerne noen flere like hjerter av papir.
Brett alle dobbelt midt på og stable dem oppå hverandre.
Sy sammen med en søm langs midtlinjen.
Fordi det er ganske tungt å få nåla gjennom så mange lag med papir, kan det lønne seg å stikke hull med en tegnestift e.l. før du syr. Lag et oppheng på toppen og brett ut sånn at hjertet får en fin og jevn form rundt hele.
Vil du ha litt ekstra pynt, kan du jo klinke til med en liten trekule nederst helt til slutt.
Og med dette ønsker jeg samtlige mammaer, kjærester, bolleelskere og absolutt alle andre en fortsatt fin februar måned!
Nå er jeg glad for at det snart er jul, for nå er jeg i grunnen helt klar for litt god, gammaldags julelatskap. Dessuten begynner det å bli farlig fullt av stjerner her i huset. Siden det er lille julaften i dag, regner jeg med at det meste er i ferd med å falle på plass for de aller fleste nå. Hvis ikke, så begynner det faktisk å haste bittelittegranne, men ikke no’ stress, for skulle du fortsatt mangle litt julepynt, så rekker du fint å lage noen superraske stjerner, sånn helt i siste liten. Brettede papirstjerner var en av fjorårets virkelig store julefavoritter. Nå har jeg sant og si ikke fulgt så nøye med på hva som rører seg julepyntens motehimmel i år, så det er godt mulig at disse er sååå 2019, men det er i så fall ingen verdens ting å bry seg om. 2019 var et bra år. Dessuten handler julepynt mer om tradisjoner enn om mote, og papirstjerner er akkurat like fint hver eneste jul. Disse er som sagt kjappe og enkle å mekke i full fart, og du kan lage dem så store eller små du vil. Det eneste du må tenke på er at lengden på papiret må være minst det dobbelte av bredden. Har du det på plass er resten plankekjøring. Brett hele arket som et trekkspill.
Brett det midt på og knytt en hyssing rundt.
Skråklipp deretter hjørnene ytterst, og vil du ha litt mer mønster, klipper du ut dette også. Fold ut stjernen og lim den sammen på hver side.
Fordi jeg som jeg har nevnt før, begynte med stjerneproduksjon allerede i oktober, da jeg fortsatt levde i den villfarelsen at jeg hadde et hav av tid til alt jeg hadde lyst til å rekke før jul, så tok det litt av med disse papirstjernene, fordi de var så morsomme å lage. Dermed endte jeg opp med en hel bunch av dem. Så da gjorde jeg som jeg bruker å gjøre når jeg har produsert noe i større mengder enn det som er fornuftig – jeg samlet de fleste av dem på en passende pinne. Det ble en relativt stor installasjon ut av det, som jeg ikke ante hvor jeg skulle finne en plass til.
Det er imidlertid akkurat i sånne tilfeller det viser seg å være utrolig fint å ha barnebarn. De vil nemlig ha alt – også sånne ting man ikke klarer å få gitt bort til mødrene deres. Problem løst!
Ha en vakker lille julaften, og tusen takk for at du leser!💖
I stua til bestemor sto det i sin tid et lite hvitmalt orgel. Før små barnebarn vokste opp og fant ut at det kunne presses lyder ut av det hvis en pumpet hardt og fort nok på pedalene, tror jeg aldri det hadde noe annet formål enn å være et slags oppbevaringssted for potteplanter og nips. Mest sannsynlig var det like ustemt som pianoet vi hadde stående i vår egen stue, bare litt mer hest og lavmælt. Hvorfor vi i det hele tatt hadde et piano i huset aner jeg ikke, for hverken mamma eller pappa kunne spille på det, men det sto nå der og fylte opp en krok i stua. En eller annen gang i løpet av barndommen vår fikk det en real makeover med mørkegrønn, skinnende blank, evigvarende, garantert ikke miljøvennlig maling, sånn at det tok seg godt ut sammen med alt det brune og oransje i resten av interiøret, men stemt ble det aldri.
For en tonedøv unge spilte det ingen rolle hva slags farge det var på pianoet, eller om både det og bestemors lille orgel manglet både litt svart og litt hvitt på noen av tangentene eller en og annen tone også for den saks skyld,- lyd ble det! Med seks unger i huset, som sikkert sjelden rundet hjørnet på det pianoet uten å slenge ut en arm og brenne av en kjapp skala eller tre i forbifarten, er det et mirakel i seg selv at mamma ikke kastet det ut av huset under et eller annet moderlig raseriutbrudd allerede på tidlig sekstitall, men tyngden på en slik sak kan ha vært en medvirkende årsak. Det er ingen impulshandling å kaste et piano ut av huset, samme hvor sint man blir.
Ulyder og frynsete tangenter eller ei, etter litt prøving og feiling lærte jeg meg med iherdig pedalpumping å presse «Lover Herren» ut av orgelet til bestemor med en finger. Det var salmer det gikk i, noe som nok hadde sin naturlige forklaring i all salmevers-puggingen vi måtte gjennom på skolen – i kombinasjon med at det sto en diger utgave av «Landstads salmebok» pent parkert på notehylla. De spinkle musikkferdighetene mine må på en eller annen måte ha gitt bestefar noen ideer. Hva tanken var, vet jeg ikke, men han hadde av og til noen drømmer for oss som vi ikke nødvendigvis delte. Kanskje så han på meg som en mulig arvtager til Kjell Bekkelund, eller muligens tenkte han bare at det kunne vært fint med litt orgel-akkompagnement når alle de gamle damene til bestemor sang salmer med skjelvende stemmer på kvinnemøtene som stadig fant sted under hans tak. Uansett troppet han en dag opp på kjøkkenet vårt og erklærte at hvis jeg ville ta pianotimer, så skulle han betale for dem!
Jeg kan formelig forestille meg at mamma i hui og hast sendte en bønn opp til høyere makter og i taus avmakt tryglet om at jeg skulle blånekte, Mammaer ser nemlig ikke bestandig på slike innspill fra velmenende besteforeldre som et raust tilbud. Derimot ser de av og til på det bare som en ekstra topping på en allerede fullsatt timeplan. Mødre vet at enhver form for musikalsk barneaktivitet et stykke fra hjemmet vil medføre ekstra kjøring og henting, i tillegg til å måtte lide seg gjennom timevis med maltraktering av klaverstykker på hjemmefronten. Og ikke å forglemme,- forventet frammøte på elevaftener minst et par ganger i året, der man med påtvunget entusiasme, ikke bare må se sin egen unge snuble i tangentene, men også applaudere seg gjennom timevis med enda flere unoter fra alle de andre potensielle vidunderbarna i bygda. I tillegg visste min mamma at bestefar hadde en lei tendens til å glemme sine økonomiske lovnader etter en tid, og dermed kunne dette på litt sikt komme til å svi i lommeboka også og ikke bare i ørene. Det er imidlertid først når man blir mamma selv at man begynner å forstå seg på sånt, så der og da syntes jeg det hørtes ut som en brukbar ide.
Det gikk veldig fort over.
Jeg tror jeg så for meg inni hodet mitt at jeg bare skulle avlegge noen kjappe besøk hos «Spilledama», som pianolæreren min raskt ble døpt til, og så ville jeg komme ut i den andre enden som familiens fiks ferdige musikalske stjerneskudd. Jeg var rett og slett ikke klar over at det skulle så mye øving til for å bli god, og jeg var heller ikke forberedt på at det var involvert hjemmelekser..
Spilledama ønsket meg smilende velkommen med et plettfritt piano uten slark i en eneste tangent, men et piano uten ulyder gjorde ikke noen nevneverdig forskjell i mine ører og lekser var lekser.. Akkurat som med skolearbeid var det noe som kom helt nederst på listen over nødvendig tidsfordriv. Det ble som regel med ti minutters krampeøving tett før avgang til neste time.
Etter et par pianotimer syntes jeg hele greia var drit kjedelig, men etter mye strev og dyrekjøpt undervisning klarte jeg omsider å få øvd inn noen muntre, tyske låter, som gikk i skikkelig hoppsa-takt og formelig oste av skummende seidler, lederhosen og en real oktoberfest. Jeg likte disse melodiene, – det var takt, rytme, fest og glede i dem, men allerede den gangen så jeg for meg at det på en måte må ha vært pianospillernes form for dansebandmusikk. Det var relativt enkel moro uten det høykulturelle preget som en ekte pianist var forventet å skulle prestere, og disse tankene la en viss demper på entusiasmen.
Ganske sikker på at komponisten må ha fått i seg litt for mye schnaps,- har aldri sett sånne noter før…
Det hersker ingen tvil om at jeg hadde en utrolig slakk læringskurve. Denne var forøvrig helt synkron med motivasjonen, og ettersom tiden gikk senket jeg gradvis kravene til egen musikkariere til laveste nivå. Jeg hadde likevel fortsatt et spinkelt mål,- jeg ville kunne spille «Til Elise». De som var litt gode, spilte «Til Elise» alle som en, og det var ikke til å komme fra at det var mer stil over Beethoven enn over de enkle melodiene mine. Det ble imidlertid en lang og tornefull vei å gå gjennom diverse notehefter før jeg nådde det målet, og da jeg til slutt endelig var der – var det faktisk for sent.
Jeg innbiller meg at det til syvende og sist var storebror som reddet meg, fordi de voksne fikk et sammenligningsgrunnlag da han også begynte å ta pianotimer. Av praktiske årsaker hadde vi timer samtidig, og da han kom på banen, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Han tok meg egentlig igjen allerede fra første stund, og ga Spilledama gnisten og gløden tilbake med å prestere å klunke fram fine melodier uten å kunne en eneste note. Deretter imponerte han glatt på den første elevaftenen sin med å spille et stykke han hadde laget selv. Ikke skjønte jeg hvordan han fikk det til, men jeg så på det som en gylden mulighet til å overlate til ham å redde familiens musikalske ære.
Omsider innså heldigvis også resten av slekta at det aldri kom til å bli noen pianist av meg, og det ble ymtet innpå om at jeg kanskje hadde lyst til å slutte..? Når jeg tenker tilbake på det nå, så lurer jeg av og til litt på hvorfor jeg ikke rett og slett kom på denne supergode ideen selv mye tidligere, og sparte både meg selv og lommeboka til bestefar – eller mamma og pappa for mye unødvendig lidelse..
En av de lykkeligste dagene i barndommen, var uansett den dagen jeg ble befridd fra pianotimenes tunge byrde, selv om jeg på det tidspunktet faktisk hadde kreket meg omtrent halvveis inn i «Til Elise». Jeg er sikker på at det var en like stor lykkedag for Spilledama, selv om hun la ansiktet i korrekt sørgmodige former og prøvde å late som om hun kom til å savne meg. Er det noen som fortjener cred her i verden, så er det Spilledama! Jeg må ha vært en prøvelse, men jeg kan ikke huske at hun særlig ofte viste de helt store tegnene til frustrasjon og oppgitthet. Jeg var svært glad for å kunne gi et lite bidrag tilbake til henne som takk for hjelpen, – i form av en skikkelig flink storebror som kunne spille på gehør!
Lykkelig som en frigitt straffange omfavnet jeg den nyvunne friheten og vandret ut i verden uten å se meg tilbake en eneste gang.
Storebror spiller og synger den dag i dag til stor jubel og applaus på fester både her og der, og en gang jeg husker det skal jeg spørre ham om han har lært seg noter i årenes løp.
Det eneste jeg har å varte opp med på den musikalske arena er halvparten av «Til Elise» og et par muntre melodier som selv den mest joviale tyroler langt nedi den femte halvliteren neppe ville tatt av seg hatten for.
Det er forresten ikke helt sant,- forrige gang jeg prøvde hadde jeg sannelig glemt det lille jeg en gang kunne også …
Det er nå engang sånn det er her i livet, at alle er utstyrt med litt forskjellige evner. Broren min er flink til å spille og jeg er flink til å ikke gjøre det. Derimot liker jeg å prøve andre ting, så for en tid tilbake kjøpte jeg meg en hel bunke med gamle notehefter i en bruktbutikk bare for å se om de kunne brukes til noe annet enn musikk.
Og det kunne de jo. De kan bli til mye rart de – dersom man mangler skrupler og har hjerte til å klippe dem i stykker.
Mendelssohn og Beethoven ville muligens snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan jeg har herpet verkene deres, men trøsten får være at de fikk langt hardere medfart i løpet av min korte karriere som pianist.
Hvis blikk kunne drepe…
Dersom du har noen gamle notehefter som bare ligger og støver ned,- her er noen tips til enkelt stæsj du kan lage av dem:
Heng Strauss på juletreet Det går fort til jul nå, så det kan være like greit å begynne å tenke på julepynt først som sist. Med et noteark, en trekule og litt hyssing kan du brette en enkel papirengel som pynter opp på juletreet.
Del et noteark i to, brett hver av delene sammen i trekkspillform og bøy ned den øverste delen til vinger.
Lim de to delene sammen med en passe lang hyssingbit mellom. Lim vingene inntil kroppen. Til slutt festes trekulen ned på hyssingen og limes fast, sånn at det holder seg på plass.
La Mozart få stjernestatus
En veldig enkel julekrans av tynn ståltråd og stjerner kan du lage sånn: Kutt til 3 like lange ståltråder og klipp ut noen doble papirstjerner som limes rundt hver av trådene i litt sånn tilfeldig uorden. Vikle ståltrådene løst rundt hverandre og fest dem sammen på toppen. Lim en stjerne over skjøten, så den ikke syns.
Kanskje ikke akkurat vakker – mer litt sånn slomsete kul..
Pakk inn gavene med Beethoven
Noteark er også finfint å bruke til å pakke inn små gaver.
Dekk bordet med Mendelssohn
Noteark funker til mangt og mye,- også som dekkebrikker på festbordet
… eller lag en gammeldags poster av en fin forside.
Mange gamle notehefter har dekorative forsider som kan være verdt å vise fram. Med et par trepinner og litt hyssing kan du henge dem opp på veggen, – over pianoet f.eks… Fordi gammelt papir ofte er nokså skjørt, har jeg gitt overflaten på det et strøk med matt klarlakk først. Deretter er det bare å lime fast en pinne øverst og en pinne nederst og feste en hyssing til oppheng på toppen.
Og da var det sannelig plutselig hælja igjen, så ha en strålende fin weekend og tusen takk for at du leser!
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.