Hver vår kjøper jeg en lavendelplante til å ha i ei potte på terrassen.
Hver høst graver jeg denne planten ned på en ledig plass i blomsterbedet før frosten kommer, sånn at den skal overleve vinteren.
Hver vår får denne planten lov til å bli stående der den har blitt parkert, og jeg drar til hagesenteret og kjøper en ny – til terrassen.
Sånn går det til at i årenes løp blir det stadig flere lavendelplanter rundt om i hagen – og det er i grunnen helt greit.
Jeg elsker lavendel, og humlene elsker lavendel, og jeg tenker at man kan aldri få for mye av sånne bra ting som godlukt og humlesurr.
Det sies at lavendel har en beroligende – og til og med søvndyssende virkning.
Det har jeg aldri merket noe som helst til.
Jeg blir i grunnen bare glad av det.
Jeg blir glad av lukten, av den fantastiske fargen på blomstene – og av alle humlene som danser rundt mellom dem i hagen på fine sommerdager.
Og gladfølelser og humler bør man jo ta godt vare på, så derfor har stort sett lavendelplantene mine få stå og blomstre i fred og ro – til glede for både små og store surrehuer hele sommeren igjennom.
I år har jeg imidlertid, sikkert til humlenes store skuffelse, plukket inn mesteparten av blomstene, tørket dem og brukt dem til å lage noen søte, små velduftende bamsebjørner.
Å pakke inn lavendel kunne naturligvis vært gjort mye enklere enn dette, for det tar sant og si en god del mere tid å lage disse bjørnene enn det ville gjort å bare sy en enkel pose å putte lavendelen oppi, men det trenger jo ikke bestandig å være sånn at det er det ferdige produktet som er hovedmålet. Noen ganger er det kosen på veien dit som er hele greia, og det å lage noen fine, helt unyttige ting som tar uforholdsmessig lang tid – det tenker jeg at kan være godt for sjelen innimellom – selv om jeg kanskje følte meg litt som gamle tante Iveranna da jeg holdt på med det, som brukte store deler av livet sitt på å produsere de vakreste broderte putetrekk og laken som hun stappet oppi ei stor kiste i tur og orden og aldri skulle komme til å bruke. Uten sammenligning for øvrig – for all del. Jeg kommer aldri til å klare å brodere sånn at det ikke er mulig å se forskjell på forsiden og baksiden – og ikke endte jeg opp som gammel jomfru heller …
Men kan man fange litt av sommeren, putte den inn i en liten bamsemage og ta den med seg inn i vintermørket – så er vel ikke det så gæli.
Bamsene har jeg sydd av en bit med linstoff som jeg hadde liggende og brodert med vanlig sytråd (riktignok av fiin gammel aargang, som jeg fant i det sikkert like gamle syskrinet som Drømmers har arvet etter moren sin).
Slik gjør du:
Jeg syns det enkleste er å tegne opp alt med blyant først og gjøre ferdig broderingen før man klipper til resten, det vil si et forstykke og ett bakstykke, pluss litt sømrom.
Deretter sys de to delene sammen fra vrangen. La det være igjen en passe stor åpning.
Fordi jeg ikke gadd å dra fram symaskinen for et såpass lite prosjekt – og allikevel allerede var i tante Iveranna-modus, sydde jeg like godt for hånd med bittesmå sting, men det er opp til hver enkelt.
Vreng hele greia, fyll opp bamsemagen med lavendel og sy igjen med noen flere bittesmå sting.
Og alle humlene? De har det helt fint. Da lavendelblomstene forsvant flyttet de bare over til eplemynten – og der lever de lykkelig videre i sus og dus inntil videre – selv om det av og til kan bli litt køkjøring i den verste rushen …
Da var tiden inne for å sette saksa i den fine linduken jeg kjøpte på loppis for noen uker siden og gjøre den om til noe nytt. Jeg har ikke bruk for flere duker, derfor har jeg benyttet noe av den til å lage brødposer i stedet.
Det er noe helt eget ved lin syns jeg. Det har vært dyrket og brukt av mennesker i over ti tusen år, og har dermed et solid sus av tradisjon over seg. Det er naturlig, vakkert, slitesterkt – og selv om det blir ganske fort skrukkete, så blir det det lissom på en slags sånn litt eksklusiv måte.
Bunadskjorter, Drømmeprinzens fineste sommerbukse og duker som man av og til kan finne på loppis er laget av lin. Og mange av de tingene som befant seg i den store kista på kottet vårt i «gamledager». Av en eller annen grunn får linstoff meg alltid til å tenke på utstyrskista til tante Iveranna. Hvilket igjen får meg til å huske de forbaskede underbuksene hennes…
Tante Iveranna var ikke tanten vår i det hele tatt, men pappa sin, og selve prototypen på en gammel frøken.
Siden hun døde da jeg var åtte, er minnene mine om henne egentlig ganske vage. Via en samtale mellom voksne som jeg antagelig ikke skulle ha overhørt, hadde jeg snappet opp at hun ikke var særlig glad i unger, så jeg prøvde stort sett å holde meg på avstand fra henne. Jeg klarer ikke å mane fram noe annet bilde i hodet mitt av henne enn et minne om en gammel dame som alltid satt i stolen sin på samme sted, som en litt skyggefull del av interiøret, mens hun fulgte med på oss og mislikte unger for harde livet. Jeg kan ikke huske hun sa mer enn en setning til meg så lenge hun levde, og det var en gang hun spurte meg hvordan det gikk på skolen.
Da tante Iveranna døde, slett ikke på noe spesielt gunstig tidspunkt, viste det seg at hun etterlot alt sitt jordiske gods og gull til pappa. Hvor mye gods og gull det var snakk om vet jeg ikke, jeg husker bare innholdet i den store kisten.
For en innbarket gammel frøken var det egentlig sørgelig bortkastet for egen del, å ha bygget seg opp en så innholdsrik utstyrskiste full av bare ubrukte bruksting som det tante Iveranna hadde gjort i løpet av et langt liv. Å samle utstyr til framtidig ekteskap og egen husholdning – det var sånt man holdt på med før man giftet seg i gamle dager, men siden tante Iveranna aldri kom så langt som til hverken mannfolk eller giftemål må hun bare ha fortsatt å samle i all evighet. I tillegg til vakkert broderte duker og andre ting, besto samlingen hennes altså av en svær kiste fylt med nok sengetøy, linservietter og kjøkkenhåndklær til å utstyre et helt lite hotell.
Denne ble stablet inn bakerst på kottet vårt, og der sto den som en bauta over tante Iverannas tapte drøm om en gedigen husholdning og holdt familien selvforsynt i all framtid med lakner, broderte putetrekk og kjøkkenhåndklær i fineste linkvalitet.
The best of tante Iverannas skattekiste..
Alt dette var både vel og bra, men med på lasset fulgte beklageligvis også en solid bunke med underbukser. Om tante Iverannas underbukser er det en ting å si,- de var tusen lysår unna alt vi forbinder med snasent undertøy. Det eneste positive med dem var at de i det minste så nye og ubrukte ut. De var laget av griserosa bomullsstoff, omtrent sånn som brukes i collegegensere, tykt, varmt og med flosset innside. De var store og romslige og hadde en rekkevidde fra godt over livet til midt nedpå lårene, der de endte i en strikk som rynket alt stoffet sammen rundt hvert bein. I tillegg hadde de et ekstra stykke av samme stoff innfelt i skrittet, sånn at du fikk følelsen av å bli sendt lukt tilbake til bleiestadiet i det øyeblikket du trakk dem over hoftene.
Denne tvilsomme delen av arvegodset til pappa var på ingen måte beregnet til noe som helst annet enn å beskytte et relativt stort areal av en gammel frøkens understell mot selv den kaldeste nordatrekk, og de burde helt klart ha fått lov til å gå i graven sammen med sin eierinne i all stillhet, eller å ha gjenoppstått som pussefiller. I stedet parkerte den vanligvis så tidsriktige moren vår all kulheten sin i hvilemodus og formelig pepret oss med favoritt-mammaord som PRAKTISK, FORNUFTIG og GODEOGVARME! Snille jenter uten tilstrekkelig med slagkraftige motargumenter og opprørsevne endte dermed opp som særdeles uheldige ofre for feilslått moderlig omtanke og tante Iverannas monsterunderbukser, i full visshet om at det aldri mer ville bli foretatt innkjøp av normale jentetruser i heimen før disse var blitt slitt sønder og sammen. Og sånt tar tid. Det tar så fryktelig lang tid…
En ting var å bruke dem i dagliglivet, selv om de var både klumpete og uformelige og la seg som tykke valker inni crimpline- og terylenebuksene våre. En helt annen ting var ydmykelsen ved å måtte vise seg med dem i all offentlighet. Og slikt skjedde fra tid til annen. Gymtimene på skolen gikk relativt greit,- man lærte seg fort til å være lynkjapp med klesskiftene. Men når det var legeundersøkelser – da var det kjørt! Da måtte alle jentene kle av seg alt unntatt trusa og vente i samlet flokk på å bli sendt inn til doktor Bull i tur og orden for kontroll av alle funksjoner. Blottlagt, ydmyket og rødmende av skam sto man der midt i flokken av helt normalt betrusede klassevenninner ikledd tante Iverannas underbukse-nikkers, som en manisk prøvde å justere ved diskret å skyve noe av overskudds-stoffet oppover lårene og nedover fra livet for å trykke den litt sammen og gi den et mer minimalistisk utseende. Det funka selvsagt ikke,- det er ikke mulig å få så mye tykt stoff til å forsvinne i løse luften.
Det må ha vært snille jenter i klassen min,- det var aldri noen som ertet eller lo, og dersom noen fniste litt i smug så så jeg det aldri. Men jeg tror det var sånn med ungene på den tiden, de fleste av oss risikerte på et eller annet tidspunkt å bli utsatt for pinlige mamma-innfall og viste at sånt rådde man ikke med. Og i neste omgang kunne det være en selv som ble offer for uheldig arvegods eller feilslåtte motepåfunn, derfor var det greit å ligge litt lavt i terrenget.
Det ble en utrolig møysommelig og langvarig prosess å få jobbet seg ned til bunnen av den rosa bunken, men selv om ydmykelsene sto i kø underveis er en ting hevet over enhver tvil,- Alle som i løpet av barndommen måtte lide seg gjennom vinter og votter i tante Iverannas undertøyskolleksjon kom styrket ut av det uten så mye som en eneste liten blærekatarr underveis, og vet bedre enn noen andre å sette pris på magien i en snerten liten blondetruse!
——————-
Tilbake til nåtiden:
Når man har en relativt stor linduk og en nøye uttenkt plan for hva deler av den skal brukes til, men ingen symaskin,- da er det superfint å også ha en mamma som er en racer til å sy! Dermed var det faktisk bare å klippe ut noen passende stoffbiter, ekspedere dem videre og få dem tilbake et par dager senere – fiks ferdige! Tusen takk for kjempefine brødposer mamma GS, – de ble akkurat sånn som jeg så dem for meg!
Hvis du har lyst til å sy din egen pose, så trenger du et rektangulært stoffstykke på sånn ca. 30×100 cm. Det kommer selvsagt litt an på hvor store brød du har. Dette brettes dobbelt og syes sammen i sidene. Øverst syes det en løpegang til å tre en snor gjennom. Sånn veldig enkelt forklart…
Tre gode grunner til å bruke brødposer av lin:
I brødposer av lin,- eller bomull for den saks skyld, vil brødet holde seg sprøtt og godt lenger. Plastposer gjør at skorpen blir fortere myk fordi all fuktigheten blir stengt inne sammen med brødet.
Det er altfor mye plast på jorda. Brødposer av stoff er miljøvennlige og plastbesparende.
Brødposer av lin har utseendet med seg. Det samme kan neppe sies om plastposer.
Tre brødposer ble det av loppeduken i første omgang, og med litt ekstra pynt på er de nå fiks ferdige og klare til bruk.
Til den første har jeg funnet en bit av et fint, gammelt broderi, som jeg fikk mamma til å sy på posen, – mest til pynt, og kanskje også som en slags liten gest til tante Iveranna nå som jeg ikke er et mislikt barn lenger,- fordi hun – helt uten å vite det, har lært meg å sette pris på lintøy og vakre broderier, … og fordi hun tross alt holdt rompa mi varm gjennom altfor store deler av barndommen…
Den andre har fått en enkel «brødtekst» ved hjelp av bokstavsjablonger og vannfast markeringstusj.
Det har den tredje fått også. Den skal Drømmeprinzen få. Det er gutten sin som liker brød med sprø svor, så den kommer han sikkert til å bli skikkelig glad for!
Det ene fører det andre med seg, så det har blitt mye baking av demo-brød denne uka. Man presenterer jo for skams skyld ikke splitter nye brødposer med en stusselig First Price-kneip stikkende ut av dem lissom… Utfordringen ble å ikke spise opp alt før bildene var i boks,- nystekt brødstoff vet du – ille godt!
Strålende fin sommerkveld til dere alle,- nyt sola, varmen og livet generelt!
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.